Det sies at det er deilig å være norsk i Danmark. Det er jammen ikke så verst å være norsk i Sverige heller. I alle fall ikke i dag, i dette øyeblikk hvor Norge driver på å knuser Sverige i fotball. I skrivende stund er det 0-2. Til Norge. Hva sluttresultatet blir kan man bare gjette på. Blir det litt sånn Glimt-Roma-stemning med 6-2, mon tro? Den som lever får se.
Vi er på roadtrip, jeg og gemalen. Vi kjørte Bodø – Rissa på torsdag. 670 kilometer. Over Saltfjellet, nedover Dunderlandsdalen – helt uten å møte på Dunderklupen – gjennom Mosjøen, utover Fosenhalvøya og til Rissa. I Nord-Trøndelag. Eller muligens Sør. Aner ikke. Trøndelag er Trøndelag. Og finnes det noe bedre enn trøndere?
Jeg tror ikke det. Jeg har sagt det før: Trøndere og og Finnmarkinger er beslekta. Samme ulla. Massevis av likhetstrekk. Det kan du lese mer om her om du vil: Våg å vær
Trønderne er noe av det norskeste vi har. Sigurd Jordsalfar. Åge Aleksandersen. Agnar Mykle. Bjarne Håkon. Erlend Loe. Tordenskiold. Dum Dum Boys. You name it. Alle er fra Trøndelag. Drøssvis av kjente trøndere.
Trønderne har alt. Det er de som setter standarden. By og land, hand i hand. Skinnvest. Bart. Heimbrent. Fest på lokalet. Urbant universitetsmiljø. Revy. Høylandet. Sodd. Den som ikke finner plassen sin i Trøndelag må se seg i speilet. Trives du ikke her er det deg selv det er noe galt med. Hjelper ikke skylde på andre. Bare å ta seg sammen og trives.
Vi fikk to dager i Rissa. Fantastisk. Gode opplevelser og fine folk. To dager var for lite. Det er så mye å oppleve. Vi prioriterte natur. Gårdsbesøk. Tur til en sæter. Og sporene etter Rissaraset. Heftige greier. Kvikkleire i mengder. Voldsomme mengder. 5–6 millioner kubikkmeter leire. Krefter og mengder det ikke er mulig å forestille seg. Naturen viste muskler. Menneskene ble små. Bittesmå. I følge Wikipedia forsvant flere gårdsbruk, to boligeiendommer, en hytte og et grendehus helt eller delvis i leirmassene. Raset lagde en tre meter høy flodbølge som ødela hus flere kilometer unna. Leirraset i Brennelv blir en bagatell til sammenligning, enda så stort vi syntes det var den gang det gikk.
Fra Rissa og hjem har vi valgt snarveien via Trondheim og Sverige. Det er dobbelt så langt som å kjøre gjennom Norge. Da er det en fordel å være Finnmarking. Vi har nemlig en egen forståelse av avstand. Eventuelt manglende forståelse, om du vil. Vi bare setter oss i bilen og kjører til vi er fremme. Det tar den tida det tar.
For min del er denne roadtripen vår ikke særlig lenger enn det jeg kjørte forrige torsdag, da jeg forflyttet meg fra Lakselv til Bodø. 1180 kilometer. Ikke veldig langt, men ganske lenge. Valuta for veiavgiften, for å se det positive i det.
Distansen Østersund – Arvidsjaur går gjennom granskog. Svensk skog er overkommelig om man bare har svensk musikk på øret. Imperiet. Ebba Grön. Cornelius. Magnus Uggla. Kilometerne går unna i celebert selskap. Til sammen har jeg og gemalen ganske dårlig sangstemme, men i bil har stemme lite å si. Roadtrip er roadtrip, da synger man.
I morgen tidlig kjører vi mot Bodø. Arvidsjaur – Arjeplog. Stopper i tide og utide. Tar noen timer i Jäkkvik. Læstadius sitt fødested. Tar bilder av nedfallssjåer underveis. Trær. Rein. Vann. Litt harryhandel. Så Junkerdalen, Fauske og hjem. Fornøyd etter noen dager på hjul. Og ikke minst over seier mot Sverige. Nå skal vi konversere med hver eneste svenske vi møter. Gni inn nederlaget. Og nyte at det er deilig å være norsk i Sverige 🙂
Brennelvværingen 