Fem meter juletre

I dag har jeg og Gemalen vært ute i skogen og hentet juletre. Furu fra Brennelv, må vite. Fem meter høy. Intet mindre. Nå er det ikke spesielt høyt under taket hjemme hos oss, så vi måtte kutte treet litt. Nøye oss med toppen. Nederste del får bli brensel. Til neste år, når stammen har tørket.

Da jeg og oldefar trådte våre barnesko i Brennelv hentet alle familier juletre selv. Og da mener jeg alle. Det var lov. Faktisk mer eller mindre påbudt. Man var strengt tatt litt kriminell om man ikke hentet juletre selv. Vi hadde et felles ansvar for å tynne skogen. Dessuten fantes det ikke alternativer. Det var ikke juletre å få kjøpt. Ingen hadde kommet på at man kunne selge juletrær. Det skulle tatt seg ut! Og hadde noen gjort det i 1970 ville de blitt mistenkeliggjort. Selge trær, liksom? Underlig hobby. Så ingen gjorde det. Dessuten var det ingen å selge til. Alle hentet jo selv. 

I dag er det annerledes. Nå er uorganisert juletrehogst ansett som kriminalitet på linje med trygdemisbruk og menneskehandel. Og det til tross for at hele Brennelv er i ferd med å gro igjen. De stakkars furutrærne er blitt verneverdige. Sikkert med bakgrunn i de beste intensjoner. Så står de der og sturer for seg selv. Innhyllet av bjørk og selje, kratt og trær. Lider en langsom og pinefull død grunnet mangel på lys og næring. Skriker etter aktiv dødshjelp, men hører vi på det? Nei. Ikke i det hele tatt.

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men samtidig som vi fikk restriksjoner på juletrehogst, dukket det opp juletreselgere. Hell i uhell. Skikkelig flaks. I Brennelv er det faktisk etablert et årlig pop-up-utsalg, hvor man kan kjøpe juletrær. Det er jo bare helt nydelig! Da slipper vi å gjøre oss til kjeltringer for et skarve tre.

Furu har alltid vært standard juletre her i Brennelv. I alle fall før i tida. Sånn på 70-tallet. Ingen hadde noe annet. Men jeg visst jo at grana fantes. Bevares. Noe lærte jeg jo på skolen. Jeg visste også at noen hadde gran som juletre, bare ikke her. I Andeby, for eksempel. Det hadde jeg lest i Donald. Særlig brukte bestemor Duck å ha et stort grønt symmetrisk grantre, kan jeg huske. Det var til og med ekorn i treet. Selveste Snipp og Snapp.

Også sørpå hadde de gran. Det hadde jeg sett på TV. Fra Oslo. Marienlyst, eller hvor de nå hadde studioet. Også det treet var symmetrisk. Vakkert. Smekkert. Det var imidlertid ikke grønt som hos bestemor Duck. Det var mer koksgrått, siden TV-sendingene var i svarthvitt. Eller kanskje sendingene var i farger, men vi hadde så gammel TV at vi ikke fikk med oss fargene. Jeg aner ikke. Vi hadde i alle fall TV. Et svært monster av en boks. Treet vi så på TV utløste ikke noe savn etter gran. Hvem ville vel ha et koksgrått tre i stua, når vi heller kunne ha et fint grønt furutre? Dessuten var ikke grana å oppdrive nord for Rana den gang, så det var helt uaktuelt. 

Men plutselig snudde det. Jeg vet ikke når. Eller hvorfor. Folk flest skulle plutselig ha gran. Sikkert en og annen Brennelvværing også, for alt hva jeg vet. Dansk edelgran, må vite. Ryr som bare juling. Uansett hvor mye sitronbrus man serverer. Og uansett hvor iherdig man akklimatiserer treet. Ingenting hjelper. Naturlig nok. Treet er jo sikkert dypt ulykkelig. Deprimert. Det sier seg selv. Kuttet rett over rota og sendt ut i verden. Langt fra røttene sine. Man kan jo bli deprimert selv, bare ved tanken. Jeg liker heller ikke å være borte fra der røttene mine er festet. I alle fall ikke lenge om gangen. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at tvangsflytting ikke er en god ide. 

Her må jeg bare bemerke at også Nord-Norge nå har fått grantrær med røtter. Noen, sannsynligvis en eller annen ekspert, kom på den absurde ide at vi skulle premiere folk for å plante gran. Nord for polarsirkelen. Skog er skog, liksom. Bare innføre en fremmed art, sånn i forbifarta! Og ikke bare litt. Enorme felt med gran. I hele Nordland. Til og med i Finnmark. Honningsvåg. Brennelv. Helt forkastelig. Ser ikke skogen for bare trær. Heia hodet, liksom! Om vindmøller er en estetisk katastrofe, så er jammen ikke tette forekomster av gran i nord-norsk natur noe bedre. Fri og bevare. Og ikke er det bra for naturen heller. Dreper jo alt anna som måtte befinne seg i skogbunnen. Særlig interesserte kan lese mer om det på nrk. Men for all del, det er sikkert noen som synes det er fint. Det er alltid det.

Personlig har jeg fortsatt furu som favorittjuletre, til tross for mangel på symmetri. Den fremstår litt som oss Brennelværinger – skjev og skakk, og irriterende prinsippfast. Furua har bestemt seg for aldri å ry. Og da blir det sånn. Slipper ikke en eneste nål. Aldri. Kunne ikke falle den inn. Holder på prinsippet. Nålene er som limt fast. Selv om man skulle komme til å glemme å gi den vann eller brus eller noe som helst flytende, så sitter nålene. Må dras ut med tang, om man absolutt vil ha noen barnåler på gulvet å klage over.

Jeg vet ikke hvor mange det er som bruker å gå rundt juletreet mens de synger julesanger, men jeg har sett på TV at noen gjør det. I Brennelv har det aldri vært vanlig. I alle fall ikke i private hjem, da jeg og oldefar var ung. Det gjorde man kun på offentlige tilstelninger. Juletrefester, for eksempel. Du trodde kanskje juletrefestene ble arrangert for å glede ungene? Nei. Absolutt ikke. I alle fall ikke her i min hjembygd. Juletrefester var kun for at vi skulle kunne være sosiale uten å måtte snakke med noen. Vi likte nemlig å sosialisere, men vi var i overkant introverte. Mens man vandret rundt juletreet og mumlet julesanger, slapp man small-talken, samtidig som man fikk sosialt påfyll.

Juletreet hadde man forresten stående til trettende dag jul. Man køddet ikke med lengden på jula. Ingen ryddet ut jula første januar, slik noen brennelvværinger kan finne på i dag. Og man hadde definitivt ikke treet stående til første februar. Gud forby! Det var ikke innafor. I dag gjør vi stort sett som vi vil. Bestemmer selv hvor lenge vi skal ha jul i eget hjem. Heldigvis. Måtte det vare. At vi skal få bestemme selv, mener jeg. Få være frie mennesker i et fritt land. Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge.

God jul 🙂

Juletre fra Brennelv

Fem meter juletre

Romjulsfest med øks og kolekvint

Advent kom brått på i år. Høsten gikk altfor fort, og jeg er ikke i rute med noe som helst. Men jeg har vært ute en vinterdag før. Heldigvis. Livet har lært meg at det meste går bra til slutt. Ribba blir sikkert klar til julaften klokka seks også i år.

Da jeg var barn var advent synonymt med ventetid. Vi ventet på jula. Det var lenge å vente. Særlig var tida fra lillejulaften kveld til pakkeåpning på julaften ekstremt lang. Heldigvis var vi godt trent, siden vi hadde sittet i melkerampa og skrevet bilnummer fra april til september – år etter år. Tenk om dagens barn hadde satt seg i veikanten for å skrive bilnummer, ved en vei som knapt var trafikkert. Det hadde blitt helt krise! Foreldrene ville blitt satt i gapestokk på Facebook. Gud bevare. Kommentarene ville haglet. Tenk å la ungene sitte sånn! For noen uansvarlige foreldrene! Hvem som helst skal nu ha unger! Samfunnet ville gått av skaftet av velment bekymring. Pedagogene. Politikerne. Byråkratene. Alle. Og hva ville Sanna sagt? Durek? Hele laget rundt barnet ville blitt innkalt. Fastlege. BUP. Helsesøster. PPT. Sammen ville de løftet i flokk for å få ungene tilbake til skjermen. Til klasserommet. Til hamsterhjulet. Fri og bevare. La for all del ikke ungene få et eneste sekund til å finne på ting selv. 

I min barndom var første juledag en skrekkens dag. Helligdagen over alle helligdager. Dagen da man ikke gikk på besøk. Og heller ikke fikk besøk. Det skulle være julefred. En hel lang dag sammen med foreldre og to eldre søsken. Grusomt kjedelig. Skikkelig kjipt for en rastløs sjel. Men nå: jeg elsker første juledag. Det er favorittdagen min. Beste dagen i året. Surre rundt i pysjen. Leve sakte. Lese litt. Høre på julemusikk. Få i seg i overkant mye sjokolade og nøtter. Kanskje en klementin, om fornuften slår inn et øyeblikk. Og selvfølgelig tar jeg et lite glass multelikør, sånn utpå kvelden, selv om jeg i grunnen ikke synes det er særlig godt. Men det hører med. Tradisjon i Brennelv, må vite. Vi har faktisk overlevd på multer i generasjoner. I gamle dagers Brennelv, i alle fall på 70-tallet, skal man angivelig ha lagd multelikør etter følgende oppskrift:

1 liter sprit (hjemmelagd, minimum 60 %) og en stor bær (ikke overmoden). La stå 2-3 minutter så smaken får satt seg. Velbekomme. 

Romjula kunne være svært så sosial i Brennelv i gamle dager. Særlig kunne det bli liv i leiren når man observerte at predikantene dro til nabobygdene for å predike noen dager. Da var det bare å benytte anledninga. Henge på seg penjakka og legge i vei – med kolekvinten på lomma og øksa i handa.

Øksa satte man kontrollert fra seg på trappa når man kom frem til riktig hus. Det var et tegn til øvrige naboer om at her var det fest. Kolekvinten satte man på bordet. Det var som regel nok til alle. Faktisk fungerte disse sammenkomstene som en slags dugnad for å få sirkulasjon i «beredskapslageret», så kolekvinten ikke skulle bli årgangs.

Som kjent er de fleste Brennelvværingene fåmælte og introverte. Litt som de fra Øvre Lakselv. Og Ildskog. Østerbotn. Børselv. Samme ulla, faktisk. Mennesker med gener fra Tornedalen, med større eller mindre innslag av samisk. Og litt russisk, ikke minst, for å finjustere personligheta litt. Med kolekvinten innabords ble det ofte litt mer lyd i Brennelvværingene. Da kunne de bli skikkelig pratsomme. Noen ganger gikk de faktisk fra ett-ordssetninger til tre-ordssetninger. Da var det ikke ørens lyd å få.

Alle Brennelvværinger har forresten egen øks. Da mener jeg virkelig alle. Får du den ikke til fødselen, så får det den i alle fall til dåpen. Sånn har det vært i århundrer. Og sånn kommer det sikkert til å være i århundrer fremover. Øks må vi ha for å hogge ved og for å hente juletre. I tidligere tider, sånn for et par tre generasjoner siden, hadde øksa et bredere og mer allsidig bruksområde enn i dag. Da ble den blant annet brukt til å symbolisere ufred. Det var for eksempel ikke uvanlig å smelle den inn i ytterdøra til naboen om man syntes vedkommende var dust, og la den stå der noen timer. Da visste husets beboer at noen var sint på hen. Det var ikke gitt at man visst hvorfor, siden de som sagt var like fåmælte da som nå. Om ikke verre. Når øksa sto i døra visste også omverdenen at det var ufred på gang.

Vi visste ikke nødvendigvis hvem som eide øksa, men vi forsto jo hvem som i øyeblikket ikke var særlig populær hos øksas eier – det måtte jo være en av husets beboere. Vi visste heller ikke hva de var uenige om, for vi hadde jo ikke Facebook – verken som informasjonskanal eller gapestokk. Heldigvis. Vi måtte finne ut av det på annen måte, for eksempel ved å snakke med hverandre. Derfor la man gjerne inn et «tilfeldig» kaffebesøk i huset hvor øksa sto. Da kunne man i alle fall få servert en slags teori om hvorfor øksa sto i døra.

For øvrig var det ingen Brennelvværinger som hadde tenkt tanken at de kunne angripe andre mennesker med øksa. Sånn direkte, mener jeg. Ville man på død og liv slåss, og det hendte jo, så brukte man knyttnevene. De er mest hensiktsmessige til akkurat det formålet. Man vet liksom alltid hvor de er. I alle fall frem til et visst promillenivå. Og når man ikke lenger vet hvor de er, da er det kanskje best å la være å slåss. Med mindre man absolutt ville tape ansikt. Eller kampen.

Nå mener jeg ikke å antyde at Brennelvværinger slåss i tide og utide, selv om noen av Brennelvværingene gjennom generasjoner oftere har tydd til knyttnever heller enn til meningsløs dialog. De støttet seg nok til det gamle jungelordet fra Trøndelag: «Det blir ikke annet enn ufred når folk bare sitter rundt et bord og prater«. Men ingen skal påstå at Brennelvværingene er konfliktsky, selv om de er introverte. En Brennelvværing og et speil, så kan man fort ha det gående en stund. Men vi er ikke spesielt langsinte. Etter et par-tre generasjoner har vi som regel glemt hvem vi var sinte på – og hvorfor. 

Men jul, ja. Nå nærmer julaften seg med stormskritt. Den kommer uavhengig av om du har startet på to-do-lista eller ikke. Julaften tar ikke hensyn til om du har vasket kjøleskapet eller ryddet skapet i gangen. Sånn er det bare. Om du ikke rakk alt du hadde tenkt, kan du jo tenke at det var godt nok. I alle fall i år. Sannsynligheta er stor for at julefølelsen kommer likevel. Den bor nemlig inni oss. Den ligger i minnene. I tradisjonene. I historiene. I gjentakelsene. I julemusikken. Maten. Ettertenksomheten. Folkene. Så ikke stress. Du kan rydde i januar. Eller til sommeren.

Når jula kommer er det viktigste vi kan gjøre å ta vare på oss selv og de vi har rundt oss, og gjerne noen flere om vi har kapasitet. Det koster så lite å være litt raus og omtenksom. Spandere et smil. Legge vekk øksa. Eller som de sier på Andøya: «Vørr ikkje vær hæstkuk i jula«. Hvis alle tar litt ekstra ansvar, blir det nok en bra jul her i vårt fredlige hjørne av verden. Prøv i alle fall. Om så bare for ungene. Fordi de fortjener det.