Det e jul berre ein gong fer året

Så er vi der igjen. I den fineste tida. Tida da engler daler ned i skjul. Den hellige timen. Selveste jula. For ikke å snakke om tida rett i forkant. Advent. Tida for de virkelig store avgjørelsene. Tida for diskusjoner og konfrontasjoner, som trigger det limbiske systemet i en slik grad at den indre fireåringen slipper ut i fri dressur. Vi snakker diskusjoner som setter varige spor. Rykker oss ut av banen. Tenk om vi blir tvunget til å endre på noe? Gud, forby!

Ribbe eller pinnekjøtt. Ja eller nei til juletre. Surkål eller rødkål? Tidspunkt for å henge opp adventsstjerna. For ikke å snakke om når den skal ned. Julekort eller julebrev? Gaver eller ikke gaver. Kjøpt rull kontra hjemmelagd. Lundal eller Gilde. Riskrem eller multekrem. Eventuelt sitron-is. I den store sammenhengen ganske små spørsmål, men store og viktige avgjørelser for folk flest. Man kødder ikke med tradisjoner, må vite.

I disse dager er det ti år siden jeg og gemalen slo oss sammen. To godt voksne mennesker med hver sine ting, hver sin bolig, hver sin bil. Hver sine unger. Hver sitt av det meste. Hver sine tradisjoner, ikke minst. Så langt har det gått over all forventing, selv om vi hvert eneste år må innom seriøse og langvarige drøftinger av de grunnleggende spørsmålene. Det som aldri kan bestemmes kjapt og greit, med et enkelt ja eller nei. Hvert bidige år lange analyser og vurderinger. Til tross for at vi alltid kommer til samme konklusjon. Hvert år. Uten unntak – så langt. Ribbe på julaften. Pinnekjøtt en annen dag. Riskrem OG sitron-is.

Utallige er de spørsmålene som blir avklart gjennom den årlige ROS-analysen og konsekvensutredningen gjennom adventstiden. Men ett spørsmål dukker aldri opp før i det magiske øyeblikket hvor illusjonen av full kontroll åpenbarer seg. Når gavene er ferdig innpakket. Når kjøleskapsdøra buler. Når vi har oversikt over gjestene. Når vi bare har bittelitt vasking og pynting igjen. Og stryking av juleduken. Altså sent den 22. eller 23. desember. I det høytidelige øyeblikket vi skal til å dra krakken bortåt glaset. Når skuldrene skal senke seg og vi skal unne oss en liten marsipanbit og et glass vin. Når vi tror vi er klar – akkurat da – nøyaktig da, åpenbarer det seg. År etter år. Den samme gamle grå eska. Eska med juletrepynt. Står der helt alene og gliser til oss. Og den årlige uttalelsen kommer, fra den en av partene i ekteskapet, det varierer fra år til år hvem som sier det, men det lyder som følger: Kanskje vi burde ha juletre?

Svaret er selvfølgelig alltid ja. Hvert eneste år. Her gjøres ingen endringer. Likevel må vi gjennom en grundig og timeslang drøfting av argumentene mot juletre. Tenk på den høye forekomsten av småkryp som bor i treet!  Hva er egentlig vitsen med juletre? Det kan da umulig være bra for inneklimaet; dessuten kommer vi til å finne barnåler på de mest absurde steder helt frem til sankthans. At den årlige konsekvensvurderinga ikke sender oss til konklusjonen nei til juletre er et under. Alle argumentene støtter solid opp om et nei. Likevel blir det alltid ja. Alltid. Et sted må vi jo ha gavene. Dessuten er det fint. Koselig. God lukt. Og vi har jo alltid hatt det. Begge to. Hele livet. Selvfølgelig skal vi ha juletre. Klart vi skal. Vi er enige om det. Alltid. Helt uten bruk av dobbeltstemmen min. Når vi bare har gjort unna motargumentene.

Og når vi er kommet så langt, da starter den virkelig store utfordringen. Ikke spørsmålet om kunstig eller ekte. Neida. Det er ikke-tema. Ingen av oss ser kunstig tre som et alternativ. Der er vi på linje. Helt. Aldri vært stridstema. Gudskjelov. Gran eller furu, derimot. Den tar vi. Selv om vi er enige om at vi skal ha furu. Men vi debatterer det likevel. Jeg har tross alt hatt gran, type edel, helst dansk, hele mitt voksne liv, frem til gemalen stormet inn i tilværelsen. Dryssende gran. Groteskt dryssende. Tross furu gjennom hele barndommen. Hvorfor gran, sier du? Enkelt svar: De har det i Andeby. Som fast leser av Donald Duck & Co som lita jente, beundret jeg alltid det fine store gran-juletreet de hadde der. Symmetrisk. Vakkert. Grønt. Så derfor. Inntil kjærleiken dukket opp. Da bøyde jeg av. Ble helt pusekatt. Etter kveruleringa. Etter å ha fortalt hvor fint det er med gran. Men så. Helomvending. Selvfølgelig.

Klart vi skal ha furu. Han har jo alltid hatt det. Furu er fint. Ryr ikke særlig. Og hva har gran i Finnmark å gjøre, liksom? Hold grana sør for Rana, sier nå jeg. Furu er naturlig. Lukter godt. Helomvendingen koster meg overraskende lite. Det er ingen kampsak. Kjennes ikke som et nederlag. Naturlig nok: Jeg sparer penger på det. Vi kan nemlig hogge treet selv. Sage, altså. Jeg insisterer på det. Vi bor tross alt i fylket med tettest forekomst av skog målt i antall trær pr innbygger. Og i kommunen med verdens nordligste furuskog. Klart vi må ha juletre hogget i nabolaget. Av oss selv. Til oss selv. Det skal jeg klare frem til rullatoren tar meg.

Det er her diskusjonen tar seg opp. Jeg møter kvist, for å si det forsiktig. Gemalen mener det er mer praktisk og tidsbesparende å kjøpe treet, enn å surre rundt i skogen på årets mørkeste dag, gjerne i 23 minus og kuling, for å finne det perfekte tre. Pusekatt-tendensene mine vokser seg til tiger-nivå. Vi er katastrofalt uenige. Gemalen mener hogst av trær er ulovlig. Tyveri. Fra fellesskapet. Han er ikke til å rikke. Kverulerer om dette hvert eneste år. Mens jeg mener vi alle har et felles ansvar for å tynne skogen. Rydde opp i fellesarealene. Normalt er det meg som har rollen som paragrafrytter i familien, og påser at vi følger alle tenkelige lover og regler, men når det kommer til selvhogst av furu, da er det ikke grenser for hvor lovlydig gemalen skal være.

Som om Staten bryr seg. Staten har vel mer enn nok med å rydde i eget hus. Nav og skatteetaten. Statped og Statsforvalteren. Det tar både tid og krefter å omstille seg og alle etatene sine. Bygge opp og bygge ned. Telle penger. Rapportere. Staten har neppe mer kapasitet enn oss andre; den har vel like store utfordringer med å komme i mål til jul som vi andre har. Den kan umulig ha tid til å bry seg med innbyggernes forvaltning av viltvoksende furu, sånn rett før jula ringes inn. Og dessuten er jo jeg selveste Staten. Akkurat som du er det. Og Gemalen. Alle. Samtlige borgere i Norge. Gemalen er til og med ansatt i staten. Bare det må da kunne rettferdiggjøre en bitteliten fyldig furu til jul?

Tross kraftig motstand og uenighet ender vi alltid opp med sjølhogd furu. Takket være min dobbeltstemme. Og nå er det like før vi skal ta samme kampen igjen. Det er bare å manne seg opp, og gjøre seg klar. Jeg får bare trøste meg med det han trønderen sier, han Rotmo: Det e jul berre ein gong fer året. Gudskjelov. Og før vi vet ordet av det, så har sola snudd og snart er det sommer.