Tirsdag inntraff katastrofen. Angsten bredte seg over landet. Gråt og tenners gnissel. Vi måtte spise middag uten mulighet for å dokumentere begivenheten. Null informasjon om fesk-og-potedes til våre venner på nett. Vi måtte ta til takke med de som var fysisk til stede. Snakke med dem. Mange oppdaget at de faktisk bor sammen med andre individer. Partner. Barn. Hund. Katt. Individer de helt hadde glemt. Noen kunne erkjenne at de bodde sammen med hyggelige mennesker. Andre var ikke like heldige. Noen måtte bare innse at de bodde med fremmede. I flere minutter måtte en stor del av befolkninga konversere på gammelmåten, før normaltilstanden oppsto. Vi snakker selvfølgelig Facebooks død og oppstandelse.
Jeg vet ikke hvor lenge katastrofen varte. Kanskje et kvarter? En halv time? Kanskje en hel time, for alt jeg vet. Jeg fikk det nemlig ikke med meg. Akkurat denne tirsdagen, i 2024, kom jeg i skade for å sovne på sofaen. Det er så typisk! Når det endelig inntreffer en katastrofe eller krise eller sensasjon – en verdensbegivenhet – ja, da sover jeg. Det skjedde i 2019 og. Da var det jordskjelv i Lakselv. Jeg sov jeg meg gjennom hele ekstremsituasjonen. Den gang var heldigvis lokale medier våkne, slik at jeg kunne forlyste meg med hendelsen i ettertid. Facebook var også oppe og gikk, så jeg fikk rikholdig informasjon om hvordan folk hadde opplevd skjelvet – eller katastrofen, om du vil. Ut fra øyevitneskildringene var dette et av de verste jordskjelvene vi har hatt på kloden de siste hundre årene. I alle fall i Lakselv. Richters skala ble nesten sprengt. 2,4. Intet mindre. Noen hadde faktisk opplevd at glassene vibrerte i skapene under skjelvet. Mens jeg altså sov, og ikke fikk ta del i oppstandelsen.
Av en eller annen grunn var det få krise- og katastrofe-oppslag da Facebooks midlertidige død inntraff på tirsdag. Det er til å undres over. Den fjerde statsmakt dytter jo kontinuerlig på oss katastrofer og kriser. Og da tenker jeg ikke på de virkelige krisene, som krigen i Gaza eller i Ukraina, hungersnød og naturkatastrofer. Jeg tenker mer på de bagatellmessige «krisene», som mangel på potetgull, snubling på fotballbanen og katastrofale påkledninger på ulike kjendisfester. Slikt får gjerne synlige overskrifter. For ikke å snakke om antall stengte veier og alminnelig vintervær. Krigstyper i rødt og svart – uttrykt med versaler. Krisemaksimering på høyt nivå. Ulv-ulv, liksom. Eller klikk-klikk, kanskje. Alt for å generere trafikk på avisenes nettsteder. Man kan lurer på om det ikke lenger er noen hjemme – verken i mediene eller hos oss lesere. Vi får det jo servert fordi vi vil ha det. Fordi vi responderer på det. Overvåking av trafikken på medienes nettsidene viser hva som genererer klikk – og det er jo det vi får mer av. Om ingen klikket seg inn på disse overskriftene, hadde ikke mediene gitt oss det. De gir oss det vi vil ha – brød og sirkus altså. Hjernen vår vil ha drama. Ser vi noe som kan minne om kriser eller sensasjoner går vi rett på. Pinlig, men sant.
Det er ikke rart at den gjennomsnittlige IQ-en har gått ned i befolkninga, og nå holder seg på romtemperert nivå. Vi bruker jo ikke hjernen aktivt lenger. Vi har logget av. Det ble bekreftet av en annen nyhet, samme dag som Facebook lå nede, da spørsmålet om det er riktig av kongen å reise på ferie og om vi virkelig skal betale for å få han hjem. Personlig synes jeg det er på sin plass å drøfte om vi skal holde oss med et monarki, men når vi først har det får vi bare hente kongen – fra der han til enhver tid måtte befinne seg. Det var jo ikke Durek vi skulle bekoste hjem. Det var selveste kongen. Det har sin pris å ha en fornuftig og oppegående konge, som har brukt livet sitt på landet vårt. De som ikke synes det var riktig å hente han hjem, kan jo eventuelt starte en spleis og sørge for at han har en eksklusiv reiseforsikring neste gang han skal på ferie.
Kanskje har den fjerde statsmakt hatt sin tid, når de bruker spalteplass på sladder og påkledning, og er mest opptatt av klikk? Personlig tror jeg vi trenger våkne medier, som avdekker maktmisbruk. Systemfeil. Tull med reiseregninger og pendlerboliger. Som stiller spørsmål med hva vi bruker ressursene på. Som bidrar til å sikre at folk får det de har krav på. Men sladder og liksom-kriser, det klarer vi vel å ta oss av selv, gjør vi ikke? Vi har jo klart det helt siden oppstandelsen. Det er bare å gå på kafe og sladre litt. Både enkelt og hyggelig. Og gratis. Eventuelt kan vi bare ta det på Facebook. Mange liker jo å legge ut det meste der. Da når man mange, og man slipper vær varsom-plakaten og eventuell klage til PFU. Inntil mediene strammer seg opp er det bare en ting å si:
Den fjerde statsmakt – vi lyser fred over ditt minne. Amen.
Brennelvværingen 