Toget – siste etappe mot Kina

Togreisa fra Moskva til Beijiing via Mongolia er 7622 kilometer. Toget stopper bare 35 ganger i løpet av uka turen varer, til tross for at det er omtrent 600 stasjoner langs linja. Det blir med andre ord mye forflytning. Å reise med den transsibirske er en ferieform for folk som liker sakte bevegelse og som synes det er fint å sitte i ro og studere utsikta. Det er en ferieform for de som er fornøyd med at daglig mosjon består av en spasertur eller to til restaurantvogna, eventuelt bare til enden av sin egen togvogn for å hente vann i samovaren.

Ferieformen er for den typen mennesker som synes det er fint å bruke mye tid på å planlegge daglige måltider og stell, som vil sitte enda mer i ro og studere landskap, som vil trimme hjernen med å tenke på hva klokka er nå, eller hva den er hjemme eller hva den er på stedet vi kommer til i morra osv. Jeg tror det er sånn at mennesker som elsker å ligge på sofaen sin også kan like denne ferieformen. Jeg elsker denne måten å feriere på. Så har jeg da også en veldig slitt sofa.

Min opplevelse av togturen er at det skjer noe hele tida. Etter å ha sett på varianter av trær, bebyggelse, slum, forurensning, vakker natur og endeløse sletter på tur mot Irkutsk, så har vi nå fått ny utsikt: Baikalsjøen. Langs denne fascinerende innsjøen kjørte vi i åtte timer etter å ha forlatt Irkutsk. Sjøen rommer omtrent 20 % av alt flytende ferskvann på jordas overflate, den er verdens dypeste innsjø med 1642 m på det dypeste. Den er 636 kilometer lang og 79 kilometer bred. 636 kilometer. Det er Lakselv – Tromsø det, etter E6. Ganske langt.

Da Baikalsjøen lå bak oss endret landskapet seg: vi klatret mer og mer opp i høyden og vegetasjonen endret seg. Fortsatt var det mye vegetasjon, men trærne ble lavere jo høyere opp vi kom. På denne etappen var det flere spor etter nylige skogbranner. Det var også noen små pågående skogbranner som tok oppmerksomheta. Utsikta og stasjoner underveis var opphav til et endeløst behov for å sjekke opp faktaopplysninger i reisehåndbøkene, og utløste også en undring over hvordan folk lever livene sine andre steder.

Vi ankom Mongolia sent på kvelden, etter en rimelig grundig grensekontroll både ut av Russland og inn i Mongolia. Det var stjerneklart og kaldt, så jeg antok at soloppgangen ville bli flott. Dermed lå det an til bruk av vekkerklokke. Morranslyset og soloppgangen var fantastisk, og absolutt verdt å stå opp for. Siden alle bildene er tatt med iphone, så kan jeg dessverre ikke briljere med et flott bilde av begivenheten. Det får bli neste gang. På morran hadde vi 40 minutter stopp i UlaanBataar, hovedstaden i Mongolia, så der fikk vi oss frokost på kafeen på perrongen. Ulaanbaatar ligger i høyden, på 1350 m.o.h. Lufta kjentes som høstlufta hjemme, kald, skarp og ren.  Vi har nå kjørt 6266 kilometer fra Moskva.

Mange turister stopper her for å oppleve natur og overnatte i Ger, men verken jeg eller Lars var spesielt giret på teltliv. I etterpåklokskapens lys ser vi at vi burde hatt et par dager i UlaanBataar, både for å oppleve det urbane livet og naturen rundt. Gjennom resten av Mongolia kjørte vi på grensen av Gobiørkenen. Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd at det er utrolig flott å studere ørkenområder i nærmere 12 timer, ville jeg neppe trodd det. Men det er faktisk helt utrolig. Toglinja går i ytterkanten av ørkenen, som er 2400 kilometer lang og 1000 kilometer bred. Man ser små gerbosetninger, noen vannhull, flokker av kyr, hester og kameler. Jeg har  aldri vært noen hestejente; den interessen var det søstra mi som fikk. Men her, når vi snakker om voldsomme flokker, så var det helt umulig å være uinteressert. Og kameler er jo skikkelig kult. For et enkelt menneske fra Brennelv, så var kamelflokkene noe av det største på turen. I den grad det er mulig å velge ut hva som var størst, siden høydepunktene lå på rekke og rad bortover.

Vi var flere i vår vogn som kjørte tvers gjennom Mongolia, og vi fikk et slags fellesskap i vogna. Det ble litt sånn studenthybelaktig tilværelse, hvor vi kunne samles i fellesrommet – altså stå i gangen og henge (les: se på utsikta). I tillegg til meg og Lars var det noen amerikanere, et par fra Skottland og et ungt par fra sørlige Kina i vogna vår. Her fikk vi allverdens anledning til å trimme engelsken, som nok kan karakteriseres som en smule rusten. I alle fall min.

Ved grensepasseringen mellom Mongolia og Kina må det skiftes understell på toget. Dette skyldes ulik sporvidde i Mongolia og Kina. Toget må da heises opp og man bytter hjulsett.
Sånt tar litt tid, så totalt med passkontroll og hjulskift brukte vi 4 og en halv time. I dette tidsrommet er toalettene stengt. Da understellet var skiftet var det fortsatt en god time til avgang, og vi fikk forlate toget. Toalettene var imidlertid fortsatt stengt, men det var do på perrongen i grensebyen Erlian, så da var jeg berget. Trodde jeg. For her kom turens mest ubehagelige overraskelse: et stinkende hull i gulvet. Velkommen til Kina, Movik.