Det er mange måter å være menneske på. Noen håndterer livet med letthet, andre kjemper seg gjennom. Noen går i takt, andre gjør det ikke. For mange er det viktig å holde stilen. Fasaden. Leve opp til forventningene. For andre er det lettere å gå sin egen vei. Finne sin egen sti. Noen spiller rollene sine godt, balanserer taktfullt, fremstår tilsynelatende velfungerende, får seg labrador og skiboks på taket. Andre tråkker stadig utafor stien, snubler litt. Finner ikke plassen sin. Prøver forgjeves å holde rytmen. Stikker seg ut. Noen mister takta.
Ikke alle klarer å stå løpet ut. De kaster inn håndkleet. Gir opp underveis, til stor sorg for omgivelsene. De gjorde sikkert så godt de kunne.
Litt for mange av de som ligger på kirkegårdene har valgt det selv. Både unge og gamle avslutter livet på egen hånd. De vil ikke lenger leve. Klarer ikke mer. Jeg tror i alle fall det. At de ikke klarer. At de trenger ro. Trenger å bli fri. Fra et eller annet. Angst. Skam. Depresjon. Seg selv. Noe. De var slitne. Klarte ikke holde maska. Kanskje ble livet utålelig. Blytungt. Svart. Jeg vet ikke. Skulle ønske jeg visste.
Det er ikke lett å være menneske. Alle møter utfordringer, men noen bærer en tyngre bør enn andre. Rettferdigheten slår ikke inn når det kommer til fordeling av traurigheter, psykiske lidelser, livserfaringer. Vi har ulik grad av sårbarhet. Ulik evne til å håndtere det vi møter i livet. Uansett bagasje må vi sjonglere livet så godt vi kan. Vi må leve med det vi har fått, det vi har gjort og det vi ikke har gjort.
Vi vet ikke hva våre medmennesker bærer på. Hos hvem det butter. Hvor tung bør andre har. Fin fasade er ikke nødvendigvis synonymt med lykke. Det er ikke alt som ses. Det er ikke nødvendigvis hos de det ser mest kaotisk ut, at livet er svartest. Det kan godt være der det ser best ut, at motbakken er brattest. For noen så bratt at de velger bort livet.
Det er vanskelig å forstå hvorfor noen velger bort livet. Kanskje er det ikke et valg? Kanskje er det eneste utvei. De har nok sine grunner. Mer eller mindre gjennomtenkte. Impuls for noen; planlagt for andre. Fryktelig for alle rundt. For mor. For far. Søsken. Barn. Besteforeldre. Venner. Sambygdinger. På små steder blir vi alle preget når noen forlater helt plutselig, selv om vi ikke engang kjenner den som drar. Det er ille uansett. Vi kjenner nemlig noen som kjenner vedkommende. Vi vet hvem sin datter eller sønn det er; hvem sin mor eller far eller tante det er. Det oppstår en kollektiv sorg. Vi føler med. Forestiller oss smerten. Sorgen. Tomheten. Kjenner på frykten. Frykten for at det neste gang er hos oss. I vår egen familie. Vår egen omgangskrets. Det virker å ramme tilfeldig.
Det er sikkert like mange årsaker til at noen tilsynelatende frivillig forlater skuta, som det er skjebner. Trist er det uansett at så mange blant oss ikke har det bra. I 2021 var det 658 mennesker i Norge som valgte bort livet. I 2022 var det 610. Det er mange. Altfor mange. Jeg aner ikke hvordan vi skal avverge at mennesker forlater frivillig. Kanskje kan vi begynne med oss selv? Å være litt rausere? Se hverandre. Møte andre der de er. Anerkjenne. Spandere et smil. Parkere sarkasmene og hersketeknikkene. Dele ut en klem. Legge fordømmelsen på hylla. Det kan jo være at det kan bidra til at noen færre skynder seg til kirkegården. Der er det nemlig plass til alle. Det er ikke noe poeng å være tidlig ute.
Ta vare på hverandre.
Brennelvværingen 