En tekst i forhold til dårlig språk

De fleste av oss bærer på en bør av unyttig kunnskap. Kunnskap vi har vært nødt til å tilegne oss, men som i praksis har hatt begrenset nytteverdi. Noe av det kan vi kanskje ta frem til påske, når vi solbrent og full av marsipan skal slite oss gjennom den ene påskequizen etter den andre. Men mesteparten av den unyttige kunnskapen vi bærer på kommer til å forbli liggende – ubrukt og bortgjemt. Den ligger godt, kunnskap er som kjent ikke særlig tung å bære. Den får ikke harddisken til å gå saktere. Hjernen blir ikke full; det er plass til mer der inne. Mye mer. Det er flere terabyte lagringsplass tilgjengelig i hjernen enn vi noen gang kommer til å ha behov for. Det er altså bare å peise på med mer lærdom! Men for all del – ikke tro at du kommer til å få bruk for alt du lærer. Ei heller at du kommer til å bruke alt du kan.

En ting jeg har lært, som må sies å ha hatt liten nytteverdi, er norrønt. Etter videregående har jeg ikke brukt norrønt i det hele tatt. Verken i jobbsammenheng eller privat. Aldri fått en skriftlig henvendelse på norrønt inn på kontorpulten. Verken på norrønt eller om norrønt. Ikke en eneste telefonhenvendelse på norrønt. Men for all del, jeg har sytten år igjen av arbeidslivet, minst, så det er fortsatt håp om at kunnskapen skal komme til nytte.

Og skulle det nå komme et brev på norrønt måtte jeg nok be sjefen om å få bruke uforholdsmessig lang tid på å besvare brevet, og uansett hvor god tid jeg måtte ha til å utforme det ville jeg neppe klart å få det helt uten skjemmende feil. I alle fall i forhold til hva som ville vært tilfelle med et brev på bokmål. Ikke det at jeg alltid uttrykker meg helt korrekt på bokmål. Verken skriftlig eller muntlig. Slettes ikke muntlig. Nå er det vel de færreste som snakker morsmålet sitt helt perfekt. Kanskje er det derfor muntlige feil er mer tilgivelige enn skriftlige, men enkelte feil er utilgivelige uansett. En slik utilgivelig blødme er feil bruk av uttrykket i forhold til.

Uttrykket i forhold til er selve akilleshælen i språket vårt. Og det til tross for at vi lærte korrekt bruk av uttrykket allerede på barneskolen. Uttrykket skal primært brukes som sammenligningsuttrykk. Vi vet at om vi ikke kan bytte ut i forhold til med sammenlignet med, uten at teksten blir rabiat feil, så skal vi unngå å bruke det. Da kan vi prøve å ty til en preposisjon. De har vi mange av. Så mange at vi kan velge på øverste hylle. Med mindre vi faktisk mener sammenlignet med. Da kan vi selvfølgelig bruke i forhold til. Da kan det være det blir helt rett.

Dette er bra i forhold til kvalitet (anonym fylkesutdanningssjef)

Som en kollektiv lærevanske av det mer motstandsdyktige slaget har feilbruken av i forhold til bredd seg som en språklig pandemi over landet. Forholdismen rammer blindt; her er ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Ingen yrkesgrupper er spart for smitten, og høy utdanning er definitivt ingen garanti for korrekt bruk av i forhold til. Selv journalister, som har språket og tastaturet som sine viktigste verktøy, er befengt av pandemien. Hvorvidt den lemfeldige omgangen med uttrykket skyldes mangel på kunnskap, språklig tonedøvhet eller bare manglende fingerspitzgefühl, aner jeg ingenting om. Irriterende er det uansett, men problemet holder oss i alle fall sysselsatt. Det gir bloggere inspirasjon til å skrive meningsløse tekster om fenomenet. Studenter bruker det som tema for masteroppgaven sin. Det skrives til og med doktorgradsavhandlinger om temaet. Det lages radioprogrammer om fenomenet. Eller radioprogram i forhold til fenomenet, om du vil ha det helt galt. Ja, vi har til og med språkshow på TV hvor man kan snakke om uttrykket. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Kunnskapen om riktig bruk av uttrykket har de fleste av oss gjemt langt inne i hjernen et sted, stukket inn mellom all den unyttige kunnskapen vi også har der inne. Når man legger nyttig kunnskap i arkivet sammen med unyttig kunnskap, mister man den nyttige kunnskapen av syne. Den er ikke bare gjemt, den er også glemt. Det blir vanskelig å finne det igjen. Akkurat som nåla i høystakken. Eventuelt som juletrefoten blant alle pappeskene på loftet. Det blir uoversiktlig. Skal man finne det igjen må man legge ned en ikke ubetydelig arbeidsinnsats. Jeg foreslår at vi arrangerer en ryddedugnad akkurat nå. Rydd i rot og finn frem språkkunnskapen. For nå skal vi slutte å tulle med uttrykket i forhold til. Vi bare begynner å bruke det riktig. Og skulle vi trenge litt drahjelp kan vi benytte oss av Språkrådet sine forholdsregler*. De kan du lese mer om det her. 

Han skulle utredes i forhold til allergi

Med det samme vi er inne på språklig slurv kan vi jo også dra frem ordet forfordele. Vi vet hva det betyr, men vi bruker det feil. Å forfordele betyr å gi noen for lite, ikke for mye, slik mange tror. Stadig flere bruker det som synonymt med å favorisere, og denne betydninga er faktisk kommet inn i norske ordbøker (sjekk her).  Språkrådet sier likevel at det må være den eldste måten å bruke ordet på som er den riktigste, altså i betydningen å gi noen for lite.

Spesielt politikere bruker ordet forfordele feil, og innvandringskritiske røster snakker stadig om hvordan innvandrere blir forfordelt, når de faktisk mener at utlendinger får mer enn etnisk norske nordmenn. Tenk om de hadde visst at de satt der og klagde over at innvandrere får mindre enn etnisk norske nordmenn. Herlig. Er det ikke litt fornøyelig at de som er mest kritiske til innvandring er de som behersker det norske språk dårligst? Norsk kultur og norske verdier, liksom. Gode etniske nordmenn strør rett og slett rundt seg med begreper de ikke er korpulent til å bruke. Men for all del, misforstå meg rett: det er en ærlig sak å være kritisk til innvandringspolitikken. Akkurat som det må være en ærlig sak å være kritisk til mangelen på språklig dannelse og grammatikalsk fingerspitzgefühl.

Inntil vi høres: Du skal elske din neste i forhold til deg selv. Pass bare på at du ikke forfordeler noen.

* du tror vel ikke i fullt alvor at det heter forhåndsregel?

Gode råd er gratis

Da nærmer det seg nyttår, og mange skal ta et generaloppgjør med egne uvaner. Noen pusser støv av det samme gamle nyttårsforsettet, andre kjører energisk på med nye og blodferske ambisjoner for det nye året. Nyttårsforsetter knyttet til økt treningsinnsats, redusert matinntak eller røykestopp er sikre vinnere. Har du ikke bestemt deg for å trene mer eller spise mindre fra 1. januar, så har du i alle fall noen i nærmeste omgangskrets med slike forsetter. Med ukuelig pågangsmot startes slankekur etter slankekur straks vi har bikket nyttår. For mange varer kuren helt til andre januar. For noen helt til tredje. De ivrigste klarer faktisk å få av seg kiloene før sommeren kommer. Kanskje allerede før påske.

Så er det de av oss som ikke liker forandringer. Vi holder oss med samme nyttårsforsett år inn og år ut. Overhodet ikke aktuelt å endre forsett før vi er i mål. Om noen år. For min del handler nyttårsforsettet om at jeg skal å se mer på TV. Jeg har hatt denne ambisjonen de siste femten årene. Jeg har ikke vært i nærheta av å klare det, men gir jeg opp? Aldri! Det er nemlig viktig for meg å se litt mer på TV. Jeg ser så lite på TV at jeg blir helt noldus i sosiale situasjoner hvor det snakkes om hva som er på TV. Har ingenting å bidra med. Helt inkompetent. De få TV-kjendisene jeg kan navnet på er avskiltet for lenge siden. Super Mario, for eksempel. Manglende TV-interesse er et sosialt handikap som er vanskelig å sno seg unna. Det funker liksom ikke å vri samtalen mot en eller annen sær finsk filmregissør eller å snakke om anbefalt vanntemperatur for henholdsvis svart eller grønn te når omgivelsene vil snakke om Lothepus. Tro meg, jeg har prøvd. Så derfor det årlige nyttårsforsettet knyttet til TV-seing. Det sosiale livet hadde blitt lettere om jeg så på Farmen. Eller 71 grader nord. Syv søstre. Kvitt eller dobbelt. Derrick. Fangene på fortet. Alle programmer som er med på å prege den offentlige samtalen i landet.

Å ha nyttårsforsett er en gammel tradisjon, faktisk fire tusen år gammel. Den oppsto i Babylon, og handlet den gang om å levere tilbake redskaper man hadde lånt. Så har det gjennom årene utviklet seg til å bli en tradisjon hvor vi tar et mer eller mindre seriøst oppgjør med egne uvaner. Mange hadde nok blitt glade om vi hadde fortsatt tradisjonen i opprinnelig forstand – med å levere tilbake lånte ting. Personlig lånte jeg en LP-plate av ei klassevenninne i 1982, som jeg aldri leverte tilbake. Og den vil neppe komme tilbake til rettmessig eier noensinne, siden jeg gav vekk LP-samlinga til sønnen min for mange år siden, og han gav den videre til en kompis noen år senere. Får bare krysse fingrene for at venninna fra grunnskolen ikke lenger har platespiller, for da er kanskje ikke savnet etter plata så sårt. Får håpe det. Men tenk på alle bøker som er lånt bort i årenes løp – bøker som aldri kommer hjem. Og andre ting vi låner bort. Kakefat, for eksempel. Batteriladere. Isbor. Hadde kanskje vært kjekt å fått tilbake tingene?

Uansett: Vi bør begynne å tenke på nyttårsforsettene nå, om vi vil ha dem klar når vi kommer til det nye året. Det er tross alt ikke mange timene igjen. Om du formodentlig ikke kommer på noen fornuftige forsetter for endringer i eget liv, går det jo an å ha noen på andres vegne. Da heter det forresten ikke forsetter lenger – da heter det råd. Gode råd. Og da er det plutselig helt uproblematisk å slutte eller begynne med hva det skulle være.

Å mene noe om hva andre burde, skulle og kunne ha gjort er noe av det enkleste vi kan bedrive. Utbredt er det og. Finnes ikke et problem hos andre vi ikke kan avhjelpe eller løse ved hjelp av våre endeløse lagre av oppspart erfaring, som vi gladelig deler med alle som ikke vil høre. Avdøde Joacim Nilsen, han sjefen for Valentinerne, sa det så fint: Hvis jeg var deg, så ville jeg spandert en øl på meg. Klokt sagt, for det er akkurat sånn det er. Jeg vet eksakt hva du ville gjort om du bare var meg.

Folk som synes andre burde slanke seg, slutte å røyke eller kjøpe øl til seg, de finnes overalt. De er ekstremt geskjeftige, og spesielt kan de mye om oppdragelse av andres barn. For ikke å snakke om alt de kan om hvordan andre skal bli kvitt angsten sin. Eller hvordan andre skal få en brysom ektefelle ut av huset og livet. De er bare eksepsjonelt unike hva angår løsningsfokusert tilnærming til andres liv.

Om du bare vil lufte tankene dine, snakke om sorgen, få sympati for ryggsmertene, lette på trykket – da må du unngå disse rådgiverne. For hos dem får du råd, ikke støtte. Om du vil eller ikke. Selveste svaret. Fasiten. Gode råd er nemlig ikke dyre. De er helt gratis. Du kan bare glemme å bli møtt der du er. De fleste av oss foretrekker å møte folk der vi synes de bør være. Folk flest blir gjerne ferdig med andres traumer lenge før den som eier traumet er ferdig. Og da vil vi jo så gjerne hjelpe. Hjelpe deg videre i livet. Hjelpe deg med vanskelige valg. Hjelpe deg å bli tynnere. Og da kommer rådene. De mer eller mindre gode. Helst det siste. Det gjøres i beste mening. Sikkert ikke for å irritere. Bare for at vi alle skal få det så bra.

Kunsten å anerkjenne er en sjelden gave. Den er like sjelden som kunsten å gi irriterende råd er utbredt. Kanskje kan et tips til nyttårsforsett for befolkninga, meg selv inkludert, være at vi skal bli bedre til å møte våre medmennesker der de er, ikke der vi synes de bør være? Rett og slett bli litt bedre på anerkjennelse? Ja, det tror jeg at jeg går for. I tillegg til å se litt mer på TV. Godt nyttår!

Til paradis med sang

Tida for julemusikk er i gang. Jeg elsker julemusikk. Men ikke all julemusikk, for all del. Julepopmusikken klarer jeg meg for eksempel fint uten. Men julesalmene. De må jeg ha. De høytidelige. De som går rett inn i hjertet. I sjela. Deilig er jorden. Nordnorsk julesalme. O Helga Natt. Hellig sang med himmelsk lyd! Julesalmer får frem sangfuglen i meg. I alle fall når jeg tror at ingen hører meg. Jeg liker nemlig å synge. Av og til synger jeg i dusjen. Noen ganger tar jeg meg i å nynne litt forsiktig, men ikke høyere enn at det går gemalen hus forbi. Til tross for gleden over sang synger jeg altfor lite.

Jeg har alltid hatt lyst til å synge i kor. Det virker trivelig. Man blir jo så glad av å synge. Det blir alle. Tror jeg. I alle fall virker alle jeg kjenner som synger i kor veldig glade. Alltid fornøyde. Finnes ikke en eneste surpomp i norske kor. Så hvorfor synger jeg ikke i kor, når jeg har så lyst til det? Jeg kommer tross alt fra et sted med opptil flere kor å søke medlemskap i.

Jeg skal fortelle deg hvorfor, selv om det egentlig er hemmelig. Tro det eller ei: jeg tør ikke. Jeg er verdens største pingle når det kommer til eksponering av egen sangstemme. Jeg er muligens nærmere å begynne med fallskjermhopping enn å synge i kor. Det sier vel sitt. Selvtillita hva angår sang er katastrofalt dårlig. Den perfekte julegaven til meg hadde faktisk vært timer hos en sangpedagog. Helst en sangspesialpedagog. Ene-timer. I lydtett rom. «Kan-ikke-synge-kor», hører jeg du tenker? Eventuelt «alle-kan-synge-kor». Glem det. Det tør jeg ikke. Alt for mange tilhørere.

Jeg har nok ikke allverdens sangstemme. Den er helt ordinær. Ordinær minus, kanskje. Vet ikke helt. Ikke vet jeg hvilken stemmetype jeg har heller. Om jeg er alt eller tenor. Mentor. Eller bass. Mezzosopran. Eventuelt sax. Men jeg treffer tonene sånn noenlunde. Tidvis, i alle fall.

Hvilken stemme man har avhenger av hvordan man ser ut. Sopraner har langt hår, fine smykker og swung på skjørtene (sjekk her). Det sier seg selv at jeg ikke passer ikke inn i soprangruppa. Håret er rett og slett for kort. Det sies at sopranene er de som synger høyest fordi de tror de styrer verden. Jeg er nok litt for introvert til at jeg kan styre verden, så også det kriteriet ekskluderer meg fra soprangruppa. Lurer forresten på om Trump er sopran. Han styrer jo verden. Eller: han styrer i alle fall. Med sitt. Og plager andre med det.

Jeg er neppe bass. Jeg kjenner en som synger bass. Og stemmen min ligner ikke hans. Ikke i det hele tatt. Så da er det vel bare å søke om medlemskap i altgruppa. Alt må jo være en grei stemme å ha. Som alt får man være litt usynlig. Kan stikke seg bort i rekka av altstemmer. Det kjipe med å være alt er at alter egentlig er overflødige. Det er faktisk likegyldig om altene kommer på korøving eller ikke. Det er ikke så mange som sier det høyt, men noen medlemmer fra foreninga «de anonyme sopraner» påstår det. De lider under at de ikke kan ekskludere altene. Det er nemlig det de har mest lyst til, men da er det nesten ingen igjen i koret. Så sopranene må leve med dem.

Jeg har bestemt meg for å leve godt med min ordinære altstemme. Og nå skal jeg begynne å synge hver dag. En liten trall. Og gjett at jeg skal treffe tonene. Det finnes nemlig en app. Selvfølgelig gjør det det. En app for alt. Der man kan teste sin egen evne til å treffe tonene. Kanskje starter jeg mitt eget kor. Sissels kvitrende sangkor for introverte borderline-mutister. Eller mutist i entall er vel mer riktig. Siden det bare er meg. Holder sangkafe hver lørdag. Foran speilet. Mens gemalen er på kafe.

God plan, det kommer til å bli hyggelig. Korlivet er nemlig ikke bare sang. Det er også blåturer. Alle kor med respekt for seg selv drar på blåtur. Det virker spennende. Du vet du skal på tur, men du aner ikke hvor. Alt er hemmelig. Du får bare en utrolig kreativ pakkeliste, som pirrer nysgjerrigheta, men som ikke avslører reisemålet. Herlig. Kanskje har noen lurt deg til å tro at du skal et helt annet sted enn du faktisk skal til.

Personlig har jeg aldri vært på blåtur. Men jeg tror det kan ligne litt på enkelte flyturer man tidvis opplever i Nord-Norge. De turene der man havner på feil sted til rett tid, og til rett sted til feil tid. Man får bo på hotell. Får god frokost. Tid til byvandring. Til forveksling likt blåtur, slik jeg tror at de er.

Før jeg arrangerer blåtur for enmannskoret mitt, skal jeg imidlertid ta en helt annen flytur. Sånn om en ukes tid. Direkte fra hovedstaden. Sikkert masse glade folk på flyet. Forventningsfulle utflyttere som skal hjem til jul. Til mammaen sin. Til julestrømpe. Ribbe. Brettspill. Julefest. Kanskje jeg kan ta initiativ til å etablere et midlertidig kor under flyturen? Sånn når vi har nådd marsjhøyde. Et to-timers kor, med glade julespente mennesker. Vi kan ha urfremføring under landinga, når vi rister oss inn over Porsangerfjorden. Skikkelig englekor. Dale ned fra skjul, liksom. Hadde vært den ultimate måten å komme hjem til Lakselv på. Til paradis med sang.

Full går over, dum går aldri over

Nå er vi der igjen. Dagen vi venter på nærmer seg med stormskritt. Jeg er litt ambivalent, for dagen tvinger meg ut av komfortsona. Det er dagen da ribba skal fortæres. Dagen for overraskelser, impulsive påfunn og barnslig glede. Øl og akevitt. Dagen for dress. Dagen for kjole. Menn med slips. Damer med lite funksjonelle sko. Nissen dukker nok opp, i en eller annen variant. Vi glitrer om kapp med geminidene. Viser oss fra vår beste side. I alle fall den første timen – den hellige timen. Og nei – jeg snakker ikke om julaften. Jeg snakker om julebordet. Dagen for å vise hvem man egentlig er, sånn helt innerst inne. Tida da vi virkelig daler ned fra skjul.

Julebord sies å være et fyllekalas uten like. Utlendinger lar seg sjokkere over julebordatferden vår. Over alkoholinntaket vårt. Den franske forfatteren og bloggeren, Lorelou Desjardins, er en av de som reagerer (sjekk her). Hun påstår man må ha en mastergrad i antropologi for å forstå nordmenns forhold til alkohol. Spesielt reagerer hun på at man i andre samfunn må forklare seg om man har vært i fengsel, mens man i Norge må forklare seg om man ikke drikker seg full på julebordet. Mulig hun har et poeng.

Det er sikkert mange årsaker til at promillen kan bli litt i overkant høy når vi stiger ut av komfortsonen og går på julebord. Noen av oss har lav toleranse for alkohol på grunn av manglende trening. Det kan slå uheldig ut. Andre er så glade for et kortvarig avbrekk fra familien at de stuper ned i flaska av pur lykke, og helt glemmer å stoppe. Noen av disse glemmer også at de har partner, med den konsekvens at de glemmer å gå hjem før de har bæsja skikkelig på leggen.

Også den norske nervøsiteten kan være en bidragsyter til høy promille. Nervøsitet skal det være nok av i befolkninga. Vi nordmenn er kjent for å være verdensledende i angst for smalltalk, et faktum som medfører at julebord og lignende settinger sender mange av oss helt til ytterkanten av komfortsona. Da er det naturlig å søke trøst i alkohol. Den kan som kjent gjøre oss både pene, veltalende og sjarmerende. En stakket stund. Og i alle fall i egne øyne.

Media tar samfunnsoppdraget sitt seriøst. I hele desember er journalistene fulltidssysselsatte med å produsere stoff om julebordsfyll. De gir oss råd om hvordan vi skal takle julebordet, fulle kollegaer og egne blødmer. Overskrifter som «Slik overlever du julebordet» og «Tolv i arresten etter fyll, vold og julebord» kan jo få selv de mest hardbarka til å lure på hva som egentlig skal skje på festen. Heldigvis får vi også gode råd om hva vi må unngå å gjøre på julebordet (sjekk her). Det frarådes for eksempel å forstyrre under andres taler, uansett om talen er så kjedelig at det kunne være på sin plass med både egg- og tomatkasting. Videre skal man unngå krangel og ømtålige tema; det samme gjelder forslag om lønnssamtale med sjefen. Det kan visstnok bare ligge til mandag. Soving på kontoret eller overnatting hos en kollega sies det også at man bør avstå fullstendig fra. Det siste skal visstnok være spesielt lite hyggelig dagen derpå. Kanskje spesielt om den du våknet opp med var sjefen. Personlig mener jeg at samsoving med en kollega er undervurdert, og man må vurdere det individuelt og konkret fra julebord til julebord. Min erfaring fra slik praksis er udelt positiv. Vi sover fortsatt sammen. Nesten hver natt. Men det er lite pinlig dagen derpå. Kanskje fordi vi ikke er kollegaer lenger.

Snart er det min tur å gå på julebord. For å være helt ærlig frykter jeg verken small-talken eller alkoholinntaket – verken mitt eget eller andres. Jeg skal nok fint håndtere å forlate mitt introverte tekstunivers en stakket stund og sosialisere med kollegaene. De er tross alt fine folk, og har stort sett hjemmel for alt de gjør. Utfordringa for min del blir å holde stilen gjennom hele festen. Mange timer i kjole og høyhæla sko for et menneske som håndterer livet best i pysj og ullsokker, er en stor utfordring. Kanskje kan jeg snike et par ullsokker, eller læsta som det heter her nord i verden, ned i veska og ta de på utpå kvelden? Ullsokker til finkjole har vel aldri skadet noen? God ide. Jeg går for den. Så da er jeg klar. Festen kan starte. Med eller uten fyll. Og skulle det bli for mye å drikke kan jeg jo trøste seg med følgende bevingede ord fra min tidligere kollega i Porsanger: Full går over, dum går aldri over.

Seniordans med piggsko

Her en dag hørte jeg en mannlig kollega omtale seg som eldre. Jeg er jo en eldre mann, sa han. Jeg tenkte mitt. Mannen er minst ti år yngre enn meg, og jeg er definitivt ikke i nærheten av katagorien eldre. Sannsynligheta for at jeg noensinne kommer til å bruke begrepet eldre om meg selv er liten. Jeg er nemlig lillesøster. Og venninnene mine i Brennelv var eldre enn meg. Riktig nok bare et år eldre, men likevel. I ung-voksen tida var jeg yngst blant de jeg da vanket med. Og jeg har alltid vært yngst på jobben. Ja, bortsett fra de jobbene jeg har hatt de siste femten årene, men det anser jeg ikke som relevant i denne sammenheng. En som alltid har vært yngst, kan ikke med et trylleslag bare havne i kategorien eldre. Det sier seg selv.

Jeg vet ikke helt eksakt hvor grensa for kategorien eldre går, men etter å ha googlet litt frem og tilbake har jeg funnet ut av det. Gudskjelov at vi har google. Ellers hadde vel jeg og gemalen sittet her og diskutert saken over et 20-binds leksikon, og lett etter svar slik man gjorde da jeg og bestefar var ung. Vi hadde sikkert kranglet litt også. Jeg er sikker på at det var mer konstruktiv krangel før man kunne finne fasiten på google. Uansett: nå forteller google meg at Verdens Helseorganisasjon definerer eldre som mennesker mellom 60 og 74 år. Jeg har altså ti år på å venne meg til tanken på at jeg formelt er i kategorien eldre. Er jeg riktig heldig inntreffer voksenfølelsen samtidig. Den følelsen har jeg nemlig ventet på siden jeg var 25, men den glimrer stadig med sitt fravær.

Også har vi seniorene, da, når er man egentlig senior? WHO har ingen definisjon på senior. Gammel, derimot, det mener de at man er fra man fyller 75. Politikerne snakker ofte varmt om seniorer i arbeidslivet; at vi må ta vare på dem. Hvem er det de egentlig snakker om da? De over femti? Seksti? De med tittelen seniorrådgiver på døra, kanskje? Vanskelig å si, og personlig er min erfaring at man i praksis helst ikke vil ha seniorer i arbeidslivet. Jeg skjønner poenget med å kvitte seg med arbeidstakere som faktisk ikke fungerer, uansett alder, men når folk er full av kompetanse og visdom, og faktisk ønsker å fortsette etter fylte 67 eller 70, da synes jeg godt man kunne omsatt festtalene til praksis. Latt de stå i arbeid og fått de sosiale og faglige utfordringene og gledene som følger av arbeidslivstilknytning.

Men nei, så rause er vi ikke. Vi sender dem ut i et vakuum, gjerne med en blomsterkvast og gode ord på veien. Takk for seg, liksom, og nå kan du begynne med seniordans. For seniordans er forbeholdt seniorene. Tror jeg. Finnes sikkert en hjemmel som regulerer det et sted. En forskrift. Kongelig resolusjon om nedre aldersgrense for seniordans, må vite. Utarbeidet av kulturdepartementet. Eller kanskje olje- og energidepartementet. Misforstå meg rett, jeg tror seniordans er hyggelig. Absolutt noe jeg skal vurdere å begynne med når jeg blir senior, både for mosjonen sin del og for sosialiseringa. Men å kaste folk ut av arbeidslivet når de faktisk funker er dårlig holdning. Dårlig stil. Dårlig politikk.

Apropos seniorer, så bor jeg i en blokk hvor jeg drar snittalderen kraftig ned. Det sier sitt om naboene. Det er meg som er ungdommen i huset. Femtiåringen. Men for all del – jeg ville aldri byttet blokk og bodd med noen andre folk. Her er befriende fritt for festing og høy musikk. Trappevasken blir alltid tatt til rett tid. Ingen smeller med dørene. Det lukter kjøttsuppe i gangen hver søndag. Den eneste kriminaliteten som blir begått her er det som foregår på Derrick. Så takke meg til fredelige gamlinger. Høflige er de og. Går kanskje litt sakte i trappa, men jeg foretrekker det fremfor å bli forbiløpt av en eller annen ungdom.

Til tross for at jeg ikke anser meg selv for å være i kategorien eldre eller senior, håper jeg virkelig at jeg kommer dit en gang. I Norge lever kvinner til de er 84 år, sånn i snitt, med forbehold om alle mulige ulykker og sykdommer som kan inntreffe. Og det er ikke så rent få. Men jeg håper på flaks og at jeg når snittalderen. Snittalderen vil forresten ikke være 84 for meg. Jeg er tross alt finnmarking. Dermed må det trekkes fra tre år, minst, og dermed er tallet 81. Jeg håper likevel at jeg kan nå en relativt høy alder, siden jeg trener med måte og ikke røyker. Jeg håper det slår ut til min fordel.

Ingen er forskånet fra alderdomstegn, selv ikke de som holder seg godt. Alderdomstegnene kommer om man vil eller ikke. Klementinhud og grevinneheng er sikre vinnere, i alle fall for oss kvinner. Og nesehår! Fantastisk fenomen, men definitivt ikke særlig lekkert. Rammer alle.  Kvinner og menn. Helt plutselig er de der. Stikker ukledelig ut av nesa.  Om du mot formodning vil bli kvitt dem så finnes det heldigvis nesehårtrimmere; de fungerer sikkert utmerket. Kan jo være noe å tenke på nå før jul. Kanskje noe for svigermor?

Samtidig som nesehårene vokser  inn i livet og ut av nesa, kommer også lysta på bobil og karbonade med løk. Tendensen til å gå sakte, somle i butikken og stoppe helt opp i døråpninger dukker også opp. Du kjenner følelsen når du har det litt travelt, og noen har stilt seg midt i døråpninga inn til butikken. Ingen kommer seg forbi. Verken ut eller inn. Og om du prøver å presse deg forbi nesehårkvasten som har parkert, med et forsiktig unnskyld, så risikerer du at vedkommende skvetter til og tråkker deg på beina med piggskoene mange i denne gruppen påberoper seg retten til å ha på inne i butikken. Forståelig nok, det er jo tross alt ikke deres egen parkett som ødelegges. Men det ultimate seniortegnet, det er grilldress. Ikke grilldressen i seg selv, men fenomenet med at ektefeller skaffer seg like grilldresser, gjerne lysgule, og går rundt med dem samtidig. Da er man der. I kategorien for eldre, senior og gammel. Samtidig.

 

Danser med Ylva

I starten av forholdet vårt diskuterte jeg og gemalen stadig hvor det blåste mest: Lakselv eller Bodø. Eller stadig, det er vel å ta litt hardt i. Jeg tilhører nemlig de bedritne som drar frem fakta og stopper en hver diskusjon. Så også denne gang – jeg sjekket værstatistikken på yr. Og den sier at det blåser mye mer i Bodø enn i Lakselv. Sånn gjennomsnittlig sett. Og i dag er det definitivt riktig. Et faktum, som juristene ville sagt. Ylva er nemlig på besøk i Bodø. Hun har vært her i mange timer. Hele dagen. Og nå er det sen kveld. Jeg begynner egentlig å bli litt lei av henne. Jeg har begynt å blinke med lysene i håp om at hun skal dra sin vei. Gå hjem. Reise videre til noen andre. Men tar hun hintet? Ikke i det hele tatt. Det er som om hun bare blir mer og mer intens. Klorer seg fast. Nekter å gå. Litt som et lite barn rett før det slukner om kvelden – blir mer og mer gira, inntil strømmen kuttes fullstendig.

Jeg gleder meg stort over at jeg ikke bor i et busskur, for de beveger litt på seg akkurat nå. Bruene er stengt. Veier er stengt av nedblåste trær. Tak har blåst sin vei. Et par flaggstenger ligger og slenger i veien like ved her vi bor. Flyene er innstilt. Båtene likeså. Ylva tar med andre ord litt plass. Breier seg. Hun er en smule ekstrovert. Tar hele rommet. Bryr seg lite om hva folk sier. Hun stormet inn i byen fra sørøst. Med gassen i bunn smalt hun inn i byen. Som en annen diva. Tok scenen. Hun spiller rollen godt. Holder oss i ånde. Virker som hun liker oppmerksomheta hun får. Jeg lurer på om det ikke hadde vært best å overse henne. Kanskje hun ikke hadde gjort så mye ut av seg da. Men man vet jo aldri. Det er noen som aldri tar et eneste signal om å roe seg ned. Jeg frykter hun er en av dem.

De av oss som brukte tid på å få sveisen i jobbposisjon i dag tidlig kastet bort verdifull tid av livet. Ylva liker nemlig ikke fine frisyrer. Rett utafor døra angrep hun meg. Hun tok tak i hetta, skjøv den galant av hodet mitt, før hun la sveisen i en lekker nordvestlig posisjon. Og der sto den. Inne på bussen, som sild i tønne mellom store mengder av skoleelever med kurs mot Bodø videregående, la jeg punkefrisyren i en noe mer flat posisjon. Forresten sild i tønne: alt er relativt. Sammenlignet med heisen opp fra saltgruvene i Krakow var det ikke sild i tønne i det hele tatt. Det var direkte romslig, selv om det var skikkelig Texas hver gang noen trykket på stoppknappen og ville ut. Apropos heisen opp fra saltgruvene, den anbefales. Det er kanskje ikke helt riktig å kalle den for heis; det er egentlig et metallbur. Bittelite, med plass til femten personer. Altså «plass». Man står sinnsykt tett. Stappet sammen som kveg. Helt inntil hverandre. Helt. Fullstendig intimsonekrenkelse. Du kjenner lukta. Varmen. Ånden. Ånden som står. Helt i ro i neseborene dine, inntil turen er over. Tredve evighetslange sekunder tar det. De første ti sekundene er verst. Inntil noen begynner å le. Vi var velsignet med en lykkelig japaner klint inntil oss. Han lo og lo: It is like Tokyo! It is like Tokyo! Han ropte det flere ganger. Skikkelig entusiastisk fyr. Så fikk vi noen sekunders forelesning om livet i Tokyo og plassmangelen der, før turen var over og vi kunne begynne å puste normalt igjen.

Tilbake til Ylva. Jeg velger å være litt uhøflig og tar kvelden selv om Ylva er her. Så kan jeg jo krysse fingrene for at hun er reist videre når jeg våkner i morgen. Jeg stoler nemlig ikke helt på Ylva og hennes artsfrender. Man vet liksom aldri hva de finner på. Jeg husker bestemora hennes. Hun var i Lakselv en gang da jeg gikk på barneskolen. Bestemora lagde så mye styr at vi ungene fikk være inne i aulaen i friminuttene en dag. Bestemora til Ylva hadde ikke helt sansen for å bli låst ute, så hun blåste inn vinduene i aulaen. Heftige greier. Og ikke nok med det: Da jeg kom hjem hadde hun ramponert dukkestua mi. Den var blåst sin vei og smadret, sånn at den ikke lenger kunne lekes i. Dermed var et varig punktum satt for min lekeverden ute i den lille stua. En epoke var over. Jeg er med andre ord litt bitter og lar det gå utover Ylva. Hun får svare for bestemor sine synder.

Krenkelsestyranni? Ikke fan.

For ikke lenge siden leste jeg en kommentarartikkel i avisa. Det ble påstått at begrepet krenket var blitt den nye hersketeknikken som stanser enhver saklig debatt. Sterke ord. Har virkelig de som er krenket så stor makt? Det tviler jeg på. Begrepet krenkelse kan defineres på flere måter. Jussen definerer det på sin måte; psykologien på sin. I dagligtale kan man si at det handler om uønskede handlinger av en viss alvorlighetsgrad som vi utsettes for og som vi reagerer negativt på.

Det finnes mange slags krenkelser. Krenkelser av enkeltpersoner. Krenkelse av grupper. Av religion. Av etnisk tilhørighet. Av kjønn. Av intimsonen. Seksuelle krenkelser. Små spydigheter. Enkel ironi. Nå om dagen handler det om seksuelle krenkelser. #metoo-kampanjen forteller oss at seksuelle krenkelser er mer utbredt enn vi liker å tro. Nettavisene flommer over av nyheter om krenkelser og overgrep. Det skjer overalt. I politikken. På arbeidsplasser. Ledere kjenner til det, men griper ikke inn. Det er ekstremt utbredt innen kulturlivet. Flere hundre kvinnelige skuespillere har nå skrevet under et opprop i håp om å stoppe ukulturen nettopp der.

Noen krenkelser er mer alvorlige enn andre. Heldigvis trenger man ikke sammenligne. Sette ulike krenkelser opp mot hverandre. Det er helt innafor å reagere på alle slags seksuelle krenkelser. Krenkelse er krenkelse. Det finnes ingen fasit på hvor ille noe må være før det er lov å føle seg krenket. Det er følelser vi snakker om. Uønskede handlinger. Og din subjektiv opplevelse.

Og dermed er det duket for at noen synes at du tåler for lite. Noen som synes folk må slutte å være så hårsåre. Du må ikke ta ting så alvorlig. Vær litt mer hardhudet, da! Disse noen bruker begrepet krenkelsestyranni i tide og utide, gjerne som svar til de som sier fra om at de ikke liker å bli tafset på puppene når de er på jobb eller på pub eller hvor det skulle være. Mulig det er de samme noen som kritiserer #metoo-kampanjen også, som synes den har gått for langt?

For å være helt ærlig sliter jeg litt med hele krenkelsestyranni-begrepet. Jeg forstår ikke helt hva det innebærer. Er det krenkelseshysteri når flere hundre kvinnelige skuespillere skriver under på et opprop for å få slutt på seksuelle krenkelser og overgrep innen kulturlivet (her)? Er det krenkelseshysteri når unge jenter ikke kan gå alene på toalettet på utesteder i redsel for å bli voldtatt? Er det krenkelseshysteri når jenter sier i fra om at de faktisk ikke synes det er greit at noen tømmer seg i dem når de er så ruset at de ikke kan gjøre motstand?

For min del høres det mer ut som at vi har en ukultur som definitivt må tas frem i lyset. Snakkes om. Erkjennes. Det er på høy tid at vi snakker om det. For vi har virkelig et problem. Avisene flommer over av oppslag om problemet: Det foregår seksuelle krenkelser og overgrep over en lav sko. De notoriske krenkerne får holde på og holde på, og ingen gjør noe med det. Ingen stopper dem. De som sier fra derimot, de stoppes. Blir beskyldt for å være hysteriske. De er så hårsåre. Såpass får de tåle. Krenkelseshysteri, må vite! 

Så når noen påstår at det å være krenket er en hersketeknikk som stanser enhver saklig debatt, så kjenner jeg at ståpelsen blir påtrengende. For meg fremstår latterliggjøring som en langt større hersketeknikk. Det er latterliggjøringa som stopper enhver saklig debatt. Latterliggjøring og bagatellisering. Å sable andre mennesker ned når de sier fra om noe de ikke synes er greit er knebling. Sensur. Det vitner om at man ikke vil ta problemet på alvor. At vi bare skal fortsette som strutsen. Lukke øynene og late som om sånt ikke skjer.

Jeg foreslår herved nulltoleranse mot bagatellisering. Mot latterliggjøring. Det er bra at damer sier fra. At menn sier fra. At barn sier fra. Hvis vi vil bekjempe seksuelle overgrep og trakassering må vi snakke. Ta det ut i lyset. Og når noen sier fra må vi tåle å ta i mot. Møte folk der de er. Slutte å bagatellisere. Slutte å overse. Slutte å benekte. Så kan hylekoret som roper om krenkelseshysteri bare hyle. Men for all del – la oss overdøve dem så de aldri lykkes med å dytte på oss den kneblingskulturen de ønsker seg.

Takk for brevet

Jeg sjekket postkassen i dag. Det er ikke hver dag jeg gidder å gjøre det. Det kommer jo sjelden noe likevel. Ikke engang lokalavisa, den kommer nemlig digitalt. Og regningene, de kommer rett i nettbanken. Post fra det offentlige kommer som digipost. Brev fra venner kommer ikke i det hele tatt. De sender mail. Eller sms. Messenger. Snap. Hyggelige overraskelser i postkassen er det rett og slett litt lite av for tida.

Men for noen måneder siden lå det noe i postkassen som fikk meg til å smile. Et barn hadde tegnet en fin tegning og lagt den i postkassa vår. Jeg aner ikke hvem barnet var. Vedkommende hadde ikke skrevet navnet sitt. Men det var kjempetrivelig å få den fine tegninga. Tross anonymiteten. Men jeg skulle gjerne gitt respons. Sagt takk. Fulgt opp.

I barndommen hadde jeg brevvenner. Skaffet gjennom diverse «skriv til meg» spalter i forskjellige blader. Jeg husker gleden over å få brev. Forventningene.  Hvem var det fra? Hva skrev de? Når jeg kom av bussen etter skolen gikk jeg rett til postkassa. Jeg håpet ingen hadde kommet meg i forkjøpet. Å finne brev i postkassa var stort. Jeg husker ikke så mye av hva som sto i brevene. Sto vel noe om hverdagsaktivitetene til den som skrev. Hva vedkommende gjorde i livet sitt. Gjenspeilet livet til vedkommende. Hyggelige ting. Hverdagslige ting.

Med voldsom appetitt og nysgjerrighet kastet jeg meg over brevene, kvesset penna og skrev tilbake. Skrev så blekket sprutet. Om livet og døden og alt man tenker på når man er barn. Livet ved Brennelva, kanskje. Brevvenn-vennskapene varte aldri spesielt lenge, men en stund. Til vi var ferdige med å utveksle informasjon. Det var vennskap av det enkle slaget. Ikke noe dypt og forpliktende. Eneste forpliktelse var å svare med samme mynt, altså pr. brev.

Jeg og bestemor i Kjøllefjord skrev også til hverandre. Hun var født i 1899. Generasjonen som var født rundt århundreskiftet hadde sirlig skrift. Løkker. Her gikk bokstavene i kjelleren og på loftet. Ikke noe slurv. Ikke noe upersonlig print fra en datamaskin. Bare lekker håndskrift. Jeg har heldigvis tatt vare på noen av brevene. Det er gode minner, ikke bare om min bestemor, men også om en tid hvor man tok seg tida. Tida til å skrive. For hånd.  Det tar nemlig tid. Brevskriving betinger at vi stopper opp i hverdagens mas. Setter oss ned. Legger av oss stresset.

Det er ikke så mange som skriver brev lenger. Det kommer ikke mye post. Kanskje ikke så rart at vi de siste tyve årene har fått 18 000 færre postmenn her i landet. Postkassene står tomme i lange perioder. Jeg vet ikke om postmannen kjører gjennom gata vår daglig. Han trenger vel ikke det om det ikke er post til noen av kassene i veien. Men av og til kommer han med noe. Et julekort, kanskje, år om annet. Barnetegning fra en anonym tegner. Andre overraskende brev, hyggelige eller lite hyggelige.

Ikke alle har et like forventningsfullt forhold til postkassa som jeg.  Det er noen som ikke klarer å hente posten. Ei heller å åpne den. De som har rotet til økonomien sin, for eksempel, som bare får masse inkassovarsler. For disse kan det være vanskelig bare å gå forbi postkassa, se den. Men unngåelsesatferd har aldri vært noen god livsstrategi. Man må ta problemene når de kommer. Møte dem. Ordne opp. Bite tennene sammen. Det kan være vanskelig, men det blir ikke mindre vanskelig av å stikke hodet i sanden. Og man kan be om hjelp. Selv når det virker håpløst, finnes det noen som kan hjelpe. Eller støtte. På et eller annet slags vis.

Jeg synes det er synd at vi la brevskrivinga på hylla. Jeg tror nemlig brevene hadde en funksjon, utover ren informasjonsformidling og livstegn hjem til mor. Gjennom skriving kunne man ta opp ting man ikke fikk til å snakke om; ting det var vanskelig å sette ord på. Om den man ville snakke med ikke ville lytte, så kunne man sende noen ord. Kanskje det fikk vriompeisen til å ta inn budskapet. Man kunne skrive til hvem det skulle være. Til det offentlige. Til skatteetaten om man syntes de var for kravstore. Til ordføreren om man syntes vedkommende gjorde en dårlig jobb. Man kunne skrive brev til avisene – leserinnlegg. Man kunne til og med sende trusselbrev til folk man ikke likte. Man fikk skrevet av seg. Sagt hva man mente. Satt skapet på plass.

Hvis problemstillinga i brevet var i overkant vanskelig, kunne man til og med velge å være anonym. Ulempen med det var at mottakeren ikke fikk anledning til å svare. Kunne ikke møte avsenderen på noen måte. Verken med trøst, forståelse eller sympati. Ei heller med angrep. Sånn sett var det trygt å være anonym, men kanskje ikke så lurt om man ville komme videre i saken. Videre i livet. Og tenk om det var feil adressat? Hvordan skulle mottakeren da forholde seg?

Jeg tror skriving kan være god terapi. Det er vel ikke for ingenting at det finnes en egen sjanger innen tekstproduksjon som kalles terapeutisk skriving. Gjennom tekst kan man gi uttrykk for frustrasjoner. Følelser. Positive følelser og negative følelser. Glede. Eller sinne. Sorg. Raseri. Tenk bare på forfatterne av virkelighetslitteratur. De har åpenbart behov for å ordne opp pr. tekst. Vi snakker intens brevskriving i bokform. Vigdis Hjort, for eksempel. Hun har skrevet bok med detaljert informasjon fra sin familie. Hun hadde vel prøvd med brev først. Eller mail. Søster Helga Hjort har svart. Med bok. Originalt, men litt litt mer krevende og arbeidsomt enn brev.

Men brev er åpenbart ut. Vi har slutta med det. Jeg selv inkludert. Klarer knapt å få svart på mail. En sjelden gang skriver jeg et brev til gemalen og legger under puta til han. Men det er noe annet. Tenk om vi kunne begynne å skrive brev igjen. Ha samtaler på den sakte måten. Tenke mens vi skriver. Forme setninger. Svare. Vente. Kommer det et brev skal jeg jammen svare. Om jeg bare vet hvem brevskriveren er. Jeg tror jeg starter med å lete fram julekortene. Litt tidlig, kanskje, men da har jeg i alle fall tid til å skrive mer enn bare god jul og godt nyttår.

NB! Skriv snart. 

Typisk norsk å være god

Det e nu ikke så mye vind i Lakselv. Altaværingen, en anonym sådan, så trassig på meg. Han nektet å anerkjenne at Lakselv har mye vind. Synes vi gjør et for stort poeng ut av den. Den e nu litt oppskrytt den vinden dokkers, det blåser nu bra mye her i Alta også. Han argumenterte og gestikulerte, mens han stolt fortalte om kosten på trappa, som en gang i fjern fortid hadde blåst over ende. Da er det vind, da. Når kosten tipper kan alt gå galt, må vite. Man kan snuble i den. Skade seg. Mulig det kanskje var kuling. Eller kuling i kastan, som de sier sørpå. Hvem vet. Sant eller ikke sant, kranglet gjorde han, i alle fall. Eller vi. Noen vil nok si det er typisk Altaværinger å krangle. Selv vil jeg si det er typisk norsk. Det krangles jo på hvert et nes. Bodø og Tromsø. Alta og Hammerfest. Harstad og Narvik. Ola Giæver og Widerøe. Krangel hele veien.

Dette er ikke et innlegg til støtte for Alta-haterne. De som synes Altaværinger er gribber som skal karre til seg alt. Personlig liker jeg Alta. Og Altaværinger. De fra Kronstad. Elvebakken. Bossekop. Og City. For ikke å snakke om Øvre Alta. Kaiskuru. Gakori. Russeluft. Tverrelvdalen. Og alle andre bydeler i Alta by.

Alta er en fin by. Eller by. Jeg får ikke sånn påtrengende byfølelse av å være i Alta. Men fint sted. Fint klima. Masse butikker. Universitet. Spisesteder vi bare kan misunne dem. Pizza med reinkjøtt. Hoftepluss og Ole Mathis Hætta. Mange gode retter med kreative navn. Hyggelige folk. Personlig har jeg gode barndomsminner fra Alta. Det var i Øvre Alta jeg så ekorn for første gang. Oldemor var fra Alta. Jeg tror faktisk jeg kunne bodd der. Og for å være ærlig: jeg har enda ikke møtt en eneste drittsekk fra Alta. Han Altaværingen jeg startet innlegget med, han som ikke unner oss vinden, han er nok ikke en typisk representant for Altaværingene. Jeg tror nok de bare er glad for å slippe den sure vinden. De unner oss den, for å si det sånn.

Når jeg opplever at folk kverulerer på detaljer kan jeg bli litt stri. Han som ikke ville anerkjenne vinden vår, han fikk jeg bare lyst til å irritere. Dermed åpnet jeg den verbale saltposen og strødde salt i såret. Jeg fortalte at Lakselv ikke bare er bedre på vind enn Alta, vi har også lenger rullebane enn dem. Det er et faktum. Lakselv har omtrent 1,23 meter rullebane pr lakselvværing. Eventuelt 0,7 meter pr snute om vi er raus og fordeler det på alle innbyggerne i hele kommunen. For øvrig ruller vi banen sammen om kvelden og tar den inn. Ikke for at noen skal stjele den, men fordi vi er redd for at den sterke vinden skal blåse asfalten av banen.

Tross vinden har vi god regularitet på flyene i Lakselv. Widerøe kommer og går. Vi kan stille klokka etter dem. De er punktlige. Noen ganger når jeg skal reise ønsker jeg at flyet skal være innstilt. Det er når jeg skjønner, allerede før jeg ankommer flyplassen, at det kommer til å være godt med turbulens. Jeg husker en sånn dag fra i fjor da Lakselvvinden var sykt påtrengende.

Vel nede på flyplassens parkeringsområde fikk jeg brutt opp bildøra, kjempet meg frem til parkeringsautomaten og betalt for fire dager. Å få parkeringslappen plassert på dashbordet var en øvelse av det mer utfordrende slaget. Straks jeg lukket døra fløy parkeringslappen ned på passasjersetet. Og straks jeg åpnet døra for å ta den opp fløy den inn under passasjersetet. Så var det å fiske den frem, samtidig som jeg håpet at vinden ikke skulle flerre av døra. Da jeg endelig fikk tak i lappen og skulle til å plassere den på nytt, forsvant den i vinden. Da var det bare en ting å gjøre: betale på nytt. For fire nye dager. Billett nummer to klarte jeg å få ønsket halvveis fast og noenlunde synlig i frontruta. Jeg kjente at murringa i hjernebarken begynte å ta seg opp. Det ante meg at det kom til å bli en interessant flytur.

Utfordringene startet for alvor da vi skulle gå ut til flyet. Hålke og vind er ingen god kombinasjon, så her skulle jeg få kjørt meg. Med førti friske knop inn fra sida kjempet jeg meg mot flyet. Festet blikket stivt til flytrappa i det fjerne, i håp om at det skulle holde meg på stø kurs. Så der gikk jeg. På stålisen. Forbannet at jeg ikke hadde tatt på skikkelige sko. Kontorsko er definitivt ingen sikker vinner på stålis. Om det noensinne hadde vært strødd her, så var sandkornene blåst helt ut til Repvåg. Jeg hadde ikke veigrep overhodet. Før jeg visste ordet av det satt jeg kilt fast mellom vinden fra sør og bagasjetralla som sto utafor flyet. Under vingen, må vite. Der det ikke er lov å være. Lett pinlig berørt, med nesa trykket inn i en koffert, møtte jeg blikket til vedkommende som sto på andre siden av tralla og lempet kofferter inn i flyet. Han så ut som et spørsmålstegn. Lurte vel på hva jeg hadde der å gjøre. Jeg rødmet dypt. Overså den intense smerten fra en oppskrapet nese og et ribben som ikke hadde det så bra, og tenkte at dette var da i overkant festlig.

Vel plassert inne på flyet etter å ha fått hjelp av en hyggelig ansatt, kom kapteinen, roligheten selv, raskt på høyttaleren. Han informerte om vær og vind og flytid. Bare vi kommer oss ut på stripa så er vi berget, sa han. Ikke akkurat en beroligende kommentar for de av oss med lett turbulensangst, men jeg valgte – som vanlig – å tro at det kom til å gå bra også denne gang.

Og det gjorde det. Det var så voldsom oppdrift at vi bare brukte fire meter av vår tre tusen meter lange bane for å ta av. Vi var rett og slett i lufta før noen av oss fikk tenkt på om vi skulle gå på do og røyke elektroniske sigaretter.

I lufta over Porsanger var det turbulensfestival. Heldigvis roet det seg da vi kom over Alta. Jeg så ned på byen. Naboene våre. Tenkte at det er synd det er så mange nabokrangler. Alta krangler med Hammerfest. Oppfører seg som hund og katt. Akkurat som Bodø og Tromsø. Harstad og Narvik. Nabokrangler er ekstremt utbredt, til tross for at det i naboloven er fastslått at man skal unngå det. Slike krangler låser seg gjerne fast. Blir betente. Skaper splid. Hat. Jeg synes man skal ta seg sammen og slutte med kranglinga. Begynne å snakke sammen. Men kommer man ikke til enighet så får man i verste fall gjøre som man gjorde i Brennelv i gamle dager: tipp utedoen til naboen når du synes han har gått for langt. Det er i alle fall et tydelig signal om at nå setter vi punktum.

Typisk norsk å være god, sa Gro. God til å krangle.

 

Fremmed fugl

Blikket hennes møtte mitt. Hun var alvorlig. Det var tidlig på morgenen. Klokka var syv, sånn cirka. Mørkt ute. Lyst inne. Bussen var nesten tom. Hun var godt kledd. Så ikke ut til helt å være tilpasset dagens vær. Skilte seg litt ut. Var nok ikke fra byen. Jeg studerte henne. Hun var sikkert redd for å fryse. Fryktet kanskje å bli våt. Hun hadde på seg regnjakke, type lang. Mulig det heter kåpe. Bergans regnbukse på underekstremitetene. Kvalitetsregnbukse. Eneste som funker i denne byen som geografisk er godt plassert bak vår herres rygg.

Rart at hun hadde på seg regntøy. Siden det var stjerneklart, mener jeg. Men bevares, været kunne jo snu. Det var jo ikke helt uvanlig. Dessuten hadde det regnet. I natt. Hun så tankefull ut. Tenkte nok konstant på yttertøy. Mens det øvrige Norge bekymrer seg om været, kretser nok tankene til denne damen seg rundt påkledning. Været er som det er, men hva i alle dager er lurest å kle på seg? Når været skifter flerfoldige ganger om dagen, så man må konstant ha tilgjengelig alle typer yttertøy for alle mulige varianter av vær. Hun så ut som en dame med full kontroll. I alle fall med påkledning for alle eventualiteter.

Hun hadde gummistøvler på beina. Viktig å holde seg tørr. Sikkert ulvangsokker nedi. To par, kanskje. Redd for å fryse på beina. Det er ikke bra å bli kald. Hun måtte være innflytter. Fremmed fugl. Sikkert fra Alaska. Grønland. Eller Finnmark. Ingen andre på bussen hadde gummistøvler. De hadde nok bodd her lenger enn henne. Hadde nok erfaringskunnskap om vær og klær.

Under regnkåpa hennes kunne man se kanten av en tynn dunkåpe. Dunkåpe under regnkåpa, det var jenta si det! Kropp som en gjenstridig trestokk på grunn av lag på lag med ytterklær. Jeg studerte henne. Hun minnet litt om en middagspølse. Godt stappa Bothnerpølse. Eller kanskje det var Gilde. Hva vet vel jeg; vanskelig å se forskjell. Selveste Michelin-kvinnen var hun i alle fall. Like før hun sprakk.

Jeg tipper hun satt og tenkte på den vakre stjernehimmelen hun hadde studert før hun gikk ombord i bussen.  Og at klærne ikke helt sto i forhold til været. Jeg møtte blikket hennes igjen. Syntes hun så ubekvem ut. Kanskje var hun varm. Hun nikket til meg. Smilte. Jeg kunne ane at hun visket beroligende: Du håndterer nok vær og påkledning bedre etter hvert, Movik. Når du blir vant til klimaet. Jeg smilte tilbake til speilbildet i bussvinduet. Tenkte at hun nok hadde rett. Kjente at jeg var varm og tørr på beina. Gledet meg over det. Det er ikke bra å fryse.