Ungdomstid i fasttelefonens tid

Allerede før vi fikk farge-tv hadde vi en slags spa-salong i Brennelv, hvor småjentene kunne få tatt hull i ørene. Det var ikke en spa-salong slik folk flest forstår ordet i dag. Det var et helt vanlig hjem. Hjemmet til familien Hanssen. Mor i huset, Aina, var en kløpper til å ta hull i ørene på bygdas jenter. Hun var mye kjappere og mer skånsom enn de pistollignende greiene man bruker i dag, hvor man skyter hull til øredobbene. Heldigvis for Aina var ikke piercing oppfunnet, så hun ble spart for ønsker om hull i navlen, øyenbryn og tunga. Nå tviler jeg ikke et øyeblikk på at Aina helt fint hadde klart å ordne piercinger hvor man nå ville ha dem, men jeg er ikke sikker på om hun hadde villet. Det skal jeg imidlertid ikke spekulere i. De som lurer får spørre henne en dag det passer.

Jeg aner ikke hvilken type nål Aina brukte for å lage hull i øreflippene våre. Sprøytespisser, kanskje? Hun jobbet jo på apoteket, og hadde sikkert kjennskap til ulike remedier som kunne egne seg. Kanskje brukte hun bare vanlig synål. Jeg vet faktisk ikke. Jeg husker imidlertid godt da jeg som ti-tolvåring satt på kjøkkenet hennes, spent som bare en unge kan være, og ventet på å få hull i ørene. Aina renset øreflippen min og bedøvde den ved å klipe hardt. Så stakk hun. Fort og effektivt. Jeg kjente ingenting. Absolutt ingenting. Aina tredde på øredobben som var kjøpt for anledningen, og vipps – så var jeg fin og fjong og klar for ungdomstiden.

Ungdomstiden i Brennelv var preget av den samme friheten vi hadde hatt i barndommen. Fredagene valgte vi ofte å være hjemme hos foreldrene. Da forgrep vi oss på potetgullposen, drakk brus og så på Derrick. Eller dekkdekktimen som vi sa. Resten av helga ble brukt til sosialisering med jevnaldrende. Vi jentene samlet oss gjerne på rommet til en av Brennelvjentene, og hørte på Suzi Quatro, Kiss og Runaways, før vi dro ut og hang med guttene i Quarry Boys – Brennelvs legendariske rockeband. Quarry Boys har spilt på de fleste store scenene i området. Det sies til og med at de er det aller første bandet som sto på scenen til Midnattsrocken – i 1984. Nå må jeg bare, sånn for ordens skyld, nevne at bandet egentlig var fra Østerbotn, noen få kilometer øst for Brennelv. Men for utenforstående går det nok for det samme, vi er jo samme ulla.

De fleste av oss sverget til nikotin fra tidlig ungdomsalder. For min del gikk det i mentolsigaretter, sigaretter som for øvrig blir forbudt i Norge i 2024. Det er en tid for alt. Gudskjelov. Smaken av mentol gjorde at jeg kunne holde ut røykinga. Andre sverget til rullings. Petterøes 3. Tror det var vanligst. Og personlig meldte jeg overgang til Petterøes da jeg etter hvert ble mer innrøyka. Til røyken drakk vi gjerne kirsebærvin. Ikke fordi det var godt, men fordi det var lett tilgjengelig. Det sto rett foran øynene våre. I boden til foreldrene til ei av jentene i bygda. Så da tok vi det. Det man finner eier man, liksom. Godt ingen av oss skulle bli justisminister. Jeg ser for meg overskriftene i VG. Nrk. Dagbladet. Norges nye justisminister stjal alkohol. Krigstyper, må vite. Uansett: Hjemmelaga kirsebærvin er ikke det beste som er produsert i bygda. Det smakte ganske stygt. Godt vi kunne late som promillen var høyere enn den i realiteten var – da slapp vi å drikke mer enn nødvendig. Liksom-selvtillita var til å ta og føle på. Vi var forvokste barn, men trodde vi var voksne.

Mange lørdager dro vi på fest til Børselv. Børselv bygdehus. Det var der det skjedde. Folk traff folk. Mennesker fra ulike bygder møttes. Det var levende musikk. God stemning. Røykfullt lokale. Askebeger på bordene. Ingen gikk ut for å røyke, kun for å slåss. Den gang slåss man på en langt mer sivilisert måte enn i dag. Det var uhørt å sparke motparten i hodet når vedkommende lå nede. Og man brukte i alle fall ikke kniv på hverandre. Poenget var aldri å ta livet av noen, eller å gjøre andre alvorlig funksjonshemmet. Sånt kom senere.

«Gud bevare 70-åran. Skål før dæm og skål førr såran» (Zoo).

Vi småjentene fra Brennelv var altfor unge til å komme inn på festen, men med lekre øredobber, puppene skutt frem og selvtillita skrudd opp til max styrke, klarte vi å overbevise vaktene om at vi var fylt 16. Vår største utfordring var transporten – å komme seg til Børselv. Fire mil var altfor langt å sykle i finstasen. All tida vi hadde brukt med krølltanga ville være bortkastet, om vi skulle utsette håret for en vindfull sykkeltur. Vi kunne heller ikke be foreldrene våre kjøre oss. Vi hadde jo aldri i verden fått lov til å dra om de hadde visst hvor vi skulle. Løsninga ble haiking. Den gang var ikke folk redd for å ta på haikere, så det ordnet seg alltid. En sjelden gang fikk vi til og med haik med musikerne. Silverstone. Zoo. Det var skikkelig kult. Satt bakerst i bussen og følte oss viktige. Fullstendig starstruck.

I etterpåklokskapens lys er det lett å se at det kanskje ikke var så lurt med all haikinga, selv om det som oftest gikk bra. Personlig var jeg heldig. Ikke alle jenter var det. Det fantes drittsekker allerede da. Vi hadde imidlertid dårlig utviklede katastrofetanker. Naturlig nok. Det er noe som kommer med årene. Aldri bekymret vi oss for at transporten kunne være farlig. Bekymringen handlet utelukkende om vi ville rekke festen eller ikke.

Vi var unge og udødelige. Og hjemtransporten tenkte vi i alle fall ikke på. Jeg kan ikke huske at det noen gang var tema. Det ordnet seg jo alltid. Og skulle det blitt problemer, teoretisk sett, kunne vi jo bare sitte på trappa til Børselv bygdehus og vente på at det skulle bli morgen. Go mårn fra Børselv, liksom. Foreldrene våre ville selvfølgelig etterlyst oss når de våknet og oppdaget at vi ikke var kommet hjem. Da ville de lokalisert oss via kontaktnettet sitt, som definitivt ikke var oppslagstavla på Facebook, men en helt vanlig telefon – med ledning. En såkalt fasttelefon. Vi hadde jo det. I alle fall de fleste. Det er tross alt ikke steinalderen jeg skriver om. Når opphavet hadde lokalisert oss, ville de hentet oss. Det aner meg at det ville blitt en noe ubekvem biltur hjemover, siden vi neppe hadde stått særlig høyt i kurs. Heldigvis ble det aldri sånn. Vi fikk jo haik.

Quarry Boys
Foto: Lars Paulsen

Facebooks død og oppstandelse

Tirsdag inntraff katastrofen. Angsten bredte seg over landet. Gråt og tenners gnissel. Vi måtte spise middag uten mulighet for å dokumentere begivenheten. Null informasjon om fesk-og-potedes til våre venner på nett. Vi måtte ta til takke med de som var fysisk til stede. Snakke med dem. Mange oppdaget at de faktisk bor sammen med andre individer. Partner. Barn. Hund. Katt. Individer de helt hadde glemt. Noen kunne erkjenne at de bodde sammen med hyggelige mennesker. Andre var ikke like heldige. Noen måtte bare innse at de bodde med fremmede. I flere minutter måtte en stor del av befolkninga konversere på gammelmåten, før normaltilstanden oppsto. Vi snakker selvfølgelig Facebooks død og oppstandelse.

Jeg vet ikke hvor lenge katastrofen varte. Kanskje et kvarter? En halv time? Kanskje en hel time, for alt jeg vet. Jeg fikk det nemlig ikke med meg. Akkurat denne tirsdagen, i 2024, kom jeg i skade for å sovne på sofaen. Det er så typisk! Når det endelig inntreffer en katastrofe eller krise eller sensasjon – en verdensbegivenhet – ja, da sover jeg. Det skjedde i 2019 og. Da var det jordskjelv i Lakselv. Jeg sov jeg meg gjennom hele ekstremsituasjonen. Den gang var heldigvis lokale medier våkne, slik at jeg kunne forlyste meg med hendelsen i ettertid. Facebook var også oppe og gikk, så jeg fikk rikholdig informasjon om hvordan folk hadde opplevd skjelvet – eller katastrofen, om du vil. Ut fra øyevitneskildringene var dette et av de verste jordskjelvene vi har hatt på kloden de siste hundre årene. I alle fall i Lakselv. Richters skala ble nesten sprengt. 2,4. Intet mindre. Noen hadde faktisk opplevd at glassene vibrerte i skapene under skjelvet. Mens jeg altså sov, og ikke fikk ta del i oppstandelsen.

Av en eller annen grunn var det få krise- og katastrofe-oppslag da Facebooks midlertidige død inntraff på tirsdag. Det er til å undres over. Den fjerde statsmakt dytter jo kontinuerlig på oss katastrofer og kriser. Og da tenker jeg ikke på de virkelige krisene, som krigen i Gaza eller i Ukraina, hungersnød og naturkatastrofer. Jeg tenker mer på de bagatellmessige «krisene», som mangel på potetgull, snubling på fotballbanen og katastrofale påkledninger på ulike kjendisfester. Slikt får gjerne synlige overskrifter. For ikke å snakke om antall stengte veier og alminnelig vintervær. Krigstyper i rødt og svart – uttrykt med versaler. Krisemaksimering på høyt nivå. Ulv-ulv, liksom. Eller klikk-klikk, kanskje. Alt for å generere trafikk på avisenes nettsteder. Man kan lurer på om det ikke lenger er noen hjemme – verken i mediene eller hos oss lesere. Vi får det jo servert fordi vi vil ha det. Fordi vi responderer på det. Overvåking av trafikken på medienes nettsidene viser hva som genererer klikk – og det er jo det vi får mer av. Om ingen klikket seg inn på disse overskriftene, hadde ikke mediene gitt oss det. De gir oss det vi vil ha – brød og sirkus altså. Hjernen vår vil ha drama. Ser vi noe som kan minne om kriser eller sensasjoner går vi rett på. Pinlig, men sant.

Det er ikke rart at den gjennomsnittlige IQ-en har gått ned i befolkninga, og nå holder seg på romtemperert nivå. Vi bruker jo ikke hjernen aktivt lenger. Vi har logget av. Det ble bekreftet av en annen nyhet, samme dag som Facebook lå nede, da spørsmålet om det er riktig av kongen å reise på ferie og om vi virkelig skal betale for å få han hjem. Personlig synes jeg det er på sin plass å drøfte om vi skal holde oss med et monarki, men når vi først har det får vi bare hente kongen – fra der han til enhver tid måtte befinne seg. Det var jo ikke Durek vi skulle bekoste hjem. Det var selveste kongen. Det har sin pris å ha en fornuftig og oppegående konge, som har brukt livet sitt på landet vårt. De som ikke synes det var riktig å hente han hjem, kan jo eventuelt starte en spleis og sørge for at han har en eksklusiv reiseforsikring neste gang han skal på ferie.

Kanskje har den fjerde statsmakt hatt sin tid, når de bruker spalteplass på sladder og påkledning, og er mest opptatt av klikk? Personlig tror jeg vi trenger våkne medier, som avdekker maktmisbruk. Systemfeil. Tull med reiseregninger og pendlerboliger. Som stiller spørsmål med hva vi bruker ressursene på. Som bidrar til å sikre at folk får det de har krav på. Men sladder og liksom-kriser, det klarer vi vel å ta oss av selv, gjør vi ikke? Vi har jo klart det helt siden oppstandelsen. Det er bare å gå på kafe og sladre litt. Både enkelt og hyggelig. Og gratis. Eventuelt kan vi bare ta det på Facebook. Mange liker jo å legge ut det meste der. Da når man mange, og man slipper vær varsom-plakaten og eventuell klage til PFU. Inntil mediene strammer seg opp er det bare en ting å si:

Den fjerde statsmakt – vi lyser fred over ditt minne. Amen.

Et lite utvalg fra den fjerde statsmakt

Grønnkål, fastlegeordninga og kondomer til tørk

I 2018 dukket grønnkålen opp som en hype. Ble hysterisk populær. Michelinstjernespekkede spisesteder over hele kloden serverte den i alle varianter. Med hvitløk. Salt. Smør på toppen. Som forrett. Tilbehør. Hovedrett. Og folket mesket seg. Spiste med begge «nævvan», som vi sier her nord. Til tross for at verken smak eller konsistens er noe særlig å trakte etter. Men smør, hvitløk og salt er jo aldri feil. Så da går det, særlig om det også er dyrt.

Det folk ikke visste da grønnkålen dukket opp på Grünerløkka, i London og i Paris, var at den faktisk har vært trendy i Brennelv i mange årtier allerede. Vi fra Brennelv er oppfostret på grønnkål. Kålen elsker nemlig vårt subarktisk klima, så vekstvilkårene er perfekte. Man kan stole på kålen. Avlinga slår aldri feil. Uansett vær. Blir det fire grader i juli, og alle i Brennelv er sure for det, er kålen like blid. Like blid som i slutten av august, om vinteren finner det beleilig å dukke opp alt for tidlig. Man trenger ikke stresse med å få kålen i hus når frosten kommer, slik man må med poteten. Grønnkålen er – og var – en veldig takknemlig matplante, og det var altså høyst normalt å dyrke den i Brennelv allerede tidlig på 70-tallet.

Det var ikke mer smak i grønnkålen på 70-tallet enn det er i dag. Siden hvitløken den gang ikke var kommet lenger enn til Tøyen, spiste vi kålen uten smakstilsetning. Smør hadde vi jo heller ikke. Ikke fordi smør var forbeholdt de velbemidlede, men fordi det var margarin (i Brennelv uttalt som marrrrrrgarin) som var smøremiddelet.

Den gang spiste man jo ikke fordi det skulle være godt, men for at man skulle få i seg næring. For overlevelsens skyld. Mat måtte man ha, og ingen hadde noen gang kommet på at man kunne gi uttrykk for at man ikke likte maten – uansett hvor smakløs den måtte være. Det skulle tatt seg ut! Uttrykket liker ikke var faktisk ikke oppfunnet. Hadde vi levd etter liker-ikke-prinsippet, hadde Brennelvværingen som art vært utdødd. Vi overlevde takket være grønnkålen. Og dessuten hadde ikke ungene i Afrika mat i det hele tatt, så vi hadde med å være takknemlig for den maten vi fikk.

Grønnkålen hadde flere alternative bruksområder. Noen brukte den som solskjerming foran plantene i vinduskarmen. Alle hadde jo planter i vinduskarmen. Sånn var det da. Noe annet ville vært uhørt. Det var kun aleneboende eldre menn som kunne tillate seg å ha et minimalistisk hjem uten planter, og komme unna med det. Ingen forventet at menn skulle klare den avanserte oppgaven det er å vanne planter. Og for ordens skyld: jeg er ikke ironisk nå, og jeg prøver ikke å krenke de gamle 70-tallsmennene, men det er faktisk uhyre vanskelig å få planter til å overleve. Jeg har prøvd, og jeg lykkes sjelden.

Grønnkålen kunne også brukes som middel mot artrose. Det var gjerne tilårskomne kvinner som brukte den til det. Naturlig nok. Artrosen dukker helst opp hos dem. Med noen unntak. Damene surret grønnkålen fast med ulltråd rundt knærne eller albuen eller hvor nå artrosen hadde tatt for seg. Kålen måtte sitte på i mange timer for å gi lindring mot leddplagene, og det var ikke uvanlig å se voksne kvinner sykle rundt med den helsebringende veksten fastmontert på kroppen. Dette var jo lenge før den politisk bestemte fastlegeordninga, hvor man begynte å gå til lege med alt man måtte ha av mer eller mindre reelle plager. Vi snakker 70-tallet. Ingen ville sløse med tida til legen for noen skarve leddsmerter. Man voktet seg vel for å irritere legen. Dessuten fikk det være grenser for pengesløsing.

Selv om fastlegeordninga som politisk ide ikke var oppfunnet på 70-tallet hadde vi fastleger. For all del. Noen var riktignok bare semi-faste, andre mer klisterfaste*. Jeg tror ikke det er klart definert hvor lenge man må være stasjonert på et legesenter for å komme i kategorien fast. Men lenger enn en konsultasjon på 20 minutter, tror jeg. Uansett: i min barndom var det Fugelli man ringte. Han var semi-fastlege. Var her noen år, strenet rundt med propellen sin, foreskrev globoid og penicillin, og la igjen kloke helbredende ord. Usedvanlig klok og reflektert mann. Dessverre en utdøende rase. Også hadde vi jo Aronsen. Han var skikkelig fastlege. Klister-fastlege. Virket i Porsanger størstedelen av sin karriere. Kanskje hele. Aner ikke. Skikkelig uredd og tydelig type. Kostet han ikke en kalori å sette pasienten på et fly til sykehuset i Tromsø, om han mente det var riktig. Lot seg ikke pille på nesa av noen. Snakket alltid med caps-lock på. Doktor Ballo i Alta blir bare pusekatt til sammenligning. Det sier jo sitt. Tenk om vi kunne sendt Aronsen i debatt med Kjerkol. Hun måtte hatt rustning. Vi hadde fått omgjort hele helseforetaksmodellen. Direktører og andre byråkratiserende elementer i helsevesenet ville vært fjernet på et øyeblikk. Og om noen hadde gitt uttrykk for den absurde ideen om at vi burde redusere kompetansekravene for å bli sykepleiere, er jeg sikker på at Aronsen verbalt hadde kastrert og halshugget forslagsstilleren.

I dag går vi mye oftere til lege enn vi gjorde på 70-tallet, og vi Finnmarkinger er takknemlige om vi har samme lege gjennom hele konsultasjonen. Men siden vi jevnt over er friske når vi  går til lege, spiller det egentlig ikke så stor rolle om legen er på kontoret eller ikke når vi er innom. Strengt tatt kunne jo pasienten bare tatt legens plass, og googlet seg frem til hva som feiler seg. Folk flest gjør jo det. Riktignok med litt feildiagnostisering og feilbehandling som konsekvens. Men effektivt er det, de gangene man treffer på rett diagnose. Personlig synes jeg det er best om legen er fysisk tilstede når jeg kommer innom. Om vedkommende også er mentalt til stede er det helt nydelig. Da kan det jo være at jeg som pasient kjenner meg møtt, ivaretatt og anerkjent. Det er for øvrig også til legens beste, for da slipper vedkommende å få meg tilbake som en boomerang.

Apropos PC på legekontoret, så kan det være ganske fornøyelige å studere skriveteknikken til medisineren. De unge legene skriver fort, og noen kan til og med en variant av touchmetoden. Men leger flest bruker LFT-metoden. Det er det første man lærer på legeskolen. Jeg tror det er valgfag på første året. Let-finn-trykk. Metoden betinger at man har minimum en velfungerende finger, primært høyre pekefinger. Tidvis brukes venstre pekefinger som støttefinger. Men der sporet jeg av – som vanlig. Beklager. Det var grønnkål som var tema. Jeg skal ta meg inn.

Vi kastet ikke mat i i gamle dager. Heller ikke i Brennelv. Hadde man brukt grønnkål på knærne, så ble den selvfølgelig spist etterpå. Det var bare å skylle kålen og henge den til tørk, sammen med brukte kondomer og nyvaska klær. Etter noen timer i vinden, var kålen klar til bruk igjen. Ingen tvil om at vi var miljøbevisste allerede da. 

Det er forresten helt typisk at moderne fenomener og trender, de som tar helt av, oppstår i Brennelv. Joggebølgen, for eksempel. Den startet hos oss. Våres Alfred jogget lenge før Grete Waitz hadde fått på seg løpeskoene. Og mange tiår før Geir Moen og Gjertsen-gutta i det hele tatt var påtenkt. Også toppturene, da. De startet også i Brennelv. Lenge før Ti på topp og tilsvarende arrangementer oppsto, var forløperen til toppturbølgen godt innarbeidet i Brennelv. Vi gikk riktig nok ikke fra topp til topp, men vi gikk fra gokk til gokk. Nedre Brennelv – Øvre Brennelv – Østerbotn – Caskel, bare for å trave opp og ned Caskelbakken. Trimbakken over alle trimbakker i Porsanger. Veien opp var riktignok ikke etablert, men bakken lå jo der. Ikke rart vi klarte oss uten alt for mange legebesøk. Med all den fysiske aktiviteten vi la for dagen, ble grunnlaget for akseptabelt blodtrykk og kolesterol lagt tidlig i barndommen.

Ingen – verken voksne eller barn – fikk være inne å pådra seg sittesår eller musearm eller nakkeplager. Gud forby! Om man som barn viste tegn på å være litt agalaus, ble man sendt på dør. Det ble mye tid til utfoldelse i naturen, helt uten hjelm og knebeskyttere og mobiltelefon. Vi øvde opp samsynet og motoriske ferdigheter gjennom klatring i trær, hopping på isflak og balansering på gelendre så høye at et eventuelt fall ville påføre oss varige skader. Vi turte faktisk aldri å falle ned. Ikke rart vi ble friske og tøffe. Eller nok-enda tøff, for å bruke et brennelvsk 70-tallsuttrykk.

*Begrepet Klisterfastlege har jeg egenhendig stjålet – takk for ideen Evy «Bate».

Fem meter juletre

I dag har jeg og Gemalen vært ute i skogen og hentet juletre. Furu fra Brennelv, må vite. Fem meter høy. Intet mindre. Nå er det ikke spesielt høyt under taket hjemme hos oss, så vi måtte kutte treet litt. Nøye oss med toppen. Nederste del får bli brensel. Til neste år, når stammen har tørket.

Da jeg og oldefar trådte våre barnesko i Brennelv hentet alle familier juletre selv. Og da mener jeg alle. Det var lov. Faktisk mer eller mindre påbudt. Man var strengt tatt litt kriminell om man ikke hentet juletre selv. Vi hadde et felles ansvar for å tynne skogen. Dessuten fantes det ikke alternativer. Det var ikke juletre å få kjøpt. Ingen hadde kommet på at man kunne selge juletrær. Det skulle tatt seg ut! Og hadde noen gjort det i 1970 ville de blitt mistenkeliggjort. Selge trær, liksom? Underlig hobby. Så ingen gjorde det. Dessuten var det ingen å selge til. Alle hentet jo selv. 

I dag er det annerledes. Nå er uorganisert juletrehogst ansett som kriminalitet på linje med trygdemisbruk og menneskehandel. Og det til tross for at hele Brennelv er i ferd med å gro igjen. De stakkars furutrærne er blitt verneverdige. Sikkert med bakgrunn i de beste intensjoner. Så står de der og sturer for seg selv. Innhyllet av bjørk og selje, kratt og trær. Lider en langsom og pinefull død grunnet mangel på lys og næring. Skriker etter aktiv dødshjelp, men hører vi på det? Nei. Ikke i det hele tatt.

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men samtidig som vi fikk restriksjoner på juletrehogst, dukket det opp juletreselgere. Hell i uhell. Skikkelig flaks. I Brennelv er det faktisk etablert et årlig pop-up-utsalg, hvor man kan kjøpe juletrær. Det er jo bare helt nydelig! Da slipper vi å gjøre oss til kjeltringer for et skarve tre.

Furu har alltid vært standard juletre her i Brennelv. I alle fall før i tida. Sånn på 70-tallet. Ingen hadde noe annet. Men jeg visst jo at grana fantes. Bevares. Noe lærte jeg jo på skolen. Jeg visste også at noen hadde gran som juletre, bare ikke her. I Andeby, for eksempel. Det hadde jeg lest i Donald. Særlig brukte bestemor Duck å ha et stort grønt symmetrisk grantre, kan jeg huske. Det var til og med ekorn i treet. Selveste Snipp og Snapp.

Også sørpå hadde de gran. Det hadde jeg sett på TV. Fra Oslo. Marienlyst, eller hvor de nå hadde studioet. Også det treet var symmetrisk. Vakkert. Smekkert. Det var imidlertid ikke grønt som hos bestemor Duck. Det var mer koksgrått, siden TV-sendingene var i svarthvitt. Eller kanskje sendingene var i farger, men vi hadde så gammel TV at vi ikke fikk med oss fargene. Jeg aner ikke. Vi hadde i alle fall TV. Et svært monster av en boks. Treet vi så på TV utløste ikke noe savn etter gran. Hvem ville vel ha et koksgrått tre i stua, når vi heller kunne ha et fint grønt furutre? Dessuten var ikke grana å oppdrive nord for Rana den gang, så det var helt uaktuelt. 

Men plutselig snudde det. Jeg vet ikke når. Eller hvorfor. Folk flest skulle plutselig ha gran. Sikkert en og annen Brennelvværing også, for alt hva jeg vet. Dansk edelgran, må vite. Ryr som bare juling. Uansett hvor mye sitronbrus man serverer. Og uansett hvor iherdig man akklimatiserer treet. Ingenting hjelper. Naturlig nok. Treet er jo sikkert dypt ulykkelig. Deprimert. Det sier seg selv. Kuttet rett over rota og sendt ut i verden. Langt fra røttene sine. Man kan jo bli deprimert selv, bare ved tanken. Jeg liker heller ikke å være borte fra der røttene mine er festet. I alle fall ikke lenge om gangen. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at tvangsflytting ikke er en god ide. 

Her må jeg bare bemerke at også Nord-Norge nå har fått grantrær med røtter. Noen, sannsynligvis en eller annen ekspert, kom på den absurde ide at vi skulle premiere folk for å plante gran. Nord for polarsirkelen. Skog er skog, liksom. Bare innføre en fremmed art, sånn i forbifarta! Og ikke bare litt. Enorme felt med gran. I hele Nordland. Til og med i Finnmark. Honningsvåg. Brennelv. Helt forkastelig. Ser ikke skogen for bare trær. Heia hodet, liksom! Om vindmøller er en estetisk katastrofe, så er jammen ikke tette forekomster av gran i nord-norsk natur noe bedre. Fri og bevare. Og ikke er det bra for naturen heller. Dreper jo alt anna som måtte befinne seg i skogbunnen. Særlig interesserte kan lese mer om det på nrk. Men for all del, det er sikkert noen som synes det er fint. Det er alltid det.

Personlig har jeg fortsatt furu som favorittjuletre, til tross for mangel på symmetri. Den fremstår litt som oss Brennelværinger – skjev og skakk, og irriterende prinsippfast. Furua har bestemt seg for aldri å ry. Og da blir det sånn. Slipper ikke en eneste nål. Aldri. Kunne ikke falle den inn. Holder på prinsippet. Nålene er som limt fast. Selv om man skulle komme til å glemme å gi den vann eller brus eller noe som helst flytende, så sitter nålene. Må dras ut med tang, om man absolutt vil ha noen barnåler på gulvet å klage over.

Jeg vet ikke hvor mange det er som bruker å gå rundt juletreet mens de synger julesanger, men jeg har sett på TV at noen gjør det. I Brennelv har det aldri vært vanlig. I alle fall ikke i private hjem, da jeg og oldefar var ung. Det gjorde man kun på offentlige tilstelninger. Juletrefester, for eksempel. Du trodde kanskje juletrefestene ble arrangert for å glede ungene? Nei. Absolutt ikke. I alle fall ikke her i min hjembygd. Juletrefester var kun for at vi skulle kunne være sosiale uten å måtte snakke med noen. Vi likte nemlig å sosialisere, men vi var i overkant introverte. Mens man vandret rundt juletreet og mumlet julesanger, slapp man small-talken, samtidig som man fikk sosialt påfyll.

Juletreet hadde man forresten stående til trettende dag jul. Man køddet ikke med lengden på jula. Ingen ryddet ut jula første januar, slik noen brennelvværinger kan finne på i dag. Og man hadde definitivt ikke treet stående til første februar. Gud forby! Det var ikke innafor. I dag gjør vi stort sett som vi vil. Bestemmer selv hvor lenge vi skal ha jul i eget hjem. Heldigvis. Måtte det vare. At vi skal få bestemme selv, mener jeg. Få være frie mennesker i et fritt land. Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge.

God jul 🙂

Juletre fra Brennelv

Fem meter juletre

Romjulsfest med øks og kolekvint

Advent kom brått på i år. Høsten gikk altfor fort, og jeg er ikke i rute med noe som helst. Men jeg har vært ute en vinterdag før. Heldigvis. Livet har lært meg at det meste går bra til slutt. Ribba blir sikkert klar til julaften klokka seks også i år.

Da jeg var barn var advent synonymt med ventetid. Vi ventet på jula. Det var lenge å vente. Særlig var tida fra lillejulaften kveld til pakkeåpning på julaften ekstremt lang. Heldigvis var vi godt trent, siden vi hadde sittet i melkerampa og skrevet bilnummer fra april til september – år etter år. Tenk om dagens barn hadde satt seg i veikanten for å skrive bilnummer, ved en vei som knapt var trafikkert. Det hadde blitt helt krise! Foreldrene ville blitt satt i gapestokk på Facebook. Gud bevare. Kommentarene ville haglet. Tenk å la ungene sitte sånn! For noen uansvarlige foreldrene! Hvem som helst skal nu ha unger! Samfunnet ville gått av skaftet av velment bekymring. Pedagogene. Politikerne. Byråkratene. Alle. Og hva ville Sanna sagt? Durek? Hele laget rundt barnet ville blitt innkalt. Fastlege. BUP. Helsesøster. PPT. Sammen ville de løftet i flokk for å få ungene tilbake til skjermen. Til klasserommet. Til hamsterhjulet. Fri og bevare. La for all del ikke ungene få et eneste sekund til å finne på ting selv. 

I min barndom var første juledag en skrekkens dag. Helligdagen over alle helligdager. Dagen da man ikke gikk på besøk. Og heller ikke fikk besøk. Det skulle være julefred. En hel lang dag sammen med foreldre og to eldre søsken. Grusomt kjedelig. Skikkelig kjipt for en rastløs sjel. Men nå: jeg elsker første juledag. Det er favorittdagen min. Beste dagen i året. Surre rundt i pysjen. Leve sakte. Lese litt. Høre på julemusikk. Få i seg i overkant mye sjokolade og nøtter. Kanskje en klementin, om fornuften slår inn et øyeblikk. Og selvfølgelig tar jeg et lite glass multelikør, sånn utpå kvelden, selv om jeg i grunnen ikke synes det er særlig godt. Men det hører med. Tradisjon i Brennelv, må vite. Vi har faktisk overlevd på multer i generasjoner. I gamle dagers Brennelv, i alle fall på 70-tallet, skal man angivelig ha lagd multelikør etter følgende oppskrift:

1 liter sprit (hjemmelagd, minimum 60 %) og en stor bær (ikke overmoden). La stå 2-3 minutter så smaken får satt seg. Velbekomme. 

Romjula kunne være svært så sosial i Brennelv i gamle dager. Særlig kunne det bli liv i leiren når man observerte at predikantene dro til nabobygdene for å predike noen dager. Da var det bare å benytte anledninga. Henge på seg penjakka og legge i vei – med kolekvinten på lomma og øksa i handa.

Øksa satte man kontrollert fra seg på trappa når man kom frem til riktig hus. Det var et tegn til øvrige naboer om at her var det fest. Kolekvinten satte man på bordet. Det var som regel nok til alle. Faktisk fungerte disse sammenkomstene som en slags dugnad for å få sirkulasjon i «beredskapslageret», så kolekvinten ikke skulle bli årgangs.

Som kjent er de fleste Brennelvværingene fåmælte og introverte. Litt som de fra Øvre Lakselv. Og Ildskog. Østerbotn. Børselv. Samme ulla, faktisk. Mennesker med gener fra Tornedalen, med større eller mindre innslag av samisk. Og litt russisk, ikke minst, for å finjustere personligheta litt. Med kolekvinten innabords ble det ofte litt mer lyd i Brennelvværingene. Da kunne de bli skikkelig pratsomme. Noen ganger gikk de faktisk fra ett-ordssetninger til tre-ordssetninger. Da var det ikke ørens lyd å få.

Alle Brennelvværinger har forresten egen øks. Da mener jeg virkelig alle. Får du den ikke til fødselen, så får det den i alle fall til dåpen. Sånn har det vært i århundrer. Og sånn kommer det sikkert til å være i århundrer fremover. Øks må vi ha for å hogge ved og for å hente juletre. I tidligere tider, sånn for et par tre generasjoner siden, hadde øksa et bredere og mer allsidig bruksområde enn i dag. Da ble den blant annet brukt til å symbolisere ufred. Det var for eksempel ikke uvanlig å smelle den inn i ytterdøra til naboen om man syntes vedkommende var dust, og la den stå der noen timer. Da visste husets beboer at noen var sint på hen. Det var ikke gitt at man visst hvorfor, siden de som sagt var like fåmælte da som nå. Om ikke verre. Når øksa sto i døra visste også omverdenen at det var ufred på gang.

Vi visste ikke nødvendigvis hvem som eide øksa, men vi forsto jo hvem som i øyeblikket ikke var særlig populær hos øksas eier – det måtte jo være en av husets beboere. Vi visste heller ikke hva de var uenige om, for vi hadde jo ikke Facebook – verken som informasjonskanal eller gapestokk. Heldigvis. Vi måtte finne ut av det på annen måte, for eksempel ved å snakke med hverandre. Derfor la man gjerne inn et «tilfeldig» kaffebesøk i huset hvor øksa sto. Da kunne man i alle fall få servert en slags teori om hvorfor øksa sto i døra.

For øvrig var det ingen Brennelvværinger som hadde tenkt tanken at de kunne angripe andre mennesker med øksa. Sånn direkte, mener jeg. Ville man på død og liv slåss, og det hendte jo, så brukte man knyttnevene. De er mest hensiktsmessige til akkurat det formålet. Man vet liksom alltid hvor de er. I alle fall frem til et visst promillenivå. Og når man ikke lenger vet hvor de er, da er det kanskje best å la være å slåss. Med mindre man absolutt ville tape ansikt. Eller kampen.

Nå mener jeg ikke å antyde at Brennelvværinger slåss i tide og utide, selv om noen av Brennelvværingene gjennom generasjoner oftere har tydd til knyttnever heller enn til meningsløs dialog. De støttet seg nok til det gamle jungelordet fra Trøndelag: «Det blir ikke annet enn ufred når folk bare sitter rundt et bord og prater«. Men ingen skal påstå at Brennelvværingene er konfliktsky, selv om de er introverte. En Brennelvværing og et speil, så kan man fort ha det gående en stund. Men vi er ikke spesielt langsinte. Etter et par-tre generasjoner har vi som regel glemt hvem vi var sinte på – og hvorfor. 

Men jul, ja. Nå nærmer julaften seg med stormskritt. Den kommer uavhengig av om du har startet på to-do-lista eller ikke. Julaften tar ikke hensyn til om du har vasket kjøleskapet eller ryddet skapet i gangen. Sånn er det bare. Om du ikke rakk alt du hadde tenkt, kan du jo tenke at det var godt nok. I alle fall i år. Sannsynligheta er stor for at julefølelsen kommer likevel. Den bor nemlig inni oss. Den ligger i minnene. I tradisjonene. I historiene. I gjentakelsene. I julemusikken. Maten. Ettertenksomheten. Folkene. Så ikke stress. Du kan rydde i januar. Eller til sommeren.

Når jula kommer er det viktigste vi kan gjøre å ta vare på oss selv og de vi har rundt oss, og gjerne noen flere om vi har kapasitet. Det koster så lite å være litt raus og omtenksom. Spandere et smil. Legge vekk øksa. Eller som de sier på Andøya: «Vørr ikkje vær hæstkuk i jula«. Hvis alle tar litt ekstra ansvar, blir det nok en bra jul her i vårt fredlige hjørne av verden. Prøv i alle fall. Om så bare for ungene. Fordi de fortjener det.

Mamma og dem

Det sies at det finnes mer enn 300 000 ord i det norske språket. Ordforrådet er ulikt fordelt i befolkninga, men de fleste av oss kan ganske mange. Noen ord og uttrykk bruker vi av gammel vane og helt uten å tenke over hva vi egentlig sier. Andre ord har vi rett og slett misforstått, og bruker feil. Gamle folk bruker andre ord enn ungdommen. Noen bruker utgåtte ord av prinsipp, og viser ekstrem motstand mot språklige endringer. Bruker ord som annamme og obsternasig som det mest selvfølgelige her i verden, selv om det hører til språknormeringa fra 1917.

Noen mennesker påberoper seg retten til å si N-ordet, eller å kalle damer for horer, siden de ikke mener noe stygt med det. Forholder seg helt likegyldig til om de som blir omtalt ikke synes det er greit. Men for all del. Vi skal hegne om ytringsfriheten. Det er ikke forbudt å være hest-kuk, for å si det sånn. 

Det kan være mye humor i språk. Heldigvis. Vi trenger litt humor i disse dager, hvor krigene kommer nærmere og nærmere, folk valser rundt med kniv, fattigdommen øker, kloden dør av forurensning og rettsstaten ser ut til å rakne. I all elendigheta er det viktig å holde på humøret. 

Selv lar jeg meg underholde av politikere og byråkrater som i forbindelse med saksbehandling hevder at over- eller underinstansen drenerer en sak. Det er litt fornøyelig. De får bare tro at noen drenerer saken, uavhengig av om saken faktisk blir trenert eller ikke. Det er åpenbart ikke bare vi fra samiske strøk som roter litt med d og t. Og vi forstår jo hva de mener, gjør vi ikke, selv om bildet av en våt grunnmur og en gravemaskin popper opp i hodet?

Ordene midlertidig og imidlertid er fine. For ikke å snakke om imidlertidig, som noen sier. Imidlertidig er imidlertid ikke et ord. Bare et hjemmesnekra tulleord. Imidlertid betyr likevel eller ikke desto mindre. Midlertidig betyr noe som er forbigående, foreløpig og ment å gjelde for en kortere periode. 

Men hva er en kortere periode? To uker? To år? For de av oss som forholder oss til webkameraer når vi skal kjøre til hytta, er det interessant å se at et av Statens vegvesen sine webkamera i Finnmark konstant har meldingen Kamera er midlertidig ute av drift. Meldingen har i alle fall stått siden 2020, med noen få korte unntak. Kort periode hos Statens vegvesen er altså år. Riktig melding ville vært Kameraet er midlertidig i drift, de få gangene det faktisk virker. Definitivt et i-landsproblem. For all del. Og etaten gir meg jo informasjon om veien er åpen eller ikke andre steder på nettsiden. Jeg liker imidlertid å se bilde av veien. Se om det er ekstremt dårlig sikt, eller bare dårlig sikt, selv om jeg vet at forholdene kan være helt annerledes når jeg kommer dit.

Nå er ikke jeg den rette til å pirke på andres språklige feil, siden jeg har brukt begrepet overigår til jeg var bortimot femti. Eller ovrigår, for å være helt presis. Da ble jeg korrigert av en finnmarking i eksil sørpå, som var blitt gjort oppmerksom på at det ikke var noe som het overigår.

Ovrigår var et helt vanlig begrep i Brennelv da jeg var fire år. Vi snakker om dagen før i går. Samme logikk som over i morgen. Altså dagen som kommer etter i morgen. Men nei. Så feil kan man ta. Overigår finnes ikke i ordbøkene, bare i mitt personlige repertoar.

Her om dagen hørte jeg meg selv foreslå til Gemalen at vi skulle invitere mamma og dem på lutefiskmiddag en dag før jul. Gemalen så på meg. Dem? Hvem er det? Flisespikkeri, spør du meg. Dem er som kjent et pronomen. Flertall. Ubestemt. Viser til noen. For utenforstående kan det altså høres ut som mamma bor sammen med ganske mange mennesker. Mamma og dem er imidlertid bare mamma og en til. Hennes samboer. 

Mamma og dem er et helt vanlig uttrykk der jeg kommer fra, særlig blant barn. I denne sammenhengen er jeg faktisk et barn. Barnet til mamma, men ikke til dem. Kanskje bruker man (!) uttrykket i hele landet. Aner ikke, men det er litt pubertalt. Eventuelt infantilt. Stryk det som ikke passer. Jeg skal i alle fall stryke det av vokabularet, og bli litt mer konkret. Jeg skal i alle fall prøve. Sannsynligvis klarer jeg det ikke.

God lørdag!

Det meste er nord

Jeg har tidligere skrevet at det ikke er noe som forener Brennelvværingene mer enn stoltheten av å være fra Brennelv. Nå må jeg faktisk krype til korset å innrømme at det ikke er helt sant. Det er nemlig en annen ting som virkelig knytter oss sammen. Som skaper et vi – en felles identitet som Brennelvværinger. Som gjør oss til ett folk. Jeg kom på det i dag, da jeg var innom flyplassen. Den var full av utflytta Porsangerværinger med amerikakofferter, på tur til Oslo etter påskevisitt hos mor og far.

Personlig kan jeg bo hvor som helst i verden, bare jeg har Brennelva maks en halvtimes spasertur unna. Andre er tøffere. Og noen av de har – i ungdommelig overmot – reist herfra. Dratt ut i verden. Noen med stø kurs, andre på lykke og fromme. 

Dette er mennesker som har flyttet til de mest avsidesliggende steder på hele kloden. Steder vi andre knapt har hørt om. Abu Dhabi. Grenoble. Ørsta. Lahore. Farsund. Eiganes. Ju neim it. Det er kompetente folk. Språkmektige. De har opparbeidet seg kulturell kapital. De fortærer syltelabber og froskelår til frokost. Paella. Karelske piroger. Møsbrømlefse. Bouillabaisse. Surströmming. De kan sin etikette. Vanker på de mest fasjonable steder. Kaffistova. Scotsman. Bimbo. Men selv om de dro ut i verden, og vi anser dem for å være litt sofistikerte, er de like fullt våre folk. Våre Porsangværinger. Våre Brennelvværinger. Samme ulla. 

Vi elsker at de kommer hjem. Full av erfaringer fra verden der ute. Bringer inn impulser fra den store verden. Til stedet vi er så glad i. Med åpne armer og hele vårt hjerte tar vi dem i mot. Alltid. År etter år. For de kommer tilbake. Når de blir voksne nok. Da begynner nemlig røttene å strekke seg mot nord. Hjem. Hver eneste sommer kommer de. Mange også til jul. Påske. Blir noen dager. Kanskje en hel uke. Høster av naturen. Treffer familie og gamle venner. Puster inn finnmarksluft. Slik sikrer de seg sjelefred for å klare enda et år ute i den store vide verden. 

Noen av utflytterne kommer utelukkende hjem om sommeren. Da får de en isfri Brennelv, midnattsol og multer i samme tur. Og mygg, ikke minst. For myggstikk må de ha. Dette er tross alt mennesker som gjennom året tøyler hjemlengselen sin med jevnlig å tenne myggspiral. Helt vanlig terapiform for utflyttere. Virker som bare juling.

På sommeren møter vi dem overalt. I Banak. Multemyra. Puben. Ved elva. Da snakkes vi. Selvfølgelig. Selv om vi ikke kjente hverandre da de dro. Vi er jo blitt eldre og klokere. Vennligere. Klart vi veksler noen ord. Alle vet jo hvem alle er. Det aller beste er å møte dem på Midnattsrocken. Da har de litt lykkepromille, og kjærligheta til hjemplassen er – om mulig – enda sterkere. Med tårevåte øyne og dyp innlevelse proklamerer de sin kjærlighet til Brennelv til alle de snakker med. 

Og vi trøster dem, så godt vi kan, og sier at det sikkert er fint der de har slått seg ned. At vi forstår. At alt blir bra. Til slutt. Kanskje. For å gni det skikkelig inn forteller vi hvor fint vi fortsatt har det, og vi tilføyer alltid at det aldri er for sent å snu. For du hadde nok trivdes bedre her. Du hadde nok det. Så kom bare hjem, kjære du.

Og det er dette, kjære venn, som virkelig forener oss Brennelvværinger. Det årlig møtet med utflytterne. Desertørene. Det er faktisk ingenting som gleder Brennelvværingene mer enn utflytta sambygdinger som griner i fylla og forteller hvor mye de savner bygda si. Som synes det er så fint i Brennelv. Som mimrer over barndommen langs elva, butikken til Arthur og tidlig røykedebut.

En uke eller to er de her. Plukker bær. Fisker ørret. Drikker vin. Tar selfie på selfie og legger det ut. På Instagram. Facebook. Seg selv og midnattsola. Ørreten de fikk. Brødskive med røykalaks. Eller med multebær. De blomstrer gjennom oppholdet. Strutter av kjærlighet og nostalgi. Og hater tanken på at tida går altfor fort.

Når de etter endt opphold setter seg på flyet mot sør igjen, høres høylytt hulking. Rota rives opp. De har vondt langt inn i sjela. Likevel er de fornøyde. I lasterommet på flyet ligger nemlig kofferter på størrelse med containere. Så store at det er helt på grensa til at de bør ha eget transportfly, type Antonov. Koffertene er fylt til randen av kongekrabbe, multer og laks. Atlanterhavslaks, type vill, må vite. Tørka reinhjerter. Margebein. Kanskje til og med en frossen stilk med Finnmarkspors, så de har lukta av Porsanger tilgjengelig i fryseboksen frem til neste sommer.

Takk for besøket, og vel hjem! Husk at det meste er nord, og at det aldri er noen skam å snu.

Brennelv: kyss, klapp og klem

Det er ingenting som forener Brennelvværingene mer enn den intense stoltheten av å være fra Brennelv. Alt overskygges av det. Vi kjenner oss rett og slett privilegerte, som har fått være barn her. På stedet der motvinden kommer fra alle kanter, multene sprenger seg opp av asfalten, og kongekrabben vandrer langs grøftekantene. Eller kanskje det var kyrne som vandret langs veiene. Husker ikke helt.

I Brennelv lekte vi kyss, klapp og klem, og rødmet bare noen sa hei til oss. De gamle damene gikk med kofter til hverdags; samelua hadde de alltid på når de var ute. Vi ble eksponert for samisk og finsk, som den mest selvfølgelig sak i verden. Og norsk. For all del. Jeg mener ikke å krenke noen.

Vi fikk impulser og nyheter fra verden utenfor fylkesgrensa gjennom radio og tv. En enorm kasse av en tv. Eller fjernsyn, som det het. Svarthvitt, må vite. Men akkurat det slet vi ikke nevneverdig med, siden vi ikke visste at farge-tv skulle komme til å bli en realitet litt senere. Barne-tv var forresten klokka seks. Hver dag. Hele uka. Unntatt mandager da. Er det rart vi har et dårlig forhold til mandager? Slutt på helg, fisk på menyen og ingen barne-tv. Det er et under at vi ikke er mer traumatiserte enn vi er.

Vi så Pernille og Mr. Nelson. Lekestue. Bjørnen Colargol. Professor Balthazar. Skikkelig bra TV. Det varte ikke så lenge. Kanskje en time. Muligens bare en halv. Med et så begrenset tv-tilbud, og det faktum at internett ikke var oppfunnet, ble det mye fritid på oss. Tid vi kunne bruke til å leke og utforske verden.

Vi brukte mye tid utendørs, og vi fikk drøssvis av erfaringer som utfylte det vi lærte på skolen. Vi lærte å svømme i elva, og vi lærte å sykle helt uten innblanding fra voksne. Vi lærte balansekunst når vi klatret i trær og hoppet på isflak. Vi lærte tidlig at fisken i elva var mest bitevillig om natta. I alle fall bet fisken om vi hadde tatt oss bryet med å grave opp makk fra jordet bak huset til Samuel og Hilma. Jeg tror forresten ikke det er lov å bruke levende makk på kroken i dag. Jeg håper i alle fall det. Det kan umulig være noe særlig for makken. Og fisk får man jo likevel.

Vi ungene gikk ofte på besøk til de eldre i nabolaget. De ga oss saft, appelsiner og melkesjokolade. De gamle hadde tid til å snakke med oss. Arnulf og Mattis-Anna. Hilma og Samuel. Anton og Anna. De så oss. Bekreftet oss. Virket å være glad for at vi kom. Tenk så heldige vi var. Fikk øvd oss på sosiale koder, kommunikasjon og samhandling, helt uavhengig av hva som sto i læreplanen på skolen. Et afrikansk ordtak sier at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Sånn var det. Også i Brennelv. Vi lærte å være mennesker. Lærte å finne mening. Livet var ikke så avansert. Alt hang liksom sammen med alt. Lek, utvikling og læring gikk hånd i hånd. Mestring og motivasjon likeså. Den sosiale utviklinga hang fast i resten.

Vi satt forresten ofte i melkerampa ved veien og skrev bilnummer. Time etter time. Det var en aktivitet som krevde litt indre motivasjon, siden det kunne være langt mellom bilene. Men når de først dukket opp, fikk vi lønn for strevet, og ny motivasjon til å vente på neste. Og skulle vi bli lei svidde vi bare av litt gress på ett eller annet jorde i nærheten. Tente på. Slukket. Tente på. Slukket. Sånn lærte vi hvor langt vi kunne strekke det, før vi mistet kontroll over ilden. Personlig startet jeg aldri noen større gressbrann, som brannvesenet måtte slukke. Andre var ikke like heldige.

Veien vi satt ved, da vi skrev bilnummer, hadde forresten ikke navn. Mamma kalte veien for hovedveien. Den hadde sikkert et veinummer. Riksvei etter eller annet. Nå er den blitt til fylkesvei 98. I dag har veien fått navnet Østre Porsangerfjordveien. Det heter den hele veien fra Lakselv, forbi Brennelv, gjennom Østerbotn, helt til Børselv, videre til Hestnes og Mårnes, gjennom Brenna og Leirpollen, forbi Kjæs og helt til kommunegrensa til Lebesby. Verdens lengste vei med sammenhengende veinavn, tror jeg. Ett hundre og ti kilometer, sånn cirka. Fantasiløst navn, spør du meg. Men sikkert praktisk for brannvesenet som skal finne huset som brant ned før de rakk frem for å slukke.

Da vi var små var Lakselv som en by for oss småungene fra Brennelv. Der hadde de navn på gatene. Eller veiene, som det heter her hos oss. I likhet med andre byer og tettsteder hadde de navn som Bjørkeveien, Ulveveien og Kirkeveien. Skoleveien og Meieriveien. Ganske likt det man finner i andre byer i landet vårt. På et tidspunkt fikk vi også Promilleveien. En vei som alle kjenner, til tross for at den verken er skiltet eller avmerket i kartet. Det er noe man bare vet. Vi har forresten også hatt en gate med det spenstige navnet Knivstikkergata. Det var før min barndom. Kanskje på 60-tallet.

Jeg har aldri fått med meg opphavet til gatenavnet, men jeg kan ikke tenke meg at det lå noe kriminelt bak det. Vi fra Finnmark bruker nå helst kniven til det den er tiltenkt. Dele jord, for eksempel. Det var en utrolig artig aktivitet på 70-tallet. I dag tror jeg ikke ungene får lov til det. Vi fikk gjerne kniv i dåpsgave. Sånn er det forresten fortsatt. Vi håndterer partering av sauer, rype og elg fra to-års alderen. Filetering av fisk mestrer de fleste fra fireårsalderen. Det ville ikke falle oss inn å ødelegge en kniv med å stikke hverandre med den. Da blir den sløv. Vi tok vare på tingene, for å si det sånn. Dessuten hadde guttene knyttnevene når de skulle slåss. Det var redskap godt nok.

Det var ikke så mange veier i kommunen som gjenspeilet vår kvenske og samiske kulturarv på 70-tallet, men etter hvert, sånn på 80- eller 90-tallet, fikk vi veinavn som bar preg av arven. Gallokkaringen og Neidamaringen. Resikkaringen og Karhuringen. Litt etter litt begynte vi å ta tilbake det vi hadde mistet. Begynte å synliggjøre hvem vi egentlig var. Vi hadde nemlig røtter som strakk seg utover hele Nordkalotten. Vi var såkalt Nordkalottmiks. Samisk. Kvensk. Finsk. Tornedalsk. Svensk. Bittelitt russisk også. For ikke å snakke om det evigvarende spanske genet som alle på kysten av Nord-Norge påberoper seg å ha i slekta. Angivelig etter en eller annen spansk sjømann som strandet på Røst, Myre, Senja, Honningsvåg, Sværholt eller Omgang. Alt etter hvor man er fra. Det er visstnok derfor noen av oss er mørke i håret. 

Her vokste vi opp. På et av de tryggeste stedene på kloden. Og muligens også ett av de mest vindutsatte stedene. Takket være vinden ble vi tilnærmet luktfrie. Min barndomsvenninne fra Øvre Brennelv sa det tørt, da hun kommenterte den evige vinden i Porsanger: «det lukter i alle fall ikke innestengt av oss fra Brennelv». Det luktet faktisk ingenting av oss. Ikke luktet det støv. Ikke luktet det røyk. Det lukter ingenting. Vinden fjernet alt. Absolutt alt. Og det var jo en fordel når vi hadde vært på Norol-stasjonen og kjøpt røyk som 13-åringer. Helt uproblematisk å kamuflere røykedebuten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Med ønske om en god dag – med eller uten vind 🙂

Sommer med beredskapstelt på lur

Endelig er lyset her. Ferien er tidfestet, feriepengene er på konto. Og skal vi tro Dagbladet, så er tidenes sommer på tur. Det skal visstnok bli kjempevarmt i hele landet.

Siden jeg tilhører de som synes 23 plussgrader holder i massevis, planlegger jeg å oppholde meg ved grensa til ishavet hele sommeren. Vi snakker Nordkyn. Lebesby kommune. Der hytta er. Da kan jeg ha håp om å slippe unna de påtrengende 30+ som har fått for vane å dukke opp i Porsanger hvert eneste år – og helst på natta. Heller 17 enn 30, sier nå jeg. Men 23 er fint. Og det kan det fort bli, også på Nordkyn. I alle fall om havtåka holder seg der den hører hjemme: ute i havet.

7 grader, regn og kuling hele sommeren kan jeg imidlertid betakke meg for. Skulle det bli en sånn sommer, gjør jeg som mange andre her nord: jeg setter kursen mot Sverige. Tornedalen. Og i år er jeg godt forberedt for et slikt scenario. I likhet med mange andre på min alder er nemlig min sofaaktivitet – særlig i mørketida – å handle brukte ting på Facebook. Oppslagstavla i Porsanger, fortrinnsvis. Siste tilskudd av ting jeg ikke trenger er et telt. Av alle ting. Kjøpt for den nette sum av 2200,-. Helsport, må vite. God kvalitet. Sikkert både vann- og vindtett.

At jeg i et svakt øyeblikk kjøpte et telt er intet mindre enn absurd, siden 1) jeg allerede har et telt 2) gemalen også har et telt og 3) jeg hater å sove i telt. Men jeg liker å være på telttur, bevares. Særlig om det er på fjellet, ved et hemmelig vann med sykt store ørreter. Lite kan måle seg med å fortelle skrytehistorier fra en fjortendagers strabasiøs telttur, med overflod av mygg, gnagsår og ørret, til et publikum som aldri har satt sine bein nord for Tysfjord.

Jeg liker altså å være på tur. Det er bare sovinga i telt som er litt problematisk. Jeg har aldri fikset det. Får ikke sove. Synes det blir klamt. Blir tett i nesa. Får vondt i ryggen. Skuldrene. Nakken. Liker ikke edderkoppene og billene som alltid vil være med. Nå har vel ikke en natt eller to med søvnmangel tatt livet av så veldig mange her på kloden, og det er jo strengt tatt bare å gå ut og fiske enda mer. For all del.

Nå må jeg nevne at teltet jeg kjøpte i vår på langt nær er et lett fjelltelt. Vi snakker 5,3 kg. Tilsvarer fem pakker melk og vel så det. Absolutt ikke noe å bære med seg på fjelltur. Det er imidlertid som skapt for biltur. Eventuelt for mennesker som har et helikopter til fri disposisjon. For min del kommer teltet til å fungere som et beredskapstiltak på roadtrip nedover Tornedalen, i fall vi ikke finner annen overnatting. Det har riktig nok aldri skjedd at vi ikke har funnet adekvat overnatting på de årlige turene, men man vet jo aldri hva som kan komme til å skje i fremtiden.

Med litt kreativitet kan jeg sikker få brukt det likevel. I likhet med mange andre har vi jo for vane å punktere når vi er i Sverige. Naturlig nok, siden svenskene gruser med pukk. I en slik situasjon kan teltet brukes som fortelt for mekanikeren. Som beskyttelse mot mygg. Og ulv. Eller regn, om det skulle komme en sommerskur når han holder på. Eventuelt kan jeg jo be Gemalen slå opp teltet, før han skifter dekket, så jeg har venterom mens han arbeider. Det kan jo bli direkte trivelig, jeg kan jo ta et glass vin mens jeg venter.

Men apropos vær, som jeg startet med innledningsvis. Været er viktig for oss Finnmarkinger. Både sommer- og vintervær. Det forener oss, og bidrar til at vi får en felles identitet som Finnmarkinger. Særlig når mediene forteller om kalde dager på Østlandet blir vi tett sammensveiset. Da legger vi den daglige uenigheta på hylla og lar vindmøller være vindmøller. Gruvedrift og reindrift like så. Gubbete sleivspark fra selverklærte politiske kommentatorer på Facebook, og jentesure oppgulp fra ulike politikere får ligge. Når østlendingene fryser, blir det fred og fordragelighet i nord. Da går vi alle hånd i hånd. Altaværinger og folk fra Hammerfest. Sauebønder og reindriftssamer. NSR og Nordkalottfolket. Silje og Toril.

Det var dette som skjedde 19. april. Da våknet vi til bilder av snø i Oslos gater. Kaoset var komplett. Til å ta og føle på. Busser og trikker sto. Folk kom for sent på jobb. Noen måtte ha hjemmekontor. Mange ble kalde på anklene. Tenk det! Snøen rakk nemlig helt over ankelsokkene; så ille var det. Det skal ha vært et helvetes vær, som man sier på kysten her hos oss, når alle veier er stengt, fiskeflåten er tvunget til å holde seg ved kai, matforsyningen har stoppet, og akuttberedskap er det folk må lene seg på, om det skulle oppstå en fødsel eller et hjerteinfarkt akkurat den uka. Nei, nittende april, da smilte vi. Og i dagevis etterpå. Det var som om alle hadde kjøpt seg nye tenner de ville vise frem. Det var ikke måte på glis. Vi smilte faktisk ut hele april. Selv skuterfolket, som rutinemessig er sure på Statsforvalteren og reineierne i starten av mai, når en og annen skuterløype blir stengt på grunn av rein i området, gliste fortsatt bredt av nyheten fra 19. april.

Og nå i juni har det igjen vært kalde dager i Oslo. Glemt er nabokrangler, politiske feider og næringskonflikter. Vi står sammen og gleder oss, både Tuppen og Lillemor. Det er nesten like stort som da freden kom til Norge. Så lenge søringene ikke har det bedre enn oss, er det nesten det samme hvordan sommer vi får. Og lyset har vi jo uansett vær – både dag og natt, og da er det i alle fall sommer.

PS! Si fra om du trenger et telt. Jeg har muligens et til salgs.

Roadtrip 2023 – dag 3 – Med stø kurs opp Tornedalen

Tross spredt bebyggelse kjenner jeg meg aldri alene her i Tornedalen. Man har alltid følge av millioner andre individer. Og da mener jeg virkelig millioner. Vi snakker mygg. Enorme forekomster. Litt som hjemme i Brennelv. 

På grunn av mygga lukter Brennelvværinger og folk i Tornedalen helt likt. Myggspray, iblandet Finnmarkspors* og svette. Alt som minner om feromoner blir kamuflert. Med de fordelene det har, når det kommer til opprettholdelse av monogamiet. Feromoner kan som kjent få folk til å miste hodet, og gå fra gård og grunn. Bare greit å dempe akkurat den impulsen. Drama er oppskrytt.

Vi har brukt store deler av dagen i Pajala. Byen min. Stedet ligger omtrent på samme breddegrad på Bodø, men mye lenger øst. I dag var det sommer og sol, og vi har vandret rundt. Sett på elva. Sommerblomster. Bygninger. Hilst på folk. Jeg trives her. Kanskje ikke så rart, siden min fem x tippoldefar, Olaf Henriksson Pasmajärvi, regnes som Pajala bys egentlige grunnlegger. Kanskje det er epi-genetikken som slår inn?

Onde tunger påstår at Pajala ikke er verdens navle. Hvor feil er det mulig å ta, sier nå jeg. Kommunen, som i utgangspunktet bare har rundt 6000 innbyggere, og kun 2000 i kommunesenteret, er faktisk verdens navle. I alle fall under sommermarkedet de har i starten av juli. Da strømmer det på med mennesker, bortimot femti tusen, de tre dagene markedet varer. Mangedobling av innbyggertallet, med andre ord.

I Pajala står monumentet av min avdøde slektning, Lars Levi Læstadius. Min åtte x tippoldemor Britas søster, Anne, var Lars Levis fem x tippoldemor. Læstadius var en velutdannet fyr. Predikant. Botaniker. Lingvist. Etnograf. Teolog. Min oldefar Edvard i Movika var inspirert av Læstadius, og ble den første fastboende læstadianer-predikant på Nordkyn i Finnmark. Det sies at Edvard tok predikantgjerningen på dypeste alvor, han sluntret visst nok ikke unna en eneste søndag. Men utakk er som kjent verdens lønn, og jeg tror Edvard ville brummet litt om han hadde visst at deler av etterkommerne i en av slektsgrenene etter han, skar helt ut og ble ateister, human-etikere og skeptikere. Heldigvis hadde Edvard mange barn, så arven lever nok videre i andre grener.

Pajala har forresten verdens nest minste rundkjøring, kun slått av Honningsvåg. I Honningsvåg er rundkjøringa så liten at de fleste kjører rett over den. Jeg er ikke noe unntak. Oppdaget den ikke før jeg kjørte tilbake. Apropos rundkjøringer, så må jeg bare ta en liten digresjon: rundkjøringa i Lakselv. Den er stor. Så stor at den er synlig fra månen. Sånn bortimot. Den er etablert der Banakkrysset var før. Da Banakkryssest eksisterte var det forkjørsvei mot Brennelv. Jeg vet ikke hvor lenge rundkjøringa har eksistert, men enda i dag oppfører mange brennelvværinger seg som om de har forkjørsrett. Man kan jevnlig se dem gi full gass ned bakken mot rundkjøringa, og enda mer fart på tur gjennom rundkjøringa. Ser seg verken til høyre eller venstre. En gang forkjørsvei, alltid forkjørsvei.  Så langt har det gått bra. 

Også her her det gått bra i dag. Vi har pause i Muonio. Hotell Harriniva byr på mat og seng, så vi blir til i morgen. Nå er vi definitivt nord for Bodø og på god vei mot Lakselv. 

Rundkjøring i Pajala

Rundkjøring i Övertorneå

* Ja, det er Finnmarkspors i Nord-Sverige og Nord-Finland, den er ikke forbeholdt Finnmark.