Digitalt utviklingshemmede i fri dressur

Jeg får av og til spørsmål om hva det er som inspirerer meg til å skrive tekster. Det enkle svaret er mennesker. Mennesker i hverdagen. Mennesker som imponerer. Mennesker som oppfører seg litt underlig. Folk uten empati. Eller folk med masse empati. Og folk som utviser mangelfullt utvikla fingerspitzgefühl i kommentarfeltene. Ja, kanskje særlig de.

De digitalt utviklingshemmede er de som slår et slag for ytringsfriheten, mens det de egentlig dyrker er sutringsfriheten. For mange er det vanskelig å skille ytringsfrihet fra retten til å være uhøflig, utrivelig og lite forståelsesfull. Det er de som alltid sier hva de mener, selv når ingen har spurt – og slettes ikke vil høre. I kommentarfeltene har de funnet sitt speakers corner. Med høy grad av selvtillit og lav grad av selvinnsikt danser de i fri dressur over tastaturet.

Fredag, for eksempel, dagen etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin rapport, og det var flere oppslag om internatliv og enkeltmenneskers traumer på grunn av det, da mesket de seg foran tastaturet. Med liv og lyst blottla de egen mangel på nestekjærlighet, empati og omtanke. Demonstrerte sin velutviklede evne til å imøtegå andre. La for en dag manglende evne til å forstå at andre kan ha opplevd internatlivet som ekstremt belastende, når de selv ikke har opplevd det akkurat sånn.

For eksempel hadde NRK en sak om Kari Greiner, hennes internaterfaring og konsekvensen av den. I ingressen siteres Kari slik: «Jeg tror mange av oss internatbarn blei ganske avstumpa i løpet av skoletiden». Og dermed var hylekoret i gang. På NRK Troms sin facebookside satt kommentarene løst.

En sånn mangel på anerkjennelse må være vanskelig å forholde seg til. Heldigvis var det også fine kommentarer. Til og med fra folk som har hatt det bra på internatet, og som forstår at andre kan ha opplevd internatlivet på en helt annen måte enn dem selv. De har folkeskikk. Og empati. Men de som bare avfeier. Bruker ord som sludder. Tull. Tøv. De legger vel i grunnen bare stein til byrden. Jeg vet ikke hvorfor de har sånt behov for å avfeie andres traumer og historier. Kanskje er det for vanskelig å forholde seg til det?

Og for all del: det er helt greit å være uenige i saker eller ha forskjellige meninger. Men å være uenig eller imøtegå andres opplevelser og følelser, det burde være forbeholdt fireåringer. De er nemlig ikke kommet lenger i utviklinga.