Visst faen har vi vår

Jeg velger meg april, sa Bjørnstjerne Bjørnson, en gang i fjern fortid da han satt og forlystet seg med skrivemaskinen sin. Jeg tror Bjørnson hadde likt å bo i Finnmark. Her er det virkelig stormer i april. Rabalder. Og krefter. Diktet passer. I alle fall litt.

Med unntak av lyset var det lite som minnet om vår da april 2023 satte inn. Naturen viste muskler. Minnet oss om hvem som har overtaket. Det var uvær nok til alle. Snøen dundret inn sidelengs – fra alle kanter – på selv de tørreste og minst vindutsatte stedene i fylket vårt. Ikke en gatestubb i hele Finnmark var åpen for fri ferdsel. Snørasene suste ned fjellsidene.

Men det var da. For kjempelenge siden. Nesten en uke har gått siden siste kolonnekjøring på riksvei 888. Nå er det bare vakkert å kjøre over der. Hvite vidder og den svarte veien. Litt sørpe og is ligger forsatt flekkvis igjen, som for å minne oss om at vinteren ikke helt har lukket døra. Uværet er historie. Kanskje til og med et vakkert minne, for de som er utstyrt med et særdeles lyst sinn. For oss andre bare et minne om hvordan vårvinteren kan arte seg her ytterst nordøst i vårt lille land. At vi alltid må huske å ha jervenduk, spade og nødproviant i bilen. Uansett. Det snur nemlig fort.

Onde tunger vil ha det til at vi ikke har vår i Finnmark. Jeg har aldri skjønt hva de snakker om. Visst faen har vi vår. Lyset er nå en ting. Fluene dukker opp i sola. Det drypper fra takene. Tjelden kommer tidlig i april. Alltid. Ikke et år uten. Selv i år kom den til vanlig tid, straks uværet la seg – sånn rett etter palmehelga. Ja, det kom til og med en tjeld til Måsøy 14. februar allerede. Muligens var den sendt i forveien for å varsle om at vi måtte holde ut – det kom til å bli vår en gang, også i år. Alternativt hadde den bare feil med tidsoppfatningen. Vi er ganske mange som har dukket opp for tidlig, det være seg til møter, middager og flyavganger. Altså det motsatte av tidsoptimister, som har en tendens til å dukke opp i siste liten – eller enda verre: etter at møtet er ferdig, toget er gått eller flyet har tatt av. Ingen nevnt, ingen glemt.

Uansett: I påsken er det vanlig å dra på hytta. Jeg var i alle fall på hytta påskedagene, sammen med mann og voksen datter. Hytta har ikke innlagt vann, det er begrenset med strøm fra solcelleanlegget. Vi har kun sporadisk telefondekning, og null tilgang til internett. Da blir det litt som i gamle dager. Man må finne på ting og underholde seg helt uten skjerm. Og det er faktisk helt uproblematisk. Med en god gammeldags almanakk tilgjengelig, kan vi bedrive høytlesing om blant annet flo og fjære, mørketid og midnattsol, og fiske- og jakttider ulike steder i landet. Sånt blir det diskusjoner, undring og refleksjoner av. Er det for eksempel midnattssol i Bodø, eller er det bare et optisk fenomen som gjør at vi tror det er midnattssol der? Du får google svaret om du lurer.

En alternativ aktivitet på hytta, er å sitte med kart over området og undre seg over stedsnavn. Hvorfor omtales for eksempel vår lille perle, Movika, som Galne Ola vika på noen kart? Bodde det virkelig en Ola der, en gang i fjern fortid? Og hva besto eventuelt galskapen av? Og hva med nabogrenda, som ligger cirka to spyttlenger unna Movika? Hvorfor har den nå fått navnet Brenngammen, når det står Brenngam i kartene og Brændgam i den gamle dagboka til min forlengst avdøde grandonkel?

Skulle vi bli lei av almanakken og kartene, underholder vi oss med litt enkel telling og regning. Vi teller for eksempel dyr. Rein som lusker fredfullt rundt hytta. Alternativt rusler vi til Brenngam og teller sauer. Man kan også telle hybelkaniner. Eller noe helt annet. For min egen del teller jeg gjerne tre-, fire- og mangemenninger, når jeg er på Nordkyn. De har jeg flust av, selv om jeg ikke kjenner så mange av dem. Men vissheten om at jeg har det, gir en følelse av tilhørighet. Denne tellinga må ofte utføres på papir, siden det er mange faktorer som må holdes i arbeidsminnet samtidig. Tellinga forutsetter at jeg holder styr på bestefar sine søsken, pappa sine søskenbarn og deres barn og barnebarn. Pappas søskenbarns barn er mine tremenninger, og mine barn og deres barn igjen er firemenninger. Lediggang er altså ikke bare rota til alt ondt, det er også en ypperlig kilde til kreativitet og tidsbruk.

Om vi får lyst til å gjøre noe annet enn å telle, snekre og diskutere, og utfartslysta eller hjemlengselen kommer over oss, tar vi en tur til Kjøllefjord. Det er alltid hyggelig. Folk er rett og slett trivelige i Kjøllefjord. De som jobber i butikkene der har skjønt poenget. De ser kundene sine. Hilser og prater, som om vi – de fremmede fuglene – er en del av lokalbefolkninga. Det er lett å trives der.

Jeg drar forresten alltid innom bokhandelen. Norges beste, tror jeg. Ikke bare har de et imponerende utvalg litteratur. De har også fiskeutstyr, garn, kaffe og te, kontorutstyr, interiør og nips, leker og bilderammer. Og mye mer. Hvis det er to bokbutikker i Norge du bør oppleve, så er dette den ene. Og den andre? Det er Ludvik sin bruktbokhandel i Bodø. Den som ikke finner noe å lese på disse to butikkene, må være i dårlig humør. Men nå er jeg i ferd med å skrive meg ut på vidda. Beklager. Jeg skal forsøke å ta meg inn.

Påsken er straks historie. Om få dager er det 14. april. I følge primstaven er det årets første sommerdag. Primstaven er åpenbart ikke spikket i Finnmark. Det var sikkert en kar på Jæren som i fjern fortid, uten internett å underholde seg med, som lekte med kniven og la inn viktige merkedatoer. Han hadde sikkert ikke almanakk heller. Så han spikket. Noe må man jo finne på.

Her i Finnmark kan det være mer utfordrende å tidfeste sommeren. I alle fall på kysten. Den kan være så flyktig, at man kan risikere å gå glipp av den om man ikke er kjapp nok ut av dusjen. For min egen del er sommeren definert til det tidsrommet jeg har sommerferie – uavhengig av vær og vind. Så får det være en bonus om det blir en dag eller to med varme nok til å kaste dunjakka og ullsokkene. Kortbuksa har vi jo på uansett, fra sankthans til femtende august. Sommerklær trenger vi heldigvis ikke å kjøpe hvert år. Har du bikini, så har du det helt til strikken morkner. Litt som mannen sa til kona, som absolutt ville skaffe seg sommerhatt: Hva skal du med sommerhatt – vi har jo ingen sommer hatt.

Men nå nyter vi april først, så tar vi sommeren som den kommer. Kos deg med diktet av Bjørnson. Er du på hytta, kan du jo også ta deg tida til å lære deg det utenat. Så kan du stille deg på hyttetrappa og proklamere det for folk eller elg som måtte komme forbi.

Jeg velger meg april

I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!