Dagens mål var å utforske alle de små butikkene som selger samisk håndverk i Jokkmokk. Stoorstålka, Fjällriket, samesløydstiftelsen og gamla apoteket. Siden feriepenger og skattepenger nylig er kommet på konto, lå det an til storhandel. God plass i bilen har vi og, så det var bare å fylle på. Her lå alt til rette for fornyelse på interiørfronten.
Så jeg kjøpte det vanlige. Altså ingenting. Absolutt ingenting. Både gemalen og jeg visste nok på forhånd at det kom til å gå sånn. At jeg bare lot være å handle. Det er en naturlig konsekvens av at jeg ikke liker å gå i butikker. Et trekk gemalen setter pris på. Når dagen i tillegg bød på 27 plussgrader og sol, ble butikkbesøkene ekstra kortvarige. Det fristet mer å rusle ute i sola. Nyte sommeren. Jeg har tross alt oppholdt meg i Bodø de siste månedene. Akkurat det kan jo lokke selv den minst værsyke ut av hula.
Butikkutholdenheten min, eller den manglende sådan, var sikker også preget av den heftige natta med gemalen. Den var uvanlig aktiv. Jeg vekket han klokka 01.26. Proklamerte høyt og tydelig: vi har en veps på rommet! Han reagerte ikke. Jeg gjentok: Vi har en veps i senga! Da spratt han opp. Med usedvanlig besluttsomhet grep han det som var nærmest, kartet over Nordkalotten, og angrep kamikazekrigeren som hadde inntatt rommet. Jeg tror det tok tre millisekunder, så var vepsen død som en sild. Imponerende innsats, spør du meg, sånn midt på natta.
I ettermiddag ankom vi Ylitorniå. Det ligger på finsk side, rett over elva fra Övertorneå i Sverige. På turen hit krysset vi polarsirkelen på nytt – vi har altså kjørt mot sør igjen, før vi dreide litt nordøst. Fortsatt er vi sør for Bodø, som var utgangspunktet. Jeg aner ikke hvor mange kilometer det ble i dag. Litt færre enn i går, kanskje, men vi brukte dagen.
I Övertorneå fikk jeg overlevert bøkene som var hovedgrunnen til den lange omveien. Å kommunisere med selgeren og hans kone gikk bare fint. Nordmenn og svensker forstår hverandre godt. Det er verre i Finland, der snakker vi engelsk med de vi treffer, selv om de er like mye nabofolk som svenskene er. I alle fall for oss fra Finnmark.
Selv om jeg har vokst opp et par steinkast fra grensa til Finland, kan jeg lite finsk. Tyve ord kanskje. Omtrent fem ganger så mange som gemalen. Jeg har forresten tidligere skrevet om den finske språkutviklinga til gemalen. Da tok jeg på meg rollen som språklærer med stort hell.
Hadde det ikke vært så varmt, skulle jeg sendt gemalen i saunaen med de finske mennene her, så han kunne lært litt mer finsk. Finnene er jo som kjent litt introverte, så det er jo begrenset hvor mye smalltalk det blir. Saunaen skal visst nok være det eneste stedet hvor finske menn småprater. Det har jeg sett på film, så det er sikkert sant. I saunaen snakker de om følelser. Gråter. Hulker. Kjefter litt. Og ler. Alle følelser er innafor. Det er som terapi å regne. Ikke rart de ikke har ventelister i psykiatrien i Finland. Kanskje burde Kjerkol sett til Finland, til verdens lykkeligste befolkning, og heller økt Norges beholdning av badstuer istedenfor enn å kaste milliarder etter psykiatrien, for å reparere skader? Forebygging er som kjent å foretrekke. Men det skal jeg ikke legge meg oppi. Kjerkol har sikkert rådgivere nok.
Men nå tjenare. Nå er det dags for å legge seg på lading, forhåpentligvis uten nattlig besøk av veps. Hele Tornedalen ligger for våre føtter i morgen – da må vi være opplagt.
Har du forresten hørt tornedalssangen? Den skal vi høre på når vi kjører nordover i morgen.
Brennelvværingen 