Mamma og dem

Det sies at det finnes mer enn 300 000 ord i det norske språket. Ordforrådet er ulikt fordelt i befolkninga, men de fleste av oss kan ganske mange. Noen ord og uttrykk bruker vi av gammel vane og helt uten å tenke over hva vi egentlig sier. Andre ord har vi rett og slett misforstått, og bruker feil. Gamle folk bruker andre ord enn ungdommen. Noen bruker utgåtte ord av prinsipp, og viser ekstrem motstand mot språklige endringer. Bruker ord som annamme og obsternasig som det mest selvfølgelige her i verden, selv om det hører til språknormeringa fra 1917.

Noen mennesker påberoper seg retten til å si N-ordet, eller å kalle damer for horer, siden de ikke mener noe stygt med det. Forholder seg helt likegyldig til om de som blir omtalt ikke synes det er greit. Men for all del. Vi skal hegne om ytringsfriheten. Det er ikke forbudt å være hest-kuk, for å si det sånn. 

Det kan være mye humor i språk. Heldigvis. Vi trenger litt humor i disse dager, hvor krigene kommer nærmere og nærmere, folk valser rundt med kniv, fattigdommen øker, kloden dør av forurensning og rettsstaten ser ut til å rakne. I all elendigheta er det viktig å holde på humøret. 

Selv lar jeg meg underholde av politikere og byråkrater som i forbindelse med saksbehandling hevder at over- eller underinstansen drenerer en sak. Det er litt fornøyelig. De får bare tro at noen drenerer saken, uavhengig av om saken faktisk blir trenert eller ikke. Det er åpenbart ikke bare vi fra samiske strøk som roter litt med d og t. Og vi forstår jo hva de mener, gjør vi ikke, selv om bildet av en våt grunnmur og en gravemaskin popper opp i hodet?

Ordene midlertidig og imidlertid er fine. For ikke å snakke om imidlertidig, som noen sier. Imidlertidig er imidlertid ikke et ord. Bare et hjemmesnekra tulleord. Imidlertid betyr likevel eller ikke desto mindre. Midlertidig betyr noe som er forbigående, foreløpig og ment å gjelde for en kortere periode. 

Men hva er en kortere periode? To uker? To år? For de av oss som forholder oss til webkameraer når vi skal kjøre til hytta, er det interessant å se at et av Statens vegvesen sine webkamera i Finnmark konstant har meldingen Kamera er midlertidig ute av drift. Meldingen har i alle fall stått siden 2020, med noen få korte unntak. Kort periode hos Statens vegvesen er altså år. Riktig melding ville vært Kameraet er midlertidig i drift, de få gangene det faktisk virker. Definitivt et i-landsproblem. For all del. Og etaten gir meg jo informasjon om veien er åpen eller ikke andre steder på nettsiden. Jeg liker imidlertid å se bilde av veien. Se om det er ekstremt dårlig sikt, eller bare dårlig sikt, selv om jeg vet at forholdene kan være helt annerledes når jeg kommer dit.

Nå er ikke jeg den rette til å pirke på andres språklige feil, siden jeg har brukt begrepet overigår til jeg var bortimot femti. Eller ovrigår, for å være helt presis. Da ble jeg korrigert av en finnmarking i eksil sørpå, som var blitt gjort oppmerksom på at det ikke var noe som het overigår.

Ovrigår var et helt vanlig begrep i Brennelv da jeg var fire år. Vi snakker om dagen før i går. Samme logikk som over i morgen. Altså dagen som kommer etter i morgen. Men nei. Så feil kan man ta. Overigår finnes ikke i ordbøkene, bare i mitt personlige repertoar.

Her om dagen hørte jeg meg selv foreslå til Gemalen at vi skulle invitere mamma og dem på lutefiskmiddag en dag før jul. Gemalen så på meg. Dem? Hvem er det? Flisespikkeri, spør du meg. Dem er som kjent et pronomen. Flertall. Ubestemt. Viser til noen. For utenforstående kan det altså høres ut som mamma bor sammen med ganske mange mennesker. Mamma og dem er imidlertid bare mamma og en til. Hennes samboer. 

Mamma og dem er et helt vanlig uttrykk der jeg kommer fra, særlig blant barn. I denne sammenhengen er jeg faktisk et barn. Barnet til mamma, men ikke til dem. Kanskje bruker man (!) uttrykket i hele landet. Aner ikke, men det er litt pubertalt. Eventuelt infantilt. Stryk det som ikke passer. Jeg skal i alle fall stryke det av vokabularet, og bli litt mer konkret. Jeg skal i alle fall prøve. Sannsynligvis klarer jeg det ikke.

God lørdag!

Det meste er nord

Jeg har tidligere skrevet at det ikke er noe som forener Brennelvværingene mer enn stoltheten av å være fra Brennelv. Nå må jeg faktisk krype til korset å innrømme at det ikke er helt sant. Det er nemlig en annen ting som virkelig knytter oss sammen. Som skaper et vi – en felles identitet som Brennelvværinger. Som gjør oss til ett folk. Jeg kom på det i dag, da jeg var innom flyplassen. Den var full av utflytta Porsangerværinger med amerikakofferter, på tur til Oslo etter påskevisitt hos mor og far.

Personlig kan jeg bo hvor som helst i verden, bare jeg har Brennelva maks en halvtimes spasertur unna. Andre er tøffere. Og noen av de har – i ungdommelig overmot – reist herfra. Dratt ut i verden. Noen med stø kurs, andre på lykke og fromme. 

Dette er mennesker som har flyttet til de mest avsidesliggende steder på hele kloden. Steder vi andre knapt har hørt om. Abu Dhabi. Grenoble. Ørsta. Lahore. Farsund. Eiganes. Ju neim it. Det er kompetente folk. Språkmektige. De har opparbeidet seg kulturell kapital. De fortærer syltelabber og froskelår til frokost. Paella. Karelske piroger. Møsbrømlefse. Bouillabaisse. Surströmming. De kan sin etikette. Vanker på de mest fasjonable steder. Kaffistova. Scotsman. Bimbo. Men selv om de dro ut i verden, og vi anser dem for å være litt sofistikerte, er de like fullt våre folk. Våre Porsangværinger. Våre Brennelvværinger. Samme ulla. 

Vi elsker at de kommer hjem. Full av erfaringer fra verden der ute. Bringer inn impulser fra den store verden. Til stedet vi er så glad i. Med åpne armer og hele vårt hjerte tar vi dem i mot. Alltid. År etter år. For de kommer tilbake. Når de blir voksne nok. Da begynner nemlig røttene å strekke seg mot nord. Hjem. Hver eneste sommer kommer de. Mange også til jul. Påske. Blir noen dager. Kanskje en hel uke. Høster av naturen. Treffer familie og gamle venner. Puster inn finnmarksluft. Slik sikrer de seg sjelefred for å klare enda et år ute i den store vide verden. 

Noen av utflytterne kommer utelukkende hjem om sommeren. Da får de en isfri Brennelv, midnattsol og multer i samme tur. Og mygg, ikke minst. For myggstikk må de ha. Dette er tross alt mennesker som gjennom året tøyler hjemlengselen sin med jevnlig å tenne myggspiral. Helt vanlig terapiform for utflyttere. Virker som bare juling.

På sommeren møter vi dem overalt. I Banak. Multemyra. Puben. Ved elva. Da snakkes vi. Selvfølgelig. Selv om vi ikke kjente hverandre da de dro. Vi er jo blitt eldre og klokere. Vennligere. Klart vi veksler noen ord. Alle vet jo hvem alle er. Det aller beste er å møte dem på Midnattsrocken. Da har de litt lykkepromille, og kjærligheta til hjemplassen er – om mulig – enda sterkere. Med tårevåte øyne og dyp innlevelse proklamerer de sin kjærlighet til Brennelv til alle de snakker med. 

Og vi trøster dem, så godt vi kan, og sier at det sikkert er fint der de har slått seg ned. At vi forstår. At alt blir bra. Til slutt. Kanskje. For å gni det skikkelig inn forteller vi hvor fint vi fortsatt har det, og vi tilføyer alltid at det aldri er for sent å snu. For du hadde nok trivdes bedre her. Du hadde nok det. Så kom bare hjem, kjære du.

Og det er dette, kjære venn, som virkelig forener oss Brennelvværinger. Det årlig møtet med utflytterne. Desertørene. Det er faktisk ingenting som gleder Brennelvværingene mer enn utflytta sambygdinger som griner i fylla og forteller hvor mye de savner bygda si. Som synes det er så fint i Brennelv. Som mimrer over barndommen langs elva, butikken til Arthur og tidlig røykedebut.

En uke eller to er de her. Plukker bær. Fisker ørret. Drikker vin. Tar selfie på selfie og legger det ut. På Instagram. Facebook. Seg selv og midnattsola. Ørreten de fikk. Brødskive med røykalaks. Eller med multebær. De blomstrer gjennom oppholdet. Strutter av kjærlighet og nostalgi. Og hater tanken på at tida går altfor fort.

Når de etter endt opphold setter seg på flyet mot sør igjen, høres høylytt hulking. Rota rives opp. De har vondt langt inn i sjela. Likevel er de fornøyde. I lasterommet på flyet ligger nemlig kofferter på størrelse med containere. Så store at det er helt på grensa til at de bør ha eget transportfly, type Antonov. Koffertene er fylt til randen av kongekrabbe, multer og laks. Atlanterhavslaks, type vill, må vite. Tørka reinhjerter. Margebein. Kanskje til og med en frossen stilk med Finnmarkspors, så de har lukta av Porsanger tilgjengelig i fryseboksen frem til neste sommer.

Takk for besøket, og vel hjem! Husk at det meste er nord, og at det aldri er noen skam å snu.

Brennelv: kyss, klapp og klem

Det er ingenting som forener Brennelvværingene mer enn den intense stoltheten av å være fra Brennelv. Alt overskygges av det. Vi kjenner oss rett og slett privilegerte, som har fått være barn her. På stedet der motvinden kommer fra alle kanter, multene sprenger seg opp av asfalten, og kongekrabben vandrer langs grøftekantene. Eller kanskje det var kyrne som vandret langs veiene. Husker ikke helt.

I Brennelv lekte vi kyss, klapp og klem, og rødmet bare noen sa hei til oss. De gamle damene gikk med kofter til hverdags; samelua hadde de alltid på når de var ute. Vi ble eksponert for samisk og finsk, som den mest selvfølgelig sak i verden. Og norsk. For all del. Jeg mener ikke å krenke noen.

Vi fikk impulser og nyheter fra verden utenfor fylkesgrensa gjennom radio og tv. En enorm kasse av en tv. Eller fjernsyn, som det het. Svarthvitt, må vite. Men akkurat det slet vi ikke nevneverdig med, siden vi ikke visste at farge-tv skulle komme til å bli en realitet litt senere. Barne-tv var forresten klokka seks. Hver dag. Hele uka. Unntatt mandager da. Er det rart vi har et dårlig forhold til mandager? Slutt på helg, fisk på menyen og ingen barne-tv. Det er et under at vi ikke er mer traumatiserte enn vi er.

Vi så Pernille og Mr. Nelson. Lekestue. Bjørnen Colargol. Professor Balthazar. Skikkelig bra TV. Det varte ikke så lenge. Kanskje en time. Muligens bare en halv. Med et så begrenset tv-tilbud, og det faktum at internett ikke var oppfunnet, ble det mye fritid på oss. Tid vi kunne bruke til å leke og utforske verden.

Vi brukte mye tid utendørs, og vi fikk drøssvis av erfaringer som utfylte det vi lærte på skolen. Vi lærte å svømme i elva, og vi lærte å sykle helt uten innblanding fra voksne. Vi lærte balansekunst når vi klatret i trær og hoppet på isflak. Vi lærte tidlig at fisken i elva var mest bitevillig om natta. I alle fall bet fisken om vi hadde tatt oss bryet med å grave opp makk fra jordet bak huset til Samuel og Hilma. Jeg tror forresten ikke det er lov å bruke levende makk på kroken i dag. Jeg håper i alle fall det. Det kan umulig være noe særlig for makken. Og fisk får man jo likevel.

Vi ungene gikk ofte på besøk til de eldre i nabolaget. De ga oss saft, appelsiner og melkesjokolade. De gamle hadde tid til å snakke med oss. Arnulf og Mattis-Anna. Hilma og Samuel. Anton og Anna. De så oss. Bekreftet oss. Virket å være glad for at vi kom. Tenk så heldige vi var. Fikk øvd oss på sosiale koder, kommunikasjon og samhandling, helt uavhengig av hva som sto i læreplanen på skolen. Et afrikansk ordtak sier at det kreves en hel landsby for å oppdra et barn. Sånn var det. Også i Brennelv. Vi lærte å være mennesker. Lærte å finne mening. Livet var ikke så avansert. Alt hang liksom sammen med alt. Lek, utvikling og læring gikk hånd i hånd. Mestring og motivasjon likeså. Den sosiale utviklinga hang fast i resten.

Vi satt forresten ofte i melkerampa ved veien og skrev bilnummer. Time etter time. Det var en aktivitet som krevde litt indre motivasjon, siden det kunne være langt mellom bilene. Men når de først dukket opp, fikk vi lønn for strevet, og ny motivasjon til å vente på neste. Og skulle vi bli lei svidde vi bare av litt gress på ett eller annet jorde i nærheten. Tente på. Slukket. Tente på. Slukket. Sånn lærte vi hvor langt vi kunne strekke det, før vi mistet kontroll over ilden. Personlig startet jeg aldri noen større gressbrann, som brannvesenet måtte slukke. Andre var ikke like heldige.

Veien vi satt ved, da vi skrev bilnummer, hadde forresten ikke navn. Mamma kalte veien for hovedveien. Den hadde sikkert et veinummer. Riksvei etter eller annet. Nå er den blitt til fylkesvei 98. I dag har veien fått navnet Østre Porsangerfjordveien. Det heter den hele veien fra Lakselv, forbi Brennelv, gjennom Østerbotn, helt til Børselv, videre til Hestnes og Mårnes, gjennom Brenna og Leirpollen, forbi Kjæs og helt til kommunegrensa til Lebesby. Verdens lengste vei med sammenhengende veinavn, tror jeg. Ett hundre og ti kilometer, sånn cirka. Fantasiløst navn, spør du meg. Men sikkert praktisk for brannvesenet som skal finne huset som brant ned før de rakk frem for å slukke.

Da vi var små var Lakselv som en by for oss småungene fra Brennelv. Der hadde de navn på gatene. Eller veiene, som det heter her hos oss. I likhet med andre byer og tettsteder hadde de navn som Bjørkeveien, Ulveveien og Kirkeveien. Skoleveien og Meieriveien. Ganske likt det man finner i andre byer i landet vårt. På et tidspunkt fikk vi også Promilleveien. En vei som alle kjenner, til tross for at den verken er skiltet eller avmerket i kartet. Det er noe man bare vet. Vi har forresten også hatt en gate med det spenstige navnet Knivstikkergata. Det var før min barndom. Kanskje på 60-tallet.

Jeg har aldri fått med meg opphavet til gatenavnet, men jeg kan ikke tenke meg at det lå noe kriminelt bak det. Vi fra Finnmark bruker nå helst kniven til det den er tiltenkt. Dele jord, for eksempel. Det var en utrolig artig aktivitet på 70-tallet. I dag tror jeg ikke ungene får lov til det. Vi fikk gjerne kniv i dåpsgave. Sånn er det forresten fortsatt. Vi håndterer partering av sauer, rype og elg fra to-års alderen. Filetering av fisk mestrer de fleste fra fireårsalderen. Det ville ikke falle oss inn å ødelegge en kniv med å stikke hverandre med den. Da blir den sløv. Vi tok vare på tingene, for å si det sånn. Dessuten hadde guttene knyttnevene når de skulle slåss. Det var redskap godt nok.

Det var ikke så mange veier i kommunen som gjenspeilet vår kvenske og samiske kulturarv på 70-tallet, men etter hvert, sånn på 80- eller 90-tallet, fikk vi veinavn som bar preg av arven. Gallokkaringen og Neidamaringen. Resikkaringen og Karhuringen. Litt etter litt begynte vi å ta tilbake det vi hadde mistet. Begynte å synliggjøre hvem vi egentlig var. Vi hadde nemlig røtter som strakk seg utover hele Nordkalotten. Vi var såkalt Nordkalottmiks. Samisk. Kvensk. Finsk. Tornedalsk. Svensk. Bittelitt russisk også. For ikke å snakke om det evigvarende spanske genet som alle på kysten av Nord-Norge påberoper seg å ha i slekta. Angivelig etter en eller annen spansk sjømann som strandet på Røst, Myre, Senja, Honningsvåg, Sværholt eller Omgang. Alt etter hvor man er fra. Det er visstnok derfor noen av oss er mørke i håret. 

Her vokste vi opp. På et av de tryggeste stedene på kloden. Og muligens også ett av de mest vindutsatte stedene. Takket være vinden ble vi tilnærmet luktfrie. Min barndomsvenninne fra Øvre Brennelv sa det tørt, da hun kommenterte den evige vinden i Porsanger: «det lukter i alle fall ikke innestengt av oss fra Brennelv». Det luktet faktisk ingenting av oss. Ikke luktet det støv. Ikke luktet det røyk. Det lukter ingenting. Vinden fjernet alt. Absolutt alt. Og det var jo en fordel når vi hadde vært på Norol-stasjonen og kjøpt røyk som 13-åringer. Helt uproblematisk å kamuflere røykedebuten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Med ønske om en god dag – med eller uten vind 🙂