Gemalen slo an tonen i dag tidlig. Under frokosten kommenterte jeg bildene som hang i frokostsalen. Vakre naturbilder, tatt av en lokal fotograf. Gemalen sa seg enig: ja, fine. Litt som dine. Skikkelig kitch. Amatørpreget. Han tygde videre. Skjønte ikke at han nettopp ble stemt ut av reality-roadtripen vår, og måtte padle hjem fra Mounio. Uten myggmiddel. Heldigvis for han våknet jeg like etter blødmen hans. Jeg lot være å fortelle han hvor nær han var en motstrømstur opp Muoniojoki. Det man ikke vet, har man ikke vondt av, sies det. Det er sikkert sant.
Vi har hatt totalt elleve grensepasseringer på turen. Intet mindre. Heldigvis ble vi ikke stoppet i tollen. Gudskjelov. Ikke det at jeg hadde noe å fortolle. For all del. Jeg har imidlertid en velutviklet autoritetsangst, så gleden er stor hver gang jeg slipper å møte en toller. Det er litt som å bli stoppet i promillekontroll. Selv om jeg aldri kjører med promille, blir jeg skikkelig nervøs når jeg blir stoppet. Tenk om en kjemisk reaksjon i kroppen bare har produsert alkohol og gitt meg ublu høy promille. Helt av seg selv. Eller at jeg har glemt at jeg har drukket? Omtrent like sannsynlig som at bilen skal være full av sprit eller kokain når jeg kjører over grensa.
De første gangene jeg kjørte inn og ut av et annet land, stoppet jeg uoppfordret, og gikk inn for å melde fra om at jeg ikke hadde noe å fortolle. Og alltid var det like ubekvemt. Tollere oser nemlig av ikke-forstyrr-meg-holdning. De liker faktisk ikke å bli avbrutt når de legger kabal. Eller ser på serier. Da knurrer de. Etter fem-seks ganger, sluttet jeg. Tok hintet. Så nå kjører jeg rett gjennom, på grønt må vite, uavhengig av om jeg har noe å fortolle eller ikke. Hensynsfull til fingerspissene.
Vi har snirklet oss frem og tilbake over Torne älv. Mellom Sverige og Finland. Overalt der det fantes en bru. Vi har overnattet i Sverige og vi har overnattet i Finland. Vi har spist typisk finsk mat: rugbrød, karelske piroger* og salmiakksjokolade. Og vi har møtt slektninger. Avdøde, riktig nok, men likevel. I ånden. Kirkegården i Över Torneå og Muonio er besøkt, der ligger det mennesker med navn som jeg finner når jeg ser bakover i slekta.
Apropos slekt, så finner man i Pello monumentet av Eero Mäntyranta. Skiløperen som vant drøssevis av OL-gull. Min fem x tippoldemor Kirsti Olofsdatter Huukis søster, Magdalena, var Eeros tre x tippoldemor. Jeg tror det er slektskapet mitt til Eero som gjør at gemalen jevnlig kjøper nye ski til meg i jule- og bursdagsgave, og forsiktig ymter om at jeg bør gå mer på ski. Jeg har sikkert et genetisk potensial for langrenn. Uoppdaget. Latent. For alt jeg vet kan det kanskje lokkes frem. Kanskje blir jeg Brennelvs første OL-vinner i langrenn? Man skal aldri si aldri, som de sier. Gemalen virker i alle fall å ha troa.
For vår del er turen over for denne gang. Det blir sikkert flere i samme område. Jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger vi har vært der. Det er alltid noe å dra tilbake for å utforske nærmere. Jeg anbefaler at du tar deg en tur, uavhengig av om du har aner der eller ikke. Det er masse å oppleve. Markedet i Jokkmokk i februar, sommermarkedet i Pajala, massevis av loppis, sauna og øl, sol, mygg og salmiakk. Takk for følget så langt, vi høres 🙂
* Karelske piroger må forresten være den matretten i hele verden med minst smak. Anbefales ikke for smaken sin skyld.
Brennelvværingen 