Ungdomstid i fasttelefonens tid

Allerede før vi fikk farge-tv hadde vi en slags spa-salong i Brennelv, hvor småjentene kunne få tatt hull i ørene. Det var ikke en spa-salong slik folk flest forstår ordet i dag. Det var et helt vanlig hjem. Hjemmet til familien Hanssen. Mor i huset, Aina, var en kløpper til å ta hull i ørene på bygdas jenter. Hun var mye kjappere og mer skånsom enn de pistollignende greiene man bruker i dag, hvor man skyter hull til øredobbene. Heldigvis for Aina var ikke piercing oppfunnet, så hun ble spart for ønsker om hull i navlen, øyenbryn og tunga. Nå tviler jeg ikke et øyeblikk på at Aina helt fint hadde klart å ordne piercinger hvor man nå ville ha dem, men jeg er ikke sikker på om hun hadde villet. Det skal jeg imidlertid ikke spekulere i. De som lurer får spørre henne en dag det passer.

Jeg aner ikke hvilken type nål Aina brukte for å lage hull i øreflippene våre. Sprøytespisser, kanskje? Hun jobbet jo på apoteket, og hadde sikkert kjennskap til ulike remedier som kunne egne seg. Kanskje brukte hun bare vanlig synål. Jeg vet faktisk ikke. Jeg husker imidlertid godt da jeg som ti-tolvåring satt på kjøkkenet hennes, spent som bare en unge kan være, og ventet på å få hull i ørene. Aina renset øreflippen min og bedøvde den ved å klipe hardt. Så stakk hun. Fort og effektivt. Jeg kjente ingenting. Absolutt ingenting. Aina tredde på øredobben som var kjøpt for anledningen, og vipps – så var jeg fin og fjong og klar for ungdomstiden.

Ungdomstiden i Brennelv var preget av den samme friheten vi hadde hatt i barndommen. Fredagene valgte vi ofte å være hjemme hos foreldrene. Da forgrep vi oss på potetgullposen, drakk brus og så på Derrick. Eller dekkdekktimen som vi sa. Resten av helga ble brukt til sosialisering med jevnaldrende. Vi jentene samlet oss gjerne på rommet til en av Brennelvjentene, og hørte på Suzi Quatro, Kiss og Runaways, før vi dro ut og hang med guttene i Quarry Boys – Brennelvs legendariske rockeband. Quarry Boys har spilt på de fleste store scenene i området. Det sies til og med at de er det aller første bandet som sto på scenen til Midnattsrocken – i 1984. Nå må jeg bare, sånn for ordens skyld, nevne at bandet egentlig var fra Østerbotn, noen få kilometer øst for Brennelv. Men for utenforstående går det nok for det samme, vi er jo samme ulla.

De fleste av oss sverget til nikotin fra tidlig ungdomsalder. For min del gikk det i mentolsigaretter, sigaretter som for øvrig blir forbudt i Norge i 2024. Det er en tid for alt. Gudskjelov. Smaken av mentol gjorde at jeg kunne holde ut røykinga. Andre sverget til rullings. Petterøes 3. Tror det var vanligst. Og personlig meldte jeg overgang til Petterøes da jeg etter hvert ble mer innrøyka. Til røyken drakk vi gjerne kirsebærvin. Ikke fordi det var godt, men fordi det var lett tilgjengelig. Det sto rett foran øynene våre. I boden til foreldrene til ei av jentene i bygda. Så da tok vi det. Det man finner eier man, liksom. Godt ingen av oss skulle bli justisminister. Jeg ser for meg overskriftene i VG. Nrk. Dagbladet. Norges nye justisminister stjal alkohol. Krigstyper, må vite. Uansett: Hjemmelaga kirsebærvin er ikke det beste som er produsert i bygda. Det smakte ganske stygt. Godt vi kunne late som promillen var høyere enn den i realiteten var – da slapp vi å drikke mer enn nødvendig. Liksom-selvtillita var til å ta og føle på. Vi var forvokste barn, men trodde vi var voksne.

Mange lørdager dro vi på fest til Børselv. Børselv bygdehus. Det var der det skjedde. Folk traff folk. Mennesker fra ulike bygder møttes. Det var levende musikk. God stemning. Røykfullt lokale. Askebeger på bordene. Ingen gikk ut for å røyke, kun for å slåss. Den gang slåss man på en langt mer sivilisert måte enn i dag. Det var uhørt å sparke motparten i hodet når vedkommende lå nede. Og man brukte i alle fall ikke kniv på hverandre. Poenget var aldri å ta livet av noen, eller å gjøre andre alvorlig funksjonshemmet. Sånt kom senere.

«Gud bevare 70-åran. Skål før dæm og skål førr såran» (Zoo).

Vi småjentene fra Brennelv var altfor unge til å komme inn på festen, men med lekre øredobber, puppene skutt frem og selvtillita skrudd opp til max styrke, klarte vi å overbevise vaktene om at vi var fylt 16. Vår største utfordring var transporten – å komme seg til Børselv. Fire mil var altfor langt å sykle i finstasen. All tida vi hadde brukt med krølltanga ville være bortkastet, om vi skulle utsette håret for en vindfull sykkeltur. Vi kunne heller ikke be foreldrene våre kjøre oss. Vi hadde jo aldri i verden fått lov til å dra om de hadde visst hvor vi skulle. Løsninga ble haiking. Den gang var ikke folk redd for å ta på haikere, så det ordnet seg alltid. En sjelden gang fikk vi til og med haik med musikerne. Silverstone. Zoo. Det var skikkelig kult. Satt bakerst i bussen og følte oss viktige. Fullstendig starstruck.

I etterpåklokskapens lys er det lett å se at det kanskje ikke var så lurt med all haikinga, selv om det som oftest gikk bra. Personlig var jeg heldig. Ikke alle jenter var det. Det fantes drittsekker allerede da. Vi hadde imidlertid dårlig utviklede katastrofetanker. Naturlig nok. Det er noe som kommer med årene. Aldri bekymret vi oss for at transporten kunne være farlig. Bekymringen handlet utelukkende om vi ville rekke festen eller ikke.

Vi var unge og udødelige. Og hjemtransporten tenkte vi i alle fall ikke på. Jeg kan ikke huske at det noen gang var tema. Det ordnet seg jo alltid. Og skulle det blitt problemer, teoretisk sett, kunne vi jo bare sitte på trappa til Børselv bygdehus og vente på at det skulle bli morgen. Go mårn fra Børselv, liksom. Foreldrene våre ville selvfølgelig etterlyst oss når de våknet og oppdaget at vi ikke var kommet hjem. Da ville de lokalisert oss via kontaktnettet sitt, som definitivt ikke var oppslagstavla på Facebook, men en helt vanlig telefon – med ledning. En såkalt fasttelefon. Vi hadde jo det. I alle fall de fleste. Det er tross alt ikke steinalderen jeg skriver om. Når opphavet hadde lokalisert oss, ville de hentet oss. Det aner meg at det ville blitt en noe ubekvem biltur hjemover, siden vi neppe hadde stått særlig høyt i kurs. Heldigvis ble det aldri sånn. Vi fikk jo haik.

Quarry Boys
Foto: Lars Paulsen

Facebooks død og oppstandelse

Tirsdag inntraff katastrofen. Angsten bredte seg over landet. Gråt og tenners gnissel. Vi måtte spise middag uten mulighet for å dokumentere begivenheten. Null informasjon om fesk-og-potedes til våre venner på nett. Vi måtte ta til takke med de som var fysisk til stede. Snakke med dem. Mange oppdaget at de faktisk bor sammen med andre individer. Partner. Barn. Hund. Katt. Individer de helt hadde glemt. Noen kunne erkjenne at de bodde sammen med hyggelige mennesker. Andre var ikke like heldige. Noen måtte bare innse at de bodde med fremmede. I flere minutter måtte en stor del av befolkninga konversere på gammelmåten, før normaltilstanden oppsto. Vi snakker selvfølgelig Facebooks død og oppstandelse.

Jeg vet ikke hvor lenge katastrofen varte. Kanskje et kvarter? En halv time? Kanskje en hel time, for alt jeg vet. Jeg fikk det nemlig ikke med meg. Akkurat denne tirsdagen, i 2024, kom jeg i skade for å sovne på sofaen. Det er så typisk! Når det endelig inntreffer en katastrofe eller krise eller sensasjon – en verdensbegivenhet – ja, da sover jeg. Det skjedde i 2019 og. Da var det jordskjelv i Lakselv. Jeg sov jeg meg gjennom hele ekstremsituasjonen. Den gang var heldigvis lokale medier våkne, slik at jeg kunne forlyste meg med hendelsen i ettertid. Facebook var også oppe og gikk, så jeg fikk rikholdig informasjon om hvordan folk hadde opplevd skjelvet – eller katastrofen, om du vil. Ut fra øyevitneskildringene var dette et av de verste jordskjelvene vi har hatt på kloden de siste hundre årene. I alle fall i Lakselv. Richters skala ble nesten sprengt. 2,4. Intet mindre. Noen hadde faktisk opplevd at glassene vibrerte i skapene under skjelvet. Mens jeg altså sov, og ikke fikk ta del i oppstandelsen.

Av en eller annen grunn var det få krise- og katastrofe-oppslag da Facebooks midlertidige død inntraff på tirsdag. Det er til å undres over. Den fjerde statsmakt dytter jo kontinuerlig på oss katastrofer og kriser. Og da tenker jeg ikke på de virkelige krisene, som krigen i Gaza eller i Ukraina, hungersnød og naturkatastrofer. Jeg tenker mer på de bagatellmessige «krisene», som mangel på potetgull, snubling på fotballbanen og katastrofale påkledninger på ulike kjendisfester. Slikt får gjerne synlige overskrifter. For ikke å snakke om antall stengte veier og alminnelig vintervær. Krigstyper i rødt og svart – uttrykt med versaler. Krisemaksimering på høyt nivå. Ulv-ulv, liksom. Eller klikk-klikk, kanskje. Alt for å generere trafikk på avisenes nettsteder. Man kan lurer på om det ikke lenger er noen hjemme – verken i mediene eller hos oss lesere. Vi får det jo servert fordi vi vil ha det. Fordi vi responderer på det. Overvåking av trafikken på medienes nettsidene viser hva som genererer klikk – og det er jo det vi får mer av. Om ingen klikket seg inn på disse overskriftene, hadde ikke mediene gitt oss det. De gir oss det vi vil ha – brød og sirkus altså. Hjernen vår vil ha drama. Ser vi noe som kan minne om kriser eller sensasjoner går vi rett på. Pinlig, men sant.

Det er ikke rart at den gjennomsnittlige IQ-en har gått ned i befolkninga, og nå holder seg på romtemperert nivå. Vi bruker jo ikke hjernen aktivt lenger. Vi har logget av. Det ble bekreftet av en annen nyhet, samme dag som Facebook lå nede, da spørsmålet om det er riktig av kongen å reise på ferie og om vi virkelig skal betale for å få han hjem. Personlig synes jeg det er på sin plass å drøfte om vi skal holde oss med et monarki, men når vi først har det får vi bare hente kongen – fra der han til enhver tid måtte befinne seg. Det var jo ikke Durek vi skulle bekoste hjem. Det var selveste kongen. Det har sin pris å ha en fornuftig og oppegående konge, som har brukt livet sitt på landet vårt. De som ikke synes det var riktig å hente han hjem, kan jo eventuelt starte en spleis og sørge for at han har en eksklusiv reiseforsikring neste gang han skal på ferie.

Kanskje har den fjerde statsmakt hatt sin tid, når de bruker spalteplass på sladder og påkledning, og er mest opptatt av klikk? Personlig tror jeg vi trenger våkne medier, som avdekker maktmisbruk. Systemfeil. Tull med reiseregninger og pendlerboliger. Som stiller spørsmål med hva vi bruker ressursene på. Som bidrar til å sikre at folk får det de har krav på. Men sladder og liksom-kriser, det klarer vi vel å ta oss av selv, gjør vi ikke? Vi har jo klart det helt siden oppstandelsen. Det er bare å gå på kafe og sladre litt. Både enkelt og hyggelig. Og gratis. Eventuelt kan vi bare ta det på Facebook. Mange liker jo å legge ut det meste der. Da når man mange, og man slipper vær varsom-plakaten og eventuell klage til PFU. Inntil mediene strammer seg opp er det bare en ting å si:

Den fjerde statsmakt – vi lyser fred over ditt minne. Amen.

Et lite utvalg fra den fjerde statsmakt

Grønnkål, fastlegeordninga og kondomer til tørk

I 2018 dukket grønnkålen opp som en hype. Ble hysterisk populær. Michelinstjernespekkede spisesteder over hele kloden serverte den i alle varianter. Med hvitløk. Salt. Smør på toppen. Som forrett. Tilbehør. Hovedrett. Og folket mesket seg. Spiste med begge «nævvan», som vi sier her nord. Til tross for at verken smak eller konsistens er noe særlig å trakte etter. Men smør, hvitløk og salt er jo aldri feil. Så da går det, særlig om det også er dyrt.

Det folk ikke visste da grønnkålen dukket opp på Grünerløkka, i London og i Paris, var at den faktisk har vært trendy i Brennelv i mange årtier allerede. Vi fra Brennelv er oppfostret på grønnkål. Kålen elsker nemlig vårt subarktisk klima, så vekstvilkårene er perfekte. Man kan stole på kålen. Avlinga slår aldri feil. Uansett vær. Blir det fire grader i juli, og alle i Brennelv er sure for det, er kålen like blid. Like blid som i slutten av august, om vinteren finner det beleilig å dukke opp alt for tidlig. Man trenger ikke stresse med å få kålen i hus når frosten kommer, slik man må med poteten. Grønnkålen er – og var – en veldig takknemlig matplante, og det var altså høyst normalt å dyrke den i Brennelv allerede tidlig på 70-tallet.

Det var ikke mer smak i grønnkålen på 70-tallet enn det er i dag. Siden hvitløken den gang ikke var kommet lenger enn til Tøyen, spiste vi kålen uten smakstilsetning. Smør hadde vi jo heller ikke. Ikke fordi smør var forbeholdt de velbemidlede, men fordi det var margarin (i Brennelv uttalt som marrrrrrgarin) som var smøremiddelet.

Den gang spiste man jo ikke fordi det skulle være godt, men for at man skulle få i seg næring. For overlevelsens skyld. Mat måtte man ha, og ingen hadde noen gang kommet på at man kunne gi uttrykk for at man ikke likte maten – uansett hvor smakløs den måtte være. Det skulle tatt seg ut! Uttrykket liker ikke var faktisk ikke oppfunnet. Hadde vi levd etter liker-ikke-prinsippet, hadde Brennelvværingen som art vært utdødd. Vi overlevde takket være grønnkålen. Og dessuten hadde ikke ungene i Afrika mat i det hele tatt, så vi hadde med å være takknemlig for den maten vi fikk.

Grønnkålen hadde flere alternative bruksområder. Noen brukte den som solskjerming foran plantene i vinduskarmen. Alle hadde jo planter i vinduskarmen. Sånn var det da. Noe annet ville vært uhørt. Det var kun aleneboende eldre menn som kunne tillate seg å ha et minimalistisk hjem uten planter, og komme unna med det. Ingen forventet at menn skulle klare den avanserte oppgaven det er å vanne planter. Og for ordens skyld: jeg er ikke ironisk nå, og jeg prøver ikke å krenke de gamle 70-tallsmennene, men det er faktisk uhyre vanskelig å få planter til å overleve. Jeg har prøvd, og jeg lykkes sjelden.

Grønnkålen kunne også brukes som middel mot artrose. Det var gjerne tilårskomne kvinner som brukte den til det. Naturlig nok. Artrosen dukker helst opp hos dem. Med noen unntak. Damene surret grønnkålen fast med ulltråd rundt knærne eller albuen eller hvor nå artrosen hadde tatt for seg. Kålen måtte sitte på i mange timer for å gi lindring mot leddplagene, og det var ikke uvanlig å se voksne kvinner sykle rundt med den helsebringende veksten fastmontert på kroppen. Dette var jo lenge før den politisk bestemte fastlegeordninga, hvor man begynte å gå til lege med alt man måtte ha av mer eller mindre reelle plager. Vi snakker 70-tallet. Ingen ville sløse med tida til legen for noen skarve leddsmerter. Man voktet seg vel for å irritere legen. Dessuten fikk det være grenser for pengesløsing.

Selv om fastlegeordninga som politisk ide ikke var oppfunnet på 70-tallet hadde vi fastleger. For all del. Noen var riktignok bare semi-faste, andre mer klisterfaste*. Jeg tror ikke det er klart definert hvor lenge man må være stasjonert på et legesenter for å komme i kategorien fast. Men lenger enn en konsultasjon på 20 minutter, tror jeg. Uansett: i min barndom var det Fugelli man ringte. Han var semi-fastlege. Var her noen år, strenet rundt med propellen sin, foreskrev globoid og penicillin, og la igjen kloke helbredende ord. Usedvanlig klok og reflektert mann. Dessverre en utdøende rase. Også hadde vi jo Aronsen. Han var skikkelig fastlege. Klister-fastlege. Virket i Porsanger størstedelen av sin karriere. Kanskje hele. Aner ikke. Skikkelig uredd og tydelig type. Kostet han ikke en kalori å sette pasienten på et fly til sykehuset i Tromsø, om han mente det var riktig. Lot seg ikke pille på nesa av noen. Snakket alltid med caps-lock på. Doktor Ballo i Alta blir bare pusekatt til sammenligning. Det sier jo sitt. Tenk om vi kunne sendt Aronsen i debatt med Kjerkol. Hun måtte hatt rustning. Vi hadde fått omgjort hele helseforetaksmodellen. Direktører og andre byråkratiserende elementer i helsevesenet ville vært fjernet på et øyeblikk. Og om noen hadde gitt uttrykk for den absurde ideen om at vi burde redusere kompetansekravene for å bli sykepleiere, er jeg sikker på at Aronsen verbalt hadde kastrert og halshugget forslagsstilleren.

I dag går vi mye oftere til lege enn vi gjorde på 70-tallet, og vi Finnmarkinger er takknemlige om vi har samme lege gjennom hele konsultasjonen. Men siden vi jevnt over er friske når vi  går til lege, spiller det egentlig ikke så stor rolle om legen er på kontoret eller ikke når vi er innom. Strengt tatt kunne jo pasienten bare tatt legens plass, og googlet seg frem til hva som feiler seg. Folk flest gjør jo det. Riktignok med litt feildiagnostisering og feilbehandling som konsekvens. Men effektivt er det, de gangene man treffer på rett diagnose. Personlig synes jeg det er best om legen er fysisk tilstede når jeg kommer innom. Om vedkommende også er mentalt til stede er det helt nydelig. Da kan det jo være at jeg som pasient kjenner meg møtt, ivaretatt og anerkjent. Det er for øvrig også til legens beste, for da slipper vedkommende å få meg tilbake som en boomerang.

Apropos PC på legekontoret, så kan det være ganske fornøyelige å studere skriveteknikken til medisineren. De unge legene skriver fort, og noen kan til og med en variant av touchmetoden. Men leger flest bruker LFT-metoden. Det er det første man lærer på legeskolen. Jeg tror det er valgfag på første året. Let-finn-trykk. Metoden betinger at man har minimum en velfungerende finger, primært høyre pekefinger. Tidvis brukes venstre pekefinger som støttefinger. Men der sporet jeg av – som vanlig. Beklager. Det var grønnkål som var tema. Jeg skal ta meg inn.

Vi kastet ikke mat i i gamle dager. Heller ikke i Brennelv. Hadde man brukt grønnkål på knærne, så ble den selvfølgelig spist etterpå. Det var bare å skylle kålen og henge den til tørk, sammen med brukte kondomer og nyvaska klær. Etter noen timer i vinden, var kålen klar til bruk igjen. Ingen tvil om at vi var miljøbevisste allerede da. 

Det er forresten helt typisk at moderne fenomener og trender, de som tar helt av, oppstår i Brennelv. Joggebølgen, for eksempel. Den startet hos oss. Våres Alfred jogget lenge før Grete Waitz hadde fått på seg løpeskoene. Og mange tiår før Geir Moen og Gjertsen-gutta i det hele tatt var påtenkt. Også toppturene, da. De startet også i Brennelv. Lenge før Ti på topp og tilsvarende arrangementer oppsto, var forløperen til toppturbølgen godt innarbeidet i Brennelv. Vi gikk riktig nok ikke fra topp til topp, men vi gikk fra gokk til gokk. Nedre Brennelv – Øvre Brennelv – Østerbotn – Caskel, bare for å trave opp og ned Caskelbakken. Trimbakken over alle trimbakker i Porsanger. Veien opp var riktignok ikke etablert, men bakken lå jo der. Ikke rart vi klarte oss uten alt for mange legebesøk. Med all den fysiske aktiviteten vi la for dagen, ble grunnlaget for akseptabelt blodtrykk og kolesterol lagt tidlig i barndommen.

Ingen – verken voksne eller barn – fikk være inne å pådra seg sittesår eller musearm eller nakkeplager. Gud forby! Om man som barn viste tegn på å være litt agalaus, ble man sendt på dør. Det ble mye tid til utfoldelse i naturen, helt uten hjelm og knebeskyttere og mobiltelefon. Vi øvde opp samsynet og motoriske ferdigheter gjennom klatring i trær, hopping på isflak og balansering på gelendre så høye at et eventuelt fall ville påføre oss varige skader. Vi turte faktisk aldri å falle ned. Ikke rart vi ble friske og tøffe. Eller nok-enda tøff, for å bruke et brennelvsk 70-tallsuttrykk.

*Begrepet Klisterfastlege har jeg egenhendig stjålet – takk for ideen Evy «Bate».