Romjulsfest med øks og kolekvint

Advent kom brått på i år. Høsten gikk altfor fort, og jeg er ikke i rute med noe som helst. Men jeg har vært ute en vinterdag før. Heldigvis. Livet har lært meg at det meste går bra til slutt. Ribba blir sikkert klar til julaften klokka seks også i år.

Da jeg var barn var advent synonymt med ventetid. Vi ventet på jula. Det var lenge å vente. Særlig var tida fra lillejulaften kveld til pakkeåpning på julaften ekstremt lang. Heldigvis var vi godt trent, siden vi hadde sittet i melkerampa og skrevet bilnummer fra april til september – år etter år. Tenk om dagens barn hadde satt seg i veikanten for å skrive bilnummer, ved en vei som knapt var trafikkert. Det hadde blitt helt krise! Foreldrene ville blitt satt i gapestokk på Facebook. Gud bevare. Kommentarene ville haglet. Tenk å la ungene sitte sånn! For noen uansvarlige foreldrene! Hvem som helst skal nu ha unger! Samfunnet ville gått av skaftet av velment bekymring. Pedagogene. Politikerne. Byråkratene. Alle. Og hva ville Sanna sagt? Durek? Hele laget rundt barnet ville blitt innkalt. Fastlege. BUP. Helsesøster. PPT. Sammen ville de løftet i flokk for å få ungene tilbake til skjermen. Til klasserommet. Til hamsterhjulet. Fri og bevare. La for all del ikke ungene få et eneste sekund til å finne på ting selv. 

I min barndom var første juledag en skrekkens dag. Helligdagen over alle helligdager. Dagen da man ikke gikk på besøk. Og heller ikke fikk besøk. Det skulle være julefred. En hel lang dag sammen med foreldre og to eldre søsken. Grusomt kjedelig. Skikkelig kjipt for en rastløs sjel. Men nå: jeg elsker første juledag. Det er favorittdagen min. Beste dagen i året. Surre rundt i pysjen. Leve sakte. Lese litt. Høre på julemusikk. Få i seg i overkant mye sjokolade og nøtter. Kanskje en klementin, om fornuften slår inn et øyeblikk. Og selvfølgelig tar jeg et lite glass multelikør, sånn utpå kvelden, selv om jeg i grunnen ikke synes det er særlig godt. Men det hører med. Tradisjon i Brennelv, må vite. Vi har faktisk overlevd på multer i generasjoner. I gamle dagers Brennelv, i alle fall på 70-tallet, skal man angivelig ha lagd multelikør etter følgende oppskrift:

1 liter sprit (hjemmelagd, minimum 60 %) og en stor bær (ikke overmoden). La stå 2-3 minutter så smaken får satt seg. Velbekomme. 

Romjula kunne være svært så sosial i Brennelv i gamle dager. Særlig kunne det bli liv i leiren når man observerte at predikantene dro til nabobygdene for å predike noen dager. Da var det bare å benytte anledninga. Henge på seg penjakka og legge i vei – med kolekvinten på lomma og øksa i handa.

Øksa satte man kontrollert fra seg på trappa når man kom frem til riktig hus. Det var et tegn til øvrige naboer om at her var det fest. Kolekvinten satte man på bordet. Det var som regel nok til alle. Faktisk fungerte disse sammenkomstene som en slags dugnad for å få sirkulasjon i «beredskapslageret», så kolekvinten ikke skulle bli årgangs.

Som kjent er de fleste Brennelvværingene fåmælte og introverte. Litt som de fra Øvre Lakselv. Og Ildskog. Østerbotn. Børselv. Samme ulla, faktisk. Mennesker med gener fra Tornedalen, med større eller mindre innslag av samisk. Og litt russisk, ikke minst, for å finjustere personligheta litt. Med kolekvinten innabords ble det ofte litt mer lyd i Brennelvværingene. Da kunne de bli skikkelig pratsomme. Noen ganger gikk de faktisk fra ett-ordssetninger til tre-ordssetninger. Da var det ikke ørens lyd å få.

Alle Brennelvværinger har forresten egen øks. Da mener jeg virkelig alle. Får du den ikke til fødselen, så får det den i alle fall til dåpen. Sånn har det vært i århundrer. Og sånn kommer det sikkert til å være i århundrer fremover. Øks må vi ha for å hogge ved og for å hente juletre. I tidligere tider, sånn for et par tre generasjoner siden, hadde øksa et bredere og mer allsidig bruksområde enn i dag. Da ble den blant annet brukt til å symbolisere ufred. Det var for eksempel ikke uvanlig å smelle den inn i ytterdøra til naboen om man syntes vedkommende var dust, og la den stå der noen timer. Da visste husets beboer at noen var sint på hen. Det var ikke gitt at man visst hvorfor, siden de som sagt var like fåmælte da som nå. Om ikke verre. Når øksa sto i døra visste også omverdenen at det var ufred på gang.

Vi visste ikke nødvendigvis hvem som eide øksa, men vi forsto jo hvem som i øyeblikket ikke var særlig populær hos øksas eier – det måtte jo være en av husets beboere. Vi visste heller ikke hva de var uenige om, for vi hadde jo ikke Facebook – verken som informasjonskanal eller gapestokk. Heldigvis. Vi måtte finne ut av det på annen måte, for eksempel ved å snakke med hverandre. Derfor la man gjerne inn et «tilfeldig» kaffebesøk i huset hvor øksa sto. Da kunne man i alle fall få servert en slags teori om hvorfor øksa sto i døra.

For øvrig var det ingen Brennelvværinger som hadde tenkt tanken at de kunne angripe andre mennesker med øksa. Sånn direkte, mener jeg. Ville man på død og liv slåss, og det hendte jo, så brukte man knyttnevene. De er mest hensiktsmessige til akkurat det formålet. Man vet liksom alltid hvor de er. I alle fall frem til et visst promillenivå. Og når man ikke lenger vet hvor de er, da er det kanskje best å la være å slåss. Med mindre man absolutt ville tape ansikt. Eller kampen.

Nå mener jeg ikke å antyde at Brennelvværinger slåss i tide og utide, selv om noen av Brennelvværingene gjennom generasjoner oftere har tydd til knyttnever heller enn til meningsløs dialog. De støttet seg nok til det gamle jungelordet fra Trøndelag: «Det blir ikke annet enn ufred når folk bare sitter rundt et bord og prater«. Men ingen skal påstå at Brennelvværingene er konfliktsky, selv om de er introverte. En Brennelvværing og et speil, så kan man fort ha det gående en stund. Men vi er ikke spesielt langsinte. Etter et par-tre generasjoner har vi som regel glemt hvem vi var sinte på – og hvorfor. 

Men jul, ja. Nå nærmer julaften seg med stormskritt. Den kommer uavhengig av om du har startet på to-do-lista eller ikke. Julaften tar ikke hensyn til om du har vasket kjøleskapet eller ryddet skapet i gangen. Sånn er det bare. Om du ikke rakk alt du hadde tenkt, kan du jo tenke at det var godt nok. I alle fall i år. Sannsynligheta er stor for at julefølelsen kommer likevel. Den bor nemlig inni oss. Den ligger i minnene. I tradisjonene. I historiene. I gjentakelsene. I julemusikken. Maten. Ettertenksomheten. Folkene. Så ikke stress. Du kan rydde i januar. Eller til sommeren.

Når jula kommer er det viktigste vi kan gjøre å ta vare på oss selv og de vi har rundt oss, og gjerne noen flere om vi har kapasitet. Det koster så lite å være litt raus og omtenksom. Spandere et smil. Legge vekk øksa. Eller som de sier på Andøya: «Vørr ikkje vær hæstkuk i jula«. Hvis alle tar litt ekstra ansvar, blir det nok en bra jul her i vårt fredlige hjørne av verden. Prøv i alle fall. Om så bare for ungene. Fordi de fortjener det.