Rytmisk utviklingshemmet

Jeg har alltid vært interessert i skikk og bruk. Takt og tone. Bordskikk. Hilsing. Oppførsel. Kommunikasjon. Det har vært nødvendig for meg. Jeg har nemlig ikke naturlig talent for å forstå sosial samhandling. Jeg er litt urytmisk, for å si det forsiktig. Stiv, nervøs og klønete. Sier dumme ting. Stadig vekk. Kloke ting til feil tid. Jeg er heldigvis ikke særlig unik. Det er mange som meg.

Regler for skikk og bruk gjør det lettere å håndtere sosiale sammenkomster for de av oss som ikke kom til verden med allverdens sosiale evner i bagasjen. Vi som er katastrofale på smalltalk. Som er oppvokst bak en busk. Som ville hatt egen handlingsplan for sosial kompetanse om vi var elever i barneskolen i dag. Sånne som meg og mine artsfrender, vi kan etter hvert ganske mye om skikk og bruk, takt og tone. Det har vi bare vært nødt til å lære oss, ellers ville vi vært fortapt i selv den enkleste sosiale situasjon. Vi tar nemlig ikke intuitivt poengene. Det er vi som er i målgruppen for bøker av typen Hvordan håndtere samboerskap og Julebord fra A til Å. Vi leser alt vi kommer over om kommunikasjon og relasjoner. Om regler for samhandling. Om hvor mange minutter for tidlig man bør komme til en date. Om borddekking og bordskikk. Om man skal håndhilse eller klemme.

Dessverre skrives det ikke så mange bøker om skikk og bruk lenger. Ei heller om takt og tone. Eller dannelse i det sosiale rom, som det i grunnen handler om. Det er synd, siden det åpenbart er flere enn meg i klassen her på Livets skole som kunne trenge litt enkel opplæring i dannelse. En som ikke har lest om skikk og bruk er en mann jeg hadde foran meg på flyet i høst. Sikkert en trivelig fyr. Satt på 14 C og konverserte med mannen som satt på 14 A, samtidig som han gikk grundig løs på tennene sine med tanntråd. Jeg takket min skaper, eller kanskje helst tilfeldighetene, for at jeg satt bak han, og dermed slapp å bli bombardert med kjøttrester fra middagen dagen før. Eller hva han nå oppbevarte mellom jekslene. Ekkelt var det, i alle fall. Men bevares, det må jo sies å være et ganske så uskyldig brudd på reglene for skikk og bruk. Han var sikkert en bra mann ellers. Det er de fleste menn. Bra menn.

Høstens «metoo kampanje har vist oss at det ikke bare er skikk-og-bruk boka som ikke ble lest. Heller ikke boka Takt og tone for Dummies er spesielt mye solgt. Ei heller lest. I alle fall tror jeg ikke at Trond fikk med seg utgivelsen. Jeg har fått med meg at det stormer rundt ørene hans nå. Ekstremvær, på et vis. Kjipt for han. Kjipt for kona og ungene. Men kanskje mest kjipt for de som var nødt til å varsle om oppførselen hans. Ikke det at han har gjort noe spesielt unikt. Han har fullt av artsfrender som gjør underlige ting. Sender bilder av pilten sin, for eksempel. I hytt og pine, til damer som ikke har særlig lyst til å se den. Heldigvis kan vi bare slette bildene. Men kanskje det hadde vært bedre å lage en utstilling? Blir kanskje en lite besøkt utstilling. Eller hvem vet? Pilte-collage. Ny sjanger innen kunsten. Eller kanskje det er kitsch. Blir litt usikker, kan ikke så mye om sånt, men det kunne kanskje være et alternativt levebrød. Får vel bare lese boka Kunst og kitsch for enkle sjeler.

Før i tida lærte man dannelse på skolen. Gemalen sier i alle fall det. Han har gått i ren gutteklasse, og der lærte de regler for oppførsel. En mann skulle for eksempel aldri gå bak en kvinne opp trappa. Og han hadde rett og plikt til alltid å gå ytterst på fortauet for å beskytte kona mot sølesprut og påkjørsel. For ikke å snakke om skikken med å åpne dører for kvinner; en skikk som i dag er blitt kjønnsnøytral. Heldigvis. Alle åpner dører for alle. Hyggelig skikk. Etter seks års fartstid har gemalen enda ikke smelt døra igjen foran nesa på meg. Han holder den alltid åpen. Selv når jeg definitivt ikke fortjener det. Tålmodig fyr. Pensumboka de brukte het Skikk og bruk og er utgitt i 1960. Der står det forresten at spørsmålet: Hvordan går det? skal besvares med et intetsigende uttrykk av typen takk bare bra og Dem?, uavhengig av om man er klinisk deprimert og langt nede i grøfta. Greit å vite for de som tror at ærlighet varer lengst og alltid besvarer slike spørsmål med lange monologer som skremmer selv den mest tålmodige på flukt.

Men tilbake til Trond – det er noen som synes synd på han. Jeg lurer virkelig på hvorfor de gjør det? Det er ikke synd på han. Det kan være at han ikke har gjort noe ulovlig, det får rettsvesenet eventuelt vurdere, men han har i alle fall dummet seg ut. Veldig. Mistet takten. Og tonen. Vært litt urytmisk. I mange år. Overhodet ikke internalisert reglene for skikk og bruk. Bæsja på leggen. Det får han bare stå for. Synd for han, men ikke synd på han. Vi trenger ikke bruke tid på det. Han har det sikkert ille nok om ikke vi skal plage han med det. Han kan jo bare ta ansvar. Be om unnskyldning. Ta sin hatt og gå. Gå hjem til familien. Leve et vanlig liv.

Så kan vi andre fortsette å forvente at de vi har valgt til å styre landet har litt dannelse. At de oppfører seg noenlunde anstendig. Med tanke på at det er politikerne som skal bevilge penger til overgrepsmottak, til krisesentre og til holdningsskapende arbeid, så vil det være fint om de fremstår som troverdige. Det er nemlig ikke plass for rytmisk utviklingshemming i politikken vår; det får være forbeholdt president Trump.

Krenkelsestyranni? Ikke fan.

For ikke lenge siden leste jeg en kommentarartikkel i avisa. Det ble påstått at begrepet krenket var blitt den nye hersketeknikken som stanser enhver saklig debatt. Sterke ord. Har virkelig de som er krenket så stor makt? Det tviler jeg på. Begrepet krenkelse kan defineres på flere måter. Jussen definerer det på sin måte; psykologien på sin. I dagligtale kan man si at det handler om uønskede handlinger av en viss alvorlighetsgrad som vi utsettes for og som vi reagerer negativt på.

Det finnes mange slags krenkelser. Krenkelser av enkeltpersoner. Krenkelse av grupper. Av religion. Av etnisk tilhørighet. Av kjønn. Av intimsonen. Seksuelle krenkelser. Små spydigheter. Enkel ironi. Nå om dagen handler det om seksuelle krenkelser. #metoo-kampanjen forteller oss at seksuelle krenkelser er mer utbredt enn vi liker å tro. Nettavisene flommer over av nyheter om krenkelser og overgrep. Det skjer overalt. I politikken. På arbeidsplasser. Ledere kjenner til det, men griper ikke inn. Det er ekstremt utbredt innen kulturlivet. Flere hundre kvinnelige skuespillere har nå skrevet under et opprop i håp om å stoppe ukulturen nettopp der.

Noen krenkelser er mer alvorlige enn andre. Heldigvis trenger man ikke sammenligne. Sette ulike krenkelser opp mot hverandre. Det er helt innafor å reagere på alle slags seksuelle krenkelser. Krenkelse er krenkelse. Det finnes ingen fasit på hvor ille noe må være før det er lov å føle seg krenket. Det er følelser vi snakker om. Uønskede handlinger. Og din subjektiv opplevelse.

Og dermed er det duket for at noen synes at du tåler for lite. Noen som synes folk må slutte å være så hårsåre. Du må ikke ta ting så alvorlig. Vær litt mer hardhudet, da! Disse noen bruker begrepet krenkelsestyranni i tide og utide, gjerne som svar til de som sier fra om at de ikke liker å bli tafset på puppene når de er på jobb eller på pub eller hvor det skulle være. Mulig det er de samme noen som kritiserer #metoo-kampanjen også, som synes den har gått for langt?

For å være helt ærlig sliter jeg litt med hele krenkelsestyranni-begrepet. Jeg forstår ikke helt hva det innebærer. Er det krenkelseshysteri når flere hundre kvinnelige skuespillere skriver under på et opprop for å få slutt på seksuelle krenkelser og overgrep innen kulturlivet (her)? Er det krenkelseshysteri når unge jenter ikke kan gå alene på toalettet på utesteder i redsel for å bli voldtatt? Er det krenkelseshysteri når jenter sier i fra om at de faktisk ikke synes det er greit at noen tømmer seg i dem når de er så ruset at de ikke kan gjøre motstand?

For min del høres det mer ut som at vi har en ukultur som definitivt må tas frem i lyset. Snakkes om. Erkjennes. Det er på høy tid at vi snakker om det. For vi har virkelig et problem. Avisene flommer over av oppslag om problemet: Det foregår seksuelle krenkelser og overgrep over en lav sko. De notoriske krenkerne får holde på og holde på, og ingen gjør noe med det. Ingen stopper dem. De som sier fra derimot, de stoppes. Blir beskyldt for å være hysteriske. De er så hårsåre. Såpass får de tåle. Krenkelseshysteri, må vite! 

Så når noen påstår at det å være krenket er en hersketeknikk som stanser enhver saklig debatt, så kjenner jeg at ståpelsen blir påtrengende. For meg fremstår latterliggjøring som en langt større hersketeknikk. Det er latterliggjøringa som stopper enhver saklig debatt. Latterliggjøring og bagatellisering. Å sable andre mennesker ned når de sier fra om noe de ikke synes er greit er knebling. Sensur. Det vitner om at man ikke vil ta problemet på alvor. At vi bare skal fortsette som strutsen. Lukke øynene og late som om sånt ikke skjer.

Jeg foreslår herved nulltoleranse mot bagatellisering. Mot latterliggjøring. Det er bra at damer sier fra. At menn sier fra. At barn sier fra. Hvis vi vil bekjempe seksuelle overgrep og trakassering må vi snakke. Ta det ut i lyset. Og når noen sier fra må vi tåle å ta i mot. Møte folk der de er. Slutte å bagatellisere. Slutte å overse. Slutte å benekte. Så kan hylekoret som roper om krenkelseshysteri bare hyle. Men for all del – la oss overdøve dem så de aldri lykkes med å dytte på oss den kneblingskulturen de ønsker seg.