Sommer med beredskapstelt på lur

Endelig er lyset her. Ferien er tidfestet, feriepengene er på konto. Og skal vi tro Dagbladet, så er tidenes sommer på tur. Det skal visstnok bli kjempevarmt i hele landet.

Siden jeg tilhører de som synes 23 plussgrader holder i massevis, planlegger jeg å oppholde meg ved grensa til ishavet hele sommeren. Vi snakker Nordkyn. Lebesby kommune. Der hytta er. Da kan jeg ha håp om å slippe unna de påtrengende 30+ som har fått for vane å dukke opp i Porsanger hvert eneste år – og helst på natta. Heller 17 enn 30, sier nå jeg. Men 23 er fint. Og det kan det fort bli, også på Nordkyn. I alle fall om havtåka holder seg der den hører hjemme: ute i havet.

7 grader, regn og kuling hele sommeren kan jeg imidlertid betakke meg for. Skulle det bli en sånn sommer, gjør jeg som mange andre her nord: jeg setter kursen mot Sverige. Tornedalen. Og i år er jeg godt forberedt for et slikt scenario. I likhet med mange andre på min alder er nemlig min sofaaktivitet – særlig i mørketida – å handle brukte ting på Facebook. Oppslagstavla i Porsanger, fortrinnsvis. Siste tilskudd av ting jeg ikke trenger er et telt. Av alle ting. Kjøpt for den nette sum av 2200,-. Helsport, må vite. God kvalitet. Sikkert både vann- og vindtett.

At jeg i et svakt øyeblikk kjøpte et telt er intet mindre enn absurd, siden 1) jeg allerede har et telt 2) gemalen også har et telt og 3) jeg hater å sove i telt. Men jeg liker å være på telttur, bevares. Særlig om det er på fjellet, ved et hemmelig vann med sykt store ørreter. Lite kan måle seg med å fortelle skrytehistorier fra en fjortendagers strabasiøs telttur, med overflod av mygg, gnagsår og ørret, til et publikum som aldri har satt sine bein nord for Tysfjord.

Jeg liker altså å være på tur. Det er bare sovinga i telt som er litt problematisk. Jeg har aldri fikset det. Får ikke sove. Synes det blir klamt. Blir tett i nesa. Får vondt i ryggen. Skuldrene. Nakken. Liker ikke edderkoppene og billene som alltid vil være med. Nå har vel ikke en natt eller to med søvnmangel tatt livet av så veldig mange her på kloden, og det er jo strengt tatt bare å gå ut og fiske enda mer. For all del.

Nå må jeg nevne at teltet jeg kjøpte i vår på langt nær er et lett fjelltelt. Vi snakker 5,3 kg. Tilsvarer fem pakker melk og vel så det. Absolutt ikke noe å bære med seg på fjelltur. Det er imidlertid som skapt for biltur. Eventuelt for mennesker som har et helikopter til fri disposisjon. For min del kommer teltet til å fungere som et beredskapstiltak på roadtrip nedover Tornedalen, i fall vi ikke finner annen overnatting. Det har riktig nok aldri skjedd at vi ikke har funnet adekvat overnatting på de årlige turene, men man vet jo aldri hva som kan komme til å skje i fremtiden.

Med litt kreativitet kan jeg sikker få brukt det likevel. I likhet med mange andre har vi jo for vane å punktere når vi er i Sverige. Naturlig nok, siden svenskene gruser med pukk. I en slik situasjon kan teltet brukes som fortelt for mekanikeren. Som beskyttelse mot mygg. Og ulv. Eller regn, om det skulle komme en sommerskur når han holder på. Eventuelt kan jeg jo be Gemalen slå opp teltet, før han skifter dekket, så jeg har venterom mens han arbeider. Det kan jo bli direkte trivelig, jeg kan jo ta et glass vin mens jeg venter.

Men apropos vær, som jeg startet med innledningsvis. Været er viktig for oss Finnmarkinger. Både sommer- og vintervær. Det forener oss, og bidrar til at vi får en felles identitet som Finnmarkinger. Særlig når mediene forteller om kalde dager på Østlandet blir vi tett sammensveiset. Da legger vi den daglige uenigheta på hylla og lar vindmøller være vindmøller. Gruvedrift og reindrift like så. Gubbete sleivspark fra selverklærte politiske kommentatorer på Facebook, og jentesure oppgulp fra ulike politikere får ligge. Når østlendingene fryser, blir det fred og fordragelighet i nord. Da går vi alle hånd i hånd. Altaværinger og folk fra Hammerfest. Sauebønder og reindriftssamer. NSR og Nordkalottfolket. Silje og Toril.

Det var dette som skjedde 19. april. Da våknet vi til bilder av snø i Oslos gater. Kaoset var komplett. Til å ta og føle på. Busser og trikker sto. Folk kom for sent på jobb. Noen måtte ha hjemmekontor. Mange ble kalde på anklene. Tenk det! Snøen rakk nemlig helt over ankelsokkene; så ille var det. Det skal ha vært et helvetes vær, som man sier på kysten her hos oss, når alle veier er stengt, fiskeflåten er tvunget til å holde seg ved kai, matforsyningen har stoppet, og akuttberedskap er det folk må lene seg på, om det skulle oppstå en fødsel eller et hjerteinfarkt akkurat den uka. Nei, nittende april, da smilte vi. Og i dagevis etterpå. Det var som om alle hadde kjøpt seg nye tenner de ville vise frem. Det var ikke måte på glis. Vi smilte faktisk ut hele april. Selv skuterfolket, som rutinemessig er sure på Statsforvalteren og reineierne i starten av mai, når en og annen skuterløype blir stengt på grunn av rein i området, gliste fortsatt bredt av nyheten fra 19. april.

Og nå i juni har det igjen vært kalde dager i Oslo. Glemt er nabokrangler, politiske feider og næringskonflikter. Vi står sammen og gleder oss, både Tuppen og Lillemor. Det er nesten like stort som da freden kom til Norge. Så lenge søringene ikke har det bedre enn oss, er det nesten det samme hvordan sommer vi får. Og lyset har vi jo uansett vær – både dag og natt, og da er det i alle fall sommer.

PS! Si fra om du trenger et telt. Jeg har muligens et til salgs.

Roadtrip 2023 – dag 1 – Sakte fart mot Tornedalen

Da er vi på hjul igjen. Kilometer skal tilbakelegges, dekk skal slites, olje og drivstoff skal forbrukes. Vi skal hjem til Finnmark. Fra 67 grader nord, til 70 grader nord. De tusen kilometerne mellom Bodø og Lakselv blir fort til ettusensekshundre, når det er meg som legger opp ruta. Jeg skal jo alltid innom et eller annet underveis. En landhandel her, en loppis der. Noe jeg glemte sist vi kjørte her. Arvidsjaur, Jokkmokk, Pajala. Svipptur innom Øver-Torneå for å hente en bok jeg har kjøpt brukt og «billig». Overnatting i Yli-Torneå. Inn og ut av Sverige og Finland, hver gang vi finner en bru over grenseelva, på tur oppover Tornedalen. Bading i Torne älv. Badstu i Pello. Veien blir som kjent til mens man går. Omveien, og. Gemalen protesterer ikke på omveien. Han vet at jeg alltid blir i humør når vi har retning mot Tornedalen. Happy wife, happy life, liksom.

Det sies at Finnmarkinger har et helt spesielt forhold til avstand og kilometer. Vi tar gjerne omveier og svippturer, og vi unngår helst å bruke kilometer som angivelse av avstand. Om noen spør meg hvor langt det er mellom to steder på kloden, svarer jeg gjerne at det som distansen Lakselv-Vadsø. Eller som Lakselv-Tromsø. Lakselv-Alta, alternativt. Man tar altså utgangspunkt i hjemstedet sitt, og angir tiden det tar til et eller annet aktuelt sted, og bruker det som sammenligningsgrunnlag. Det er ikke sånn at vi ikke vet hvor mange kilometer det er mellom stedene, men det gir mer mening å gjøre det på vår måte.

Finnmarkingers spesielle forhold til avstand, og hang til å ta svippturer og omveier, endrer seg ikke gjennom livet. Alle er sånn. Unge og gamle. Et par jeg kjenner, som bor i Lakselv, har hytte cirka tohundrede kilometer unna, i Tana. Firehundre kilometer tur retur. Vel hjemme i Lakselv etter en helgetur på hytta, kom de på at de hadde glemt bløtkaka igjen på hytta. Dermed la de i vei til Tana dagen etter at de var kommet hjem, hentet kaka, og kjørte tilbake til Lakselv. Fort gjort. Det hører med til historien at fruen er 81 og mannen 90. Null problem. Sånn er det i Finnmark.

Etappen de tok var rett i underkant av den etappen vi har kjørt i dag. Bodø – Jokkmokk. Omtrent som Lakselv-Nordkjosbotn. Eller 474 kilometer, for de som trenger å få det oppgitt tradisjonelt. Jokkmokk ligger på cirka 66 grader nord. Det betyr at vi fortsatt er sør for Bodø. Omtrent rett oppå polarsirkelen.

Åtte timer brukte vi på distansen. Djevelsk lang tid. Du vet, veiarbeid. Hvert år på denne tida freser svenskene opp asfalten og peiser på med sylskarp pukk, når de vet at nordmennene er i anmarsj. Det er hevn for volvo-avtalen som gikk i vasken en gang på 70-tallet, og som medførte at svenskene ikke fikk kloa i oljen vår. Dermed må de få inn penger på en annen måte. Og den måten er altså lapping av punkterte dekk. Og de har nok å gjøre, hver gang nordmenn drister seg over grensa. Og det gjør vi jo i tide og utide.

Selv har vi klart første etappe uten punktering. I motsetning til i fjor, med alt det medførte av forsinkelse og myggstikk. I år har vi forresten vært føre var, så vi fikk unna punkteringa tidligere i uka, i Bodø. Ferdig med det, liksom. Krysser fingrene for at det blir med den ene, men vi skal enda over ganske mange kilometer med pukk før vi er ferdig med turen, så vi får bare se hva som skjer.