Noen hevder at 90 prosent av budskapet kommer gjennom kroppsspråket vårt når vi kommuniserer. Det er visstnok en myte. I Brennelv, derimot, er det riktig. Der sløser vi ikke med ordene. Vi får sagt det meste uten å belaste stemmebåndene unødig. Og lufta. Ikke minst lufta. Det er luft- og støyforurensing nok som det er, om ikke vi skal bidra til forverring. Men vi får frem poengene. Helt uproblematisk. Er det noe vi kan, er det å uttrykke oss i korthet. Lavmælt. Fåmælt. Ofte alternativt. Og gjerne litt supplerende i tillegg, sånn for å forsterke budskapet.
Før i tida fikk man gebiss i konfirmasjonsgave. Så også i Brennelv. Kunstige tenner var ikke billig, så man tok vare på dem, så de kunne vare livet ut. De ble ikke utelukkende brukt til å tygge maten med. De ble også brukt til å kommunisere med. Non-verbalt. Eller alternativt, om du vil. For eksempel i de små timer, når predikantene var bortreist og man var kommet godt ned i dunken, så var det et illevarslende tegn om noen la tennene på duken. Det var et tydelig signal om at gebissets eier skulle slåss. Enkelt og greit. Ord var overflødige. Alle forsto meningen. Budskapet. Kunne ikke drive å slåss med tenner i kjeften. Det var ikke økonomi til å erstatte dem, om de skulle bli slått i stykker.
Tross mangel på verbal støtte i kommunikasjonen var det aldri tvil om hvem som skulle slåss. Den, for øyeblikket tannløse personen, løftet gjerne blikket fra bordplaten, og satte det i motstanderen – i opptil flere millisekunder. Akkurat så lenge at motstanderen rakk å oppfatte trusselen, før slaget var et faktum. Det er dette som er den alternative kommunikasjonen. Den tause trusselen. Så kom slaget. Det var det supplerende elementet.
Det hendte noen ganger at det ble sagt et ord eller to før slaget. Dette var gjerne et enkelt banneord. Perkele, for eksempel. Eventuelt med voi! foran. Da hadde motstanderen opptil flere sekunder på seg, og man kunne ende opp med kamp, og ikke bare et rent angrep.
Folk i Brennelv var flinke til å ordne opp seg i mellom før i tida. De tok det der og da. Ikke noen uthalingstaktikker. Og gjerne bare med ett enkelt slag. Ikke slik som på Andøya, hvor de ikke gikk av veien for å ta en fjortendagers tur opp i ansiktet på naboen*. Neida. Ett enkelt slag. Ferdig. Fiks ferdig. Det var forresten ikke alltid folk fikk med seg gebisset hjem etter lokale disputter. Men da gikk man bare og hentet det dagen etter, sånn før middag, når man hadde bruk for tyggeredskapet sitt. Da fikk man gjerne en kopp kaffe, for man drev ikke å tværet på sneen som falt i fjor. Når man var ferdig å slåss, var man ferdig med saken. Ikke noe mer styr med det.
Vi hadde forresten en brennelvværing som ikke klarte å tøyle kamplysta si. Impulskontrollen var dårlig utvikla. Han var ram til å skulle slåss. Alltid når han fikk seg en dram for mye, våknet hans indre neandertaler. Uansett om det var hjemme hos seg selv, hos andre, i badstua eller i vedskogen. Han trengte bare tenke på alkohol, så var han i gang. Utrolig slitsomt for hans stillfarne medborgere. Særlig de som ikke likte å slåss. Men de unge brennelvmennene fikk temmet han til slutt.
En fin sensommerdag, tidlig på femtitallet, skulle det feires at slåtta var over. Hesjene var fylt til randen av høy. Damene var med på festen; de hadde ordnet med maten. Alle hadde hengt på seg finstasen, og det lå an til å bli en fin kveld. Kanskje litt romantikk, hva vet vel jeg. Men hvor lenge var Adam i Paradis? De hadde ikke før starta festen, før neandertaleren var i gang. Hadde lagt gebisset i jakkelomma. Yppet seg i både den ene og den andre retninga. Folk vek unna. Ingen ville slåss, i alle fall ikke så tidlig på kvelden. Og slettes ikke foran damene. Her måtte det handling til. Og det ble det.
Like ved en av hesjene lå det noen hesjestaur som var blitt til overs. Fire av de sterkeste brennelvmennene tok tak i neandertaleren. En av dem fikk jakka halvveis av slåsskjempen, tredde en hesjestaur gjennom ermene og fikk jakka på han igjen. Og der sto han. Med armene rett ut fra kroppen. Og freste. Bannet og svor. Han slåss ikke mer den kvelden, for å si det sånn. Ja, han verken spiste eller drakk. Ikke danset han heller. Han var rett og slett satt ut av spill. Etter voldsom fresing hvor han løp rundt, falt han, og han hadde ikke sjans å komme seg opp igjen. Til slutt sluknet han der han lå i gresset, mens de andre brennelvværingene humret lydløst gjennom resten av natta, slik bare brennelvværinger kan.
Brennelvværinger er handlekraftige. Ingen tvil om det. Også en inngiftet brennelvværing fikk oppleve det på kroppen, en gang i fjern fortid. Han var kjent for å herje med kona og ungene. Ikke som de innfødte brennelvværingene. Ekte brennelvværinger holder nemlig ikke på med sånt. Slår ikke kona. Og slettes ikke ungene. De som følte for å slåss, herjet utelukkende med drikkekompisene. Men det var innafor. Denne hardtslående ektemannen hadde nok undervurdert sin svoger. Konas bror. En søndag morgen, mens familien gjorde seg klar til å dra i forsamling, banket det på døra, og inn kom svogeren. Han la umiddelbart tennene på kjøkkenbordet og ba mannen i huset bli med ut bak fjøset. Der, utenfor hørevidde for barna, ga han søsterens ektemann, som for øvrig ikke hadde rukket å ta ut tennene, skikkelig voksenopplæring. Det falt ikke et eneste ord. Det var ikke nødvendig. Budskapet gikk inn. Mens tennene gikk ut.
Etterpå gikk de inn sammen. Svogeren satte tennene på plass, og de tok seg en kopp kaffe i fred og fordragelighet. Kona tørket litt blod av ektefellen, så gikk de alle til forsamlingshuset, hvor de to mennene satt skulder ved skulder. En med blåveis og en uten. En med tenner og en uten. Og tok i mot Læstadius sitt budskap. Jeg tror det var sånn det var. På 50-tallet. Men jeg er ikke sikker. Var tross alt ikke født enda.
For øvrig var det ikke sånn at brennelvværingene alltid ordnet opp selv. I 1943, for eksempel, da ble det holdt rettssesjon i Brennelv. Verdens navle. To damer hadde overnattet i samme hytte, og den ene hadde stjålet klær fra den andre. Straffeutmåling: 90 dager i fengsel, skal vi tro Finnmark Folkeblad (7. april 1943). Ikke småtteri for et simpelt lite tyveri. I dag ville nok saken blitt henlagt på grunn av bevisets stilling, om det i det hele tatt var blitt anmeldt. Men for det meste ordnet brennelvværingene opp i minnelighet. Med knyttnever. Øks slått inn i ytterdøra. Alternativt tipping av naboens utedo. Det enkle er nemlig ofte det beste.
*Hvis du ikke skjønte den, så ring en venn. Gjerne en fra Andøya. Lofoten. Vesterålen. Lykke til.
Brennelvværingen 