Allerede før vi fikk farge-tv hadde vi en slags spa-salong i Brennelv, hvor småjentene kunne få tatt hull i ørene. Det var ikke en spa-salong slik folk flest forstår ordet i dag. Det var et helt vanlig hjem. Hjemmet til familien Hanssen. Mor i huset, Aina, var en kløpper til å ta hull i ørene på bygdas jenter. Hun var mye kjappere og mer skånsom enn de pistollignende greiene man bruker i dag, hvor man skyter hull til øredobbene. Heldigvis for Aina var ikke piercing oppfunnet, så hun ble spart for ønsker om hull i navlen, øyenbryn og tunga. Nå tviler jeg ikke et øyeblikk på at Aina helt fint hadde klart å ordne piercinger hvor man nå ville ha dem, men jeg er ikke sikker på om hun hadde villet. Det skal jeg imidlertid ikke spekulere i. De som lurer får spørre henne en dag det passer.
Jeg aner ikke hvilken type nål Aina brukte for å lage hull i øreflippene våre. Sprøytespisser, kanskje? Hun jobbet jo på apoteket, og hadde sikkert kjennskap til ulike remedier som kunne egne seg. Kanskje brukte hun bare vanlig synål. Jeg vet faktisk ikke. Jeg husker imidlertid godt da jeg som ti-tolvåring satt på kjøkkenet hennes, spent som bare en unge kan være, og ventet på å få hull i ørene. Aina renset øreflippen min og bedøvde den ved å klipe hardt. Så stakk hun. Fort og effektivt. Jeg kjente ingenting. Absolutt ingenting. Aina tredde på øredobben som var kjøpt for anledningen, og vipps – så var jeg fin og fjong og klar for ungdomstiden.
Ungdomstiden i Brennelv var preget av den samme friheten vi hadde hatt i barndommen. Fredagene valgte vi ofte å være hjemme hos foreldrene. Da forgrep vi oss på potetgullposen, drakk brus og så på Derrick. Eller dekkdekktimen som vi sa. Resten av helga ble brukt til sosialisering med jevnaldrende. Vi jentene samlet oss gjerne på rommet til en av Brennelvjentene, og hørte på Suzi Quatro, Kiss og Runaways, før vi dro ut og hang med guttene i Quarry Boys – Brennelvs legendariske rockeband. Quarry Boys har spilt på de fleste store scenene i området. Det sies til og med at de er det aller første bandet som sto på scenen til Midnattsrocken – i 1984. Nå må jeg bare, sånn for ordens skyld, nevne at bandet egentlig var fra Østerbotn, noen få kilometer øst for Brennelv. Men for utenforstående går det nok for det samme, vi er jo samme ulla.
De fleste av oss sverget til nikotin fra tidlig ungdomsalder. For min del gikk det i mentolsigaretter, sigaretter som for øvrig blir forbudt i Norge i 2024. Det er en tid for alt. Gudskjelov. Smaken av mentol gjorde at jeg kunne holde ut røykinga. Andre sverget til rullings. Petterøes 3. Tror det var vanligst. Og personlig meldte jeg overgang til Petterøes da jeg etter hvert ble mer innrøyka. Til røyken drakk vi gjerne kirsebærvin. Ikke fordi det var godt, men fordi det var lett tilgjengelig. Det sto rett foran øynene våre. I boden til foreldrene til ei av jentene i bygda. Så da tok vi det. Det man finner eier man, liksom. Godt ingen av oss skulle bli justisminister. Jeg ser for meg overskriftene i VG. Nrk. Dagbladet. Norges nye justisminister stjal alkohol. Krigstyper, må vite. Uansett: Hjemmelaga kirsebærvin er ikke det beste som er produsert i bygda. Det smakte ganske stygt. Godt vi kunne late som promillen var høyere enn den i realiteten var – da slapp vi å drikke mer enn nødvendig. Liksom-selvtillita var til å ta og føle på. Vi var forvokste barn, men trodde vi var voksne.
Mange lørdager dro vi på fest til Børselv. Børselv bygdehus. Det var der det skjedde. Folk traff folk. Mennesker fra ulike bygder møttes. Det var levende musikk. God stemning. Røykfullt lokale. Askebeger på bordene. Ingen gikk ut for å røyke, kun for å slåss. Den gang slåss man på en langt mer sivilisert måte enn i dag. Det var uhørt å sparke motparten i hodet når vedkommende lå nede. Og man brukte i alle fall ikke kniv på hverandre. Poenget var aldri å ta livet av noen, eller å gjøre andre alvorlig funksjonshemmet. Sånt kom senere.
«Gud bevare 70-åran. Skål før dæm og skål førr såran» (Zoo).
Vi småjentene fra Brennelv var altfor unge til å komme inn på festen, men med lekre øredobber, puppene skutt frem og selvtillita skrudd opp til max styrke, klarte vi å overbevise vaktene om at vi var fylt 16. Vår største utfordring var transporten – å komme seg til Børselv. Fire mil var altfor langt å sykle i finstasen. All tida vi hadde brukt med krølltanga ville være bortkastet, om vi skulle utsette håret for en vindfull sykkeltur. Vi kunne heller ikke be foreldrene våre kjøre oss. Vi hadde jo aldri i verden fått lov til å dra om de hadde visst hvor vi skulle. Løsninga ble haiking. Den gang var ikke folk redd for å ta på haikere, så det ordnet seg alltid. En sjelden gang fikk vi til og med haik med musikerne. Silverstone. Zoo. Det var skikkelig kult. Satt bakerst i bussen og følte oss viktige. Fullstendig starstruck.
I etterpåklokskapens lys er det lett å se at det kanskje ikke var så lurt med all haikinga, selv om det som oftest gikk bra. Personlig var jeg heldig. Ikke alle jenter var det. Det fantes drittsekker allerede da. Vi hadde imidlertid dårlig utviklede katastrofetanker. Naturlig nok. Det er noe som kommer med årene. Aldri bekymret vi oss for at transporten kunne være farlig. Bekymringen handlet utelukkende om vi ville rekke festen eller ikke.
Vi var unge og udødelige. Og hjemtransporten tenkte vi i alle fall ikke på. Jeg kan ikke huske at det noen gang var tema. Det ordnet seg jo alltid. Og skulle det blitt problemer, teoretisk sett, kunne vi jo bare sitte på trappa til Børselv bygdehus og vente på at det skulle bli morgen. Go mårn fra Børselv, liksom. Foreldrene våre ville selvfølgelig etterlyst oss når de våknet og oppdaget at vi ikke var kommet hjem. Da ville de lokalisert oss via kontaktnettet sitt, som definitivt ikke var oppslagstavla på Facebook, men en helt vanlig telefon – med ledning. En såkalt fasttelefon. Vi hadde jo det. I alle fall de fleste. Det er tross alt ikke steinalderen jeg skriver om. Når opphavet hadde lokalisert oss, ville de hentet oss. Det aner meg at det ville blitt en noe ubekvem biltur hjemover, siden vi neppe hadde stått særlig høyt i kurs. Heldigvis ble det aldri sånn. Vi fikk jo haik.
Foto: Lars Paulsen
Brennelvværingen 