Sommartider, hey, hey!

Da er det bare å konstatere at natta for å justere oss tilbake til normaltid atter en gang er passert. Natta var som vanlig preget av fyll og spetakkel, demonstrasjoner og opptøyer. Ikke det at jeg merket så mye til det, godt sovehjerte som jeg har. Men da jeg våknet søndag morgen klokka halv ti sommertid, halv ni normaltid, var avisene fulle av oppslag om all uroen som hadde ridd det ganske land gjennom natta. Det var ikke måte på. Dagbladet, Aftenposten og NrK kunne alle berette om unormalt mye bråk natta for klokkestilling. Ja, selv Harstad Tidende skrev om urolighetene. Med tanke på at dette skjer hvert år siste helga i oktober trekker jeg den syltynne slutning at det åpenbart er en nær sammenheng mellom det å stille klokka og unge voksne menneskers behov for å ikle seg rare kostymer og demonstrere i gatene.

Sommertiden er omdiskutert, og mang en nordmann forbanner hele ordningen. Jeg selv inkludert. Det til tross for at jeg elsker den natta vi stiller klokka tilbake. Da får jeg plutselig en ekstra time når jeg står opp. Jeg kan sove helt til ni, og så er klokka plutselig bare åtte. Herlig. Like mye som jeg elsker denne natta, hater jeg den siste søndagen i mars når jeg mister en time. Jeg våkner på søndagen, halv ti, priser meg over at jeg har stått opp rimelig tidlig, bare for å oppdage at klokka allerede er halv elleve. Det var den dagen.

De fleste europeiske land opererer med sommertid. Vi i Norge har hatt det hvert år siden 1980, og ordningen er endog regulert av en egen forskrift. Irritasjon satt i system, med andre ord. Men ordninga er omdiskutert. Og den aktuelle natta natta vi stiller klokka tilbake blir det bråk. Alltid. Bestandig. År etter år. Så også i år. Det er en ekstremt sterk korrelasjon mellom det faktum at vi stiller klokka og fyll og spetakkel i gatene. Kan vi trekke den enkle slutning at folk er forbanna? At de vil ha sommertid hele året? At de rett og slett protesterer mot tilbakeføring til normaltid?

Hos våre introverte naboer i Finland er det ikke særlig bedre; også der har det vært demonstrasjoner mot den årlige happeningen. I vår skrev mer enn 50 000 finner under på et opprop mot uskikken. De vil rett og slett ha sommertid hele året. De ønsker seg mer ettermiddagslys. Våre naboer enda litt lenger øst, russerne, har løst problemet. De har siden 2011 bare latt være å stille klokkene. De hadde først sommertid året rundt, men av hensyn til kyrne endret de det til heller å ha normaltid året rundt. Så nå er det slutt på forsovelser i landet med intet mindre enn 11 tidssoner. Det sier noe om størrelsen på landet. Og det sier seg selv at det da er like greit å ikke trøble det mer til med å røre klokka i tide og utide. I Russland var det forresten ikke uro i natt. I alle fall ikke som jeg har hørt. Det må bety at de er fornøyd med å slippe stresset med å stille klokka frem og tilbake i tide og utide.

Her i landet holder vi oss av praktiske grunner kun med en tidssone, og som de lydige nordmenn vi er stiller vi klokka pliktskyldig frem og tilbake siste helga i mars og oktober. Slik det står i forskriften. Ikke mange tenker over at vi i praksis har to tidssoner fra Bergen i vest til rett øst av Vardø. Og når Vardø i tillegg kødder det til med også å ligge sykt langt nord, så blir det lite dagslys å se der deler av året. Den såkalte normaltiden bidrar ikke til særlig bedring. Når klokka stilles tilbake er det definitivt slutt på ettermiddagslyset for de som bor lengst øst i Norge (for de uinnvidde: Vardø er lenger øst enn Sverige). Det er neppe så mange utafor Finnmark som tenker på at sola går ned allerede klokka 14.01 i Vardø mandag 29. oktober i år. Mens tilsvarende for Bergen er 16.48 samme mandagen. Jeg synes 14.01 er kjipt tidlig. Tre er kjipt nok, men to? Fy søren.

Men nordmenn er heldigvis et solidarisk folk. Folk sør og vest i landet demonstrerer for å få slutt på ordningen. Opptøyene natt til søndag viser at folk står sammen for å få  politikerne til å ta til fornuft. Bergensere med masker og lekevåpen demonstrerte allerede fra klokken 23 på lørdagskvelden, og det til tross for at vi ikke skal røre viserne før 02.00. En person hadde endog tatt på seg bombebelte, riktignok et lekebombebelte, men det sier litt om hvor langt man er villig til å gå for å få innført permanent sommertid. Også på østlandet var det demonstrasjoner og solidarisk fyll og spetakkel med de stakkarene som får redusert ettermiddagslyset, og politiet hadde mer enn nok å gjøre for å stoppe alt bråket. Det er på sin plass å stille spørsmål ved om det er riktig at politiet skal bruke ressurser på slikt. De har sikkert nok av andre oppgaver å ta seg av.

Politikerne bør virkelig revurdere ordningen nå. Ta opptøyene på alvor og stoppe mens leken er god. Før noen blir skadet. Gjør kort prosess og innfør sommertid hele året. Sommartider hey, hey!

Ikke helt i humør

Normalt unngår jeg kommentarfelt, siden kommentarfeltkommentarer er den sikreste måten å miste humøret på, i alle fall for min del. En sveip innom kommentarene, og vipps! humøret er borte. I alle fall det gode. Forvitret. Erodert. Korrodert. Svunnet vekk. Og det er jo dumt siden godt humør er et gode jeg helst vil beholde.

For noen dager siden, en sen kveld, oppsøkte jeg aktivt kommentarfeltet tilknyttet en artikkel om noen unge mennesker som var druknet i Seljordvannet. Kommentarene var groteske. Før alle omkomne er hentet opp av vannet fløt det over av kommentarer om manglende redningsvester og dårlige svømmeferdigheter. «Som man reder ligger man», skrev en. Hva er det med folk? Trenger man i det hele tatt å mene noe om redningsvester akkurat i det noen har druknet? Kan man ikke vente litt? Bittelitt. Det er god takt og tone å la det gå noen dager, så kan man starte en helt annen tråd hvor man diskuterer økt bruk av redningsvester og bedre svømmeopplæring. Det er ikke forbudt med litt fingerspitzgefühl. Litt eleganse.

Nyheter som handler om seksuell trakassering, nav, barnevern eller innvandrere, virker som en rød klut på mafiaen. De som går bananas og kommenterer over en lav sko. Og det er ikke nødvendigvis slik at de nødvendigvis har lest innlegget de kommenterer. Neida, det holder med overskrifta, så er det bare å gripe anledninga til å utbrodere alle sine meninger som muligens kan passe.

Jeg mener man skal være forsiktig med å karakterisere andre mennesker, men jeg synes det er på sin plass å stille spørsmål ved om majoriteten av nordmenn som frekventerer kommentarfeltene har mangelfullt utviklede sjelsevner. Personlig er det nesten så jeg får lyst til å kaste frosne torskefileter etter de som kler av seg folkeskikken før de legger fingrene på tastaturet.

Tilbake til årsaken til at jeg gikk inn på kommentarfeltet den aktuelle kvelden. Sannheten var nok at jeg allerede i utgangspunktet hadde litt dårlig humør den kvelden. Humøret hadde møtt på utfordringer gjennom dagen.  Helt fra morgenen av hadde jeg rett og slett vært litt vekslende aggressiv. Passiv aggressiv, må vite, så det var ingen som merket noe. Ikke det at jeg hadde stått opp med feil fot, langt derifra. Jeg var strålende fornøyd da jeg vaklet ut av senga da klokka ringte. Eller strålende, det er vel å ta litt hardt i. Jeg vaklet ut av senga helt som normalt da klokka ringte i sekstida. Det var da jeg kom inn på badet og oppdaget at klærne jeg hadde vasket kvelden før fortsatt lå i vaskemaskinen, at humørtapet startet. Jeg hadde rett og slett glemt å henge klærne opp. Det kan sikkert skje den beste, men jeg ble lett amper. Nå måtte jeg henge dem opp, bare for å ta dem ned og vaske dem på nytt når jeg kom hjem fra jobb. Irriterende for en som ikke kan fordra å henge opp klær.

Heldigvis forløp arbeidsdagen uten noe mer plunder enn det som er normalt når man er ny i jobben. Dermed var humøret på plass igjen da jeg forlot jobben og satte kursen mot treningsstudioet. Det var nemlig treningsdag. Trening skal være bra for humøret, men akkurat denne dagen hadde treningen en heller begrenset humørøkende effekt.

I garderoben hvor jeg skulle få på meg egnet tøy for anledningen var vi åtte damer av ymse størrelse og fasong. Garderoben er dimensjonert for maks fire personer, i alle fall om man legger godviljen til. Jeg kilte meg inn i en krok og fikk på ubekvemt vis tredd på meg en trang treningstights og en sports-bh som passet perfekt for seks kilo siden – den er så trang at forhøyningene på overkroppen mest ligner speilegg når den er lirket fast på kroppen. Med knust plomme, må vite. Uansett: jeg bakset meg frem mellom damene og fikk dyttet sekken og klærne og handleposen inn i et bittelite skap som var ledig, bare for å oppdage at skapdøra ikke gikk an å lukke igjen. Så var det å finne et nytt skap, skubbe borti de nærmeste damene, flytte tingene, lukke igjen. Denne gang lot det seg heldigvis låse.

I det jeg skulle legge nøkkelen ned i lomma bakpå tightsen oppdaget jeg at lomma var borte. Eller rettere sagt: tightsen var på vranga. Jeg kjente at raseriet skjøt fart, helt fra magen og opp, som en kjempetsunami, men forsto at det bare var en ting å gjøre: torpedere intimsona til de som satt på benken og presse meg ned.  Jeg kunne ærlig talt ikke stå klint inn mot skapet eller i en krok for å få av meg sko og tights og starte påkledninga på nytt. Jeg unngikk blikkontakt med de øvrige tilstedeværende, kilte meg inn mellom to damer, breiet meg litt, og startet prosessen med å få av sko og tights. Mens jeg satt der tenkte jeg at om jeg hadde observert noen andre i mitt sted, ville jeg neppe klart å la være å flire. Høyt. Kle på seg klærne på vranga når man har passert femti! Sært. Neste gang skal jeg forresten drite i det. Da skal jeg bare trene med klærne på vranga. Det har sikkert aldri skadet noen.

Fordelen med all aloen jeg lagde i garderoben var at jeg var ferdig oppvarmet og klar for trening.  Jeg kjente meg kokt. Heldigvis gikk selve treningsøkta greit, og etter endt trening var garderoben gudskjelov folketom. Du verden så glad man kan bli av litt alenetid i garderoben.

Vel hjemme ble klærne fra i går vasket på nytt og hengt opp. Jeg fikk til og med vasket enda en maskin. Livet var i grunnen ikke så verst. Men hvor lenge var Eva i paradis? Jo, det skal jeg si deg: Bare til hun skulle henge opp de siste klærne. Da oppdaget hun nemlig at det mellom alle håndklærne lå en splitter ny ullkjole kjøpt for noen få dager siden. Kokt ullkjole. Nå til forveksling likt et lite sitteunderlag. Der forsvant jammen siste rest av godt humør. Naturlig nok. Og hva var da mer naturlig enn å frekventere kommentarfeltene? Ikke bare som leser, men som usaklig sint skribent.

There is hop in a hanging snore (sitat: Nils Arne Eggen)

Språk og kommunikasjon er fascinerende greier. Vanskelig og lett samtidig. Ord og begreper. Fornærmelser og injurier. Metakommunikasjon. Mimikk og kroppsspråk. Tvetydighet. Tydelighet. Bokstavelighet. Snikksnakk. Babbel. Makt. Noen prater så mye og er så omstendelige at de oppfyller kriteriene for diagnosen manisk-ekspressiv språkforstyrrelse. Diagnosen innebærer en kommunikasjonsform bestående av ekstremt fyldig ordflom, kombinert med voldsomme innslag av innskutte bisetninger, en usannsynlig høy bruk av fyllord og eksempler, samt omveier og digresjoner i massevis før man kommer til poenget. Om personen som har lidelsen i tillegg har en belærende tone, er veien kort til unngåelsesatferd hos omgivelsene. De som ikke kommer unna, faller mentalt av allerede i første setning, mens de apatisk venter på en gylden sjanse til å komme seg unna.

På motsatt side av skalaen har vi de med språkforstyrrelsen panisk introvert mutisme. De fatter seg i ekstrem korthet, og kommer til poenget nesten før de har åpnet munnen. Med ekstrem korthet menes her ekstrem i virkelig ekstrem betydning av ordet. Lidelsen er svært utbredt i Finland, men indre østland og enkelte steder i Finnmark har også en viss opphoping. De med panisk introvert mutisme skyr motpolen sin som pesten, mens de manisk-ekspressive aktivt oppsøker sine tause medborgere, siden samvær med disse betyr fritt leide for taleflommen. Heldigvis har de fleste mennesker en kommunikasjonsstil som ligger et sted mellom disse to ytterpunktene.

Selv om språket primært er et middel for kommunikasjon, kan det strengt tatt også brukes til bevisst å irritere eller plage sine medmennesker. Til å informere eller belære. Det kan brukes som sosialt lim for de som er så heldig at de behersker smalltalk-kunsten. Det kan brukes som utgangspunkt for en god krangel. Til å servere spydigheter og dype fornærmelser – intendert eller ei. Her kan for eksempel nevnes en lege vi hadde i min hjembygd; han var ikke så voldsomt plaget av tette filter mellom hjernen og stemmebåndene. Han hadde besøk på kontoret av min gode venninne; tross relativt kort hals var hun stadig plaget av halsbetennelser. Vel inne på legekontoret klagde hun sin nød. Han hadde forøvrig sin flokktilhørighet hos de ville bak fjellet, ute på Magerøya et sted. Min venninne, pasienten, trodde knapt sine egne ører da han sa: «hvordan kan du ha vondt i halsen, du har jo ikke hals»? Hvorvidt han fornærmet med sylskarp intensjon vites ikke. Ei heller om hun fikk antibiotika for sine plager. Jeg tror i alle fall hun er blitt bra i halsen nå, det har tross alt gått femogtyve år.

Den verbalspråklige kommunikasjon kan være tydelig og utydelig, implisitt eller eksplisitt. Man leser mellom linjene; man tolker kroppsspråk. Noen tar budskap særdeles bokstavelig; andre tar ikke budskapet i det hele tatt. Herlige misforståelser og uklar kommunikasjon kan fungere som befriende underholdning. I alle fall når man har fått blødmene på avstand.

Over tid endrer ord og uttrykk seg. Nye lyder kommer inn. Noen av dagens ungdommer snakker om skjøtt og sjole. Akkurat det er så ille at vi lar det ligge. Jeg får faktisk vondt i språknevrosen av det. Uttrykk som min foreldregenerasjon brukte, eksempelvis typen i Allers og tenke på linjene, er helt passé i dag. Tenke på linjene? Hvilke linjer snakker vi egentlig om? Personlig tenker jeg mye på linjer når jeg vandrer rundt med kamera. Linjer i landskapet bidrar til harmoni i bildene. Jeg tror ikke helt det var det de tenkte på da de snakket om linjene. Og typen i Allers? Hvem i alle dager er han? Jeg har aldri skjønt uttrykket. Jeg har ikke engang vurdert å google det i anledning denne teksten her. Om noen vil ta seg bryet med å gi meg litt voksenopplæring sier jeg takk.

Ord og begreper forsvinner, nye ord kommer til. Noen ord forsvinner bare offisielt, mens de i praksis lever videre inntil de tregeste av oss dør ut. Ord som hattehylle, hanskerom, biltilsynet og sullik, er eksempler på det. Ute av det offisielle språket, men fortsatt levende. Akkurat som minstepensjonist, folketannrøkta og klasseforstander. Offisielt begravet, men fortsatt i bruk. Også har vi selveste selvangivelsen, da. Nå er også den ute av språket. Hva var det nye ordet igjen? Sjølmelding? Nei. Det er jo selvangivelsens nynorske tvilling. Hm. Jo. Skattemelding. Skattemelding var det. Helt horribelt. Tenk å finne opp et sånt ord som erstatning til et godt innarbeidet ord! Meld inn skatten din her. Hilsen skatteetaten. Sånn holder vi på. Tuller med språket. Sitter sikkert noen overbetalte konsulenter et sted og dikter opp nye ord, bare for å lage rot i språket. Hva er liksom galt med de ordene jeg allerede har nevnt? Og for ikke å snakke om månebedotten, gemakk og obsernasig. Gode, norske ord, som absolutt skulle levd videre.

Det er ulik grad av språkmektighet blant oss mennesker. En ting er å være språkmektig på morsmålet. Noe annet er å beherske fremmedspråk. Noen har så dårlig språkøre at de ikke er i nærheta av å legge om dialekta selv etter tredve år på motsatt side av landet, for ikke å si kloden. Andre har så godt språkøre at de knapt kan kjøre til Karigasniemi og kjøpe sinka før de har finsk aksent. Noen snakker fremmedspråk med den største selvfølge, andre er så redd for å snakke grammatikalsk feil at de ikke en gang vurderer å åpne munnen. Her kan vi jo ta engelsk som eksempel. I vår norske smålighet elsker vi å henge ut politikere og andre offentlige personer når de snakker engelsk med norsk aksent. Eller fordi de snakker litt befriende feil. Så smålige er vi. I stedet for å glede oss over at våre medborgere kan kommunisere med hvem det skulle være. Men bevares, det var jo litt gøy da Bondevik sa til Bill Clinton at han skulle «write it down in my daybook». Eller Nils Arne Eggens There is hop in a hanging snore. Det er lov å le litt. Men det er også lov å snakke feil. La oss gjøre det. Alle sammen. På alle språk. Språkpolitiet trenger kanskje ikke dra det så langt at vi ikke tør å snakke i det hele tatt.

Selv har jeg alltid vært litt redd for ikke å være god nok i engelsk. Så redd at jeg faktisk ikke snakker når andre nordmenn hører på. Men det var før. Etter at jeg fylte femti for en uke siden, eller kanskje var det to, tida går så fort når man blir eldre og sitter med portvin og fyrstekake i tide og utide, har jeg bestemt meg for at jeg bare skal snakke i vei – på engelsk. Med tvilsomt ordforråd, grammatikalske brølere og en markant finnmarksk aksent. Bare engelskmennene forstår meg, kan de norske tilhørerne glise så vilt i skjegget som de bare vil. For den som intet våger intet vinner. Man lærer av sine feil og blir bare bedre og bedre.

Apropos engelske pinligheter, så synes jeg min families arsenal av tvilsom språkbruk er bedre enn Bondevik og Eggen sin. Vår historie inntraff dagen etter at jeg og mamma hadde tatt med to haikerne hjem, gitt dem tilgang på dusj og latt dem sove over. Dagen etter stoppet søstra mi og tok på to haikere. Hun lurte på om det kunne være de samme personene som hadde tilbrakt tid i Fossestrand hos meg og mamma, og spurte bare rett ut – det er jo oftest det beste når man lurer på noe: Did you sleep with my mom and sister last night? Kanskje en litt uvanlig ting å bli spurt om, i alle fall om man velger den korrekte oversettelsen. Kanskje ikke så rart at det ble stille i bilen?

Utgått på dato?

-Har du noen gang vurdert å fylle bloggen din med noe annet enn fakta om Finland, mimring fra Brennelv og nedlatende ord om meg?  Gemalen så utfordrende på meg over middagsbordet. Tygde fornøyd på en potetbit. Jeg skjønte ikke helt hva han mente. Hva kan da være galt med å gjenta seg selv i tide og utide? En god ting kan da aldri sies for ofte?

Det kan jo være at den beskjedne leserskaren din forventer på en viss fornyelse. At de synes du skal vise litt samfunnsengasjement. De fleste har jo fått med seg at du er fra Brennelv og at du elsker å dra på bilferie til den innerste avkrok av de finske skoger. Det trenger du vel ikke si flere ganger?

Gemalen virket seriøs. Han mente virkelig at jeg burde komme opp med nye temaer. Alvorlige temaer. Jeg kjente meg en anelse snurt, men jeg tok ballen. Problemet er at jeg ikke er interessert i så mye annet enn Brennelv og Finland. Og Russland, da. Og dessuten var det noe annet som skurret her. Det var ikke bare forslaget om at jeg burde komme opp med nytt tema. Neida. Jeg hang meg fast i noe helt annet. Den beskjedne leserskaren?? Hva var det slags spydighet? Kom ikke her!

Jeg pustet med magen og roste gemalen for hans omtanke for leserne mine. Uten dem er det jo ingen vits å skrive.  Men beskjeden leserskare? Jeg har da masse lesere, og det fortalte jeg han der han satt og strøk seg fornøyd over magen etter at den siste koteletten hadde sklidd ned gjennom spiserøret hans.

Ja vel. Hvor mange lesere hadde du i går da?  Gemalen så selvtilfreds ut. En anelse arrogant. Ventet vel på at jeg skulle komme opp med et såkalt beskjedent antall.

To

Du hadde to lesere i går? 

Mm.  

Da kan jeg jo med rette si at du har en beskjeden leserskare. 

Nei. Det kan du ikke. To er dobbelt så mange som dagen før. 100 % økning. Det er mye, om jeg skal si det selv. Men jeg lover å pønske ut nye temaer. 

Bra. Hvis du begynner å skrive om noe seriøst kan det jo være at leserskaren øker med ytterligere hundre prosent. Kan jo bli trangt om plassen der inne på bloggen din. Men det er viktig at du fornyer deg litt så folk ikke tror du er utgått på dato. 

Jeg må innrømme at jeg i grunnen aldri hadde tenkt over at ikke alle synes det er like gøy å høre om Finland og Brennelv. Det er jo liksom der det skjer. Hele tida. Før og nå. Preteritum og presens. Hva i alle dager skulle jeg da skrive om? Men  utgått på dato? Riktig nok fyller jeg femti om noen minutter, men utgått? Hm. Femti, feit og ferdig?

Både når det gjelder alder og mat har vi gullforgylte nordmenn hang-ups på dato. Overskredet dato. Mennesker som har passert femti er mindre attraktive i arbeidslivet, og maten som har gått ut på dato er lite attraktiv for oss forbrukere.

Hva angår maten, så kaster vi faktisk 25 % av all maten som produseres. En fjerdedel. Rett i søpla. Fullt brukbar mat. Så når vi kjøper en tolvpakning med egg kan vi egentlig bare ta tre av dem ut av pakken og legge dem rett i søpla på butikken før vi går hjem. Men det vil vi jo ikke. Nei, vi venter til datoen kommer, så kaster vi dem. Vi kaster faktisk 300 000 tonn mat i året, bare i Norge (sjekk her). Tre hundre tusen tonn! Vi sløser noe helt infernalsk. 300 000 tonn er nesten umulig å forestille seg. Hvor mange brød må vi legge på vekta for å komme til ett enkelt tonn? Om ett brød veier et halvt kilo, så må vi finne frem to tusen brød. Vi snakker syke mengder med mat. I følge seniorforsker Ole Jørgen Hanssen ved Østfoldforskning (her) kunne den maten vi kaster i Norge gitt næring til ca fem millioner mennesker hvert år. Det er absurd!

Vi er sterke i trua når det kommer til datostemplingen; vi håndterer den som fasit. Selveste svaret. I stedet for å sjekke ut om maten fortsatt er god ved å lukte, se eller smake, forholder vi oss til datostemplingen helt uten å reflektere en millimeter over om maten fortsatt er spiselig og god. Som om ikke sansene våre, utviklet som de er gjennom langsommelig tid, er til å stole på! Fortsetter vi sånn kommer evolusjonen til å fjerne hele sanseapparatet vårt. Hva skal vi med noe vi ikke bruker?

Uansett. Ta eggene. Vi kaster 12,9 millioner egg hvert år. Minst. Og det bare i Norge. De kan spises lenge etter at datostemplingen er passert, faktisk mange måneder etter. De er til og med gode fortsatt, forutsatt at du har dem i kjøleskap eller annet sted med temperatur under 12 grader. Så hvorfor har eggene så kort best-før frist? Jo, fordi EU har bestemt det. Der sliter de nemlig med salmonella i eggene, men her? Vi har ikke salmonella. Og vi er ikke med i EU. Likevel opererer vi med ultrakort holdbarhetsdato. Forstå det den som kan.

Jeg vet ikke om vår løssluppenhet hva angår kasting av mat skyldes at vi har for mye penger eller for lite vett. Om nøden var større hadde vi ikke kastet så mye, det sier seg vel selv. En ting er pengene. Noe annet er at det faktisk er hungersnød her på kloden. En ganske så voldsom en akkurat nå. I Jemen, Sør-Sudan og Somalia er det helt katastrofe. Så ille er det at FN mener det er den største sultkatastrofen på 70 år. Vi hører knapt om det. Et og annet beskjedent oppslag. Og det gjør åpenbart ikke nevneverdig inntrykk. En bekjent av meg, heldigvis av typen fjern bekjent, uttalte: bare la dem dø, det er best sånn. Da slipper de å lide. Slipper å lide? Vel. Så vidt jeg kan forstå slipper de ikke det. Det tar tross alt litt tid å sulte i hjel. Så kanskje vi heller kan gjøre noe så de slipper ventetida?

Og ja, jeg forstår at du ikke kan kjøre til Jemen med de tre eggene du ikke fikk spist før datoen var der. Klart det. Og nei, jeg er ikke noe bedre selv. Jeg kaster alt for mye mat. Fordi jeg planlegger for dårlig og kjøper for mye. Så kanskje vi kan kjøpe litt mindre mat? Bruke litt mindre penger på mathandling gjennom litt mer effektiv planlegging? Da kan vi jo bruke den pengesummen vi sparer på å hjelpe de som sulter. I Norge har flere hjelpeorganisasjoner gått sammen om en felles innsamlingsaksjon. En liten sum fra hver og en av oss, og noen mennesker får det bedre. Noen barn. Noen kvinner. Noen menn.

Her  finner du en liten filmsnutt og litt informasjon om hvordan du kan vippse eller sende penger på annet vis.

 

 

Brennelv, ball og bullshit

Ved frokosten i dag fortalte gemalen meg om sin håndballkarriere. Det var nytt for meg at han hadde vært håndballspiller. Jeg trodde det var fotballspiller han hadde vært. Han fortalte meg nemlig tidlig at han hadde vært fotballproff på Glimt. Eller proff er kanskje å ta litt i. Han sa vel strengt tatt ikke det i det hele tatt. Det han sa var vel at han hadde spilt på juniorlaget til Glimt. Lilleputtlaget, faktisk. Ja, sånn var det. Han var proff på lilleputtlaget til Glimt. Kretsmester. Da han var elleve. Jeg synes han er flink. Og Glimt er Glimt. Men i dag fortalte han meg altså at han også har spilt håndball. Det var da han gikk på lærerskolen en gang i fjern fortid. Jeg må innrømme at jeg lot meg imponere da han fortalte at han hadde fungert som keeper en hel omgang. De tapte riktignok kampen, men likevel. Jeg hadde ikke turt det. Å stå i mål, altså. Det kan jeg si med sikkerhet; jeg har nemlig også en hemmelig håndballkarriere bak meg. Kort, men dog.

Kanskje var jeg ti år da jeg for første og siste gang dukket opp på håndballtrening i aulaen i Lakselv. Eller elleve. I alle fall var det i god tid før jeg begynte å gå med skinnjakke og tidenes naglebelte. Et naglebelte til forveksling likt Joan Jett sitt. Hun i The Runaways. At jeg i det hele tatt prøvde meg på en håndballkarriere er absurd. En Brennelvværing med en ballfobi så hardnakket at ikke engang Ingvard Wilhelmsen hadde klart å kurere det. En sånn skulle altså spille håndball. Jeg var riktig nok med på å spille kanonball i gymmen. Der kom jeg meg ikke unna. Alltid like vettskremt. Forsto ikke reglene. Og forsto absolutt ikke poenget med at vi skulle kaste ball på hverandre. Like sært som å skyte på hverandre med våpen. Nesten litt sykt.

Men nå var jeg plutselig på håndballtrening i aulaen. Kunne ikke en eneste regel, men jeg løp. I samme retning som alle de andre. Jeg løp og jeg løp, og håpet av hele mitt hjerte at ingen ville komme til å kaste ballen til meg. For hva i alle dager skulle jeg gjøre da? Beholde den og løpe til mål? Jeg visste jo at jeg aldri i verden ville treffe målet. Å sende en ball til meg ville være ensbetydende med å sende den rett til det andre laget. Nei, jeg måtte for all del ikke få ballen. Så jeg fortsatte å løpe med strømmen mens jeg energisk forsøkte å unngå all blikkontakt med de øvrige spillerne. Jeg klarte det – jeg kom meg gjennom kampen uten nærkontakt med ballen. Det eneste jeg hadde oppnådd var lett økning av kondisen etter usannsynlig mye løping. Etterpå ruslet jeg hjem til Brennelv. Og vel hjemme tok jeg den overveide beslutningen om at det nok var best å legge opp. Håndball var ikke noe for meg. Det var best å holde seg til kornetten; det var mer min gate.

Og sånn ble det. Jeg fortsatte i korpset og spilte på det som kanskje ikke er verdens mest grasiøse instrument – kornetten. Egentlig ville jeg heller spille klarinett; jeg aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Den drømmen har jeg forresten fortsatt. Men uansett: min enkle kornettkompetanse førte meg ut i syttende mai-toget. Med uniform – to etterfølgende år. Det var den gang toget startet tidlig og ingen i hele Norge hadde kommet på den absurde ideen at man burde drikke champagne til frokost. Mye var annerledes da: vi hadde vann i bassengene, alle kunne svømme og verken lærere eller elever stilte spørsmål ved oppmøteplikten på 17. mai. Vi bare kom – og gikk. Pen i tøyet, flagg i handa og høye forventninger til dagen.

Livets aller beste syttende mai inntraff imidlertid en gang jeg ikke spilte kornett; det var langt tidligere. Kanskje var jeg bare åtte. Jeg hadde fått verdens tøffeste bukse. De som kjenner meg vet at jeg aldri var av de fremste på klesfronten, verken da eller senere. Det var ikke meg som var trendsetteren, for å si det forsiktig, verken på klesfronten eller på andre områder. Jeg fikk for eksempel permanent i luggen lenge etter de tøffeste jentene i klassen. Og da jeg til slutt fikk det hadde de andre hatt permanent i hele håret i månedsvis. Men tilbake til buksa: den hadde jeg arvet. Den var kjempestilig. Rutete. Rustfarget. Torbjørg hadde sydd den til en av sine jenter, og jeg arvet den da den ble for liten til den opprinnelige eieren.

Det var en slengbukse av det hypermoderne slaget. Slengen var så voldsom at den dekket hele skoen. Fullstendig. Jeg var like tøff som storesøster Gunn og hennes venninner, ungdommene som nesten var voksne. De som hørte på Nazareth og Slade. Som hadde langt hår og midtskill og briller store som tallerkener. Fantastisk. Jeg kan huske den gode følelsen da jeg gikk mot toget for å stille opp. Det eneste jeg så var slengen i buksa. Ingenting annet. Aldri har jeg hatt et så fint plagg noen gang siden. Aldri har jeg vært så fin.

Det nærmeste jeg kommer et så lekkert plagg må være den rosa og hvit stripede dunjakka (altså «dun») jeg hadde i syvende. Man kunne ta av ermene, sånn at jakka fungerte som vest. Var egentlig flott den og, men ikke helt på høyde med buksa. Gav i alle fall ikke helt samme lykkefølelse. Men den var fin. Jeg tror ikke det gikk flere sånne jakker rundt om i Lakselv. I alle fall så jeg ingen slike på røykehjørnet. Og der var vi ganske mange som vanket mer eller mindre fast. Alltid en som holdt vakt, sjekket om det kom noen lærere for å ferske oss med røyken i handa. Lærerne var forresten ikke så ivrige i tjenesten når det gjaldt å ta oss for røyking. De tok en sveip innom nå og da, men hva skulle de liksom gjøre med oss? Melde fra til hjemmet, kanskje, som om vi kom til å slutte å røyke av den grunn? I etterpåklokskapens lys forstår jeg at røykinga bidro til å gjøre meg enda mer ukul enn jeg allerede var. Trøsta får være at jeg i alle fall sluttet etter hvert.

Om vi Brennelvværinger kanskje ikke var verdens fremste trendsettere, så har vi likevel ganske mye å slå i bordet med. Joggebølgen, for eksempel. Det sies at den startet etter OL i München i 1972, men det var faktisk i Brennelv den startet. Det var slettes ikke uvanlig å jogge et par tre mil til jobben. Eller: det var vel det. Uvanlig. Men vi hadde en. Alfred. Hele bygdas joggealibi. Og han løp. Helt til Porsangmoen sies det. Hver eneste arbeidsdag. Så helt i bakleksa var vi ikke, vi Brennelvværinger.

Egentlig skjønner jeg godt at Alfred løp.  Min erfaring er at fysisk aktivitet holder frustrasjonsnivået nede og lykkefølelsen oppe, i tillegg til at man holder seg frisk og sterk. Jeg tror den egentlige grunnen til at Alfred jogget var at han hadde meg som nabo. Det er i grunnen rart at ikke flere av naboene løp. Som barn hadde jeg nemlig for vane å synge. Og er det noe jeg definitivt ikke er spesielt god til så er det å synge.

Jeg og venninna mi elsket å synge ABBA. En periode i barndommen fikk vi det for oss at det mest naturlige stedet å opptre var på bakketoppen ovenfor huset vårt, altså rett utenfor hos Alfred. Med badmintonracketer som gitarer, lekkert antrekk og en sangstemme som i egne ører var helt ren og silkemyk, stilte vi oss opp. Sånn holdt vi på, høyt og skingrende, bare avbrutt av en og annen oboypause mellom slagene. Lydbølgene ljomet gjennom bygda og oppover Brennelvdalen. Ingen hensyn ble tatt til omgivelsene. Jeg måtte forresten være Annifrid. Enda jeg så gjerne ville være Agneta. Sånn er det å være yngst, man blir dyttet ned på rangstigen og må ta til takke med rollen man får. Bittert barndomsminne, men jeg har skjønt at man kan ha større traumer enn som så. Jeg har nemlig hørt om ei som måtte være Benny. I et sånt perspektiv kan jeg leve godt med å ha spilt rollen som Annifrid, selv om jeg syntes Agneta var best til å synge siden hun var penest. Jeg slapp å være Benny. Absolutt til å leve med.

God helg, vakre mennesker!

Stelle pent med kjerringa

Så var nok en bursdagsfeiring over. Mamma Trude er feiret, og jeg har hatt gleden av å bli servert gamle historier med tvilsom sannhetsgehalt av generasjonen over meg. Jeg har tidligere nevnt at de eldste i familien har eksepsjonelt god hukommelse for gamle historier (sjekk her) og heller ikke denne gang la de lokk på langtidsminnet. Overfloden av eventyrlige epistler trigget latteren min i en sånn grad at jeg en liten stund lå an til å pådra meg fremfallen blindtarm.

Før vi startet utover til mamma minnet jeg gemalen om at vi måtte huske å fylle tanken. Som sagt, så gjort. Tre-fire minutter etter avgang hjemmefra blinket gemalen bilen inn mot Statoil og gjorde seg klar til å svinge. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Statoil!? Mannen er jo helt forrykt. I siste sekund fikk jeg avverget katastrofen og gjort han oppmerksom på at det er på Esso vi fyller, ikke på Statoil. Gemalen er en klok mann og vet bedre enn å begynne å diskutere detaljer, så han bare slo av blinklyset, og utsatte avkjøringen inntil vi nærmet oss Esso. Det er bare sånn det er. Esso. Ingen over, ingen ved siden. Tanken full og kurs mot Olderfjord. Begge var vi blide og fornøyde og nysgjerrige på livet.

Et godt stykke ut på vestsiden av Porsangerfjorden spurte gemalen hva det egentlig er med meg og Esso; han lurte på om jeg bedrev aktiv boikott av Cirkle K. Jeg så spørrende på han. Skjønte ingenting. Cirkle K? Ja, svarte han, det som før het Statoil. Gemalen så like spørrende tilbake, før jeg vennligst ba han om å rette blikket fremover. Han var tross alt sjåfør. Jeg måtte bare svare som sant var at jeg ikke har noe som helst i mot Statoil. Absolutt ingenting. Definitivt ingen boikott på gang. Jeg kjøpte faktisk en is der på 17. mai i fjor, eller muligens var det året før. Men det er Esso som er vår stasjon. Det er der vi fyller. Vår familie. Det er nemlig min tante og onkel som driver stasjonen. Eller drev. Inntil nylig. Inntil for femten år siden. Man støtter familien, må vite. To the bitter end.

Men Cirkle K? Hva er det med disse navneendringene? Statoil er altså blitt Cirkle K. Jeg må jammen vurdere om ikke en boikott faktisk er på sin plass likevel. Hvilken noldus er det som har funnet på det absurde navnet Cirkle K? Og hvorfor? Betyr nytt navn høyere omsetning? Eller har de kanskje bare en uvirksom medarbeider nær direktørens kontor som i mangel av fornuftige arbeidsoppgaver har funnet på at nytt navn er veien til paradis? Nei, takk, sier bare jeg her i min absolutte konservatisisme. Både til nytt navn og overflødige medarbeidere. Full sysselsetting og tilrettelagt arbeidsliv er jeg absolutt for, men det får være måte på arbeid for trygd. Og omstilling er jeg heller ikke prinsipielt i mot, men meningsløse navneendringer som bare medfører økte kostnader når man må bytte ut alle ferdigtrykte konvolutter og brevark og nettsider og skilt. Småpenger, kanskje, men alle monner drar. For min del er internalisering av slike navneendringer en nedprioritert oppgave i hverdagen. Jeg har andre ting jeg synes er viktigere å huske på i den daglige tralten. Derfor er jeg blitt en av disse bakstreverske som fortsatt snakker om Byggekompaniet og Møbler & Utstyr, til tross for at bedriftene nå heter XL Bygg og Møbelringen, og sikkert har gjort det i mange år. Jeg tar meg rett og slett ikke bryet med å få navnet inn i ryggmargen før det blir nødvendig. Men også jeg har en grense. Den går ved Bilsakkyndige. Det er faktisk noen som sier det, selv om bilsakkyndige forsvant som offisielt begrep i 1977. Akkurat når det gjelder den etaten opererer jeg med det langt nyere navnet Biltilsynet, som for øvrig ble erstattet av Trafikkstasjoner i 1995. Så kom ikke her og si at jeg ikke er omstillingsdyktig.

Esso var for øvrig et sted jeg frekventerte flittig i barndommen. Jeg og kusine Anne, dattera til min onkel og tante, hang mye sammen da vi var små. Den gang gikk vi unger i fri dressur rundt omkring i Lakselv; det var før kriminaliteten så dagens lys. Vi kunne vandre ned til Banak* på egen hånd når vi måtte ha lyst til det, bare vi kom hjem før det var mørkt. Og vi gikk selvfølgelig inn og ut av Esso som vi ville. Takket være den familiære tilknytningen til Esso fikk vi god kjennskap til hvordan en verkstedhall ser ut og hvordan det lukter der. Ikke det at jeg noen sinne har hatt særlig bruk for denne kunnskapen, eller kompetansen om du vil, verken i arbeidslivet eller livet generelt, men det er kjekt å vite.

Det var forresten på Esso jeg startet min mer eller mindre kriminiminelle løpebane. Her gjorde vi noe riktig så tyvaktig, min kusine og jeg. Jeg tar sjansen på å nevne det siden saken høyst sannsynlig er foreldet, og til tross for at regnskapsføreren fra den tiden med stor sannsynlighet kommer til å lese dette. Men uansett: vi stjal. En hel rull med kronestykker ble sneket ned i lomma. En hel rull! Femti kroner. Det ble ganske mye bruspulver, det! Jeg kan huske at vi til og med kastet fra oss noen mynter i sanda. Vi hadde plutselig alt for mye. Skikkelige kakser i små åtte-niårs kropper. Vi ble aldri konfrontert med tyveriet, ei heller har det vært avisoppslag om underslaget, så det er jo en viss sannsynlighet for at det ikke en gang ble oppdaget.

Egentlig har jeg vært altfor lite kriminell gjennom livet. Irriterende lite kriminell. Men sist vinter tok jeg opp igjen forsøket på å skape meg en kriminelle løpebane. Jeg tenkte at det får være måte på skikkelighet, så jeg lot meg lede av en dame sist i 60-årene, og ble med henne på juletretyveri. Hun er minst like lovlydig som meg, så vi holdt oss langt unna nasjonalparken; vi er tross alt ikke så hardbarka. Vi valgte oss rett og slett et sted hvor vi synes det var behov for å tynne skogen litt. Dermed fikk vi forsvart tyveriet og forkledd det som en god gjerning. Utstyrt med hodelykter, isbrodder og sag vasset vi i snø frem mot målet. Mulig jeg får meg en saftig bot nå, siden denne saken neppe er foreldet, men til mitt forsvar må sies at de furutrærne vi tok, neppe ville komme til å bli særlig store siden de sto så tett. Sånn bare for å forsvare kriminaliteten en gang til. Men uansett: jeg tar boten om den kommer. Beviset er riktignok borte, eller muligens står det fortsatt innerst i carporten, men siden tilståelsen herved er levert, så får jeg bare ta en eventuell sanksjon med fatning.

Apropos kriminalitet, så er det vel ikke helt innafor å tafse på vaskende kvinner. Ikke det at jeg pleier å gjøre det. Men det er nok av andre som benytter anledningen når de kan. Min mor var utsatt for en sånn klåfingra fyr en gang tidlig på 60-tallet. Hun og min far leide leilighet i et hus hvor trappevask inngikk som en selvfølgelig arbeidsoppgave. Mens mamma lå på knær og vasket trappa opp til andre etasje kom nabomannen forbi, på tur opp mot sin leilighet i 2. etasje. I det han passerte min mor klapset han henne på baken. Min mor, som så vidt jeg vet verken er særlig kriminell eller voldelig, ei heller kjent for å ta loven i egne hender, drefset den våte kluten rundt ørene på fyren.  Mannen reagerte med åpenbar fornærmelse, hva galt hadde han gjort liksom? Han trampet videre opp trappa, gikk inn til sin kone, og startet å kjefte på henne. Hva galt nå hun måtte ha gjort. Mamma, på sin side, gikk inn i leiligheta nede og fortalte historien til pappa. Jeg kan forestille meg at hun var en smule oppbrakt. Pappa tok ansvar for familiens ære; han tok frem fiolinen og spilte Stelle pent med kjerringa  som en sofistikert og irriterende hevn. Jeg håper virkelig han spilte både falskt og lenge.

Etter å ha hørt på selskapslivets historier, både i familien og blant venner og bekjente, får jeg en følelse av at livet var morsommere før. At man fant på mer uskyldig faenskap. Eksempelvis som han gjorde, en fylkesutdanningssjef her i vårt lange land, jeg nevner ikke navn, ei heller fylkestilhørighet. Det var før han begynte å gå med dress, lenge før, kanskje sist på seksttallet, da sauene enda gikk fritt rundt i Nord-Troms og inspeksjon i friminuttene ikke var oppfunnet.

Gutten, som skulle konfirmeres den våren, var både impulsiv og energisk. Og ikke minst handlekraftig. I et langfriminutt skulle han komme til å gjøre noe som  ville irritere både rektor og prest på det lille stedet han bodde. Han fikk det nemlig for seg at han skulle samle sammen sauene som gikk og beitet nær skolen. Og ikke bare samle dem, men samle dem inni klasserommet. Som tenkt, så gjort: han fylte klasserommet med sauer. Og naturlig nok også med tilhørende sauebæsj. Men utakk er verdens lønn, det vet vi jo alle, så ros det fikk han ikke, til tross for at han jo kunne ha vært en fantastisk medarbeider for bygdas bønder gjennom sauesankinga. Neida, her var det presten som hadde siste ord, ikke sauebøndene: presten bestemte at gutten ikke fikk bli konfirmert. Hva han selv mente om straffa vet jeg ikke, jeg ville tippet at han syntes det var helt greit å slippe, men det kan bare han selv svare for. Historien fikk (dessverre) en lykkelig slutt: det sies at han fikk tilgivelse og ble konfirmert det året likevel.

 

*Banak: lokal benevnelse på Lakselv sentrum. Også brukt om flyplassen våres, men her er det altså sentrum vi snakker om.

Takk til deg, du flinke pike

For noen dager siden fløy jeg med Widerøe. Fra Lakselv. Jeg liker Widerøe. Jeg kan nesten stille klokka etter dem. De som jobber der virker flinke. Pliktoppfyllende. Balanserte. Følger prosedyrer. Smiler. Gjør det de skal. Flyverne informerer. Saklig og grundig forteller de om været, flytid, av-ising og alt vi trenger å vite for å være opplyste samfunnsborgere. Eller kanskje bare for at vi skal føle oss trygge. Og flyvertene følger på. Like flink. Direkte dyktig. Gjennomfører sikkerhetsdemonstrasjonen. Kommer med sjokolade og papir om du gråter. Lager ikke noe drama. Bare er der. Jeg stoler på de folkene. De gjør nok jobben sin og vel så det. Ingen i Widerøe ser ut til å ha fått noen rigid ide om at de bare skal gjøre jobben sin godt nok. Gudskjelov. Hvordan skulle det da gått med Widerøe, flyfarten og ulykkesstatistikkene? Jeg kan ikke skjønne at det skal være et godt prinsipp å bare gjøre ting godt nok, å holde jevnt middels standard, heller enn å gjøre så godt man kan og vel så det – i alle fall i arbeidstida. Ideen om å gjøre noe akkurat godt nok, bare for å unngå å bli beskyldt for å være flink, pliktoppfyllende og presis, virker på meg direkte absurd. For flink, pliktoppfyllende og presis skal man visstnok ikke være lenger. Litt sjuskete, eller godt nok, som noen sier, det er visstnok blitt det optimale her i vårt gullbelagte hjørne av verden. Godt nok? Nei, fri og bevare meg.

Godt-nok-filosofien er Per Fugelli sitt verk. Ikke et vondt ord om Fugelli, bevares, han virker å være en klok mann. Og for meg personlig er han ikke bare et godt barndomsminne, men også selveste inkarnasjonen av supermann. Med ørebetennelser flere ganger i året som barn, måtte Fugelli jevnlig tilkalles hjem til oss. Han inntok rommet mitt med naturlig autoritet, blid og full av optimisme, med propell i halsen, stetoskop hengende på brystet og legekofferten i hånda. Det var den gang man måtte ligge i senga når man var syk. Fugelli lyttet på meg, så inn i ørene mine og foreskrev penicillin. Gang på gang. Og hver eneste gang skjedde det samme: omtrent et døgn etter besøket hans var den intense smerten i ørene borte. Supermann hadde ordnet opp. Den gang kom legene hjem til folk. Systemet var slik at de hadde anledning til å bruke noen minutter på transportetappen ut til pasientene. Dermed slapp syke folk å lide seg ut av senga, inn i en kald bil, sitte på et venterom og vansmekte inntil de ble ropt inn til legen. Pasientene slapp dessuten den gang å ta inn over seg at legen, som egentlig burde lytte til deg, faktisk hadde opp over ørene nok med å fullføre utkastelsesprosessen som starter akkurat i det pasienten trår over dørstokken, slik vi må i dag.

Men tilbake til godt-nok-filosofien. I utgangspunktet tror jeg Fugelli hadde et poeng. Vi må gjøre godt nok. Vi kan ikke ha samme standard overalt i livet. Vi må prioritere. Men personlig tror jeg vi har dratt filosofien hans litt for langt. Kanskje lenger enn han selv mente vi skulle dra den, hva vet vel jeg. Jeg tror det er en grunn til at godt-nok-filosofien ble tatt så godt i mot. Vi fikk plutselig en plausibel og allment akseptert unnskyldning for å slippe å gjøre ting som er litt anstrengende. Eller for å slippe å ta ansvar. Men så ble det litt vanskelig når noen ikke ville leve med så lav standard og heller ville fortsette å være flinke og pliktoppfyllende. Jeg vet ikke helt når det begynte, men en eller annen gang for noen år siden begynte vi å snakke om flinke piker. Flink pike syndrom, må vite. Muligens dukket begrepet opp for at godt-nok-entusiastene skulle føle seg bedre. Flink pike syndrom, liksom. Smak på det, du. Syndrom. Syndrom er et medisinsk uttrykk for en rekke sykdomstegn som til sammen gir et karakteristisk sykdomsbilde. Ut fra dette kan man trekke den slutning at det å være flink pike er sykt eller sykdomsfremkallende. Ikke noe å trakte etter, med andre ord. Og hva som egentlig ligger i begrepet flink pike er også litt uklart. Det er litt dårlig definert. Mitt inntrykk er at folk fyller det med hummer og kanari. Kanskje mener man ikke bare flink, pliktoppfyllende og presis; kanskje inkluderes også selvutsletting, angst, manglende grenser og (for) høye forventninger til seg selv? Eller kanskje mener man noe helt annet? Uansett: faktum er at folk slettes ikke trenger å være selvutslettende og engstelige selv om de er flinke og pliktoppfyllende. Heldigvis. For selvutsletting, det er ikke bra. Ikke i det hele tatt. Da mister man seg selv. Og grenser må man sette. I tide og utide. Bare si nei. Ferdig med det. Uten forklaring eller forsvar. Det har du full rett til. Fritt menneske i fritt land og alt det der.

Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Jeg har ikke sagt det til noen før, men ærlig talt så synes jeg det er direkte provoserende og litt flaut at så mange mennesker her i vårt velutdannede samfunn oppfører seg som om flink pike syndrom er en godkjent diagnose. I sin beleste dumhet går mange rundt og tror at flink pike syndrom er en merkelapp flinke kvinner og menn kan få etter utredning hos en eller annen spesialist i helsevesenet. Mulig de har rett, de som sier at det er en diagnose, uten at jeg, enkle mennesket fra Øvre Brennelv, har klart å få det med meg. Til tross for at jeg har bladd meg energisk gjennom hele diagnosemanualen ICD-10 for å finne syndromet. ICD-10 gir kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer knyttet til psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Det er litt rart at flink pike syndromet ikke står der. Men kanskje flink pike syndrom faktisk ikke er psykisk, men heller noe somatisk? Noe revmatisk, kanskje? Eller noe innen dermatologi? Kanskje bare en eller annen uspesifikk urologisk lidelse? Jeg aner faktisk ikke, men det er sikkert noen som vet.

Hva jeg imidlertid vet er at det kun kan være her i vår gullforgylte av verden, hvor gullhårene på et unevnelig sted har innslag av platina, at det å være pliktoppfyllende er vurdert som sykt. I andre deler av verden må man faktisk jobbe hardt for å komme noen vei. For å få penger. For å klare seg. Sikre fremtiden. Jeg sliter hardt med å la meg overbevise om at man blir syk av å være pliktoppfyllende, presis og flink. Av å gjøre litt mer enn det som er sitt klart definerte ansvar. Av å smile til kundene. Av å strekke seg litt ekstra. Jeg synes i grunnen mange, mange flere burde anstrengt seg litt mer. Tatt seg sammen. Jobbet mer. Vært presis. Vært litt som de ansatte i Widerøe. Gjort sitt beste, og ikke nøyd seg med det forbaska godt-nok punktet som Per Fugelli klarte å overbevise oss om var nok.

Jeg tror i tillegg at de som er flinke og pliktoppfyllende av og til kunne trengt å få vite at noen setter pris på at de gjøre en over gjennomsnittlig god jobb. Sykepleierne som ikke kommer seg hjem før to timer etter at vakta er slutt kan godt få en klapp på skuldra. Læreren som strekker seg langt utover det forventede for å berge en skakkjørt ungdom kan godt få litt applaus. Brøytesjåføren som nøyde seg med fire timer søvn om natta for å brøyte gangveiene våre kunne godt få slippe sure oppgulp på en eller annen facebookside om at det er så dårlig brøyta, når vedkommende har kjørt kontinuerlig i tyve timer.

I stedet for å fortelle flinke mennesker at de må slutte å jobbe så hardt samtidig som vi river og sliter i dem, så synes jeg heller vi skal sende ut en kollektiv stående trampeklapp. Flinke piker av begge kjønn, både dere i Widerøe og alle dere andre, fortsett å holde høy  standard. Vær flinke. Pliktoppfyllende. Serviceinnstilte. Gi jernet og bli enda flinkere. For det er det man blir av å være flink. Man blir bare enda flinkere. Men marker gjerne grensene dine. Si nei til de som river og sliter i deg, de som aldri gidder å si takk, men som sier du må slutte å være så nøye, samtidig som de forteller deg at det du gjør ikke er bra nok. Til disse dobbeltkommuniserende kreaturene skal du rett og slett bare si hold kjeft. Det er nemlig et ekstremt undervurdert uttrykk. Ved å ta i bruk dette fantastiske uttrykket ville flinke mennesker blitt mer synlige, og de utakknemlige fått en velfortjent avvisning. La det blåse en hold-kjeft-vind over landet, fra nord til sør.

Kjære flinke menneske, bli litt mer glefsende pitbull, særlig mot de som påstår du er syk når du er flink. Du er ikke det. Det er du som får samfunnet til å gli. Det er du som sørger for at noen snakker pent om arbeidsplassen din. Det er du som gjør en forskjell. Stå på!

Løgn skal ikke lønne seg

Overskrifta henspeiler på en nettkommentar i dag, under et innlegg om at en familie må ut etter 27 år i Norge. Familien det gjelder er et foreldrepar med tre barn som kom fra Damaskus i 1990, og hvor barna i familien etter hvert har fått egne barn – altså barn født i Norge. Familien fikk norsk statsborgerskap i 1997.

Nå er det besluttet at de skal ut av Norge. Miste statsborgerskapet. I likhet med en bioingeniør som kom hit for 17 år siden, da han var 14. Han har nå familie, utdanning og jobb. Betaler skatt. Bidrar til det norske fellesskapet. Akkurat som Somalias nye statsminister har gjort. Personlig synes jeg det er litt fornøyelig at Somalia har en norsk statsminister. Synd det ikke er i Kongo han regjerer. Da hadde vi kanskje fått French ut av fangehullet der. I disse sakene, og sikkert mange flere, brukes store ressurser på å avdekke om noen har kommet innafor grensene våre på feil grunnlag. Er det riktig å bruke ressurser på sånt? Er det riktig å ta fra mennesker statsborgerskapet på den måten vi ser her? Moralsk sett? Nevnte jeg Mullah Krekar? Nei, han forbigår vi i stillhet denne gang. Han har vel ikke norsk statsborgerskap heller, så han kan bli.

Disse sakene skaper engasjement i kommentarfeltene. I cybers egen gapestokk benytter mange seg av det de tror er ytringsplikt, hvor hovedmålet er å ta mannen, ikke ballen, og man kan kalle politikere, flyktninger, småjenter, naboer osv. for hva man måtte klare å finne på i sin kreative uberegnelighet. Alle må regne med å få sitt pass påskrevet i kommentarfeltene om de er litt uheldige. Ingen sak er for liten for nettrollenes tastaturielle kalasjnikov, og det gås ikke av veien for å skyte spurv med kanoner. Vokabularet av adjektiver og skjellsord er uuttømmelig. Og evnen til refleksjon over egen atferd er helt fraværende. Med en sånn åpenbar kollektiv forstyrrelse i den normale reguleringa av følelsesuttrykk og atferd er det mulig vi har med en slags smittsom frontallapp-erosjon å gjøre. Det går jo så mye om dagen. Etisk refleksjon er i alle fall ikke det første man tenker når kommentarfeltene gjennomgås.

På en god dag lar jeg meg underholde av folks bombastiske tone og ekstreme mangel på folkeskikk. Andre dager blir jeg skremt. Hva kan ikke disse menneskene finne på å gjøre om de skulle komme i maktposisjon? Disse som begrunner sine handlinger ut fra ideen om at noe er lov. Eller det er ikke lov. Helt uten refleksjon. Som om lovene er hugget i stein. Som om lov er synonymt med etisk riktig! I Auschwitz, for eksempel, og uten sammenligning for øvrig, ble tolv mennesker, en gang for litt over sytti år siden, hengt, for å ha hjulpet andre fanger å flykte. De hadde gjort noe som ikke var lov. De ble hengt i offentlighet, til skrekk og advarsel, så ingen andre skulle falle for fristelsen å hjelpe noen. De tolv hadde gjort noe som de styrende, lovmakerne, hadde definert som ikke lov. Samtidig hadde de gjort noe som veldig mange av oss ville karakterisere som riktig. Etisk riktig.

Det er heldigvis langt fra Auschwitz på første halvdel av 1940-tallet til dagens lille Norge, men likevel: moral og etikk er blitt noe vi i liten grad reflekterer over. Med unntak av dobbeltmoral da. Den lever fortsatt i beste velgående, men det får ligge. Etikk, det dreier seg nemlig ikke om å følge regler og retningslinjer, sier filosof Einar Øverenget her. I følge Øverenget finnes det lovlige handlinger som er kloke og lovlige handlinger som ikke er kloke. Hvorvidt statsborgerskapssakene og ressursene vi bruker på å gjennomgå disse eldgamle sakene er en klok eller uklok handling er det åpenbart uenighet om. Det forstår jeg når jeg leser kommentarene i cyber. Personlig mener jeg det er feil prioritering. Jeg mener vi er for sent ute. Saken er foreldet. Det er en uklok handling. Og er det klokt å rope så høyt i kommentarfeltene? Det er riktig nok lov, men er det klokt? Man kan jo stille spørsmål ved om enkelte bør beskyttes mot seg selv når de utviser så lav refleksjonsevne som kommer til syne i kommentarfeltene.

Har folk glemt sitt personlige ansvar for å reflektere over hva som er riktig? Tør vi ikke lenger å stå opp for det vi mener er riktig? Eller er det akkurat det de gjør, de som roper med store bokstaver?  Vi har faktisk et personlig ansvar, både for hva vi skriver i kommentarfeltene og hvilke holdninger vi har til viktige verdispørsmål. Hver dag burde vi stille oss spørsmålet: er dette riktig? I tide og utide bør vi gjøre det. Om de store og de små tingene. Vi må ikke bli et folk som gjemmer oss under dekke av at ja, men det er jo ikke lov. Eller det er lov. Eller det er jo vedtatt. Det er jo bestemt. Selv om det foreligger lovlig fattede vedtak, betyr det ikke nødvendigvis at det vi gjør er etisk riktig. Det er lov til å stille spørsmål og å tenke.

Personlig oppfatter jeg de som bruker de største bokstavene i kommentarfeltene som fullstendig avstumpet, men det kan jo være meg som ikke forstår.  Det skal jeg i grunnen reflektere litt videre på i fred og fordragelighet når jeg er ferdig med dette innlegget. Jeg synes uansett det er uklokt å bruke store ressurser på å ta statsborgerskapet fra mennesker som er kommet hit for en evighet siden. Ressursene kunne vært brukt til å gjennomgå helt andre saker. For eksempel å avdekke skatte- og trygdesvindel. Eller å gjennomgå Søviknessaken. Kanskje litt gammel den saken, men likevel. For løgn skal jo ikke lønne seg. Skal det vel?

 

 

Bortreist lammelår

I midten av desember leste jeg et innlegg om folket lengst nord i landet som møtte uvær og flyforsinkelser med sprudlende humør og overveldende livsglede (her). Det var en hyllest til finnmarkingene. Det humørfylte folket. Det gjestfrie folket. De med den dramatiske krigshistorien. De som fikk hjemmene sine brent. Hardhausene. De som står han av. De gjennomsubsidierte latsabbene som topper alle negative statistikker. Et folk med en så positiv livsinnstilling at de omdefinerer to døgn med uværsrelaterte forsinkelser til en sosial happening, hvor man endelig kunne ta seg tid til å lese bok, strikke litt og sosialisere seg med sine medreisende.

I likhet med mange andre lot jeg meg fascinere av historien. Jeg ble faktisk litt stolt av folket mitt. Ja, sånn er vi, tenkte jeg. Tar det som det kommer. Står han av. I storm og i stilla. Finnmarkingene var visstnok så glade da de endelig traff bakken i Alta at det utartet til kollektiv klapping. Som Finnmarking og ganske blid, men også med et godt utviklet repertoar av katastrofetanker når turbulensen blir for påtrengende, tror jeg at til og med jeg kunne blitt revet med i trampeklapp ved landing etter to døgn med flyving i storm, til tross for at jeg synes slik atferd er umåtelig harry. Den ekstreme takknemligheten for at det gikk bra også denne gangen ville nok overskygget min mer snobbete holdning som tilsier at man ikke klapper når flyverne setter nedslag.

Jeg synes det er ganske uproblematisk å håndtere forsinkelser når årsaken er uvær. Da er det lett å fremstå som en positiv og fornøyd nordboer. Været får man som kjent ikke gjort noe med. Men etter å ha reist på årets første dag har jeg vært nødt til å revurdere oppfatningen av meg selv som blid og tålmodig. At flyet jeg var i måtte fly forbi Bodø og heller lande på Værnes var greit nok. Absolutt til å leve med, og ingenting å miste humøret av. Men når folk ikke gjør jobben sin forvandles jeg til en glefsende pitbull. Værnes hadde nemlig ingen lokal Tore Samuelsen* på jobb. Ikke noe tilsvarende heller. Å beholde tålmodigheta og humøret over kritisk nivå når man møter en mur av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse er en kunst. Jeg ble rett og slett litt misfornøyd i starten av det nye året. Og det er ikke bra, siden jeg liker å være fornøyd.

Jeg er nemlig stort sett det. Fornøyd og positiv. Sånn grunnleggende sett, på min introverte måte. Jeg er fornøyd med NAV. Med maten. Med fastlegen. Servicen på butikken. Med folk flest. Avinor. Og Widerøe. SAS. NSB. PST. Kollegaene. Gemalen. Ungene mine. Julegavene. Været. Uværet. Strekkmerkene på magen. Livet generelt. Og hvis jeg kan unngå å kaste mat er jeg ekstra fornøyd.

Jeg liker nemlig ikke å kaste fullt brukbar mat. Jeg vet ikke om det er den læstadianske arven som slår inn, eller om det bare er alderen som tynger; det har i alle fall blitt verre med årene. For meg som er pendler har det som konsekvens at jeg enten må gi bort mat når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet, eller jeg må ta med meg det som kan komme til å bli ødelagt i den perioden jeg er borte. Det føles helt feil å kaste en pose gulrøtter på ett sted, for så å kjøpe en ny pose på det andre stedet. Nå etter jul da jeg skulle forflytte meg fra Lakselv til Bodø tok jeg med en pose gulrøtter, et par røde epler, en åpnet boks baconpostei og en halvspist ost. Sært, kanskje, men dog. I tillegg hadde jeg med meg noen frysevarer. Det har jeg alltid når jeg reiser fra nordøst mot sørvest. Denne gangen besto frysepakken av et kortreist lammelår og litt multer.

Turen startet med en god times forsinkelse fra Lakselv. Vi lå godt an til å miste flyet fra Tromsø til Bodø. Heldigvis var Bodøflyet såpass forsinket at de valgte å vente noen ekstra minutter på oss. Med høy puls stupte vi inn i Bodøflyet, full av takknemlighet og glede over at både værgudene og personalet hos Widerøe og SAS var på vår side. Nå lå alt an til at vi skulle komme oss til Bodø innen en knapp time. På tur inn mot Bodø, noen få minutter før landing, begynte plutselig flyet å stige. Kapteinen avbrøt jammen landinga. Aggressive snøbyger samlet seg brått over banen, og Avinorgutta klarte rett og slett ikke å få fjernet snøen fort nok. Etter en halvtimes sirkling over Bodø dro vi videre mot Trondheim. Ikke stort å gjøre med det. Både jeg og gemalen har lang erfaring med å bli vær- og askefaste, så vi vet at personalet på bakken ordner opp, og vi kommer oss alltid til bestemmelsesstedet innen rimelig tid. Jeg var med andre ord fortsatt positivt innstilt og hadde humøret i behold.

Umiddelbart etter landing på Værnes fikk vi beskjed fra kapteinen at vi Bodøværinger var ombooket til flyet klokken 06.50 dagen etter, og at vi ville bli transportert til hotellet for overnatting umiddelbart etter at vi hadde hentet ut bagasjen. Det tok tre kvarter før vi fikk bagasjen. Sånt skjer. Jeg og gemalen fikk ordnet oss toalettmapper og matkuponger. En av fordelene med å fly mye er at vi vet hva vi skal ha når vi strander. Det var imidlertid folk her som ikke visste det. Og de ansatte som var på jobb i ankomstservice hadde åpenbart ikke tenkt å informere om det. Så det ble min og gemalen sin oppgave. Vel. Det er greit å kunne gjøre nytte for seg av og til.

Siden kjøkkenet på hotellet var stengt måtte matkupongene brukes før vi dro fra flyplassen. Dermed gikk tida. To og en halv time etter landing kom vi oss avgårde med bussen. Da var det blitt midnatt. Av bussjåføren fikk vi beskjed om at vi ville bli hentet neste morgen klokken 05.45, så nå var det bare å få lammelåret og multebæra i trygg forvaring i hotellets fryserom, og kjølevarene inn i den nedlagte minibaren på rommet, før vi fikk oss noen tiltrengte timer under dyna.

Morgenen etter var brutal. Vi møtte i resepsjonen halv seks og fikk lammelåret på plass i sekken. Da kom beskjeden om at bussen var innstilt, men at det ville komme en ny buss klokken 7.30. Altså etter at flyet vårt var gått. Så da var det bare å ta taxi til flyplassen. Det gikk heldigvis knirkefritt. Alt vel så langt, både med meg, gemalen og lammelåret. Men så gikk det plutselig fra galt til verre: Ingen av de tredve passasjerene var ombooket til morgenflyet. Så der sto vi. Og ingen kunne hjelpe oss. Det var nemlig noen i Oslo som hadde ansvaret for å booke oss om, fikk vi beskjed om. Så dessverre: dere må  bare vente på sms med informasjon om avreise. Mannen bak skranken var hyggelig. Vi forholdt oss til det han sa. Vi satte oss ned og ventet. En hel gjeng med mennesker som skulle til Bodø. Vi ventet enda mer. På sms fra noen. I Oslo. Nesten som å vente på telefon fra Norsk Tipping. Fortsatt var humøret greit, for nå begynte jeg å se komikken i det.

En og annen fikk en sms og forsvant, men det var langt mellom dem. Etter en telefon til SAS begynte humøret mitt å synke. Jeg fikk nemlig beskjed om at ombooking måtte gjøres på Værnes. Da gikk det opp for meg at det ikke var været som var problemet lenger. Det var noen som ikke hadde gjort jobben sin kvelden før. Og noen andre lokalt her som ikke turte å ta ansvar. Her burde det vært noen flinke piker av begge kjønn som kunne tatt litt ekstraordinært ansvar og strukket seg litt lenger enn absolutt påkrevd. Vi ble nemlig vitne til en øvelse i informasjonssvikt og ansvarsfraskrivelse som sannsynligvis ingen i SAS eller Widerøe vil være bekjent av. Det var som om ingen visste av oss.

Nå begynte gemalen å miste tålmodigheta. Det er alltid interessant når det skjer. Han dro meg og noen andre Bodøfolk med seg til serviceskranken. Gemalen trykket på knappen for folk med gullmedlemskap og ble kjapt ekspedert. Damen bak skranken hørte litt motvillig på oss, vi var jo tross alt ikke hennes ansvar. Men her var det en som tok ansvaret selv om hun ikke hadde det. All ære til henne! Hun ringte vaktsjefen, forklarte situasjonen og utbrøt irritert: Jammen kjære vene, de kunne jo vært hjemme for lenge siden! Det var åpenbart at noen lenger bak ikke hadde gjort jobben sin, og nå ble det hennes jobb å håndtere oppgitte passasjerer. Hun booket om gemalen på et direktefly klokken 11 og meg på melkeruta. Jeg nektet å forholde meg til melkeruta og insisterte på at jeg skulle fly direkte sammen med gemalen. Hun gav seg etter hvert, og vi hadde et problem mindre. I motsetning til de som måtte vente enda lenger.

Neste gang jeg blir offer for snøbyger eller andre værfenomener håper jeg at jeg strander lenger nord enn Værnes. Det kan se ut som det er litt bedre rutiner for å håndtere noen ekstra passasjerer nordpå. Uansett, vi kom oss til slutt avgårde, mens andre satt igjen og ventet. Midtveis mellom Trondheim og Bodø kom jeg til å tenke på osten og gulrøttene som lå i minibaren på hotellet. Brått kom humøret tilbake. Jeg kunne liksom se for meg minibaren fylt til randen av alskens halvspist mat. Det var godt å kjenne at latteren boble inni meg. Nå lå det an til happy ending. Godt humør og nydelig vintervær i Bodø. Og når du tror at alt er over, at alt er på stell, så inntreffer selvfølgelig tingenes iboende faenskap: bagasjen var forsvunnet. Lammelåret var ikke lenger kortreist, det var bortreist.

*Tore Samuelsen: betegnelse  på en ekstremt serviceinnstilt og blid person, en såkalt riktig person på riktig sted, som ikke er redd for å ta ansvar og som er på jobb for å gjøre jobben sin. 

Min mor, gangsteren

I dag lot jeg meg fascinere av en dame som satt og strikket inne på et kjøpesenter. Hun bare satt der, helt uten å selge noe. På en helt vanlig kjøpesenterbenk. En helt vanlig dame. I en helt vanlig by. Vennlig strikkende, mens vi andre hastet forbi med handleposene våre. Jeg synes det var et hyggelig syn. Overhodet ikke noe plagsomt med hennes tilstedeværelse. Omtrent som de mest rusa tiggerne. Sitter i ro. Gjør ingen fortred.

Kanskje var den strikkende damen plassert der av senterledelsen, med viten og vilje, for å spre julefred og en beroligende atmosfære blant oppkavede og førjulsstressa kunder? Sånne strikkende damer har nemlig skikkelig beroligende effekt. Virker som benzodiazepiner. I alle fall på meg. De utstråler en egen ro. Det er ingenting aggressivt knivstikkende over dem. De sprer ingen angst. Hjernen min skjønner intuitivt at disse er i en helt annen kategori enn klovner med balltre og menn med kniv.

Sånne strikkedamer burde vært plassert ut på strategiske steder for å dempe aggresjonsnivået i samfunnet. På arbeidsplasser. Skoler. Venterommet hos NAV. Møterom i offentlig forvaltning. På forelesninger. Særlig på de forelesningene jeg selv må holde. Der vil jeg helst ha flest mulig strikkende. Da slipper jeg de intense blikkene fra voksne studenter som følger med. Strikkerne har blikket på strikketøyet, men de følger med likevel. Ut fra farta på strikkepinnene er det mulig å vurdere hvor konsentrert de er. Pinnene deres stopper nemlig når de konsentrerer seg. Eller når de lurer på noe; når det er noe de ikke forstår. Noen ganger kan man også høre at strikkepinnene aksellererer, som om de blir mer aggressive i strikkingen. Gjennom fartsøkningen kommuniserer de et eller annet. Kanskje er de provosert av budskapet mitt, eller kanskje er de bare uenige. Men kom i alle fall ikke her og si at det ikke er mye ikke-verbal kommunikasjon i strikking.

Så ære være dere strikkende mennesker. Jeg trenger at dere er i verden. Dere må gjerne formere dere; bli flere. Jeg føler meg trygg når dere strikker i tide og utide. Men alle er ikke som meg. Noen går nemlig helt i peak når de må forholde seg til klirrende strikkepinner. Heller enn å finne det lett beroligende, blir de tvert i mot aggressive av strikkelyden. Kanskje har de dårlig erfaring med strikkepinner fra barndommen. Eller kanskje de tvert i mot mangler positive erfaringer med strikkende mennesker. Jeg har flere ganger hørt folk sukke tungt og kaste stygge blikk mot strikkerne når de klirrer som verst på møter. Disse irritable artsfrendene mine finner ikke det fnugg av beroligende effekt i strikkende mennesker. Forstå det den som kan. Mulig de har auditive prosesseringsvansker? Da man man jo være lett overfølsom for lyd og svært distraherbare for bakgrunnsstøy. Det er en ærlig sak, det. Plagsomt, tror jeg. Da kan man alternativt  tipse strikkerne om at det finnes bambuspinner som er mer stillegående enn de tradisjonelle pinnene. Sånn er det jo for øvrig med alt nymotens. Alle elektriske apparater har blitt mindre lydproduserende med årene. Kjøleskap, tv, mikrobølgeovn. Det er vel bare mixmasteren og motorsaga som holder stand med sitt infernalske lydnivå.

Når det gjelder mine egne strikkeferdigheter, så er de nok innenfor norsk standard. Jeg behersker både rett og vrang. Kunststrikk. Ullsokker. Hælfelling. Går helt fint. Men for å være helt ærlig: å strikke virker ikke særlig beroligende på meg. Jeg blir så lei. Alt for fort blir det K-J-E-D-E-L-I-G! Etter kort tid får jeg sånn kløe i kroppen at jeg ikke klarer å sitte stille.  Blir utilbørlig rastløs. Lett aggressiv. Passiv aggressiv, riktignok, men aggressiv er aggressiv. Jeg har strikkekurven full av garn og halvfullendte prosjekter. Et helt arsenal. Ullsokker, for eksempel. Det blir aldri mer enn en og en kvart. Knapt. Nesten ferdige duker i kunststrikk. Votter. Enda flere sokker. Til og med et ullpledd. Lappeteppeullpledd av det mer avanserte slaget. Ulikt mønster i de ulike lappene. Skikkelig stilig. Planen var at pleddet skulle være ferdig da jeg og gemalen flyttet inn i pendlerboligen i Bodø. I september 2015. Status på pleddet pr i dag er at det er akkurat like stort som det var i august 2015. I motsetning til andre pledd reiser mitt halvferdige pleddet ganske mye. Med fly. Jeg har hatt det med mellom Lakselv og Bodø utallige ganger, uten at det har blitt noe større. Jeg har ikke kjent en bitteliten gnist av strikkelyst en eneste gang i høst. Eller i sommer. Eller sist vår. Jeg klarer bare ikke å strikke på det. Jeg har prøvd å overtale meg selv. Mildt press. Tryglet og bedt. Lagt det frem. Midt i åsynet. I ukevis. Men nei. Ingen ting hjelper. Å tvinge meg selv til å strikke er uaktuelt. Det kjennes bare helt feil. Det er liksom greit å presse seg over dørstokken for å gå en tur, men å klyve over den samme jævla stokken for å strikke, er helt uaktuelt. Helt. Jeg kan ikke strikke på kommando. Men jeg vet at lysta til å strikke kommer tilbake en gang. Helt sikkert. Når jeg blir pensjonist, kanskje. Men da har vi vel ikke pendlerbolig lenger.

Det er forresten ikke mange år siden strikkepinner var ansett som en alvorlig trussel for flyfarten og vår alles sikkerhet. Da var selv den mest troskyldige gamle bestemor ansett som hardbarka kriminell og ikke til å stole på. Her skulle myndighetene være føre var og avverge flykapring utløst av strikkepinner. I ettertid kan det virke en smule overnervøst. Strikkepinner er neppe mer farlig enn en penn. Eller en kam. Men tanken på at gamle bestemødre kunne tatt løs som terrorister er jo litt fornøyelig, da. Kan levende forestille meg min mor på nesten åtti reise seg fra setet sitt, for eksempel fra14 A, strene frem mot cockpit med taktfaste steg og sprenge seg gjennom døra inn til flyverne. Med strikkepinnen hevet. Kanskje en rundpinne, for alt jeg vet. De stakkars flyverne ville vært vettskremte. Og bare tanken på at hun, min mor, ved hjelp av den samme pinnen, faktisk ville sette de redde flyverne ut av spill, ta over spakene og fly rett mot Oslo Plaza eller en annen høy bygning, gir meg en intens følelse av skrekkblandet fryd. Absurd. Det er mammaen sin, det. Morsom tanke. Min mor: Gangsteren.