Da er vi på hjul igjen. Kilometer skal tilbakelegges, dekk skal slites, olje og drivstoff skal forbrukes. Vi skal hjem til Finnmark. Fra 67 grader nord, til 70 grader nord. De tusen kilometerne mellom Bodø og Lakselv blir fort til ettusensekshundre, når det er meg som legger opp ruta. Jeg skal jo alltid innom et eller annet underveis. En landhandel her, en loppis der. Noe jeg glemte sist vi kjørte her. Arvidsjaur, Jokkmokk, Pajala. Svipptur innom Øver-Torneå for å hente en bok jeg har kjøpt brukt og «billig». Overnatting i Yli-Torneå. Inn og ut av Sverige og Finland, hver gang vi finner en bru over grenseelva, på tur oppover Tornedalen. Bading i Torne älv. Badstu i Pello. Veien blir som kjent til mens man går. Omveien, og. Gemalen protesterer ikke på omveien. Han vet at jeg alltid blir i humør når vi har retning mot Tornedalen. Happy wife, happy life, liksom.
Det sies at Finnmarkinger har et helt spesielt forhold til avstand og kilometer. Vi tar gjerne omveier og svippturer, og vi unngår helst å bruke kilometer som angivelse av avstand. Om noen spør meg hvor langt det er mellom to steder på kloden, svarer jeg gjerne at det som distansen Lakselv-Vadsø. Eller som Lakselv-Tromsø. Lakselv-Alta, alternativt. Man tar altså utgangspunkt i hjemstedet sitt, og angir tiden det tar til et eller annet aktuelt sted, og bruker det som sammenligningsgrunnlag. Det er ikke sånn at vi ikke vet hvor mange kilometer det er mellom stedene, men det gir mer mening å gjøre det på vår måte.
Finnmarkingers spesielle forhold til avstand, og hang til å ta svippturer og omveier, endrer seg ikke gjennom livet. Alle er sånn. Unge og gamle. Et par jeg kjenner, som bor i Lakselv, har hytte cirka tohundrede kilometer unna, i Tana. Firehundre kilometer tur retur. Vel hjemme i Lakselv etter en helgetur på hytta, kom de på at de hadde glemt bløtkaka igjen på hytta. Dermed la de i vei til Tana dagen etter at de var kommet hjem, hentet kaka, og kjørte tilbake til Lakselv. Fort gjort. Det hører med til historien at fruen er 81 og mannen 90. Null problem. Sånn er det i Finnmark.
Etappen de tok var rett i underkant av den etappen vi har kjørt i dag. Bodø – Jokkmokk. Omtrent som Lakselv-Nordkjosbotn. Eller 474 kilometer, for de som trenger å få det oppgitt tradisjonelt. Jokkmokk ligger på cirka 66 grader nord. Det betyr at vi fortsatt er sør for Bodø. Omtrent rett oppå polarsirkelen.
Åtte timer brukte vi på distansen. Djevelsk lang tid. Du vet, veiarbeid. Hvert år på denne tida freser svenskene opp asfalten og peiser på med sylskarp pukk, når de vet at nordmennene er i anmarsj. Det er hevn for volvo-avtalen som gikk i vasken en gang på 70-tallet, og som medførte at svenskene ikke fikk kloa i oljen vår. Dermed må de få inn penger på en annen måte. Og den måten er altså lapping av punkterte dekk. Og de har nok å gjøre, hver gang nordmenn drister seg over grensa. Og det gjør vi jo i tide og utide.
Selv har vi klart første etappe uten punktering. I motsetning til i fjor, med alt det medførte av forsinkelse og myggstikk. I år har vi forresten vært føre var, så vi fikk unna punkteringa tidligere i uka, i Bodø. Ferdig med det, liksom. Krysser fingrene for at det blir med den ene, men vi skal enda over ganske mange kilometer med pukk før vi er ferdig med turen, så vi får bare se hva som skjer.
Brennelvværingen 