Reisebrev fra de finske skoger

Vi hadde vært på fisketur til fem på morran, så frokosten var sen. Jeg tror klokka var nærmere tre på dagen. Vi pludret litt om ørretene vi hadde fått i natt, og hva vi skulle finne på for å få mest mulig ut av ferien her i tåkehavet. Hva om vi kjører en tur til Suomussalmi, det er ikke mer enn åtte hundre kilometer dit. Hver vei.

Gemalen så på meg. Rekker vi det da? Vi får jo besøk på lørdag, det blir vel litt knapt med tid? Og hvorfor akkurat Suomussalmi? Jeg har i grunnen aldri hørt om stedet.

Det går helt fint det. Det er tross alt bare onsdag. Vi har tida helt frem til lørdag formiddag. Tre døgn. Jeg fortalte gemalen om kunstinstallasjonen The Silent People, som jeg så gjerne ville vise han. Med innlevelse og glød fortalte jeg hvor fint vær yr sa at det var der de neste dagene. Det er noe annet enn tåkeheimen her, sa jeg. Det er faktisk alltid sommer og sol innerst i de finske skoger. Ved en inkurie kom jeg i skade for å glemme å si at stedet også er kjent for store mengder med veps.

Gemalen helte mer kaffe i koppen. Tenkte seg om. Han har den positive egenskapen at han lett lar seg lede av mine impulsive påfunn, til tross for at de ofte virker mer forlokkende før vi drar enn når vi først har startet. I realiteten er vi begge nemlig knust av utmattelse når ekspedisjonene er over. Underveis på turene er det lite tid til hvile og rekreasjon, men det glemmer vi heldigvis fra gang til gang.

– Ja, det var lurt, Sissel. Vi drar. Vi rekker til Ivalo i kveld, og da er det jo ikke så fryktelig langt igjen. 

Dermed ble det satt strek for frokosten, og vi planla kjøredistanser og overnattingssteder samtidig som vi pakket alt vi kunne komme til å trenge de neste tre døgnene. Etter et par timers innsats satte vi kursen mot de finske skoger og Suomussalmi. Stedet ligger på samme breddegrad som Oulo, i alle fall om man ser litt omtrentlig på det, bare helt øst i landet, et steinkast fra russegrensa. Godt inne i skogen, for å si det forsiktig.

De fleste som har kjørt gjennom Finland vet at landet har mye skog. Veldig mye skog. Hele veien, fra nord til sør. Fra øst til vest. 78 % av Finland er dekket av skog. Dette er nok grunnen til at mange påstår at det er lite variasjon langs veiene i Finland. Noen sier til og med at det er kjedelig å kjøre der på grunn av all skogen. Hva er det med sånne folk? Det er fullt av variasjon. Man passerer en og annen bygd. Og dessuten har de ekstremt mange innsjøer og vann som pynter opp. Masse variasjon, spør du meg. Dessuten endrer trærne seg mens man kjører. I nord er de lave og mer puslete enn lenger sør. Sånt legger man merke til hvis man bare kjører mye nok i Finland. Det hjelper selvfølgelig på om man også har interesse for skog. Å kjøre i Finland er litt som å ta den transibirske jernbanen. Mye trær der og. Korte og lange. Variert skog. Spør du meg er trær undervurdert. Og variasjon overvurdert.

Uansett: mellom alle trærne og innsjøene kom vi plutselig til et lite sted – Pelkosenniemi. Pelkosenniemi er en landbrukskommune med omtrent 1100 innbyggere. Litt større enn Brennelv, altså. Andy McCoy var herfra. Jeg tror han er den mest kjente Pelkosenniemiværingen. Du kjenner han? Jeg vet ikke om han er så kjent at han har spilt på Brennelvneset og Midnattsrocken, men han har i alle fall spilt med Iggy Pop. Definitivt ingen smågutt, altså. Han heter forresten ikke Andy McCoy på ordentlig. Det var artistnavnet. I sivil heter han Antti Hulkko. Litt mer finsk enn Andy. I Pelkosenniemi tok vi en liten benstrekk, før avgang videre til Kuusamo

Det var årets tredje tur til Finland. Og da er ikke gjennomkjøring via Finland til Øst-Finnmark regnet inn. Kilometrene går fort i godt selskap, og før vi visste ordet av det var vi kommet til Kuusamo, hvor vi skulle ha vår andre overnatting. Det interessante her er at jeg ble nektet adgang til rommet. Gemalen hadde bestilt rom for kun en person. Seg selv. Så der sto jeg da. Skulle jeg bestille et eget rom? Krangle meg inn på hans? Damen i resepsjonen kom både meg og gemalen i forkjøpet. På perfekt engelsk sa hun at han nok bare hadde trykket feil, hun skulle ordne det sånn at rommet ble registrert for to. Helt uproblematisk. Overbærende dame. Saken ordnet seg, men jeg la meg den på minne for å kunne dra den frem på en dårlig dag som utgangspunkt for en god krangel.

Apropos engelsk, så er finnene ekstremt gode i engelsk. Det er bare en myte at de ikke behersker engelsk; man antar at 70 % av dem snakker språket flytende*. Selv har de riktignok en tendens til å undervurdere egen språkkompetanse, så de snakker bare når de må. Men mangel på selvtillit er noe annet enn mangel på kompetanse.

Etter overnatting i Kuusamo var det gemalen som skulle være sjåfør. Han konsentrerte seg om veien. Beveget blikket, så langt frem, fulgte med i speilet. Gjorde alt etter boka, til tross for at vi var langt inne i de finske skoger. Ikke en bil i mils omkrets. Ei heller et menneske. Det bor 16 mennesker pr kvadratkilometer i Finland, så det sier seg selv at det skal godt gjøres å klare å kjøre på noen. I motsetning til i Beijing, hvor 1167 personer deler hver kvadratkilometer. Vi hadde nå kjørt nærmere syv hundre kilometer, de siste femti i befriende introvert stillhet.

Hva tenker du på? Jeg så på min utvalgte. Blir alltid litt nysgjerrig når han klarer å være stille over flere minutter. Lurer på hva han beskjeftiger seg med der inne i sin egen verden.

Det skal jeg si deg, kjære du. Jeg sitter og lurer på hvorfor du alltid blir så glad når vi kjører over grensa til Finland. Humørforandringen er til å ta og føle på. Etter grensepassering blir den korte lunta di på momangen lang som et ondt år. Du estimerer jo ikke spydighetene mine i det hele tatt når du har finsk jord under deg. 

Han hadde helt rett. Jeg blir virkelig glad når jeg kommer til Finland. Det føles som å komme hjem. Hjem til Brennelv. Finland og Brennelv er mye av det samme. Jeg fortalte han hvordan jeg sklir rett inn i normaliteten når vi passerer grensa. Hvordan jeg passer inn blant alle de introverte finnene. Hvordan jeg passer inn gjennom felles interesser med våre finske naboer: Ensom vandring blant høye trær, for eksempel. Nitidig bærplukking. Aki Kaurismäki. Mummi. Badstu. Sylteagurk.

Finland er rett og slett mental strålebehandling, kjære. Hvis jeg er litt urven i sjela så funker det som bare juling å menge seg med suomenlainen.

Gemalen smilte. Han blir glad når jeg er glad. Enkel mann.

Forresten passer jo også du inn i Finland – du drikker jo kaffe. Og har til og med bygd badstue. Og du sier vel neppe nei til litt koskenkorva, om noen byr på det? Det bor nok en finne også i deg. Dessuten har du mygghatt. Husker du da du dukket opp hos meg med mygghatt i bagasjen? 

Nå var det ikke lenger stille i bilen. Jeg lo så tårene trillet. Husket hans først sommerbesøk hos meg i Finnmark, og mitt sjokkartede møte med mygghatten. Den gang gjorde jeg han oppmerksom på at det bare er finlendere som bruker mygghatt. Og søringer. Vel. Det kom jo frem etter hvert at han hadde et enda verre plagg enn mygghatten: en utvaska sommerskjorte kjøpt mange kilo før han møtte meg. Men den skjorta er som kjent lagt i en søppeldunk i Sverige (sjekk her om du ikke kjenner historien).

Nok om det. Et et par timers kjøring fra Kuusamo dukket plutselig The silent people opp på venstre side av veien. Og for et syn! Majestetisk. Tusen trekors med ulike antrekk. Helt fantastisk. Ulik sveis. Ulik høyde. Vi vandret mellom dem. Studerte dem. Lot oss fascinere. Det var så stilig! Helt fantastisk. Vi burde hatt et sånt kunstverk i Brennelv. Jeg vet hvilket jorde som egner seg. Det hadde vært helt kanon. Millioner av turister ville strømme til Brennelv for å se på korsene. I alle fall noen hundre. Figurene er sikkert enda stiligere på senvinteren, når man får de i et annet lys. Månelys. Lav vintersol. Så nå ligger det an til en ny tur, men det vet ikke gemalen enda. Først skal han få komme seg etter denne kjøreturen. Det hører nemlig med til historien at vi kjørte non-stop Suomussalmi – Lakselv etter å ha tatt bilder av figurene. Åtte hundre strake kilometer. Når man brekker to stive kropper ut av bilen ved hjemkomst er vel neppe første tanke at man skal starte ut på ny tur straks snøen kommer. De av oss som tenker det holder klokelig kjeft et par måneder. Man får jobbe budskapet inn litt etter litt.

Moi moi!

* Joel Willans: 101 Very Finish Problems

Ei ole rahaa

En god ting kan ikke sies for ofte, så jeg tar det igjen: Jeg elsker det finske språket. Det er så herlig. Finsk. Kvensk. Meänkieli. Hele pakken. Det er kontant, romantisk, selvsikkert. Her i Tornedalen hører jeg det hele tiden. Det er en nytelse som nesten ikke kan beskrives. Jeg bare suger til meg lydene. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så fascinert at dette språket. Kanskje det skyldes livet i Brennelv, hvor jeg ble eksponert for både norsk, samisk og finsk?

Hjemme hos oss var vi norske. Ultranorske. Helt gjennomført norske. Ikke den minste tvil om det. Den gang da. Mine foreldre behersket verken samisk eller finsk. Ingen av dem hadde samisk- eller finskspråklige foreldre. Vi må lenger bakover i tiden for å finne språkmektige aner i min familie. Hjemme hos vennene mine ble det også primært snakket norsk, men der hørte jeg av og til at de voksne snakket samisk og finsk med andre voksne, gjerne eldre. Som barn likte jeg godt å besøke de gamle i nabolaget. Naturlig nok, min mentale alder var tross alt 42 allerede ved fødselen. I tillegg var besøk hos de gamle en fin avveksling fra de aktivitetene vi vanligvis bedrev, for eksempel uten lov å snike oss til det store leirraset, bade i elva eller tenne fyr på gresset. Anyway: i disse husene var det samisk og finsk som dominerte. De snakket selvfølgelig norsk med meg og venninna når vi kom. Og de bød ofte på sjokolade. Freia melkesjokolade. Jeg tror egentlig sjokoladebiten var en større motivasjon for å gå på besøk enn behovet for sosialt samvær. Av og til, når de ikke hadde sjokolade, ble vi tilbudt appelsin eller eple. Det takket vi høflig nei til. Kanskje var det en bevisst handling fra deres side; de hadde vel oppdaget at vi ikke ble så lenge om vi ikke fikk sjokolade.

Jeg lærte ikke mye samisk og finsk gjennom oppveksten, men noen ord og fraser plukket jeg opp. Av de finske ord er det blant annet anteksi, kiitos, ei ole rahaa, en ymmärrä og hyvää päiväa som har festet seg til minnebrikken. Med disse ordene i bagasjen, samt noen få til, berges jeg godt her i Tornedalen. I alle fall på svensk side. Jeg får sagt både takk og god dag. Inni meg. Jeg antar at mäenkieli og kvensk er like enkelt som finsk, hva angår regler. Finsk er i alle fall svært anvendelig for de av oss som er litt tungnemme, reglene er nemlig ikke til å misforstå. Alltid trykk på første stavelse. Uten unntak. Hver bokstav representerer en lyd, og hver lyd representerer en bokstav. Man skal uttale hver eneste bokstav, og alltid på samme måte. Enkelt og greit.

Med lyttetrening i bagasjen, interesse og fascinasjon for språket, samt enkle regler, er veien kort til å utnevne seg selv til språklærer. Altså meg selv. Til tross for mitt noe begrensede vokabular. Gemalen har tillit til at jeg snakker sant når jeg proklamerer min høye språkkompetanse, og lar seg lett rettlede når jeg på pedagogisk vis korrigerer uttalen hans og belærer han om trykkstavelser på vår ferd gjennom Tornedalen. Muonio, som han benevner Monio, retter jeg til Mååniå. Og gemalen artikulerer høyt og tydelig etter meg: Mååniå. Han er en lettlært og interessert elev.

Etter å ha forflyttet oss fra Pajala, via Øver Torneå, til Haparanda, med ufattelig mange stopp underveis, bodde vi standsmessig på Stadshotellet. Litt som hotell Cæsar, med en god restaurant. Endelig var det tid for en romantisk middag uten myggmiddel. Da vinen var på bordet konstaterte gemalen at det kanskje var lurt om han lærte seg finsk, siden jeg er så betatt av det finske, og dermed kunne være lett bytte for en finsk mann med tiltrekkende aksent. Jeg har ingen ønsker om å bytte ut gullfuglen med en introvert, depressiv finne, men jeg likte initiativet, så jeg tilbød meg å lære han de viktigste kjærlighetsfrasene, i alle fall som en begynnelse. Kanskje er det til og med nok, det vil være dumt om han forbigår meg hva angår finskspråklig kompetanse. Min bedre halvdel gav uttrykk for at han syntes det var en god ide, og bestemte seg for å lære å si at han elsker meg på finsk.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg elsker deg er på finsk, men jeg er god til å improvisere. Det er tross alt noe jeg bedriver  fra ni til fire, fem dager i uka, året i gjennom, så jeg fant det uproblematisk å starte undervisninga umiddelbart. Jeg ba han gjenta etter meg mens jeg artikulerte overdrevent: Ei ole rahaa. Gemalen gjentok ivrig: ej ålle rahha. Til slutt hadde han uttalen sånn høvelig inne. Utover kvelden var han raus med kjærlighetserklæringene, i alle fall den ene han kunne, og fikk naturlig nok en del oppmerksomhet fra de finske mennene på bordet ved siden av. De lot seg nok fascinere av at han var en sånn oppmerksom mann, trodde han. Heldigvis dempet gemalen seg noe da servitøren kom med regninga og ville ha penger.

Lenge etter at vi hadde krøpet under dyna om kvelden hørte jeg han lå og øvde på den perfekte uttale mens han drev inn i drømmetåka. Ei ole rahaa. Ei ole rahaa. Jeg strøk han over ryggen, og var fornøyd med at jeg godt kunne smykke meg med tittelen superlærer. Selvskryt, kanskje, men selvskryt skal man som kjent høre på. Det kommer fra hjertet.

Typisk norsk å være finsk

Jeg har alltid vært fascinert av det som ligger øst i verden. Og det som ligger nord i verden. Arktiske strøk. Nord-Russland. Og Øst-Russland. Finland, Øst-Finnmark. Bottenvika. Alaska. Østerbotn. Øvre Brennelv. Pajala. Muonio. Kalix. Hele Tornedalen. Det finlandssvenske. Det er nok derfor jeg en gang tok et grunnfag i sosialantropologi. Da fikk jeg lese om de områdene jeg liker. Jeg måtte selvfølgelig også bry hjernen min med også å lese om Tahiti, Fiji, og Bora Bora. Spennende nok, men jeg ble ikke like fascinert av øyene i Stillehavet. Heldigvis. Det hadde blitt en dyr affære. Mye billigere å reise til Pajala enn Bora Bora.

Fascinasjonen for nordøst gjør at jeg velger film fra øst og nord når jeg er på filmfestivalen i Tromsø. Finsk film står definitivt aller øverst på topp-ti lista. Skikkelig festlig. Sauna og sisu* i skjønn forening. Mimikkløse mennesker i rollene. Innbitte. Ordknappe. Menn som har gjort det til sin livsgjerning å aldri bli beskyldt for å være knapsu*. Aki Kaurismäki er den tøffeste regissøren. Han er sær nok, men blir rene Hollywood-regissøren sammenlignet med en del av de mindre kjente filmskaperne i Finland. Nord-finske filmer er gjennomsyret av det som bekrefter mine fordommer. I mitt hode er det nemlig typisk finsk å være introvert og tungsindig. Depressiv. Og seig. Og Arto Paasilinna bidrar til å opprettholde forestillingen min, når han sier at «melankoli, vemod og bunnløs apati er det finske folks mektigste fiende». Finnes det noe bedre for humøret enn en mørk, finsk film ispedd klønete kjærlighet, bunnløs sorg, litt slåssing og kanskje et drap? Skikkelig løft for humøret, forutsatt at man setter pris på ukontrollert og hikstende gråt i en time eller to før man kommer til det morsomme poenget.

Det er vanskelig å forklare hvor fascinasjonen for Finland og folket som burde fått kongens fortjenestemedalje i melankoli, kommer fra. Kanskje ble grunnlaget lagt gjennom barndommens lørdagsutflukter til Karigasniemi, hvor vi kjøpte lakris, sjokolade og brus med sjokkfarget innhold. Kanskje kom fascinasjonen fra oppveksten i Brennelv, hvor det finske og samiske språket var høyst levende. Eller kanskje det er så enkelt at det ligger i genene, som en dypt rotfestet arv fra mine forfedre. De som kom vandrende til Finnmark fra finsk og svensk side av Torneelven på 1700- og 1800-tallet. De som er årsaken til at jeg finner slektninger i Pajala, Muonio, Pello, Hietaniemi og Sieppijärvi når jeg graver meg bakover. Ut fra slektstrærne kan det i grunnen se ut som jeg har slektninger spredt over hele tornedalsområdet. På lik linje med de fleste andre Finnmarkinger.

Jeg synes det finske språket er nydelig. Kompromissløst. Uelastisk. Romantisk. Et språk mange ikke forstår noe som helst av, men som er så lett å lære at selv barna i Finland får det til. Det ikke bare høres kompromissløst ut. Det er fullstendig kompromissløst når det kommer til regler for uttale også. Ryddige folk, spør du meg! Jeg elsker jo regler og struktur. For eksempel har de alltid trykket på første stavelse. Alltid. Uansett. Ingen vits i å prøve å utfordre akkurat den regelen. Øv på det, du, neste gang du sitter på et toalett og leser på panelovnen: Ei saa peittää. Blir mer style over det når du får trykkstavelsen riktig. Tross sitt vakre språk kan menneskene på finsk side av Tornionjoki, som Torneelv heter på finsk, være befriende ordknappe. Begrepet smalltalk får virkelig mening. Følgende ordveksling når to kjenninger møtes på butikktrappa er ikke uvanlig (oversatt fra finsk til norsk):

Pekka: Nå, ka?
Arto: Joda. 
Pekka: Å ja.  

Enkelt og greit, før de går videre hver til sitt. Takke meg til folk som vet å fatte seg i korthet.

Ikke bare er det finske språket romantisk og hardtslående. Så er også det finske folket. Spesielt de finske mennene. De testosteronfylte unge mennene, som kjemper om damenes gunst og sin plass i det sosiale hierarkiet i småsamfunnene, går ikke av veien for litt lett vifting med knyttnevene. Tror jeg. Her må det bemerkes at dette har jeg ikke lært da jeg tok grunnfaget i antropologi. Men med erfaringsbakgrunn fra  Porsanger, trekulturalismens høyborg fremfor noen i Norge, med skilt både på samisk, finsk og norsk, er det i overkant fristende å trekke syltynne slutninger ut fra ungdomstidens observasjoner på bygdefester, hvor hardtslående ungguttegjenger fra ulike sider av Brennelva ofte utmerket seg. Mange av Brennelvguttene og guttene fra Lakselvdalen hadde finske, kvenske og samiske forfedre, og en del av dem var fylt til randen av sisu. Her var det styrke, vilje og utholdenhet i overflod, og man gikk ikke av veien for å måle krefter. Hvem som banket hvem er jeg usikker på; jeg tviler på om de er helt enige om akkurat det, om de hadde blitt spurt i dag. Heldigvis har tendensen til å utdele knyttneveslag i tide og utide avtatt med årene hos de unge guttekroppene som nå er forvandlet til unge menn midt i femtiårene og vel så det.

Interessen for det nord-østlige, i kombinasjon med studentøkonomi, medførte at feriene i studietida flere ganger gikk til Tornedalen. Pajala var et naturlig stoppested. Etter hvert kom Mikael Niemis bok, Populærmusikk fra Vittula, og det ble enda morsommere å svippe innom Pajala. Videre derfra gikk turen gjerne til Boden, Tromsøværingenes og Finnmarkingenes eget Syden. Der andre tok inn på campinghytte eller hadde campingvogn med forvokste fortelt, og allverdens luksus i form av kniv, gaffel og porselen medbrakt hjemmefra, slo jeg opp et mikroskopisk telt av tvilsom kvalitet, og pakket ut stormkjøkken, engangsbestikk og papptallerkener. Sist i juni var restene etter studielånet gjerne på et sånt nivå at matstandarden var svært anvendelig for tilberedning på stormkjøkken: nudler og posesupper. Og egg, om vi virkelig skulle flotte oss. Dattera mi var selvfølgelig med på turene. Jeg vet ikke hvor mye hun hadde å imponere med da vi kom tilbake til Tromsø, men hun klagde aldri. Hun virket i grunnen fornøyd med tilværelsen i Boden og de øvrige stedene. Brun og blid, etter endeløse timer på lekeplasser, med minigolf og plaskende rundt i ulike badeland. Og på den annen side: hvor eksotisk er det ikke å svømme i det kommunale svømmebassenget i Pajala? Skikkelig badeland: 12,5 meter langt og folketomt. Absolutt noe å skrive hjem om.

Mulig forestillingene mine om det finske folk er helt feil. Det skal jeg snart finne ut av. Jeg er nemlig i den heldige situasjon at mannen som valgte meg til sitt livs landeveismedtraver deler fascinasjonen for nordøstlige reisemål, så om en ukes tid setter vi oss i bilen og kjører til Tornedalen. Både finsk og svensk side skal befares, en helt uke til ende. Det skal stoppes på de underligste steder. Selvfølgelig har vi, i betydningen meg, utpekt meg selv til guide, kvalifisert som jeg er med bakgrunn i de nevnte «feltstudier» gjennom studietida. Med Populærmusikk fra Vittula som lydbok i bilen, setter vi kursen mot Pajala som blir første stopp, for svømming i det lokale badet, vandring i Vittulajänkkä, sommermarknad om vi treffer på datoen, sauna, pub og fiske. Og ikke minst sverming i solnedgang sammen med mygga.

Kiitos ruokaa, misä lakki!

 

• Sisu: Et ikke helt enkelt begrep å oversette. Handler om en utholdenhet, hardførhet, tapperhet, mot, vilje. Se her for utdypende forklaring.
• Knapsu: feminin, kjerringaktig. Ordet finnes visstnok bare i meänkieli (tornedalsfinsk). Se eventuelt her: