Visst faen har vi vår

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson, en gang i fjern fortid da han satt og forlystet seg med skrivemaskinen sin. Jeg tror Bjørnson hadde likt å bo i Finnmark. Her er det virkelig stormer i april. Rabalder. Og krefter. Diktet passer. I alle fall litt.

Med unntak av lyset var det lite som minnet om vår da april 2023 satte inn. Naturen viste muskler. Minnet oss om hvem som har overtaket. Det var uvær nok til alle. Snøen dundret inn sidelengs – fra alle kanter – på selv de tørreste og minst vindutsatte stedene i fylket vårt. Ikke en gatestubb i hele Finnmark var åpen for fri ferdsel. Snørasene suste ned fjellsidene.

Men det var da. For kjempelenge siden. Nesten en uke har gått siden siste kolonnekjøring på riksvei 888. Nå er det bare vakkert å kjøre over der. Hvite vidder og den svarte veien. Litt sørpe og is ligger forsatt flekkvis igjen, som for å minne oss om at vinteren ikke helt har lukket døra. Uværet er historie. Kanskje til og med et vakkert minne, for de som er utstyrt med et særdeles lyst sinn. For oss andre bare et minne om hvordan vårvinteren kan arte seg her ytterst nordøst i vårt lille land. At vi alltid må huske å ha jervenduk, spade og nødproviant i bilen. Uansett. Det snur nemlig fort.

Onde tunger vil ha det til at vi ikke har vår i Finnmark. Jeg har aldri skjønt hva de snakker om. Visst faen har vi vår. Lyset er nå en ting. Fluene dukker opp i sola. Det drypper fra takene. Tjelden kommer tidlig i april. Alltid. Ikke et år uten. Selv i år kom den til vanlig tid, straks uværet la seg – sånn rett etter palmehelga. Ja, det kom til og med en tjeld til Måsøy 14. februar allerede. Muligens var den sendt i forveien for å varsle om at vi måtte holde ut – det kom til å bli vår en gang, også i år. Alternativt hadde den bare feil med tidsoppfatningen. Vi er ganske mange som har dukket opp for tidlig, det være seg til møter, middager og flyavganger. Altså det motsatte av tidsoptimister, som har en tendens til å dukke opp i siste liten – eller enda verre: etter at møtet er ferdig, toget er gått eller flyet har tatt av. Ingen nevnt, ingen glemt.

Uansett: I påsken er det vanlig å dra på hytta. Jeg var i alle fall på hytta påskedagene, sammen med mann og voksen datter. Hytta har ikke innlagt vann, det er begrenset med strøm fra solcelleanlegget. Vi har kun sporadisk telefondekning, og null tilgang til internett. Da blir det litt som i gamle dager. Man må finne på ting og underholde seg helt uten skjerm. Og det er faktisk helt uproblematisk. Med en god gammeldags almanakk tilgjengelig, kan vi bedrive høytlesing om blant annet flo og fjære, mørketid og midnattsol, og fiske- og jakttider ulike steder i landet. Sånt blir det diskusjoner, undring og refleksjoner av. Er det for eksempel midnattssol i Bodø, eller er det bare et optisk fenomen som gjør at vi tror det er midnattssol der? Du får google svaret om du lurer.

En alternativ aktivitet på hytta, er å sitte med kart over området og undre seg over stedsnavn. Hvorfor omtales for eksempel vår lille perle, Movika, som Galne Ola vika på noen kart? Bodde det virkelig en Ola der, en gang i fjern fortid? Og hva besto eventuelt galskapen av? Og hva med nabogrenda, som ligger cirka to spyttlenger unna Movika? Hvorfor har den nå fått navnet Brenngammen, når det står Brenngam i kartene og Brændgam i den gamle dagboka til min forlengst avdøde grandonkel?

Skulle vi bli lei av almanakken og kartene, underholder vi oss med litt enkel telling og regning. Vi teller for eksempel dyr. Rein som lusker fredfullt rundt hytta. Alternativt rusler vi til Brenngam og teller sauer. Man kan også telle hybelkaniner. Eller noe helt annet. For min egen del teller jeg gjerne tre-, fire- og mangemenninger, når jeg er på Nordkyn. De har jeg flust av, selv om jeg ikke kjenner så mange av dem. Men vissheten om at jeg har det, gir en følelse av tilhørighet. Denne tellinga må ofte utføres på papir, siden det er mange faktorer som må holdes i arbeidsminnet samtidig. Tellinga forutsetter at jeg holder styr på bestefar sine søsken, pappa sine søskenbarn og deres barn og barnebarn. Pappas søskenbarns barn er mine tremenninger, og mine barn og deres barn igjen er firemenninger. Lediggang er altså ikke bare rota til alt ondt, det er også en ypperlig kilde til kreativitet og tidsbruk.

Om vi får lyst til å gjøre noe annet enn å telle, snekre og diskutere, og utfartslysta eller hjemlengselen kommer over oss, tar vi en tur til Kjøllefjord. Det er alltid hyggelig. Folk er rett og slett trivelige i Kjøllefjord. De som jobber i butikkene der har skjønt poenget. De ser kundene sine. Hilser og prater, som om vi – de fremmede fuglene – er en del av lokalbefolkninga. Det er lett å trives der.

Jeg drar forresten alltid innom bokhandelen. Norges beste, tror jeg. Ikke bare har de et imponerende utvalg litteratur. De har også fiskeutstyr, garn, kaffe og te, kontorutstyr, interiør og nips, leker og bilderammer. Og mye mer. Hvis det er to bokbutikker i Norge du bør oppleve, så er dette den ene. Og den andre? Det er Ludvik sin bruktbokhandel i Bodø. Den som ikke finner noe å lese på disse to butikkene, må være i dårlig humør. Men nå er jeg i ferd med å skrive meg ut på vidda. Beklager. Jeg skal forsøke å ta meg inn.

Påsken er straks historie. Om få dager er det 14. april. I følge primstaven er det årets første sommerdag. Primstaven er åpenbart ikke spikket i Finnmark. Det var sikkert en kar på Jæren som i fjern fortid, uten internett å underholde seg med, som lekte med kniven og la inn viktige merkedatoer. Han hadde sikkert ikke almanakk heller. Så han spikket. Noe må man jo finne på.

Her i Finnmark kan det være mer utfordrende å tidfeste sommeren. I alle fall på kysten. Den kan være så flyktig, at man kan risikere å gå glipp av den om man ikke er kjapp nok ut av dusjen. For min egen del er sommeren definert til det tidsrommet jeg har sommerferie – uavhengig av vær og vind. Så får det være en bonus om det blir en dag eller to med varme nok til å kaste dunjakka og ullsokkene. Kortbuksa har vi jo på uansett, fra sankthans til femtende august. Sommerklær trenger vi heldigvis ikke å kjøpe hvert år. Har du bikini, så har du det helt til strikken morkner. Litt som mannen sa til kona, som absolutt ville skaffe seg sommerhatt: Hva skal du med sommerhatt – vi har jo ingen sommer hatt.

Men nå nyter vi april først, så tar vi sommeren som den kommer. Kos deg med diktet av Bjørnson. Er du på hytta, kan du jo også ta deg tida til å lære deg det utenat. Så kan du stille deg på hyttetrappa og proklamere det for folk eller elg som måtte komme forbi.

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Gode råd er gratis

Da nærmer det seg nyttår, og mange skal ta et generaloppgjør med egne uvaner. Noen pusser støv av det samme gamle nyttårsforsettet, andre kjører energisk på med nye og blodferske ambisjoner for det nye året. Nyttårsforsetter knyttet til økt treningsinnsats, redusert matinntak eller røykestopp er sikre vinnere. Har du ikke bestemt deg for å trene mer eller spise mindre fra 1. januar, så har du i alle fall noen i nærmeste omgangskrets med slike forsetter. Med ukuelig pågangsmot startes slankekur etter slankekur straks vi har bikket nyttår. For mange varer kuren helt til andre januar. For noen helt til tredje. De ivrigste klarer faktisk å få av seg kiloene før sommeren kommer. Kanskje allerede før påske.

Så er det de av oss som ikke liker forandringer. Vi holder oss med samme nyttårsforsett år inn og år ut. Overhodet ikke aktuelt å endre forsett før vi er i mål. Om noen år. For min del handler nyttårsforsettet om at jeg skal å se mer på TV. Jeg har hatt denne ambisjonen de siste femten årene. Jeg har ikke vært i nærheta av å klare det, men gir jeg opp? Aldri! Det er nemlig viktig for meg å se litt mer på TV. Jeg ser så lite på TV at jeg blir helt noldus i sosiale situasjoner hvor det snakkes om hva som er på TV. Har ingenting å bidra med. Helt inkompetent. De få TV-kjendisene jeg kan navnet på er avskiltet for lenge siden. Super Mario, for eksempel. Manglende TV-interesse er et sosialt handikap som er vanskelig å sno seg unna. Det funker liksom ikke å vri samtalen mot en eller annen sær finsk filmregissør eller å snakke om anbefalt vanntemperatur for henholdsvis svart eller grønn te når omgivelsene vil snakke om Lothepus. Tro meg, jeg har prøvd. Så derfor det årlige nyttårsforsettet knyttet til TV-seing. Det sosiale livet hadde blitt lettere om jeg så på Farmen. Eller 71 grader nord. Syv søstre. Kvitt eller dobbelt. Derrick. Fangene på fortet. Alle programmer som er med på å prege den offentlige samtalen i landet.

Å ha nyttårsforsett er en gammel tradisjon, faktisk fire tusen år gammel. Den oppsto i Babylon, og handlet den gang om å levere tilbake redskaper man hadde lånt. Så har det gjennom årene utviklet seg til å bli en tradisjon hvor vi tar et mer eller mindre seriøst oppgjør med egne uvaner. Mange hadde nok blitt glade om vi hadde fortsatt tradisjonen i opprinnelig forstand – med å levere tilbake lånte ting. Personlig lånte jeg en LP-plate av ei klassevenninne i 1982, som jeg aldri leverte tilbake. Og den vil neppe komme tilbake til rettmessig eier noensinne, siden jeg gav vekk LP-samlinga til sønnen min for mange år siden, og han gav den videre til en kompis noen år senere. Får bare krysse fingrene for at venninna fra grunnskolen ikke lenger har platespiller, for da er kanskje ikke savnet etter plata så sårt. Får håpe det. Men tenk på alle bøker som er lånt bort i årenes løp – bøker som aldri kommer hjem. Og andre ting vi låner bort. Kakefat, for eksempel. Batteriladere. Isbor. Hadde kanskje vært kjekt å fått tilbake tingene?

Uansett: Vi bør begynne å tenke på nyttårsforsettene nå, om vi vil ha dem klar når vi kommer til det nye året. Det er tross alt ikke mange timene igjen. Om du formodentlig ikke kommer på noen fornuftige forsetter for endringer i eget liv, går det jo an å ha noen på andres vegne. Da heter det forresten ikke forsetter lenger – da heter det råd. Gode råd. Og da er det plutselig helt uproblematisk å slutte eller begynne med hva det skulle være.

Å mene noe om hva andre burde, skulle og kunne ha gjort er noe av det enkleste vi kan bedrive. Utbredt er det og. Finnes ikke et problem hos andre vi ikke kan avhjelpe eller løse ved hjelp av våre endeløse lagre av oppspart erfaring, som vi gladelig deler med alle som ikke vil høre. Avdøde Joacim Nilsen, han sjefen for Valentinerne, sa det så fint: Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg. Klokt sagt, for det er akkurat sånn det er. Jeg vet eksakt hva du ville gjort om du bare var meg.

Folk som synes andre burde slanke seg, slutte å røyke eller kjøpe øl til seg, de finnes overalt. De er ekstremt geskjeftige, og spesielt kan de mye om oppdragelse av andres barn. For ikke å snakke om alt de kan om hvordan andre skal bli kvitt angsten sin. Eller hvordan andre skal få en brysom ektefelle ut av huset og livet. De er bare eksepsjonelt unike hva angår løsningsfokusert tilnærming til andres liv.

Om du bare vil lufte tankene dine, snakke om sorgen, få sympati for ryggsmertene, lette på trykket – da må du unngå disse rådgiverne. For hos dem får du råd, ikke støtte. Om du vil eller ikke. Selveste svaret. Fasiten. Gode råd er nemlig ikke dyre. De er helt gratis. Du kan bare glemme å bli møtt der du er. De fleste av oss foretrekker å møte folk der vi synes de bør være. Folk flest blir gjerne ferdig med andres traumer lenge før den som eier traumet er ferdig. Og da vil vi jo så gjerne hjelpe. Hjelpe deg videre i livet. Hjelpe deg med vanskelige valg. Hjelpe deg å bli tynnere. Og da kommer rådene. De mer eller mindre gode. Helst det siste. Det gjøres i beste mening. Sikkert ikke for å irritere. Bare for at vi alle skal få det så bra.

Kunsten å anerkjenne er en sjelden gave. Den er like sjelden som kunsten å gi irriterende råd er utbredt. Kanskje kan et tips til nyttårsforsett for befolkninga, meg selv inkludert, være at vi skal bli bedre til å møte våre medmennesker der de er, ikke der vi synes de bør være? Rett og slett bli litt bedre på anerkjennelse? Ja, det tror jeg at jeg går for. I tillegg til å se litt mer på TV. Godt nyttår!

Seniordans med piggsko

Her en dag hørte jeg en mannlig kollega omtale seg som eldre. Jeg er jo en eldre mann, sa han. Jeg tenkte mitt. Mannen er minst ti år yngre enn meg, og jeg er definitivt ikke i nærheten av katagorien eldre. Sannsynligheta for at jeg noensinne kommer til å bruke begrepet eldre om meg selv er liten. Jeg er nemlig lillesøster. Og venninnene mine i Brennelv var eldre enn meg. Riktig nok bare et år eldre, men likevel. I ung-voksen tida var jeg yngst blant de jeg da vanket med. Og jeg har alltid vært yngst på jobben. Ja, bortsett fra de jobbene jeg har hatt de siste femten årene, men det anser jeg ikke som relevant i denne sammenheng. En som alltid har vært yngst, kan ikke med et trylleslag bare havne i kategorien eldre. Det sier seg selv.

Jeg vet ikke helt eksakt hvor grensa for kategorien eldre går, men etter å ha googlet litt frem og tilbake har jeg funnet ut av det. Gudskjelov at vi har google. Ellers hadde vel jeg og gemalen sittet her og diskutert saken over et 20-binds leksikon, og lett etter svar slik man gjorde da jeg og bestefar var ung. Vi hadde sikkert kranglet litt også. Jeg er sikker på at det var mer konstruktiv krangel før man kunne finne fasiten på google. Uansett: nå forteller google meg at Verdens Helseorganisasjon definerer eldre som mennesker mellom 60 og 74 år. Jeg har altså ti år på å venne meg til tanken på at jeg formelt er i kategorien eldre. Er jeg riktig heldig inntreffer voksenfølelsen samtidig. Den følelsen har jeg nemlig ventet på siden jeg var 25, men den glimrer stadig med sitt fravær.

Også har vi seniorene, da, når er man egentlig senior? WHO har ingen definisjon på senior. Gammel, derimot, det mener de at man er fra man fyller 75. Politikerne snakker ofte varmt om seniorer i arbeidslivet; at vi må ta vare på dem. Hvem er det de egentlig snakker om da? De over femti? Seksti? De med tittelen seniorrådgiver på døra, kanskje? Vanskelig å si, og personlig er min erfaring at man i praksis helst ikke vil ha seniorer i arbeidslivet. Jeg skjønner poenget med å kvitte seg med arbeidstakere som faktisk ikke fungerer, uansett alder, men når folk er full av kompetanse og visdom, og faktisk ønsker å fortsette etter fylte 67 eller 70, da synes jeg godt man kunne omsatt festtalene til praksis. Latt de stå i arbeid og fått de sosiale og faglige utfordringene og gledene som følger av arbeidslivstilknytning.

Men nei, så rause er vi ikke. Vi sender dem ut i et vakuum, gjerne med en blomsterkvast og gode ord på veien. Takk for seg, liksom, og nå kan du begynne med seniordans. For seniordans er forbeholdt seniorene. Tror jeg. Finnes sikkert en hjemmel som regulerer det et sted. En forskrift. Kongelig resolusjon om nedre aldersgrense for seniordans, må vite. Utarbeidet av kulturdepartementet. Eller kanskje olje- og energidepartementet. Misforstå meg rett, jeg tror seniordans er hyggelig. Absolutt noe jeg skal vurdere å begynne med når jeg blir senior, både for mosjonen sin del og for sosialiseringa. Men å kaste folk ut av arbeidslivet når de faktisk funker er dårlig holdning. Dårlig stil. Dårlig politikk.

Apropos seniorer, så bor jeg i en blokk hvor jeg drar snittalderen kraftig ned. Det sier sitt om naboene. Det er meg som er ungdommen i huset. Femtiåringen. Men for all del – jeg ville aldri byttet blokk og bodd med noen andre folk. Her er befriende fritt for festing og høy musikk. Trappevasken blir alltid tatt til rett tid. Ingen smeller med dørene. Det lukter kjøttsuppe i gangen hver søndag. Den eneste kriminaliteten som blir begått her er det som foregår på Derrick. Så takke meg til fredelige gamlinger. Høflige er de og. Går kanskje litt sakte i trappa, men jeg foretrekker det fremfor å bli forbiløpt av en eller annen ungdom.

Til tross for at jeg ikke anser meg selv for å være i kategorien eldre eller senior, håper jeg virkelig at jeg kommer dit en gang. I Norge lever kvinner til de er 84 år, sånn i snitt, med forbehold om alle mulige ulykker og sykdommer som kan inntreffe. Og det er ikke så rent få. Men jeg håper på flaks og at jeg når snittalderen. Snittalderen vil forresten ikke være 84 for meg. Jeg er tross alt finnmarking. Dermed må det trekkes fra tre år, minst, og dermed er tallet 81. Jeg håper likevel at jeg kan nå en relativt høy alder, siden jeg trener med måte og ikke røyker. Jeg håper det slår ut til min fordel.

Ingen er forskånet fra alderdomstegn, selv ikke de som holder seg godt. Alderdomstegnene kommer om man vil eller ikke. Klementinhud og grevinneheng er sikre vinnere, i alle fall for oss kvinner. Og nesehår! Fantastisk fenomen, men definitivt ikke særlig lekkert. Rammer alle.  Kvinner og menn. Helt plutselig er de der. Stikker ukledelig ut av nesa.  Om du mot formodning vil bli kvitt dem så finnes det heldigvis nesehårtrimmere; de fungerer sikkert utmerket. Kan jo være noe å tenke på nå før jul. Kanskje noe for svigermor?

Samtidig som nesehårene vokser  inn i livet og ut av nesa, kommer også lysta på bobil og karbonade med løk. Tendensen til å gå sakte, somle i butikken og stoppe helt opp i døråpninger dukker også opp. Du kjenner følelsen når du har det litt travelt, og noen har stilt seg midt i døråpninga inn til butikken. Ingen kommer seg forbi. Verken ut eller inn. Og om du prøver å presse deg forbi nesehårkvasten som har parkert, med et forsiktig unnskyld, så risikerer du at vedkommende skvetter til og tråkker deg på beina med piggskoene mange i denne gruppen påberoper seg retten til å ha på inne i butikken. Forståelig nok, det er jo tross alt ikke deres egen parkett som ødelegges. Men det ultimate seniortegnet, det er grilldress. Ikke grilldressen i seg selv, men fenomenet med at ektefeller skaffer seg like grilldresser, gjerne lysgule, og går rundt med dem samtidig. Da er man der. I kategorien for eldre, senior og gammel. Samtidig.