Roadtrip 2023 – dag 3 – Med stø kurs opp Tornedalen

Tross spredt bebyggelse kjenner jeg meg aldri alene her i Tornedalen. Man har alltid følge av millioner andre individer. Og da mener jeg virkelig millioner. Vi snakker mygg. Enorme forekomster. Litt som hjemme i Brennelv. 

På grunn av mygga lukter Brennelvværinger og folk i Tornedalen helt likt. Myggspray, iblandet Finnmarkspors* og svette. Alt som minner om feromoner blir kamuflert. Med de fordelene det har, når det kommer til opprettholdelse av monogamiet. Feromoner kan som kjent få folk til å miste hodet, og gå fra gård og grunn. Bare greit å dempe akkurat den impulsen. Drama er oppskrytt.

Vi har brukt store deler av dagen i Pajala. Byen min. Stedet ligger omtrent på samme breddegrad på Bodø, men mye lenger øst. I dag var det sommer og sol, og vi har vandret rundt. Sett på elva. Sommerblomster. Bygninger. Hilst på folk. Jeg trives her. Kanskje ikke så rart, siden min fem x tippoldefar, Olaf Henriksson Pasmajärvi, regnes som Pajala bys egentlige grunnlegger. Kanskje det er epi-genetikken som slår inn?

Onde tunger påstår at Pajala ikke er verdens navle. Hvor feil er det mulig å ta, sier nå jeg. Kommunen, som i utgangspunktet bare har rundt 6000 innbyggere, og kun 2000 i kommunesenteret, er faktisk verdens navle. I alle fall under sommermarkedet de har i starten av juli. Da strømmer det på med mennesker, bortimot femti tusen, de tre dagene markedet varer. Mangedobling av innbyggertallet, med andre ord.

I Pajala står monumentet av min avdøde slektning, Lars Levi Læstadius. Min åtte x tippoldemor Britas søster, Anne, var Lars Levis fem x tippoldemor. Læstadius var en velutdannet fyr. Predikant. Botaniker. Lingvist. Etnograf. Teolog. Min oldefar Edvard i Movika var inspirert av Læstadius, og ble den første fastboende læstadianer-predikant på Nordkyn i Finnmark. Det sies at Edvard tok predikantgjerningen på dypeste alvor, han sluntret visst nok ikke unna en eneste søndag. Men utakk er som kjent verdens lønn, og jeg tror Edvard ville brummet litt om han hadde visst at deler av etterkommerne i en av slektsgrenene etter han, skar helt ut og ble ateister, human-etikere og skeptikere. Heldigvis hadde Edvard mange barn, så arven lever nok videre i andre grener.

Pajala har forresten verdens nest minste rundkjøring, kun slått av Honningsvåg. I Honningsvåg er rundkjøringa så liten at de fleste kjører rett over den. Jeg er ikke noe unntak. Oppdaget den ikke før jeg kjørte tilbake. Apropos rundkjøringer, så må jeg bare ta en liten digresjon: rundkjøringa i Lakselv. Den er stor. Så stor at den er synlig fra månen. Sånn bortimot. Den er etablert der Banakkrysset var før. Da Banakkryssest eksisterte var det forkjørsvei mot Brennelv. Jeg vet ikke hvor lenge rundkjøringa har eksistert, men enda i dag oppfører mange brennelvværinger seg som om de har forkjørsrett. Man kan jevnlig se dem gi full gass ned bakken mot rundkjøringa, og enda mer fart på tur gjennom rundkjøringa. Ser seg verken til høyre eller venstre. En gang forkjørsvei, alltid forkjørsvei.  Så langt har det gått bra. 

Også her her det gått bra i dag. Vi har pause i Muonio. Hotell Harriniva byr på mat og seng, så vi blir til i morgen. Nå er vi definitivt nord for Bodø og på god vei mot Lakselv. 

Rundkjøring i Pajala

Rundkjøring i Övertorneå

* Ja, det er Finnmarkspors i Nord-Sverige og Nord-Finland, den er ikke forbeholdt Finnmark.

Roadtrip 2023 – dag 2 – Gemalen går i krigen

Dagens mål var å utforske alle de små butikkene som selger samisk håndverk i Jokkmokk. Stoorstålka, Fjällriket, samesløydstiftelsen og gamla apoteket. Siden feriepenger og skattepenger nylig er kommet på konto, lå det an til storhandel. God plass i bilen har vi og, så det var bare å fylle på. Her lå alt til rette for fornyelse på interiørfronten.

Så jeg kjøpte det vanlige. Altså ingenting. Absolutt ingenting. Både gemalen og jeg visste nok på forhånd at det kom til å gå sånn. At jeg bare lot være å handle. Det er en naturlig konsekvens av at jeg ikke liker å gå i butikker. Et trekk gemalen setter pris på. Når dagen i tillegg bød på 27 plussgrader og sol, ble butikkbesøkene ekstra kortvarige. Det fristet mer å rusle ute i sola. Nyte sommeren. Jeg har tross alt oppholdt meg i Bodø de siste månedene. Akkurat det kan jo lokke selv den minst værsyke ut av hula.

Butikkutholdenheten min, eller den manglende sådan, var sikker også preget av den heftige natta med gemalen. Den var uvanlig aktiv. Jeg vekket han klokka 01.26. Proklamerte høyt og tydelig: vi har en veps på rommet! Han reagerte ikke. Jeg gjentok: Vi har en veps i senga! Da spratt han opp. Med usedvanlig besluttsomhet grep han det som var nærmest, kartet over Nordkalotten, og angrep kamikazekrigeren som hadde inntatt rommet. Jeg tror det tok tre millisekunder, så var vepsen død som en sild. Imponerende innsats, spør du meg, sånn midt på natta.

I ettermiddag ankom vi Ylitorniå. Det ligger på finsk side, rett over elva fra Övertorneå i Sverige. På turen hit krysset vi polarsirkelen på nytt – vi har altså kjørt mot sør igjen, før vi dreide litt nordøst. Fortsatt er vi sør for Bodø, som var utgangspunktet. Jeg aner ikke hvor mange kilometer det ble i dag. Litt færre enn i går, kanskje, men vi brukte dagen.

I Övertorneå fikk jeg overlevert bøkene som var hovedgrunnen til den lange omveien. Å kommunisere med selgeren og hans kone gikk bare fint. Nordmenn og svensker forstår hverandre godt. Det er verre i Finland, der snakker vi engelsk med de vi treffer, selv om de er like mye nabofolk som svenskene er. I alle fall for oss fra Finnmark.

Selv om jeg har vokst opp et par steinkast fra grensa til Finland, kan jeg lite finsk. Tyve ord kanskje. Omtrent fem ganger så mange som gemalen. Jeg har forresten tidligere skrevet om den finske språkutviklinga til gemalen. Da tok jeg på meg rollen som språklærer med stort hell.

Hadde det ikke vært så varmt, skulle jeg sendt gemalen i saunaen med de finske mennene her, så han kunne lært litt mer finsk. Finnene er jo som kjent litt introverte, så det er jo begrenset hvor mye smalltalk det blir. Saunaen skal visst nok være det eneste stedet hvor finske menn småprater. Det har jeg sett på film, så det er sikkert sant. I saunaen snakker de om følelser. Gråter. Hulker. Kjefter litt. Og ler. Alle følelser er innafor. Det er som terapi å regne. Ikke rart de ikke har ventelister i psykiatrien i Finland. Kanskje burde Kjerkol sett til Finland, til verdens lykkeligste befolkning, og heller økt Norges beholdning av badstuer istedenfor enn å kaste milliarder etter psykiatrien, for å reparere skader? Forebygging er som kjent å foretrekke. Men det skal jeg ikke legge meg oppi. Kjerkol har sikkert rådgivere nok.

Men nå tjenare. Nå er det dags for å legge seg på lading, forhåpentligvis uten nattlig besøk av veps. Hele Tornedalen ligger for våre føtter i morgen – da må vi være opplagt.

Har du forresten hørt tornedalssangen? Den skal vi høre på når vi kjører nordover i morgen.

Roadtrip 2023 – dag 4 – Siste etappe

Gemalen slo an tonen i dag tidlig. Under frokosten kommenterte jeg bildene som hang i frokostsalen. Vakre naturbilder, tatt av en lokal fotograf. Gemalen sa seg enig: ja, fine. Litt som dine. Skikkelig kitch. Amatørpreget. Han tygde videre. Skjønte ikke at han nettopp ble stemt ut av reality-roadtripen vår, og måtte padle hjem fra Mounio. Uten myggmiddel. Heldigvis for han våknet jeg like etter blødmen hans. Jeg lot være å fortelle han hvor nær han var en motstrømstur opp Muoniojoki. Det man ikke vet, har man ikke vondt av, sies det. Det er sikkert sant.

Vi har hatt totalt elleve grensepasseringer på turen. Intet mindre. Heldigvis ble vi ikke stoppet i tollen. Gudskjelov. Ikke det at jeg hadde noe å fortolle. For all del. Jeg har imidlertid en velutviklet autoritetsangst, så gleden er stor hver gang jeg slipper å møte en toller. Det er litt som å bli stoppet i promillekontroll. Selv om jeg aldri kjører med promille, blir jeg skikkelig nervøs når jeg blir stoppet. Tenk om en kjemisk reaksjon i kroppen bare har produsert alkohol og gitt meg ublu høy promille. Helt av seg selv. Eller at jeg har glemt at jeg har drukket? Omtrent like sannsynlig som at bilen skal være full av sprit eller kokain når jeg kjører over grensa.

De første gangene jeg kjørte inn og ut av et annet land, stoppet jeg uoppfordret, og gikk inn for å melde fra om at jeg ikke hadde noe å fortolle. Og alltid var det like ubekvemt. Tollere oser nemlig av ikke-forstyrr-meg-holdning. De liker faktisk ikke å bli avbrutt når de legger kabal. Eller ser på serier. Da knurrer de. Etter fem-seks ganger, sluttet jeg. Tok hintet. Så nå kjører jeg rett gjennom, på grønt må vite, uavhengig av om jeg har noe å fortolle eller ikke. Hensynsfull til fingerspissene.

Vi har snirklet oss frem og tilbake over Torne älv. Mellom Sverige og Finland. Overalt der det fantes en bru. Vi har overnattet i Sverige og vi har overnattet i Finland. Vi har spist typisk finsk mat: rugbrød, karelske piroger* og salmiakksjokolade. Og vi har møtt slektninger. Avdøde, riktig nok, men likevel. I ånden. Kirkegården i Över Torneå og Muonio er besøkt, der ligger det mennesker med navn som jeg finner når jeg ser bakover i slekta.

Apropos slekt, så finner man i Pello monumentet av Eero Mäntyranta. Skiløperen som vant drøssevis av OL-gull. Min fem x tippoldemor Kirsti Olofsdatter Huukis søster, Magdalena, var Eeros tre x tippoldemor. Jeg tror det er slektskapet mitt til Eero som gjør at gemalen jevnlig kjøper nye ski til meg i jule- og bursdagsgave, og forsiktig ymter om at jeg bør gå mer på ski. Jeg har sikkert et genetisk potensial for langrenn. Uoppdaget. Latent. For alt jeg vet kan det kanskje lokkes frem. Kanskje blir jeg Brennelvs første OL-vinner i langrenn? Man skal aldri si aldri, som de sier. Gemalen virker i alle fall å ha troa.

For vår del er turen over for denne gang. Det blir sikkert flere i samme område. Jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger vi har vært der. Det er alltid noe å dra tilbake for å utforske nærmere. Jeg anbefaler at du tar deg en tur, uavhengig av om du har aner der eller ikke. Det er masse å oppleve. Markedet i Jokkmokk i februar, sommermarkedet i Pajala, massevis av loppis, sauna og øl, sol, mygg og salmiakk. Takk for følget så langt, vi høres 🙂

Eero Mäntyranta

Dagens lunsj

Rett nord for Muonio

* Karelske piroger må forresten være den matretten i hele verden med minst smak. Anbefales ikke for smaken sin skyld.

Roadtrip 2023 – dag 1 – Sakte fart mot Tornedalen

Da er vi på hjul igjen. Kilometer skal tilbakelegges, dekk skal slites, olje og drivstoff skal forbrukes. Vi skal hjem til Finnmark. Fra 67 grader nord, til 70 grader nord. De tusen kilometerne mellom Bodø og Lakselv blir fort til ettusensekshundre, når det er meg som legger opp ruta. Jeg skal jo alltid innom et eller annet underveis. En landhandel her, en loppis der. Noe jeg glemte sist vi kjørte her. Arvidsjaur, Jokkmokk, Pajala. Svipptur innom Øver-Torneå for å hente en bok jeg har kjøpt brukt og «billig». Overnatting i Yli-Torneå. Inn og ut av Sverige og Finland, hver gang vi finner en bru over grenseelva, på tur oppover Tornedalen. Bading i Torne älv. Badstu i Pello. Veien blir som kjent til mens man går. Omveien, og. Gemalen protesterer ikke på omveien. Han vet at jeg alltid blir i humør når vi har retning mot Tornedalen. Happy wife, happy life, liksom.

Det sies at Finnmarkinger har et helt spesielt forhold til avstand og kilometer. Vi tar gjerne omveier og svippturer, og vi unngår helst å bruke kilometer som angivelse av avstand. Om noen spør meg hvor langt det er mellom to steder på kloden, svarer jeg gjerne at det som distansen Lakselv-Vadsø. Eller som Lakselv-Tromsø. Lakselv-Alta, alternativt. Man tar altså utgangspunkt i hjemstedet sitt, og angir tiden det tar til et eller annet aktuelt sted, og bruker det som sammenligningsgrunnlag. Det er ikke sånn at vi ikke vet hvor mange kilometer det er mellom stedene, men det gir mer mening å gjøre det på vår måte.

Finnmarkingers spesielle forhold til avstand, og hang til å ta svippturer og omveier, endrer seg ikke gjennom livet. Alle er sånn. Unge og gamle. Et par jeg kjenner, som bor i Lakselv, har hytte cirka tohundrede kilometer unna, i Tana. Firehundre kilometer tur retur. Vel hjemme i Lakselv etter en helgetur på hytta, kom de på at de hadde glemt bløtkaka igjen på hytta. Dermed la de i vei til Tana dagen etter at de var kommet hjem, hentet kaka, og kjørte tilbake til Lakselv. Fort gjort. Det hører med til historien at fruen er 81 og mannen 90. Null problem. Sånn er det i Finnmark.

Etappen de tok var rett i underkant av den etappen vi har kjørt i dag. Bodø – Jokkmokk. Omtrent som Lakselv-Nordkjosbotn. Eller 474 kilometer, for de som trenger å få det oppgitt tradisjonelt. Jokkmokk ligger på cirka 66 grader nord. Det betyr at vi fortsatt er sør for Bodø. Omtrent rett oppå polarsirkelen.

Åtte timer brukte vi på distansen. Djevelsk lang tid. Du vet, veiarbeid. Hvert år på denne tida freser svenskene opp asfalten og peiser på med sylskarp pukk, når de vet at nordmennene er i anmarsj. Det er hevn for volvo-avtalen som gikk i vasken en gang på 70-tallet, og som medførte at svenskene ikke fikk kloa i oljen vår. Dermed må de få inn penger på en annen måte. Og den måten er altså lapping av punkterte dekk. Og de har nok å gjøre, hver gang nordmenn drister seg over grensa. Og det gjør vi jo i tide og utide.

Selv har vi klart første etappe uten punktering. I motsetning til i fjor, med alt det medførte av forsinkelse og myggstikk. I år har vi forresten vært føre var, så vi fikk unna punkteringa tidligere i uka, i Bodø. Ferdig med det, liksom. Krysser fingrene for at det blir med den ene, men vi skal enda over ganske mange kilometer med pukk før vi er ferdig med turen, så vi får bare se hva som skjer.

Søndagstanker om de nedre deler

Jeg er rutinemenneske. Elsker struktur. Står opp med rett fot hver eneste dag. Venstre. Hver bidige morgen. Her tulles det ikke med beinføringa. Dropper aldri frokost. Ei heller tannpuss. Jeg liker livet best når det går på skinner. Alt bør være som vanlig. Intet nytt er godt nytt, tenker jeg. Vil nødig ha presten på besøk. Det er best sånn. Men det er meg. Andre er på en annen måte. De tuller med rutinene. Lever ad hoc-liv. Er pragmatiske. Tar sjanser. Stokker til og med beina feil. Står opp med feil fot. Blir ikke engang i dårlig humør av den grunn. Spennende folk.

Uansett hvilket bein man velger å stå opp med, er det viktig med gode sko. Særlig om man skal gå langt. Pilegrimsveien til Santiago de Compostela, via Iran, for eksempel. Eller man skal løpe maraton på tvilsomt underlag. Asfalt og brustein, for eksempel. Kan fort bli gnagsår om man har på feil type sko. Gnagsår er vondt. Heldigvis trenger man ikke gå den lange veien til Santiago de Compostela, om man ikke har lyst. Ei heller løpe maraton på asfalt. Uansett må vi ha sko. De bør være tilpasset vær, føre og individuelle føtter.

Mange, særlig kvinner, har en tendens til å ikle seg lite hensiktsmessige sko. Lider seg gjennom tilværelsen med høye hæler og spiss tå. Selv har jeg sikkert syv par varianter av slike ubekvemme kreasjoner. Helt grusomme. Bruker dem knapt. Og kommer de først på, benytter jeg første og beste anledning til å sparke dem av meg. Altså med en gang jeg setter meg til bords. Så ligger de til pynt der resten av kvelden. Ikke kan jeg gå med dem. Og slettes ikke ha de på om jeg skulle falle for fristelsen å danse. Jeg klarer ikke engang an å fullføre et lengre resonnement med slike sko på. De tar all oppmerksomheta. Føttene lider. Og når føttene lider, lider også resten av legemet. Stakkars Askepott, sier jeg bare. Ikke rart hun mista skoen. Det krever sin kvinne å beholde begge på. 

Mange kvinner har et absurd høyt antall sko. Selv har jeg mange ganger uttalt at jeg ikke er en skodame. At jeg ikke har så mange par sko. Vel. Selvinnsikt er oppskrytt. Forleden ryddet jeg i skoskapet i Bodø. Pendlerboligen, altså. Jeg skal ikke røpe eksakt antall, men det kom til syne overraskende mange par sko. Jeg trodde knapt det jeg så. Eneste fordelen med en sånn mengde, er at nyttårsforsettene for de neste tre årene er gitt: Jeg skal ikke kjøpe et eneste par sko. Jeg har nok. Mer enn nok. Det får være grenser for unødvendig forbruk. Og de skoene som ikke er brukt i løpet av ett år skal ut. Enkelt og greit.

Tidligere brukte vi sko til de var utslitt. Og når de var utslitt ble de reparert. Skomakere fantes overalt. Min onkel Oddvar var skomaker. I Kjøllefjord. Et bittelite sted lengst nord i landet. Tross begrenset antall kunder, var det marked for skomakere. De kunne leve av det. I 1950 var det, ifølge Nrk, 4620 skomakere her i landet. I 2015 var det 200 igjen. Jeg tipper tallet er enda lavere i dag. Nå har vi bytta ut praktiske ferdigheter med akademisk kunnskap. Enten tar vi en mastergrad i ett eller annet, eller vi tar formell lederutdanning (ja, riktig, du hører lyden av knust glass nu). Norge anno 2023. Velbekomme.

Det er forresten mange andres sko jeg er glad jeg ikke er i. Putin sine. NATO-sjefen. Ulike ministre. Lokalpolitikere. Rektorer. Per Sandberg sine. De trenger alle gode sko. Bortsett fra de som får fallskjerm. De får neppe gnagsår. Og om de får, har de sikkert råd til gnagsårplaster, så de er rustet for ny toppjobb. De reiser bare videre. Som om ingenting er hendt. De er jammen godt skodd. Selv går jeg for det rutinemessige. Vandrer videre i de svarte goretex-skoene. Til hverdags og til fest. Trenger i grunnen ikke andre par enn de.

Rydding i skoskapet

Digitalt utviklingshemmede i fri dressur

Jeg får av og til spørsmål om hva det er som inspirerer meg til å skrive tekster. Det enkle svaret er mennesker. Mennesker i hverdagen. Mennesker som imponerer. Mennesker som oppfører seg litt underlig. Folk uten empati. Eller folk med masse empati. Og folk som utviser mangelfullt utvikla fingerspitzgefühl i kommentarfeltene. Ja, kanskje særlig de.

De digitalt utviklingshemmede er de som slår et slag for ytringsfriheten, mens det de egentlig dyrker er sutringsfriheten. For mange er det vanskelig å skille ytringsfrihet fra retten til å være uhøflig, utrivelig og lite forståelsesfull. Det er de som alltid sier hva de mener, selv når ingen har spurt – og slettes ikke vil høre. I kommentarfeltene har de funnet sitt speakers corner. Med høy grad av selvtillit og lav grad av selvinnsikt danser de i fri dressur over tastaturet.

Fredag, for eksempel, dagen etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen la frem sin rapport, og det var flere oppslag om internatliv og enkeltmenneskers traumer på grunn av det, da mesket de seg foran tastaturet. Med liv og lyst blottla de egen mangel på nestekjærlighet, empati og omtanke. Demonstrerte sin velutviklede evne til å imøtegå andre. La for en dag manglende evne til å forstå at andre kan ha opplevd internatlivet som ekstremt belastende, når de selv ikke har opplevd det akkurat sånn.

For eksempel hadde NRK en sak om Kari Greiner, hennes internaterfaring og konsekvensen av den. I ingressen siteres Kari slik: «Jeg tror mange av oss internatbarn blei ganske avstumpa i løpet av skoletiden». Og dermed var hylekoret i gang. På NRK Troms sin facebookside satt kommentarene løst.

En sånn mangel på anerkjennelse må være vanskelig å forholde seg til. Heldigvis var det også fine kommentarer. Til og med fra folk som har hatt det bra på internatet, og som forstår at andre kan ha opplevd internatlivet på en helt annen måte enn dem selv. De har folkeskikk. Og empati. Men de som bare avfeier. Bruker ord som sludder. Tull. Tøv. De legger vel i grunnen bare stein til byrden. Jeg vet ikke hvorfor de har sånt behov for å avfeie andres traumer og historier. Kanskje er det for vanskelig å forholde seg til det?

Og for all del: det er helt greit å være uenige i saker eller ha forskjellige meninger. Men å være uenig eller imøtegå andres opplevelser og følelser, det burde være forbeholdt fireåringer. De er nemlig ikke kommet lenger i utviklinga.