Til paradis med sang

Tida for julemusikk er i gang. Jeg elsker julemusikk. Men ikke all julemusikk, for all del. Julepopmusikken klarer jeg meg for eksempel fint uten. Men julesalmene. De må jeg ha. De høytidelige. De som går rett inn i hjertet. I sjela. Deilig er jorden. Nordnorsk julesalme. O Helga Natt. Hellig sang med himmelsk lyd! Julesalmer får frem sangfuglen i meg. I alle fall når jeg tror at ingen hører meg. Jeg liker nemlig å synge. Av og til synger jeg i dusjen. Noen ganger tar jeg meg i å nynne litt forsiktig, men ikke høyere enn at det går gemalen hus forbi. Til tross for gleden over sang synger jeg altfor lite.

Jeg har alltid hatt lyst til å synge i kor. Det virker trivelig. Man blir jo så glad av å synge. Det blir alle. Tror jeg. I alle fall virker alle jeg kjenner som synger i kor veldig glade. Alltid fornøyde. Finnes ikke en eneste surpomp i norske kor. Så hvorfor synger jeg ikke i kor, når jeg har så lyst til det? Jeg kommer tross alt fra et sted med opptil flere kor å søke medlemskap i.

Jeg skal fortelle deg hvorfor, selv om det egentlig er hemmelig. Tro det eller ei: jeg tør ikke. Jeg er verdens største pingle når det kommer til eksponering av egen sangstemme. Jeg er muligens nærmere å begynne med fallskjermhopping enn å synge i kor. Det sier vel sitt. Selvtillita hva angår sang er katastrofalt dårlig. Den perfekte julegaven til meg hadde faktisk vært timer hos en sangpedagog. Helst en sangspesialpedagog. Ene-timer. I lydtett rom. «Kan-ikke-synge-kor», hører jeg du tenker? Eventuelt «alle-kan-synge-kor». Glem det. Det tør jeg ikke. Alt for mange tilhørere.

Jeg har nok ikke allverdens sangstemme. Den er helt ordinær. Ordinær minus, kanskje. Vet ikke helt. Ikke vet jeg hvilken stemmetype jeg har heller. Om jeg er alt eller tenor. Mentor. Eller bass. Mezzosopran. Eventuelt sax. Men jeg treffer tonene sånn noenlunde. Tidvis, i alle fall.

Hvilken stemme man har avhenger av hvordan man ser ut. Sopraner har langt hår, fine smykker og swung på skjørtene (sjekk her). Det sier seg selv at jeg ikke passer ikke inn i soprangruppa. Håret er rett og slett for kort. Det sies at sopranene er de som synger høyest fordi de tror de styrer verden. Jeg er nok litt for introvert til at jeg kan styre verden, så også det kriteriet ekskluderer meg fra soprangruppa. Lurer forresten på om Trump er sopran. Han styrer jo verden. Eller: han styrer i alle fall. Med sitt. Og plager andre med det.

Jeg er neppe bass. Jeg kjenner en som synger bass. Og stemmen min ligner ikke hans. Ikke i det hele tatt. Så da er det vel bare å søke om medlemskap i altgruppa. Alt må jo være en grei stemme å ha. Som alt får man være litt usynlig. Kan stikke seg bort i rekka av altstemmer. Det kjipe med å være alt er at alter egentlig er overflødige. Det er faktisk likegyldig om altene kommer på korøving eller ikke. Det er ikke så mange som sier det høyt, men noen medlemmer fra foreninga «de anonyme sopraner» påstår det. De lider under at de ikke kan ekskludere altene. Det er nemlig det de har mest lyst til, men da er det nesten ingen igjen i koret. Så sopranene må leve med dem.

Jeg har bestemt meg for å leve godt med min ordinære altstemme. Og nå skal jeg begynne å synge hver dag. En liten trall. Og gjett at jeg skal treffe tonene. Det finnes nemlig en app. Selvfølgelig gjør det det. En app for alt. Der man kan teste sin egen evne til å treffe tonene. Kanskje starter jeg mitt eget kor. Sissels kvitrende sangkor for introverte borderline-mutister. Eller mutist i entall er vel mer riktig. Siden det bare er meg. Holder sangkafe hver lørdag. Foran speilet. Mens gemalen er på kafe.

God plan, det kommer til å bli hyggelig. Korlivet er nemlig ikke bare sang. Det er også blåturer. Alle kor med respekt for seg selv drar på blåtur. Det virker spennende. Du vet du skal på tur, men du aner ikke hvor. Alt er hemmelig. Du får bare en utrolig kreativ pakkeliste, som pirrer nysgjerrigheta, men som ikke avslører reisemålet. Herlig. Kanskje har noen lurt deg til å tro at du skal et helt annet sted enn du faktisk skal til.

Personlig har jeg aldri vært på blåtur. Men jeg tror det kan ligne litt på enkelte flyturer man tidvis opplever i Nord-Norge. De turene der man havner på feil sted til rett tid, og til rett sted til feil tid. Man får bo på hotell. Får god frokost. Tid til byvandring. Til forveksling likt blåtur, slik jeg tror at de er.

Før jeg arrangerer blåtur for enmannskoret mitt, skal jeg imidlertid ta en helt annen flytur. Sånn om en ukes tid. Direkte fra hovedstaden. Sikkert masse glade folk på flyet. Forventningsfulle utflyttere som skal hjem til jul. Til mammaen sin. Til julestrømpe. Ribbe. Brettspill. Julefest. Kanskje jeg kan ta initiativ til å etablere et midlertidig kor under flyturen? Sånn når vi har nådd marsjhøyde. Et to-timers kor, med glade julespente mennesker. Vi kan ha urfremføring under landinga, når vi rister oss inn over Porsangerfjorden. Skikkelig englekor. Dale ned fra skjul, liksom. Hadde vært den ultimate måten å komme hjem til Lakselv på. Til paradis med sang.

Full går over, dum går aldri over

Nå er vi der igjen. Dagen vi venter på nærmer seg med stormskritt. Jeg er litt ambivalent, for dagen tvinger meg ut av komfortsona. Det er dagen da ribba skal fortæres. Dagen for overraskelser, impulsive påfunn og barnslig glede. Øl og akevitt. Dagen for dress. Dagen for kjole. Menn med slips. Damer med lite funksjonelle sko. Nissen dukker nok opp, i en eller annen variant. Vi glitrer om kapp med geminidene. Viser oss fra vår beste side. I alle fall den første timen – den hellige timen. Og nei – jeg snakker ikke om julaften. Jeg snakker om julebordet. Dagen for å vise hvem man egentlig er, sånn helt innerst inne. Tida da vi virkelig daler ned fra skjul.

Julebord sies å være et fyllekalas uten like. Utlendinger lar seg sjokkere over julebordatferden vår. Over alkoholinntaket vårt. Den franske forfatteren og bloggeren, Lorelou Desjardins, er en av de som reagerer (sjekk her). Hun påstår man må ha en mastergrad i antropologi for å forstå nordmenns forhold til alkohol. Spesielt reagerer hun på at man i andre samfunn må forklare seg om man har vært i fengsel, mens man i Norge må forklare seg om man ikke drikker seg full på julebordet. Mulig hun har et poeng.

Det er sikkert mange årsaker til at promillen kan bli litt i overkant høy når vi stiger ut av komfortsonen og går på julebord. Noen av oss har lav toleranse for alkohol på grunn av manglende trening. Det kan slå uheldig ut. Andre er så glade for et kortvarig avbrekk fra familien at de stuper ned i flaska av pur lykke, og helt glemmer å stoppe. Noen av disse glemmer også at de har partner, med den konsekvens at de glemmer å gå hjem før de har bæsja skikkelig på leggen.

Også den norske nervøsiteten kan være en bidragsyter til høy promille. Nervøsitet skal det være nok av i befolkninga. Vi nordmenn er kjent for å være verdensledende i angst for smalltalk, et faktum som medfører at julebord og lignende settinger sender mange av oss helt til ytterkanten av komfortsona. Da er det naturlig å søke trøst i alkohol. Den kan som kjent gjøre oss både pene, veltalende og sjarmerende. En stakket stund. Og i alle fall i egne øyne.

Media tar samfunnsoppdraget sitt seriøst. I hele desember er journalistene fulltidssysselsatte med å produsere stoff om julebordsfyll. De gir oss råd om hvordan vi skal takle julebordet, fulle kollegaer og egne blødmer. Overskrifter som «Slik overlever du julebordet» og «Tolv i arresten etter fyll, vold og julebord» kan jo få selv de mest hardbarka til å lure på hva som egentlig skal skje på festen. Heldigvis får vi også gode råd om hva vi må unngå å gjøre på julebordet (sjekk her). Det frarådes for eksempel å forstyrre under andres taler, uansett om talen er så kjedelig at det kunne være på sin plass med både egg- og tomatkasting. Videre skal man unngå krangel og ømtålige tema; det samme gjelder forslag om lønnssamtale med sjefen. Det kan visstnok bare ligge til mandag. Soving på kontoret eller overnatting hos en kollega sies det også at man bør avstå fullstendig fra. Det siste skal visstnok være spesielt lite hyggelig dagen derpå. Kanskje spesielt om den du våknet opp med var sjefen. Personlig mener jeg at samsoving med en kollega er undervurdert, og man må vurdere det individuelt og konkret fra julebord til julebord. Min erfaring fra slik praksis er udelt positiv. Vi sover fortsatt sammen. Nesten hver natt. Men det er lite pinlig dagen derpå. Kanskje fordi vi ikke er kollegaer lenger.

Snart er det min tur å gå på julebord. For å være helt ærlig frykter jeg verken small-talken eller alkoholinntaket – verken mitt eget eller andres. Jeg skal nok fint håndtere å forlate mitt introverte tekstunivers en stakket stund og sosialisere med kollegaene. De er tross alt fine folk, og har stort sett hjemmel for alt de gjør. Utfordringa for min del blir å holde stilen gjennom hele festen. Mange timer i kjole og høyhæla sko for et menneske som håndterer livet best i pysj og ullsokker, er en stor utfordring. Kanskje kan jeg snike et par ullsokker, eller læsta som det heter her nord i verden, ned i veska og ta de på utpå kvelden? Ullsokker til finkjole har vel aldri skadet noen? God ide. Jeg går for den. Så da er jeg klar. Festen kan starte. Med eller uten fyll. Og skulle det bli for mye å drikke kan jeg jo trøste seg med følgende bevingede ord fra min tidligere kollega i Porsanger: Full går over, dum går aldri over.

Fremmed fugl

Blikket hennes møtte mitt. Hun var alvorlig. Det var tidlig på morgenen. Klokka var syv, sånn cirka. Mørkt ute. Lyst inne. Bussen var nesten tom. Hun var godt kledd. Så ikke ut til helt å være tilpasset dagens vær. Skilte seg litt ut. Var nok ikke fra byen. Jeg studerte henne. Hun var sikkert redd for å fryse. Fryktet kanskje å bli våt. Hun hadde på seg regnjakke, type lang. Mulig det heter kåpe. Bergans regnbukse på underekstremitetene. Kvalitetsregnbukse. Eneste som funker i denne byen som geografisk er godt plassert bak vår herres rygg.

Rart at hun hadde på seg regntøy. Siden det var stjerneklart, mener jeg. Men bevares, været kunne jo snu. Det var jo ikke helt uvanlig. Dessuten hadde det regnet. I natt. Hun så tankefull ut. Tenkte nok konstant på yttertøy. Mens det øvrige Norge bekymrer seg om været, kretser nok tankene til denne damen seg rundt påkledning. Været er som det er, men hva i alle dager er lurest å kle på seg? Når været skifter flerfoldige ganger om dagen, så man må konstant ha tilgjengelig alle typer yttertøy for alle mulige varianter av vær. Hun så ut som en dame med full kontroll. I alle fall med påkledning for alle eventualiteter.

Hun hadde gummistøvler på beina. Viktig å holde seg tørr. Sikkert ulvangsokker nedi. To par, kanskje. Redd for å fryse på beina. Det er ikke bra å bli kald. Hun måtte være innflytter. Fremmed fugl. Sikkert fra Alaska. Grønland. Eller Finnmark. Ingen andre på bussen hadde gummistøvler. De hadde nok bodd her lenger enn henne. Hadde nok erfaringskunnskap om vær og klær.

Under regnkåpa hennes kunne man se kanten av en tynn dunkåpe. Dunkåpe under regnkåpa, det var jenta si det! Kropp som en gjenstridig trestokk på grunn av lag på lag med ytterklær. Jeg studerte henne. Hun minnet litt om en middagspølse. Godt stappa Bothnerpølse. Eller kanskje det var Gilde. Hva vet vel jeg; vanskelig å se forskjell. Selveste Michelin-kvinnen var hun i alle fall. Like før hun sprakk.

Jeg tipper hun satt og tenkte på den vakre stjernehimmelen hun hadde studert før hun gikk ombord i bussen.  Og at klærne ikke helt sto i forhold til været. Jeg møtte blikket hennes igjen. Syntes hun så ubekvem ut. Kanskje var hun varm. Hun nikket til meg. Smilte. Jeg kunne ane at hun visket beroligende: Du håndterer nok vær og påkledning bedre etter hvert, Movik. Når du blir vant til klimaet. Jeg smilte tilbake til speilbildet i bussvinduet. Tenkte at hun nok hadde rett. Kjente at jeg var varm og tørr på beina. Gledet meg over det. Det er ikke bra å fryse.

Ikke helt i humør

Normalt unngår jeg kommentarfelt, siden kommentarfeltkommentarer er den sikreste måten å miste humøret på, i alle fall for min del. En sveip innom kommentarene, og vipps! humøret er borte. I alle fall det gode. Forvitret. Erodert. Korrodert. Svunnet vekk. Og det er jo dumt siden godt humør er et gode jeg helst vil beholde.

For noen dager siden, en sen kveld, oppsøkte jeg aktivt kommentarfeltet tilknyttet en artikkel om noen unge mennesker som var druknet i Seljordvannet. Kommentarene var groteske. Før alle omkomne er hentet opp av vannet fløt det over av kommentarer om manglende redningsvester og dårlige svømmeferdigheter. «Som man reder ligger man», skrev en. Hva er det med folk? Trenger man i det hele tatt å mene noe om redningsvester akkurat i det noen har druknet? Kan man ikke vente litt? Bittelitt. Det er god takt og tone å la det gå noen dager, så kan man starte en helt annen tråd hvor man diskuterer økt bruk av redningsvester og bedre svømmeopplæring. Det er ikke forbudt med litt fingerspitzgefühl. Litt eleganse.

Nyheter som handler om seksuell trakassering, nav, barnevern eller innvandrere, virker som en rød klut på mafiaen. De som går bananas og kommenterer over en lav sko. Og det er ikke nødvendigvis slik at de nødvendigvis har lest innlegget de kommenterer. Neida, det holder med overskrifta, så er det bare å gripe anledninga til å utbrodere alle sine meninger som muligens kan passe.

Jeg mener man skal være forsiktig med å karakterisere andre mennesker, men jeg synes det er på sin plass å stille spørsmål ved om majoriteten av nordmenn som frekventerer kommentarfeltene har mangelfullt utviklede sjelsevner. Personlig er det nesten så jeg får lyst til å kaste frosne torskefileter etter de som kler av seg folkeskikken før de legger fingrene på tastaturet.

Tilbake til årsaken til at jeg gikk inn på kommentarfeltet den aktuelle kvelden. Sannheten var nok at jeg allerede i utgangspunktet hadde litt dårlig humør den kvelden. Humøret hadde møtt på utfordringer gjennom dagen.  Helt fra morgenen av hadde jeg rett og slett vært litt vekslende aggressiv. Passiv aggressiv, må vite, så det var ingen som merket noe. Ikke det at jeg hadde stått opp med feil fot, langt derifra. Jeg var strålende fornøyd da jeg vaklet ut av senga da klokka ringte. Eller strålende, det er vel å ta litt hardt i. Jeg vaklet ut av senga helt som normalt da klokka ringte i sekstida. Det var da jeg kom inn på badet og oppdaget at klærne jeg hadde vasket kvelden før fortsatt lå i vaskemaskinen, at humørtapet startet. Jeg hadde rett og slett glemt å henge klærne opp. Det kan sikkert skje den beste, men jeg ble lett amper. Nå måtte jeg henge dem opp, bare for å ta dem ned og vaske dem på nytt når jeg kom hjem fra jobb. Irriterende for en som ikke kan fordra å henge opp klær.

Heldigvis forløp arbeidsdagen uten noe mer plunder enn det som er normalt når man er ny i jobben. Dermed var humøret på plass igjen da jeg forlot jobben og satte kursen mot treningsstudioet. Det var nemlig treningsdag. Trening skal være bra for humøret, men akkurat denne dagen hadde treningen en heller begrenset humørøkende effekt.

I garderoben hvor jeg skulle få på meg egnet tøy for anledningen var vi åtte damer av ymse størrelse og fasong. Garderoben er dimensjonert for maks fire personer, i alle fall om man legger godviljen til. Jeg kilte meg inn i en krok og fikk på ubekvemt vis tredd på meg en trang treningstights og en sports-bh som passet perfekt for seks kilo siden – den er så trang at forhøyningene på overkroppen mest ligner speilegg når den er lirket fast på kroppen. Med knust plomme, må vite. Uansett: jeg bakset meg frem mellom damene og fikk dyttet sekken og klærne og handleposen inn i et bittelite skap som var ledig, bare for å oppdage at skapdøra ikke gikk an å lukke igjen. Så var det å finne et nytt skap, skubbe borti de nærmeste damene, flytte tingene, lukke igjen. Denne gang lot det seg heldigvis låse.

I det jeg skulle legge nøkkelen ned i lomma bakpå tightsen oppdaget jeg at lomma var borte. Eller rettere sagt: tightsen var på vranga. Jeg kjente at raseriet skjøt fart, helt fra magen og opp, som en kjempetsunami, men forsto at det bare var en ting å gjøre: torpedere intimsona til de som satt på benken og presse meg ned.  Jeg kunne ærlig talt ikke stå klint inn mot skapet eller i en krok for å få av meg sko og tights og starte påkledninga på nytt. Jeg unngikk blikkontakt med de øvrige tilstedeværende, kilte meg inn mellom to damer, breiet meg litt, og startet prosessen med å få av sko og tights. Mens jeg satt der tenkte jeg at om jeg hadde observert noen andre i mitt sted, ville jeg neppe klart å la være å flire. Høyt. Kle på seg klærne på vranga når man har passert femti! Sært. Neste gang skal jeg forresten drite i det. Da skal jeg bare trene med klærne på vranga. Det har sikkert aldri skadet noen.

Fordelen med all aloen jeg lagde i garderoben var at jeg var ferdig oppvarmet og klar for trening.  Jeg kjente meg kokt. Heldigvis gikk selve treningsøkta greit, og etter endt trening var garderoben gudskjelov folketom. Du verden så glad man kan bli av litt alenetid i garderoben.

Vel hjemme ble klærne fra i går vasket på nytt og hengt opp. Jeg fikk til og med vasket enda en maskin. Livet var i grunnen ikke så verst. Men hvor lenge var Eva i paradis? Jo, det skal jeg si deg: Bare til hun skulle henge opp de siste klærne. Da oppdaget hun nemlig at det mellom alle håndklærne lå en splitter ny ullkjole kjøpt for noen få dager siden. Kokt ullkjole. Nå til forveksling likt et lite sitteunderlag. Der forsvant jammen siste rest av godt humør. Naturlig nok. Og hva var da mer naturlig enn å frekventere kommentarfeltene? Ikke bare som leser, men som usaklig sint skribent.

Lysegul kjortel, type kort

Jeg snudde meg for gud vet hvilken gang. Hørte gemalen puste jevnt. Han sovner alltid straks han har lukket øynene. Selv var jeg lysvåken. Lå der med spekulatoren i full drift. Hodet fullt av tanker. Den ene erindringen etter det andre poppet opp. Det er nok sant som Trygve Luktvasslimo sier, at det skjer mer inni hodet vårt enn i resten av verden til sammen. Jeg ble i alle fall bare mer og mer våken for hver tanke som krøp frem fra den innerste avkrok av hjernen. Brått dukket det opp et minne jeg bare måtte dele. Men hvem skulle jeg dele det med? Klokka hadde passert midnatt med god margin, så jeg kunne ikke ringe hvem som helst. I grunnen ingen. Men hva klokka var brydde latteren seg lite om. Den presset seg frem. Historien måtte deles. Med noen. Hvem som helst. Og den eneste tilgjengelige her var gemalen. Riktignok i sovende utgave.

Du? Ingen respons. Du? Gemalen svarte med et kort hrmf?

Sover du?  

Irriterende stillhet fra babord. Lars? Jeg rørte litt borti han.

Mm. Han gjorde ikke mine til å våkne.

Husker du den lysegule, utvaska sommerskjorta di? Den med nupper, som du hadde kjøpt ti kilo før vi møttes. Den du hadde på deg Stockholm? 

Før gemalen rakk å svare, ei heller å våkne helt, brøt en tsunami av latter opp fra mitt dypeste indre i en rasende fart og jeg lo så hysterisk at jeg ikke klarte å ligge beint. Jeg krøllet meg av latter, tårene rant, og jeg gispet etter luft. Latteren tok helt kontroll over meg. Senga ristet. Gemalen så lamslått ut der han lå med oppsperrede øyne. Han sa ingen ting. Lå helt i ro. Taus. Men våken var han i alle fall. Og langt fra lattermild. Helt alvorlig faktisk. Mulig han ikke klarte å forestille seg hvordan han så ut i den gamle flanellskjorta som sikkert var fra 1974, men som var alt for god til å kastes.

Vi hadde bare vært gift i 4-5 dager da skjorta kom inn i livet mitt og forvandlet meg til kvinnen fra Helvete. Jeg reagerte på instinkt da jeg så skjorta som hang en tanke løst på kroppen til den nygifte mannen. Vi var kommet til Stockholm, det var siste dag av reisen, og min velorganiserte mann hadde selvfølgelig bare en ren skjorte igjen. Denne. Han pakker ikke med seg mer enn han trenger, så han hadde ingen annen å bytte til. Her måtte det tas grep. Jeg nektet å tilbringe mer tid enn absolutt påkrevd med denne skjorta. Ingen mann kan gå sånn, i en kreasjon som mest lignet en kjortel, type kort. Jeg vet ikke om han minnet mest om Jesus eller Odd Nerdrum. Ukledelig var den i alle fall. Ekstrem fornyelse måtte til. Fort. Tross knapt med tid rev jeg gemalen med meg inn i nærmeste klesforretning. Skjorter ble kjøpt i rekordfart. Det var ikke tid til å prøve skjortene, men han er jo i nærheten av norsk standard hva angår høyde og vekt, så det fikk stå sin prøve.

Ved ankomst Arlanda ble gemalen beordret inn på nærmeste toalett for å skifte. Da ny skjorte var på plass, kastet han den nuppete og lysgule burkalignende i en søppeldunk. Ut fra toalettet kom verdens flotteste mann ikledd en skjorte som satt som et skudd. Livet smilte, det samme gjorde jeg.

Til min store glede hadde vi tid til et glass vin før avgang Oslo. Jeg fant et høvelig bord hvor jeg kunne nyte samværet med min nå så velkledde utkårede; gemalen gikk for å handle. Stor var overraskelsen da han kom tomhendt tilbake. Han hadde ikke penger å betale vinen med. Noen hadde stjålet lommeboka hans, påsto han. Skikkelig kjip avslutning på turen.

Stjålet? Hvor hadde du den sist, da? Jeg så på han. Prøvde å få han til å huske.

Han så ut til å tenke hardt. Han kunne ikke huske å ha hatt den fremme etter at vi ankom flyplassen. Dessuten var boardingpasset også borte. Han sjekket sekken og lommene på nytt. Jeg så han kjente etter i brystlomma. Han mente det var der han hadde hatt lommeboka.

Du hadde ikke lommeboka i den gamle skjorta, da?

Før jeg fikk noe svar var han i fullt firsprang mot toalettet, som lå et godt stykke unna. Og der inne, blant masse menn styrtet han bort til søppeldunken, gravde seg ned gjennom mange lag med tørkepapir, snus og andre herligheter og fikk tak i skjorta. I brystlomma lå lommeboka og boardingpasset urørt. Livet ordner seg for snille gutter.