Brennelv: kyss, klapp og klem

Det er ingenting som forener Brennelvværingene mer enn den intense stoltheten av å være fra Brennelv. Alt overskygges av det. Vi kjenner oss rett og slett privilegerte, som har fått være barn her. På stedet der motvinden kommer fra alle kanter, multene sprenger seg opp av asfalten, og kongekrabben vandrer langs grøftekantene. Eller kanskje det var kyrne som vandret langs veiene. Husker ikke helt.

I Brennelv lekte vi kyss, klapp og klem, og rødmet bare noen sa hei til oss. De gamle damene gikk med kofter til hverdags; samelua hadde de alltid på når de var ute. Vi ble eksponert for samisk og finsk, som den mest selvfølgelig sak i verden. Og norsk. For all del. Jeg mener ikke å krenke noen.

Vi fikk impulser og nyheter fra verden utenfor fylkesgrensa gjennom radio og tv. En enorm kasse av en tv. Eller fjernsyn, som det het. Svarthvitt, må vite. Men akkurat det slet vi ikke nevneverdig med, siden vi ikke visste at farge-tv skulle komme til å bli en realitet litt senere. Barne-tv var forresten klokka seks. Hver dag. Hele uka. Unntatt mandager da. Er det rart vi har et dårlig forhold til mandager? Slutt på helg, fisk på menyen og ingen barne-tv. Det er et under at vi ikke er mer traumatiserte enn vi er.

Vi så Pernille og Mr. Nelson. Lekestue. Bjørnen Colargol. Professor Balthazar. Skikkelig bra TV. Det varte ikke så lenge. Kanskje en time. Muligens bare en halv. Med et så begrenset tv-tilbud, og det faktum at internett ikke var oppfunnet, ble det mye fritid på oss. Tid vi kunne bruke til å leke og utforske verden.

Vi brukte mye tid utendørs, og vi fikk drøssvis av erfaringer som utfylte det vi lærte på skolen. Vi lærte å svømme i elva, og vi lærte å sykle helt uten innblanding fra voksne. Vi lærte balansekunst når vi klatret i trær og hoppet på isflak. Vi lærte tidlig at fisken i elva var mest bitevillig om natta. I alle fall bet fisken om vi hadde tatt oss bryet med å grave opp makk fra jordet bak huset til Samuel og Hilma. Jeg tror forresten ikke det er lov å bruke levende makk på kroken i dag. Jeg håper i alle fall det. Det kan umulig være noe særlig for makken. Og fisk får man jo likevel.

Vi ungene gikk ofte på besøk til de eldre i nabolaget. De ga oss saft, appelsiner og melkesjokolade. De gamle hadde tid til å snakke med oss. Arnulf og Mattis-Anna. Hilma og Samuel. Anton og Anna. De så oss. Bekreftet oss. Virket å være glad for at vi kom. Tenk så heldige vi var. Fikk øvd oss på sosiale koder, kommunikasjon og samhandling, helt uavhengig av hva som sto i læreplanen på skolen. Et afrikansk ordtak sier at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Sånn var det. Også i Brennelv. Vi lærte å være mennesker. Lærte å finne mening. Livet var ikke så avansert. Alt hang liksom sammen med alt. Lek, utvikling og læring gikk hånd i hånd. Mestring og motivasjon likeså. Den sosiale utviklinga hang fast i resten.

Vi satt forresten ofte i melkerampa ved veien og skrev bilnummer. Time etter time. Det var en aktivitet som krevde litt indre motivasjon, siden det kunne være langt mellom bilene. Men når de først dukket opp, fikk vi lønn for strevet, og ny motivasjon til å vente på neste. Og skulle vi bli lei svidde vi bare av litt gress på ett eller annet jorde i nærheten. Tente på. Slukket. Tente på. Slukket. Sånn lærte vi hvor langt vi kunne strekke det, før vi mistet kontroll over ilden. Personlig startet jeg aldri noen større gressbrann, som brannvesenet måtte slukke. Andre var ikke like heldige.

Veien vi satt ved, da vi skrev bilnummer, hadde forresten ikke navn. Mamma kalte veien for hovedveien. Den hadde sikkert et veinummer. Riksvei etter eller annet. Nå er den blitt til fylkesvei 98. I dag har veien fått navnet Østre Porsangerfjordveien. Det heter den hele veien fra Lakselv, forbi Brennelv, gjennom Østerbotn, helt til Børselv, videre til Hestnes og Mårnes, gjennom Brenna og Leirpollen, forbi Kjæs og helt til kommunegrensa til Lebesby. Verdens lengste vei med sammenhengende veinavn, tror jeg. Ett hundre og ti kilometer, sånn cirka. Fantasiløst navn, spør du meg. Men sikkert praktisk for brannvesenet som skal finne huset som brant ned før de rakk frem for å slukke.

Da vi var små var Lakselv som en by for oss småungene fra Brennelv. Der hadde de navn på gatene. Eller veiene, som det heter her hos oss. I likhet med andre byer og tettsteder hadde de navn som Bjørkeveien, Ulveveien og Kirkeveien. Skoleveien og Meieriveien. Ganske likt det man finner i andre byer i landet vårt. På et tidspunkt fikk vi også Promilleveien. En vei som alle kjenner, til tross for at den verken er skiltet eller avmerket i kartet. Det er noe man bare vet. Vi har forresten også hatt en gate med det spenstige navnet Knivstikkergata. Det var før min barndom. Kanskje på 60-tallet.

Jeg har aldri fått med meg opphavet til gatenavnet, men jeg kan ikke tenke meg at det lå noe kriminelt bak det. Vi fra Finnmark bruker nå helst kniven til det den er tiltenkt. Dele jord, for eksempel. Det var en utrolig artig aktivitet på 70-tallet. I dag tror jeg ikke ungene får lov til det. Vi fikk gjerne kniv i dåpsgave. Sånn er det forresten fortsatt. Vi håndterer partering av sauer, rype og elg fra to-års alderen. Filetering av fisk mestrer de fleste fra fireårsalderen. Det ville ikke falle oss inn å ødelegge en kniv med å stikke hverandre med den. Da blir den sløv. Vi tok vare på tingene, for å si det sånn. Dessuten hadde guttene knyttnevene når de skulle slåss. Det var redskap godt nok.

Det var ikke så mange veier i kommunen som gjenspeilet vår kvenske og samiske kulturarv på 70-tallet, men etter hvert, sånn på 80- eller 90-tallet, fikk vi veinavn som bar preg av arven. Gallokkaringen og Neidamaringen. Resikkaringen og Karhuringen. Litt etter litt begynte vi å ta tilbake det vi hadde mistet. Begynte å synliggjøre hvem vi egentlig var. Vi hadde nemlig røtter som strakk seg utover hele Nordkalotten. Vi var såkalt Nordkalottmiks. Samisk. Kvensk. Finsk. Tornedalsk. Svensk. Bittelitt russisk også. For ikke å snakke om det evigvarende spanske genet som alle på kysten av Nord-Norge påberoper seg å ha i slekta. Angivelig etter en eller annen spansk sjømann som strandet på Røst, Myre, Senja, Honningsvåg, Sværholt eller Omgang. Alt etter hvor man er fra. Det er visstnok derfor noen av oss er mørke i håret. 

Her vokste vi opp. På et av de tryggeste stedene på kloden. Og muligens også ett av de mest vindutsatte stedene. Takket være vinden ble vi tilnærmet luktfrie. Min barndomsvenninne fra Øvre Brennelv sa det tørt, da hun kommenterte den evige vinden i Porsanger: «det lukter i alle fall ikke innestengt av oss fra Brennelv». Det luktet faktisk ingenting av oss. Ikke luktet det støv. Ikke luktet det røyk. Det lukter ingenting. Vinden fjernet alt. Absolutt alt. Og det var jo en fordel når vi hadde vært på Norol-stasjonen og kjøpt røyk som 13-åringer. Helt uproblematisk å kamuflere røykedebuten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Med ønske om en god dag – med eller uten vind 🙂

Travle tider i Brennelv

Da jeg og Anton og Rudolf var ung, var det ingen i Brennelv som hadde fritidsproblemer. Verken voksne eller barn slet med kjedsomhet. Og det til tross for at vi verken hadde lego eller nintendo. Ei heller ipad og mobiltelefon. Vi hadde bare naturen. Trærne og myra og elva. Landeveien – både mot øst og mot vest. Vi hadde frittgående kyr. Og sauer. Vi hadde postkassene og melkerampa. Kniv og øks og spett. Og hverandre, ikke minst. Det holdt i massevis. Noen ganger var det nesten i overkant. Vi hadde nemlig evnen til å fucke hverandre opp. Og da var det ikke grenser for hva vi kunne finne på.

Når vi ikke skrenset med sykkelen, vandret formålsløst rundt eller tok en runde med skøytene på isen, fant vi på andre – og viktigere – ting. Vi lekte i det store leirraset i Fossen eller vi målte krefter med vannet i Brennelva, særlig om våren når elva var flomstor og uregjerlig. I de lyse sommernettene gravde vi etter mark ved elvekanten, nedenfor huset til Samuel og Hilma, og vi fisket i elva, helt uten voksnes innblanding. Vi lærte til og med å svømme når vi måtte ut i vannet for å hente sluken som hang fast i buskene på andre sida av elva.

På tur til og fra elva passerte vi rustmyra, og klærne bar preg av det. Det var nok ikke bare bare å fjerne flekker fra klærne våre, når vi hadde utfoldet oss i naturen – verdens beste lekeplass. Rustmyrflekker var sikkert bare en bagatell, sammenlignet med hvordan klærne så ut da vi fant en dunk med tjære hos naboen. Vi sto neppe høyt i kurs hos mødrene den dagen. Kanskje ikke hos naboen heller.

Vi lekte med det vi hadde, og det var ingen psykologer som stilte spørsmål med om vi lekte på riktig måte. Alle i Brennelv lekte med pinner og steiner, løv og leire. Korte pinner kunne være biler, lange biler kunne være tog. Eller nei. Ikke tog. Vi visste ikke om tog. I alle fall ikke før utpå 70-tallet. Men lange pinner kunne være en varebil. Eller lastebil. Steiner gjorde jobben som små liksomhus. Eventuelt kunne vi kaste dem. Steinene, altså. Kaste dem i vannet. På hverandre. Eller på en sau som kom forbi. Ingenting å si på oppfinnsomheten.

Kreativiteten var stor hos ungene. Tidvis så stor at vi tiltrakk oss våre foreldres oppmerksomhet. Og det skulle jo litt til. Som kjent var det bare to måter å få oppmerksomhet fra foreldre på, sånn frem til 1970: enten ved å være irriterende agalaus, og det var vi nesten aldri, eller ved å sprenge av en finger eller fem.

Skulle vi, år om annet, være litt agalause ble vi sendt på dør. En vennlig, men bestemt beskjed om å gå ut å leke. Det var ikke rom for at unger skulle slenge rundt i huset og virvle opp eventuelle hybelkaniner som hadde sneket seg unna støvkluten. Den jevne forelderen hadde mer enn nok å gjøre, om de ikke også skulle ha unger å underholde. Det var for eksempel ingen foreldre som tilskuere på Janfield når ungene spilte viktige fotballkamper. Voksne mennesker måtte i fjøset og stelle dyrene. Holde på med slåtta. Bære vann. Reparere klær. Spinne garn. Strikke. Og dermed fikk vi ungene frie tøyler til å valse rundt – helt uten tilsyn.

Det gikk som regel bra, og det ga oss erfaringer som dagens unge bare kan drømme om. Vi fikk en enorm kunnskap om naturen. Insekter og blomster og edderkopper og frosk. Respekt for myra og leira og de underjordiske. Vi klatret i trær og hoppet på isflak, og vi fikk masse fysisk aktivitet. Hadde noen dengang sagt at skolen engang i fremtiden skulle få FYSAK på timeplanen, ville det blitt øredøvende stillhet. Ingen ville trodd det. Vi var jo så aktive at hele poenget med skolen faktisk var å holde oss i ro noen timer. Gi naturen pause fra hyperaktive unger.

Det var ikke alt vi fant i naturen som var bra for oss. Jeg skal være ærlig på det. Det fikk nemlig en og annen nysgjerrig brennelvunge brutalt erfare. Med like mye krigsetterlatenskaper i bygda, som det var steiner, sier det seg selv at lekegrinda vår ikke var helt trygg. Kom man hjem med en avsprengt hånd eller to, ja da fikk vi foreldrenes oppmerksomhet. Først litt kjeft, men så litt trøst når de fikk tenkt seg om. Ja, jeg tror til og med det ble innvilga legebesøk i slike tilfeller, selv om det aldri tok seg helt ut å legge beslag på doktoren sin dyrebare tid.

Jeg tror foreldre hadde det lettere før i tida. De måtte ikke være så «på» som dagens foreldre må være. Foreldrene den gang var ikke preget av lediggang, og hadde ikke tid til å sitte og bekymre seg for hvor ungene var og hva de fant på. Og det til tross for at det faktisk ikke var så uvanlig å miste barn før i tida. De gjorde det. Mistet ungene sine. Stadig vekk. Og selv om det var vanlig, ble de aldri vant til det. De sørget nok like hardt som nåtidens foreldre gjør når vi mister barna våre. Nei, jeg trekker tilbake det med at foreldre hadde det lettere før i tida. Men de hadde det på en annen måte. De visste ikke helt hva vi holdt på med, så de slapp å bekymre seg. Når de ikke visste hva vi gjorde, slapp de å være så redde. For om de hadde visst, så hadde de hatt allverdens grunn til bekymring.

Vi var nemlig ikke alltid helt tamme. Vi haiket og røykte og drakk. Og spydde. Nå til dags klager folk på at det ligger hunde- og hestebæsj på veiene. De skulle sett spyet som lå rundt om i bygda før i verden. Uappetitteligheten var på et helt annet nivå. Hadde folk visst det, ville de aldri klagd over etterlatenskaper fra hunder og hester. Da ville de skjønt at det kunne vært verre.

Jeg husker at vi stjal vin hos en nabo. Kir. Fantastisk. Fantastisk stygt, altså. Og likevel helte vi glassene fulle, helt til randen. Eller kanten, om du vil. Vi brukte samme glass til alt. Det het faktisk bare glass. Eventuelt vannglass, hvis det var vann i. Alternativt melkeglass, om man hadde melk i. Eller ølglass. Du skjønner systemet? Glass, med forstavelse etter hvilken type væske man hadde i. Sånn var det da. Ingen var kommet på den absurde ide at man skulle ha svære vinglass, for bare for å fylle på en bitteliten skvett nederst i glasset. Nei. Vi fylte helt opp. Hadde en brennelvværing begrenset seg til bare å ha vin helt nederst i glasset, ville vedkommende fått rykte som dårlig kompis. Gjerrigknark, liksom. Selv i dag. Og hvem ville vel skitne til et stort glass om man bare skulle ha en bitteliten skvett nederst? Helt unødvendig. Da kunne man jo bare tatt et eggeglass. Og fylt det opp.

Foreldrene våre merket ikke at vi drakk. Vi hadde nemlig ikke innetider. Vi kom hjem når det passet oss. Og ingen satt oppe og ventet. Foreldrene forsto jo at vi kom når vi kom. At vi var travle. Dessuten måtte de sove. De skulle jo tidlig opp. Og hvorfor skulle vi komme tidlig inn, når det ikke var noe vi skulle rekke? Eneste kravet var at ungene var hjemme i god tid før konfirmasjonen. Minimum et kvarter før seremonien tok til. Da rakk foreldrene å se til at finstasen ble hengt på kroppen til konfirmanten. Hvorfor nå det var så nøye, siden alle hadde hvite kapper på når de sto for presten. Sett i ettertid kunne vi vel egentlig spart oss den hjemkomsten der, og bare møtt opp i kirka uten å ta omveien hjem. Men det er litt sent å tenke på nå. Og dessuten er jeg ikke konfirmert. Jeg rakk ikke hjem.