I 2018 dukket grønnkålen opp som en hype. Ble hysterisk populær. Michelinstjernespekkede spisesteder over hele kloden serverte den i alle varianter. Med hvitløk. Salt. Smør på toppen. Som forrett. Tilbehør. Hovedrett. Og folket mesket seg. Spiste med begge «nævvan», som vi sier her nord. Til tross for at verken smak eller konsistens er noe særlig å trakte etter. Men smør, hvitløk og salt er jo aldri feil. Så da går det, særlig om det også er dyrt.
Det folk ikke visste da grønnkålen dukket opp på Grünerløkka, i London og i Paris, var at den faktisk har vært trendy i Brennelv i mange årtier allerede. Vi fra Brennelv er oppfostret på grønnkål. Kålen elsker nemlig vårt subarktisk klima, så vekstvilkårene er perfekte. Man kan stole på kålen. Avlinga slår aldri feil. Uansett vær. Blir det fire grader i juli, og alle i Brennelv er sure for det, er kålen like blid. Like blid som i slutten av august, om vinteren finner det beleilig å dukke opp alt for tidlig. Man trenger ikke stresse med å få kålen i hus når frosten kommer, slik man må med poteten. Grønnkålen er – og var – en veldig takknemlig matplante, og det var altså høyst normalt å dyrke den i Brennelv allerede tidlig på 70-tallet.
Det var ikke mer smak i grønnkålen på 70-tallet enn det er i dag. Siden hvitløken den gang ikke var kommet lenger enn til Tøyen, spiste vi kålen uten smakstilsetning. Smør hadde vi jo heller ikke. Ikke fordi smør var forbeholdt de velbemidlede, men fordi det var margarin (i Brennelv uttalt som marrrrrrgarin) som var smøremiddelet.
Den gang spiste man jo ikke fordi det skulle være godt, men for at man skulle få i seg næring. For overlevelsens skyld. Mat måtte man ha, og ingen hadde noen gang kommet på at man kunne gi uttrykk for at man ikke likte maten – uansett hvor smakløs den måtte være. Det skulle tatt seg ut! Uttrykket liker ikke var faktisk ikke oppfunnet. Hadde vi levd etter liker-ikke-prinsippet, hadde Brennelvværingen som art vært utdødd. Vi overlevde takket være grønnkålen. Og dessuten hadde ikke ungene i Afrika mat i det hele tatt, så vi hadde med å være takknemlig for den maten vi fikk.
Grønnkålen hadde flere alternative bruksområder. Noen brukte den som solskjerming foran plantene i vinduskarmen. Alle hadde jo planter i vinduskarmen. Sånn var det da. Noe annet ville vært uhørt. Det var kun aleneboende eldre menn som kunne tillate seg å ha et minimalistisk hjem uten planter, og komme unna med det. Ingen forventet at menn skulle klare den avanserte oppgaven det er å vanne planter. Og for ordens skyld: jeg er ikke ironisk nå, og jeg prøver ikke å krenke de gamle 70-tallsmennene, men det er faktisk uhyre vanskelig å få planter til å overleve. Jeg har prøvd, og jeg lykkes sjelden.
Grønnkålen kunne også brukes som middel mot artrose. Det var gjerne tilårskomne kvinner som brukte den til det. Naturlig nok. Artrosen dukker helst opp hos dem. Med noen unntak. Damene surret grønnkålen fast med ulltråd rundt knærne eller albuen eller hvor nå artrosen hadde tatt for seg. Kålen måtte sitte på i mange timer for å gi lindring mot leddplagene, og det var ikke uvanlig å se voksne kvinner sykle rundt med den helsebringende veksten fastmontert på kroppen. Dette var jo lenge før den politisk bestemte fastlegeordninga, hvor man begynte å gå til lege med alt man måtte ha av mer eller mindre reelle plager. Vi snakker 70-tallet. Ingen ville sløse med tida til legen for noen skarve leddsmerter. Man voktet seg vel for å irritere legen. Dessuten fikk det være grenser for pengesløsing.
Selv om fastlegeordninga som politisk ide ikke var oppfunnet på 70-tallet hadde vi fastleger. For all del. Noen var riktignok bare semi-faste, andre mer klisterfaste*. Jeg tror ikke det er klart definert hvor lenge man må være stasjonert på et legesenter for å komme i kategorien fast. Men lenger enn en konsultasjon på 20 minutter, tror jeg. Uansett: i min barndom var det Fugelli man ringte. Han var semi-fastlege. Var her noen år, strenet rundt med propellen sin, foreskrev globoid og penicillin, og la igjen kloke helbredende ord. Usedvanlig klok og reflektert mann. Dessverre en utdøende rase. Også hadde vi jo Aronsen. Han var skikkelig fastlege. Klister-fastlege. Virket i Porsanger størstedelen av sin karriere. Kanskje hele. Aner ikke. Skikkelig uredd og tydelig type. Kostet han ikke en kalori å sette pasienten på et fly til sykehuset i Tromsø, om han mente det var riktig. Lot seg ikke pille på nesa av noen. Snakket alltid med caps-lock på. Doktor Ballo i Alta blir bare pusekatt til sammenligning. Det sier jo sitt. Tenk om vi kunne sendt Aronsen i debatt med Kjerkol. Hun måtte hatt rustning. Vi hadde fått omgjort hele helseforetaksmodellen. Direktører og andre byråkratiserende elementer i helsevesenet ville vært fjernet på et øyeblikk. Og om noen hadde gitt uttrykk for den absurde ideen om at vi burde redusere kompetansekravene for å bli sykepleiere, er jeg sikker på at Aronsen verbalt hadde kastrert og halshugget forslagsstilleren.
I dag går vi mye oftere til lege enn vi gjorde på 70-tallet, og vi Finnmarkinger er takknemlige om vi har samme lege gjennom hele konsultasjonen. Men siden vi jevnt over er friske når vi går til lege, spiller det egentlig ikke så stor rolle om legen er på kontoret eller ikke når vi er innom. Strengt tatt kunne jo pasienten bare tatt legens plass, og googlet seg frem til hva som feiler seg. Folk flest gjør jo det. Riktignok med litt feildiagnostisering og feilbehandling som konsekvens. Men effektivt er det, de gangene man treffer på rett diagnose. Personlig synes jeg det er best om legen er fysisk tilstede når jeg kommer innom. Om vedkommende også er mentalt til stede er det helt nydelig. Da kan det jo være at jeg som pasient kjenner meg møtt, ivaretatt og anerkjent. Det er for øvrig også til legens beste, for da slipper vedkommende å få meg tilbake som en boomerang.
Apropos PC på legekontoret, så kan det være ganske fornøyelige å studere skriveteknikken til medisineren. De unge legene skriver fort, og noen kan til og med en variant av touchmetoden. Men leger flest bruker LFT-metoden. Det er det første man lærer på legeskolen. Jeg tror det er valgfag på første året. Let-finn-trykk. Metoden betinger at man har minimum en velfungerende finger, primært høyre pekefinger. Tidvis brukes venstre pekefinger som støttefinger. Men der sporet jeg av – som vanlig. Beklager. Det var grønnkål som var tema. Jeg skal ta meg inn.
Vi kastet ikke mat i i gamle dager. Heller ikke i Brennelv. Hadde man brukt grønnkål på knærne, så ble den selvfølgelig spist etterpå. Det var bare å skylle kålen og henge den til tørk, sammen med brukte kondomer og nyvaska klær. Etter noen timer i vinden, var kålen klar til bruk igjen. Ingen tvil om at vi var miljøbevisste allerede da.
Det er forresten helt typisk at moderne fenomener og trender, de som tar helt av, oppstår i Brennelv. Joggebølgen, for eksempel. Den startet hos oss. Våres Alfred jogget lenge før Grete Waitz hadde fått på seg løpeskoene. Og mange tiår før Geir Moen og Gjertsen-gutta i det hele tatt var påtenkt. Også toppturene, da. De startet også i Brennelv. Lenge før Ti på topp og tilsvarende arrangementer oppsto, var forløperen til toppturbølgen godt innarbeidet i Brennelv. Vi gikk riktig nok ikke fra topp til topp, men vi gikk fra gokk til gokk. Nedre Brennelv – Øvre Brennelv – Østerbotn – Caskel, bare for å trave opp og ned Caskelbakken. Trimbakken over alle trimbakker i Porsanger. Veien opp var riktignok ikke etablert, men bakken lå jo der. Ikke rart vi klarte oss uten alt for mange legebesøk. Med all den fysiske aktiviteten vi la for dagen, ble grunnlaget for akseptabelt blodtrykk og kolesterol lagt tidlig i barndommen.
Ingen – verken voksne eller barn – fikk være inne å pådra seg sittesår eller musearm eller nakkeplager. Gud forby! Om man som barn viste tegn på å være litt agalaus, ble man sendt på dør. Det ble mye tid til utfoldelse i naturen, helt uten hjelm og knebeskyttere og mobiltelefon. Vi øvde opp samsynet og motoriske ferdigheter gjennom klatring i trær, hopping på isflak og balansering på gelendre så høye at et eventuelt fall ville påføre oss varige skader. Vi turte faktisk aldri å falle ned. Ikke rart vi ble friske og tøffe. Eller nok-enda tøff, for å bruke et brennelvsk 70-tallsuttrykk.
*Begrepet Klisterfastlege har jeg egenhendig stjålet – takk for ideen Evy «Bate».
Brennelvværingen 