Tannløs trussel

Noen hevder at 90 prosent av budskapet kommer gjennom kroppsspråket vårt når vi kommuniserer. Det er visstnok en myte. I Brennelv, derimot, er det riktig. Der sløser vi ikke med ordene. Vi får sagt det meste uten å belaste stemmebåndene unødig. Og lufta. Ikke minst lufta. Det er luft- og støyforurensing nok som det er, om ikke vi skal bidra til forverring. Men vi får frem poengene. Helt uproblematisk. Er det noe vi kan, er det å uttrykke oss i korthet. Lavmælt. Fåmælt. Ofte alternativt. Og gjerne litt supplerende i tillegg, sånn for å forsterke budskapet.

Før i tida fikk man gebiss i konfirmasjonsgave. Så også i Brennelv. Kunstige tenner var ikke billig, så man tok vare på dem, så de kunne vare livet ut. De ble ikke utelukkende brukt til å tygge maten med. De ble også brukt til å kommunisere med. Non-verbalt. Eller alternativt, om du vil. For eksempel i de små timer, når predikantene var bortreist og man var kommet godt ned i dunken, så var det et illevarslende tegn om noen la tennene på duken. Det var et tydelig signal om at gebissets eier skulle slåss. Enkelt og greit. Ord var overflødige. Alle forsto meningen. Budskapet. Kunne ikke drive å slåss med tenner i kjeften. Det var ikke økonomi til å erstatte dem, om de skulle bli slått i stykker.

Tross mangel på verbal støtte i kommunikasjonen var det aldri tvil om hvem som skulle slåss. Den, for øyeblikket tannløse personen, løftet gjerne blikket fra bordplaten, og satte det i motstanderen – i opptil flere millisekunder. Akkurat så lenge at motstanderen rakk å oppfatte trusselen, før slaget var et faktum. Det er dette som er den alternative kommunikasjonen. Den tause trusselen. Så kom slaget. Det var det supplerende elementet.

Det hendte noen ganger at det ble sagt et ord eller to før slaget. Dette var gjerne et enkelt banneord. Perkele, for eksempel. Eventuelt med voi! foran. Da hadde motstanderen opptil flere sekunder på seg, og man kunne ende opp med kamp, og ikke bare et rent angrep.

Folk i Brennelv var flinke til å ordne opp seg i mellom før i tida. De tok det der og da. Ikke noen uthalingstaktikker. Og gjerne bare med ett enkelt slag. Ikke slik som på Andøya, hvor de ikke gikk av veien for å ta en fjortendagers tur opp i ansiktet på naboen*. Neida. Ett enkelt slag. Ferdig. Fiks ferdig. Det var forresten ikke alltid folk fikk med seg gebisset hjem etter lokale disputter. Men da gikk man bare og hentet det dagen etter, sånn før middag, når man hadde bruk for tyggeredskapet sitt. Da fikk man gjerne en kopp kaffe, for man drev ikke å tværet på sneen som falt i fjor. Når man var ferdig å slåss, var man ferdig med saken. Ikke noe mer styr med det.

Vi hadde forresten en brennelvværing som ikke klarte å tøyle kamplysta si. Impulskontrollen var dårlig utvikla. Han var ram til å skulle slåss. Alltid når han fikk seg en dram for mye, våknet hans indre neandertaler. Uansett om det var hjemme hos seg selv, hos andre, i badstua eller i vedskogen. Han trengte bare tenke på alkohol, så var han i gang. Utrolig slitsomt for hans stillfarne medborgere. Særlig de som ikke likte å slåss. Men de unge brennelvmennene fikk temmet han til slutt.

En fin sensommerdag, tidlig på femtitallet, skulle det feires at slåtta var over. Hesjene var fylt til randen av høy. Damene var med på festen; de hadde ordnet med maten. Alle hadde hengt på seg finstasen, og det lå an til å bli en fin kveld. Kanskje litt romantikk, hva vet vel jeg. Men hvor lenge var Adam i Paradis? De hadde ikke før starta festen, før neandertaleren var i gang. Hadde lagt gebisset i jakkelomma. Yppet seg i både den ene og den andre retninga. Folk vek unna. Ingen ville slåss, i alle fall ikke så tidlig på kvelden. Og slettes ikke foran damene. Her måtte det handling til. Og det ble det.

Like ved en av hesjene lå det noen hesjestaur som var blitt til overs. Fire av de sterkeste brennelvmennene tok tak i neandertaleren. En av dem fikk jakka halvveis av slåsskjempen, tredde en hesjestaur gjennom ermene og fikk jakka på han igjen. Og der sto han. Med armene rett ut fra kroppen. Og freste. Bannet og svor. Han slåss ikke mer den kvelden, for å si det sånn. Ja, han verken spiste eller drakk. Ikke danset han heller. Han var rett og slett satt ut av spill. Etter voldsom fresing hvor han løp rundt, falt han, og han hadde ikke sjans å komme seg opp igjen. Til slutt sluknet han der han lå i gresset, mens de andre brennelvværingene humret lydløst gjennom resten av natta, slik bare brennelvværinger kan.

Brennelvværinger er handlekraftige. Ingen tvil om det. Også en inngiftet brennelvværing fikk oppleve det på kroppen, en gang i fjern fortid. Han var kjent for å herje med kona og ungene. Ikke som de innfødte brennelvværingene. Ekte brennelvværinger holder nemlig ikke på med sånt. Slår ikke kona. Og slettes ikke ungene. De som følte for å slåss, herjet utelukkende med drikkekompisene. Men det var innafor. Denne hardtslående ektemannen hadde nok undervurdert sin svoger. Konas bror. En søndag morgen, mens familien gjorde seg klar til å dra i forsamling, banket det på døra, og inn kom svogeren. Han la umiddelbart tennene på kjøkkenbordet og ba mannen i huset bli med ut bak fjøset. Der, utenfor hørevidde for barna, ga han søsterens ektemann, som for øvrig ikke hadde rukket å ta ut tennene, skikkelig voksenopplæring. Det falt ikke et eneste ord. Det var ikke nødvendig. Budskapet gikk inn. Mens tennene gikk ut.

Etterpå gikk de inn sammen. Svogeren satte tennene på plass, og de tok seg en kopp kaffe i fred og fordragelighet. Kona tørket litt blod av ektefellen, så gikk de alle til forsamlingshuset, hvor de to mennene satt skulder ved skulder. En med blåveis og en uten. En med tenner og en uten. Og tok i mot Læstadius sitt budskap. Jeg tror det var sånn det var. På 50-tallet. Men jeg er ikke sikker. Var tross alt ikke født enda.

For øvrig var det ikke sånn at brennelvværingene alltid ordnet opp selv. I 1943, for eksempel, da ble det holdt rettssesjon i Brennelv. Verdens navle. To damer hadde overnattet i samme hytte, og den ene hadde stjålet klær fra den andre. Straffeutmåling: 90 dager i fengsel, skal vi tro Finnmark Folkeblad (7. april 1943). Ikke småtteri for et simpelt lite tyveri. I dag ville nok saken blitt henlagt på grunn av bevisets stilling, om det i det hele tatt var blitt anmeldt. Men for det meste ordnet brennelvværingene opp i minnelighet. Med knyttnever. Øks slått inn i ytterdøra. Alternativt tipping av naboens utedo. Det enkle er nemlig ofte det beste.

*Hvis du ikke skjønte den, så ring en venn. Gjerne en fra Andøya. Lofoten. Vesterålen. Lykke til.

Vørr ikkje vær hæstkuk i jula!

Brennelvværinger puster med magen, uansett hva som skjer. Til og med når julaften nærmer seg med stormskritt, og anskaffelse av juletre er skjøvet faretruende langt ned på to-do-lista. Vi stresser ikke. Brennelvværinger vet nemlig at alt ordner seg til slutt. Dessuten skal ikke juletreet inn før sent på lillejulaften. I alle fall i teorien.

Alle Brennelvværinger med respekt for seg selv har øks. Sånn har det vært i generasjoner. Før i tida brukte vi øksa mer allsidig enn i dag. For eksempel kunne vi smelle den inn i ytterdøra til naboen og la den stå der noen timer, bare for å markere at vi var uenig med døras eier – om et eller annet. Det mest vanlige var imidlertid at vi brukte øksa til å hente brensel og juletre. Alle familier hentet juletre selv. Og da mener jeg alle. Det var lov. Helt innafor. Faktisk mer eller mindre påbudt. I motsetning til i dag, hvor uorganisert juletrehogst er ansett som kriminalitet på linje med trygdemisbruk og menneskehandel. Hjelper ikke engang å unnskylde seg med at man bare skal tynne skogen litt. Nei, nå til dags er furutrærne i Brennelv blitt verneverdige – uansett hvor tett de måtte stå.

Da jeg og oldefar trådte våre barnesko i Brennelv var det motsatt. Da var det forventet at alle tok ansvar for å tynne skogen. Man var strengt tatt litt kriminell om man ikke henta juletre selv. For hva var alternativet liksom? Det var jo ingen som solgte juletrær på den tida. Og om noen hadde kommet på en sånn sær ide, så ville vedkommende blitt utsatt for kraftige sanksjoner. Selge trær, liksom? Mistenkelig hobby. Men ingen hadde kommet på det. Naturlig nok. Det var jo ingen å selge til.

Men årene gikk og moderniteten kom. Samtidig som vi fikk restriksjoner på juletrehogst, dukket det heldigvis opp juletreselgere. Hell i uhell. Og nå kjøper jeg juletre type furu hvert bidige år, sånn rundt 20. desember, i en innvandrerbutikk i Brennelv. Tenk at vi har sånne butikker også i Brennelv! Eller innvandrer og innvandrer. De selger jo ikke innvandrere der. Det skulle tatt seg ut! Men innehaveren er innvandret fra Kvænangen, og sørger for at alle vi fra Brennelv – og hele Porsanger for den del – får oss et fint juletre til jul. Han har jobb, kanskje to, vi har tre. Vinn-vinn, som man sier.

På syttitallet hadde forresten alle furu som juletre. Og på sekstitallet. Og sikkert lenge før det. Grana var ikke å oppdrive nord om Rana. Men så kom noen på den absurde ide at vi skulle premiere folk for å plante gran. I Nord-Norge. Skog er skog, liksom. Ka gir du meg? Helt forkastelig. Ser ikke skogen for bare trær. Om vindmøller er en estetisk katastrofe, så er jammen ikke tette forekomster av gran i nord-norsk natur noe bedre. Fri og bevare. Og ikke er det bra for naturen heller. Særlig interesserte kan lese mer om det på nrk.

Tidene endres og i dag er det mange her i nord som sverger til gran som juletre. Kanskje til og med en og annen Brennelvværing, for alt jeg vet. Og for all del: grantrærne er jo symmetriske og fine, så de tar seg fint ut – inne. Men personlig har jeg furu som favorittjuletre. Den er jo ikke like symmetrisk som oppdrettsgrana, men fremstår mer som noen av oss Brennelværinger – skjeve og skakke. Men ryr den? Nope. Slipper ikke en eneste nål, furua. Står til Dovre faller, sånn bortimot. Kan faktisk brukes flere år på rad, om man ikke er så nøye på fargen.

For mange er jula en tid for sammenkomster, og i Brennelv kunne det tidligere gå hardt for seg i romjula. Særlig benyttet man anledninga når predikantene var dratt til nabobygdene for å predike, og man visste at de kom til å være borte i mange dager – kanskje til helt over nyttår. Med en liten kolekvint på lomma, la man i vei til naboen, hvor man kunne holde det gående i ganske så mange timer – helt til husverten sovna, og enda noen timer til.

Det sies at en av bygdas belevne herrer mistet et svært maleri etter en romjulsfest som tok litt av. Da husverten sovnet og festen omsider var slutt, syntes siste gjest at maleriet han passerte på tur ut av stua var så flott at han gjerne ville ha det selv. Så han tok det under armen, og balanserte seg på ustødige bein hjemover. Vel hjemme hang han det på veggen i sin egen stue. Passa perfekt. Og der hang det, helt til urinnvåneren kom på gjenvisitt, og tok maleriet hjem igjen. Brennelvværinger, altså. Er det rart man blir glad i dem?

Som kjent er Brennelvværingene et sammensurium av samer og kvener og nordmenn, med islett av svensk og russisk. Uten den berømte kolekvinten er de fleste av dem både fåmælte og introverte. Litt som Øvre-Lakselvværingene. Samme ulla, faktisk. Men visste du at det i hine hårde dager faktisk var et sangkor i Brennelv? Sånn på femtitallet omtrent. Kor i Helvete, het koret. Deltakerne var så fåmælte at de bare sang inni seg. Kom ikke en lyd. Men sannsynligvis gledet de mange med sine tause opptredener i forsamlingene rundt om, for det var jo ikke alle som var utstyrt med like god sangstemme.

Senere generasjoner av Brennelvværinger skulle vise seg å bli mer høyrøstede og langt mindre introverte enn sine forfedre, og de tok gjerne sanggleden ut i tide og utide. Helt uten blygsel. Med og uten kolekvint. Og helt uten at eventuelle tilhørere hadde bedt om en tvilsom konsertopplevelse. Men Brennelvværingene er ikke tapt bak en vogn, som man sier, de er gode på å organisere, og de fikk den formålsløse syngingen inn i kontrollerte former. De dannet rett og slett et revylag. Her kunne de sangglade Brennelvværingene ta ut sine indre stjernenykker og synge med den stemmen de hadde, til stor glede for et oppsøkende publikum – som etterhvert ble ganske stort. Så stort at revylaget i mange år har stått som arrangør av fylkesmesterskap i revy. Ære være dem.

Men tilbake til start: Julaften nærmer seg med stormskritt. Den kommer selv om du ikke kommer gjennom to-do-lista. Det blir jul selv om kjøleskapet ikke er vasket. Julefølelsen bor nemlig inni oss. Den ligger i minnene. I tradisjonene. I historiene. I gjentakelsene. I julemusikken. Grønnsåpelukta. Maten. Ettertenksomheten. Folkene. Så ikke stress. Det du ikke rekker, det rekker du ikke. Har du gjort det meste, er det godt nok. Jula kommer jo uansett. Og når den kommer, kan du godt være litt ekstra snill. Med familien. Naboene. Husdyrene. Folk du kjenner og de du ikke kjenner. Legg vekk øksa. Stridsøksa. Vørr ikkje vær hæstkuk i jula, som dem sier på Andøya. Hvis alle tar litt ekstra ansvar, så blir det nok en bra jul.

De beste ønsker for julen til dere alle 🙂

Stein fra et småborgerlig glasshus

Alt til sin tid, sier nå jeg. De som kjenner meg vet at jeg synes den såkalte utviklinga er litt oppskrytt. Ja, ikke det at jeg er bakstreversk på alle felt. Nei, bevares. Men på noen områder tenker jeg at utvikling tidvis mest ligner på innvikling. Alle disse reformene. Og omstillingene. De som stort sett har som eneste forbedringspotensial for bedriftene, er at boksene i organsasjonskartet blir mer symmetriske. Og at logoen på brevark og dørskilt blir litt penere. For ikke å snakke om alle disse oppussingsprosjektene. Motene. Og forbruket. Men for all del. Det er villet politkk, og pengene skal jo sirkulere, så jeg skal ikke være festbrems. Nei, misforstå meg rett. Dessuten singler det godt i glass her jeg sitter og kaster stein fra mitt småborgerlige glasshus.

Men jeg synes det går litt fort i svingene. Av og til i alle fall. Det er muligens et geriatrisymptom. Og jeg skal være den første til å innrømme at ikke alt var bedre under krigen. Da jeg og bestefar var ung. Bare for å nevne hårfrisyrene vi gikk rundt med på åttitallet. Det er en guds lykke at hockeysveisen ble utryddet. Kan du forstå hva vi tenkte på? Kort ved øran, langt i nakken. Enhver frisør med respekt for seg selv burde jo stoppet oss. Men gjorde de det? Naturligvis ikke. Det er jo ingen som er lenger fremme i kåpa enn frisørene, i alle fall når det kommer til trender. De bidro definitivt til sirkuset. Og jeg mener på ingen måte å klandre dem. De gjorde bare jobben sin. Sannsynligvis er de like fornøyd som jeg er, med at hockeysveisen forsvant fra radaren – selv om noen av dem nok fortsatt har en og annen kunde som ble sittende fast i 1987. Det er jo ikke alle forunt å komme seg videre i livet.

Og når det kommer til nye oppfinnelser er det mye bra. Det er det. Jeg kan forresten godt huske da ostehøvelen kom. Den gjorde jo tilværelsen ganske mye lettere. Osteskivene ble tynne og jevne, og snittene så nesten litt royale ut, der de lå og fristet gjestene. For ikke å snakke om tanntråden. Hvordan menneskeheten har klart seg uten den ligger langt utafor min fatteevne. Og bare for å ta en digresjon: hva er det med folk som bruker tanntråd på fly? Kutt ut.

En oppfinnelse som forsvant ut i det blå, er vannsenga. Ingen snakker om den lenger. Forstå det den som kan. Det var jo ikke det problem vannsenga ikke kunne løse. De som eide vannseng skrøt uhemmet av den. Det fantes visstnok ikke noe bedre her på kloden. Verken for ryggen, søvnen eller sexen.

Jeg hadde aldri vannseng, men jeg har fått med meg at den kom i både dempet og udempet versjon. Dempet for de som foretrekker flatt hav. Litt som bølgestabilisatorene på hurtigruta, antar jeg. Sikkert samme prinsipp. Tross alle påståtte fordeler er vannsenga en saga blott. Utvikling, kanskje. Trenger ikke være mer alvolig enn som så. Og hell i uhell, spør du meg, tatt i betraktning dagens strømpriser. Må være en tvilsom fornøyelse å sove i kald vannseng. Såkalt kaldvanns-seng. Eller kaldvanns-vannseng.

Av alle verdens oppfinnelser må vaksiner være noe av det beste som er funnet opp. Selv om jeg er motstander av det meste, er jo veldig for vaksiner. Jeg har til og med fått BCG. Hvor kult er ikke det? Husker det var stor ståhei da vi skulle få den. Tror det var i niende. De som hadde fått den året før fucka opp stemninga. Viste frem arrene. Svært krater bak på overarmen. Det skulle visstnok være vondt. Tortur, nesten, med skikkelige hestesprøyter anno 1950, som våpen. Begått av helsesøstrene vi alle var på fornavn med. Evelyn. Helga. Inger. Samme damer som kom med fluorskyllinga hver fjortende dag. Eller kanskje det var ukentlig. Husker ikke helt. Husker bare at det var stygt.

Vi kunne levende forestille oss hvor ille det kom til å gå når vi skulle få BCG-sprøyta. Panikken var nær. Noen hadde visstnok besvimt året før. Ingen visste helt hvem, bare at det var noen. Skikkelig fjortisdramatikk. Og det var ingen vei utenom. Den var påbudt ved lov. Vi kunne ikke velge den bort. Alle måtte ta den. Forresten var det ingen vaksinemotstandere på den tiden. De hadde ikke sett dagens lys. Alle forsto poenget med vaksiner. Det var ingenting vi problematiserte. Vi bare tok vaksinene. Ferdig med det. Og om det var noen som ikke tok de som var frivillige, så ble det ikke noe oppstyr. Vi visste rett og slett ikke hvem som tok vaksiner og hvem som ikke gjorde det.

Jeg husker enda skuffelsen. Det var ikke vondt. Ikke litt. BCG-en var oppskrytt. Og det til de grader. Ikke engang guttene fikk dødskramper. Faktisk var BCG akkurat like lite vondt som det er å ta covid-vaksinen. Og influensavaksinen. Og de fleste andre vaksiner. Og ikke ble arret særlig påtrengende heller. Eller det vet jeg ikke. Har faktisk ikke sjekket en eneste gang de siste 39 årene.

På noen felt er er utviklinga en gave. Oppfinnelsene. Særlig når det kommer til utvikling av vaksiner. På det feltet er jeg ihuga tilhenger av utvikling. Vaksiner er viktig. Vi trenger det. Ikke primært for at vi skal slippe ut av hjemmekontoret, eller at vi skal få reise med fly uten munnbind. Nei, kun fordi vi skal slippe å bli veldig syke. Og bare for å ta enda en digresjon: det følger ingen microchip med i covid-vaksinen. Det gjør ikke det. Om du tror det, kan jeg fortelle deg at de som du antar vil ha interesse av å overvåke deg, allerede har full tilgang til alt det du gjør. Du legger nemlig fra deg digitale spor. Hele tiden. I massevis. Selv du som aktivt prøver å la være. Så bare ta sprøyta du, så slipper du å havne på en eller annen intensivavdeling. Bare tenk på alt intensivsykepleierne kan finne på å gjøre med deg når du ligger der hjelpeløs i respirator. Det er sannsynligvis verre enn det du har å frykte om du tar vaksinen.

Takk for at du leste helt hit. Og takk om du bestemmer deg for å dele 🙂