Beijing

Siste etappe inn mot Beijing var en naturopplevelse av de store. Flotte fjell, småbyer, landbruk og tunneller. Sinnsykt mange tunneller. Så mange tunneller at nordland bare kan gå og legge seg.

Vi ankom Beijing på formiddagen. Uttrykket sild i tønne fikk plutselig ny mening. Her bor det offisielt 20 millioner mennesker, uoffisielt 30 millioner. Å krysse gater med utallige felt er utfordrende for ei som kan snakke energisk om trafikktetthet helt frem til lunsj når hun en sjelden gang opplever 7 – 8 biler inn og ut av rundkjøringa i Lakselv på tur til jobb. 20 millioner mennesker føltes brått som 20 milliarder, der de summet rundt på sykler, mopeder, til fots og ikke minst med busser og biler. Grønn mann er ikke det samme her som hjemme. På grønn mann har kjøretøy fortsatt rett til å svinge til høyre, så man lærer fort å passe seg om man har lyst til å komme seg helskinnet hjem igjen.

  
Vi hadde sjåfør og guide da vi skulle til de største attraksjonene. Å oppleve trafikken fra baksetet når sjåføren vår hadde kontrollen, var fascinerende. Han håndterte filendringer og  rushtrafikk med den største ro der han satt med sin kinesiske utgave av facebook, sendte tekstmeldinger og betjente inn- og utgående telefonsamtaler samtidig som han kjørte. Når vi var på motorveien, som for øvrig hadde mellom 8 og 12 felt, var han like rolig, og heldigvis mindre inni mobiltelefonens verden. Bilbelte brukte verken han eller guiden, uansett om vi var på motorveien eller inne i byen. Trafikkbildet virker kaotisk, men kineserne ser ut til å ha et slags samarbeid i trafikken som får det til å flyte veldig godt, og i motsetning til i Russland så vi ingen trafikkuhell her.

Vi bodde på Jianguo hotell. Rommet var fint, det var aircondition og servicen var god. Eneste problemet var at det var langt mellom ansatte som kunne engelsk. Hotellfrokosten var preget av godt utvalg, så Andreassen tok kraftig for seg av brød med syltetøy og ost. Til forveksling lik frokostatferden hjemme. Selv gikk jeg bananas med alle mulige retter, og frokosten ble av og til mer lik middag enn frokost.

I løpet av de fem dagene i Beijing fikk vi med oss det turister flest får med seg her: Den himmelske freds plass, den forbudte by, sommerpalasset, silkefabrikk, silkemarkedet, croisonnefabrikk og lokale spisesteder. Den kinesiske mur var spektakulær, med utsikt til flott natur. Vi parkerte guiden, og fikk oss en fin trimtur på muren. To timer med trappetrinn opp og ned gjorde underverker etter to inaktive uker. For å komme opp på muren måtte vi ty til taubane. For undertegnede ble det en øvelse i håndtering av lett høydeangst, mens gemalen prøvde seg som psykolog. Opplevelsen på toppen var definitivt verdt de syv minuttene jeg måtte dingle i høyden på en enkel trebenk. Den kinesiske mur er i følge Wikipedia 8851,8 kilometer lang. Det er 1229 kilometer lenger enn distansen vi har kjørt med tog den siste uka. Muren regnes som jordas største byggverk, men i motsetning til hva mange tror, så kan den ikke ses fra månen. Feriens mest irriterende faktum ble for øvrig påtrengende da vi var på muren: vi hadde bare med iphone til å ta bilder med. Kombinasjonen sollys og forurensning bidro ikke positivt til bildekvaliteten, for å si det sånn.

 

I tillegg til de nevnte severdighetene, fikk også den kinesiske maten stor plass i programmet våres. Kinamat har aldri vært min sterke side i Norge, jeg har spist litt av det, men aldri syntes at det var spesielt stort. I Beijing, derimot, så ble kinamat virkelig gourmetmat. Vi oppdaget tidlig at det å lete seg frem til lokale spisesteder som stort sett frekventeres av kinesere ville gi oss langt billigere, bedre og mer overraskende matopplevelser enn om vi holdt oss i turistområdet. På disse stedene var det ikke engelsk meny tilgjengelig og kelnerne var ikke belemret med spesielt høye engelskkunnskaper. For å få bestilt måtte vi rett og slett se på bildene i menyen og peke. På denne måten kan man få seg en og annen overraskelse. Et sted, hvor vi byttet ut risen med en potetrett, fikk matlysta seg en liten knekk. Jeg oppdaget plutselig noen små dyr mellom potetene. Etter å ha studert udyrene, som så ut som hvite miniatyrreker, konkluderte Lars med at dette nok var en type skalldyr som fungerte som krydder. Han spiste videre med sin sedvanlige apetitt. Selv valgte jeg å unngå hele potetretten, det var tross alt mer enn nok annet på bordet jeg kunne forsyne meg av. Uansett småkryp: maten var fantastisk god!

Det eneste eksotiske i et fremmed land, er den tilreisende selv, sa Goethe. Vi ble nok ansett som litt eksotiske på et par av spisestedene, både på grunn av språkbarrieren, utseendet, og måten vi håndterte spisepinnene på. Her snakker vi kreativ bruk av spisepinner. Det sies at å spise med pinner bidrar til høyere IQ. Mulig det er noe i det. Kineserne oppdaget tross alt desimalsystemet i det 14. århundret f.Kr., altså omtrent 2300 år før oss i vesten, så de er sannsynligvis flere hakk skarpere enn oss. Selv etter å ha øvd noen dager, så har vi ikke klart å komme helt på høyde med den jevne kineser hva angår bruk av spisepinner. Jeg synes imidlertid vi lærer fort. De første dagene var vi direkte uelegante i stilen, og vi sølte ut enhver duk vi kom i nærheten av ved å miste maten på bordet før vi hadde klart å føre den opp til munnen. Nå kan vi til og med spise peanøtter med pinner, om vi henter frem det vi har av konsentrasjonsevne. Dessverre ser det ikke ut til å ha gjort noen utslag på IQ-verdien. Kanskje man må praktisere mer enn en uke for å få effekt?

Apropos tett befolket by: Hva er oddsen for at en bodøværing skal treffe på en annen bodøværing i heisen på et hotell i Beijing? Sannsynligvis ganske liten, men Lars møtte plutselig kjentfolk. Verden er liten.

Toget – siste etappe mot Kina

Togreisa fra Moskva til Beijiing via Mongolia er 7622 kilometer. Toget stopper bare 35 ganger i løpet av uka turen varer, til tross for at det er omtrent 600 stasjoner langs linja. Det blir med andre ord mye forflytning. Å reise med den transsibirske er en ferieform for folk som liker sakte bevegelse og som synes det er fint å sitte i ro og studere utsikta. Det er en ferieform for de som er fornøyd med at daglig mosjon består av en spasertur eller to til restaurantvogna, eventuelt bare til enden av sin egen togvogn for å hente vann i samovaren.

Ferieformen er for den typen mennesker som synes det er fint å bruke mye tid på å planlegge daglige måltider og stell, som vil sitte enda mer i ro og studere landskap, som vil trimme hjernen med å tenke på hva klokka er nå, eller hva den er hjemme eller hva den er på stedet vi kommer til i morra osv. Jeg tror det er sånn at mennesker som elsker å ligge på sofaen sin også kan like denne ferieformen. Jeg elsker denne måten å feriere på. Så har jeg da også en veldig slitt sofa.

Min opplevelse av togturen er at det skjer noe hele tida. Etter å ha sett på varianter av trær, bebyggelse, slum, forurensning, vakker natur og endeløse sletter på tur mot Irkutsk, så har vi nå fått ny utsikt: Baikalsjøen. Langs denne fascinerende innsjøen kjørte vi i åtte timer etter å ha forlatt Irkutsk. Sjøen rommer omtrent 20 % av alt flytende ferskvann på jordas overflate, den er verdens dypeste innsjø med 1642 m på det dypeste. Den er 636 kilometer lang og 79 kilometer bred. 636 kilometer. Det er Lakselv – Tromsø det, etter E6. Ganske langt.

Da Baikalsjøen lå bak oss endret landskapet seg: vi klatret mer og mer opp i høyden og vegetasjonen endret seg. Fortsatt var det mye vegetasjon, men trærne ble lavere jo høyere opp vi kom. På denne etappen var det flere spor etter nylige skogbranner. Det var også noen små pågående skogbranner som tok oppmerksomheta. Utsikta og stasjoner underveis var opphav til et endeløst behov for å sjekke opp faktaopplysninger i reisehåndbøkene, og utløste også en undring over hvordan folk lever livene sine andre steder.

Vi ankom Mongolia sent på kvelden, etter en rimelig grundig grensekontroll både ut av Russland og inn i Mongolia. Det var stjerneklart og kaldt, så jeg antok at soloppgangen ville bli flott. Dermed lå det an til bruk av vekkerklokke. Morranslyset og soloppgangen var fantastisk, og absolutt verdt å stå opp for. Siden alle bildene er tatt med iphone, så kan jeg dessverre ikke briljere med et flott bilde av begivenheten. Det får bli neste gang. På morran hadde vi 40 minutter stopp i UlaanBataar, hovedstaden i Mongolia, så der fikk vi oss frokost på kafeen på perrongen. Ulaanbaatar ligger i høyden, på 1350 m.o.h. Lufta kjentes som høstlufta hjemme, kald, skarp og ren.  Vi har nå kjørt 6266 kilometer fra Moskva.

Mange turister stopper her for å oppleve natur og overnatte i Ger, men verken jeg eller Lars var spesielt giret på teltliv. I etterpåklokskapens lys ser vi at vi burde hatt et par dager i UlaanBataar, både for å oppleve det urbane livet og naturen rundt. Gjennom resten av Mongolia kjørte vi på grensen av Gobiørkenen. Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd at det er utrolig flott å studere ørkenområder i nærmere 12 timer, ville jeg neppe trodd det. Men det er faktisk helt utrolig. Toglinja går i ytterkanten av ørkenen, som er 2400 kilometer lang og 1000 kilometer bred. Man ser små gerbosetninger, noen vannhull, flokker av kyr, hester og kameler. Jeg har  aldri vært noen hestejente; den interessen var det søstra mi som fikk. Men her, når vi snakker om voldsomme flokker, så var det helt umulig å være uinteressert. Og kameler er jo skikkelig kult. For et enkelt menneske fra Brennelv, så var kamelflokkene noe av det største på turen. I den grad det er mulig å velge ut hva som var størst, siden høydepunktene lå på rekke og rad bortover.

Vi var flere i vår vogn som kjørte tvers gjennom Mongolia, og vi fikk et slags fellesskap i vogna. Det ble litt sånn studenthybelaktig tilværelse, hvor vi kunne samles i fellesrommet – altså stå i gangen og henge (les: se på utsikta). I tillegg til meg og Lars var det noen amerikanere, et par fra Skottland og et ungt par fra sørlige Kina i vogna vår. Her fikk vi allverdens anledning til å trimme engelsken, som nok kan karakteriseres som en smule rusten. I alle fall min.

Ved grensepasseringen mellom Mongolia og Kina må det skiftes understell på toget. Dette skyldes ulik sporvidde i Mongolia og Kina. Toget må da heises opp og man bytter hjulsett.
Sånt tar litt tid, så totalt med passkontroll og hjulskift brukte vi 4 og en halv time. I dette tidsrommet er toalettene stengt. Da understellet var skiftet var det fortsatt en god time til avgang, og vi fikk forlate toget. Toalettene var imidlertid fortsatt stengt, men det var do på perrongen i grensebyen Erlian, så da var jeg berget. Trodde jeg. For her kom turens mest ubehagelige overraskelse: et stinkende hull i gulvet. Velkommen til Kina, Movik.