Vi mennesker har ulik intimsonegrense. Noen er bekvem med klemming i tide og utide; andre begrenser klemming til sine nærmeste. Folk har ulik oppfatning av hva som er for nært. Intimsone-vernerne synes livet er best om andre mennesker holder en viss minimumsavstand. Andre liker best at man er tett på. Dette er klemme-entusiastene. Disse klemmer alle de møter. Ofte. Hardt. Entusiastisk.
Frem til mars 2020 var det ikke lett å være intimsone-verner her i landet. Klemme-entusiastene, eller terroristene om du vil, har gradvis overtatt samfunnet på 2000-tallet. Du møter dem overalt. De klemmer nesten hvem det skulle være, som om livet er en eneste stor klemmefestival. Ikke bare klemmer de familie, venner og kollegaer. Neida. De klemmer butikkansatte. Matrosen på ferga. Securitasvakter på flyplassen, i det de forlater landet for en langhelg i Berlin. Tannlegen, som takk for nå og vi ses om et år. Flyverten, når de forlater flyet ved ankomst Banak. Fastlegen. Sjefen. Fylkesmannen. I det hele tatt: de klemmer faktisk alle de sier hei eller ha det til.
Jeg mener ikke å være tverr. Det er hyggelig med klemming. Godt. Det er det. Bevares. Så lenge det ikke kjennes kleint. Hvem husker ikke den pinlige klemmen mellom Giske og Stoltenberg. Den som ikke ble helt fullbyrdet. Ultrapinlig når den ene vil klemme og den andre ikke vil. Her kan du se reprisen av pinligheten.
Også Fabian Stang har vært litt uheldig. Du vet han tidligere ordføreren i Oslo. Han er en klemmer. Eller var. Helt til han møtte ei asiatisk dame, som helt klart satte seg til motverge da han prøvde å klemme henne. Han tok poenget. Det er forskjell på å gi en klem og å ta en klem.
Ikke alle er som Stoltenberg og den asiatiske damen som Fabian møtte. Det er nok av dem som ikke stritter i mot. Som føler en høflig forpliktelse til å samarbeide i møte med folk som synes de har rett til å ta seg en klem. Om du er en av dem som kjenner på en slik forpliktelse skal du vite en ting: Du trenger ikke samarbeide. Ikke litt. Det er helt innafor ikke å ville ha en klem av alle de som mener seg berettiget til å klemme. Med menneskerettighetserklæringen i hånd kan du faktisk avstå. Takke nei. Gjerne på en høflig måte.
En god klem forutsetter gjensidighet og det krever gode sosiale antenner å identifisere hvem som vil ha en klem og hvem som ikke vil ha. At du synes noen trenger en klem, betyr ikke nødvendigvis at de vil ha en. I alle fall ikke av hvem som helst. Å klemme noen fordi du synes vedkommende trenger det, er dårlig business. Da er det ditt behov som styrer. Om du ikke behersker balansegangen gi versus ta, så bør du gå i deg selv. Jobbe med saken. Øve.
Nå har vel COVID-19 hjulpet både klemmeentusiastene og klemmemotstanderne. Etter at viruset gjorde sitt inntok i mars har problemet blitt mindre. Klemmefrekvensen har gått voldsomt ned. Sannsynligvis til stor sorg for superklemmerne. For de av oss som gjerne takker nei til å ta imot klemmer fra fremmede kom imidlertid koronaen som en velsignelse. Fysisk kontakt med mennesker utenfor den innerste sirkelen er redusert til et minimum. Vi er mange som gleder oss over det.
Føl deg fri til å dele 🙂
Brennelvværingen 