Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: vi fra Brennelv lukeparkerer ikke. Ikke fordi vi ikke kan. Neida. Langt derifra. Men vi trenger ikke. I Brennelv har vi nemlig så god plass at lukeparkering ikke gir mening. Det har jeg skrevet om før.
Selv om vi sjelden praktiserer lukeparkering, kjenner den moderne Brennelvværingen godt både til fenomenet og det tilhørende begrepet. Ur-brennelvværingen, derimot, hadde ikke ord for denne underlige øvelsen med å kile bilen sin inn mellom to andre biler. Dagens Brennelvværinger er imidlertid som andre folk – vi er blitt mobile. Når vi vender ryggen til verdens navle, og drar på roadtrip ut i periferien, så hender det vi må demonstrere lukeparkeringskompetansen vår. Det skjer ikke så ofte, siden de færreste av oss er belemret med særlig utferdstrang. Ikke det at vi ikke trives andre steder. Det gjør vi. Faktisk tror jeg den jevne Brennelvværing kan trives hvor som helst på kloden, forutsatt at vedkommende har Brennelva maks et par minutters sykkeltur unna.
Men lukeparkering. Når vi reiser bort må vi av og til demonstrere at vi mestrer lukeparkering. Og det gjør vi. Håndfritt og greit, for å bruke et uttrykk jeg har lært av min mor. Sist jeg lukeparkerte var i 2011. Det herrens år. Da satte jeg meg i min gamle opel, en bil som for øvrig kostet skjorta i jevnlige reparasjoner, og som trakk sitt siste sukk i 2015, sånn cirka. Pluss/minus.
Anyway. I 2011 kjørte jeg til Russland. Sånn bortimot. Eller: ikke helt inn i Russland. Bare inntil. Til grensa. Nesten til grensa, for å være presis. Nåkk enda nært, som vi sier i Brennelv. Og det er bra nært. Eller nærme, som de sier sørpå, der Gud bor.
Uansett: Det var i alle fall russisk luft der jeg var. I Sør-Varanger. Øst i Sør-Varanger. I Kirkenes. Om ikke det nesten er i Russland, så har jeg sovet i timen. De virker i alle fall litt russisk der. Har russiske gateskilt. Mengder av bequerel. Russiske mennesker. Svoveldioksid fra Nikkel veltende inn over grensa, om vindretninga er riktig. Ja, kanskje ikke i dag, siden smelteverket i Nikkel nå er nedlagt. Men dengang, i 2011, da var det sånn.
Og der, utafor kirka i selveste Kirkenes, i totusenog elleve, på en bitende kald ettermiddag i januar, skulle jeg lukeparkere. Det var ikke til å komme utenom. Normalt kjører jo vi Brennelvværinger helt til døra. Men ikke denne dagen. Kirkenesværingene – og sikkert noen russere – hadde allerede tatt plassene rett foran inngangen. Og jammen meg også de like bortafor. Fullt. Jeg måtte parkere i gata. Inntil fortauet. Mellom alle bilene som sto der på rekke og rad, fant jeg en ledig plass. En. Sånn femti meter fra porten. Snakk om flaks. En bitteliten luke. Så liten at den knapt kunne kalles luke. Mer som en ventil. Men jeg har vært ute i hardt vær før, så kom ikke her, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Passasjeren antydet at vi godt kunne kjøre litt lenger unna. Det kunne jo være fint å rusle et lite stykke, sa vedkommende. Turist, må vite. Været var jo så fint. Kaldt og stjerneklart og alt det der som folk sørpå kan klare å lire av seg, når de er i fylket vårt for første gang. Det virket nesten som et overtalelsesforsøk.
Jeg var absolutt ikke motivert for å gå lenger enn de femti meterne som det faktisk lå an til. Det får være grenser. Jeg er fra Brennelv. Har vi bil, så har vi bil. Da skal vi ikke drive å spasere. Da kunne jeg jo latt være å ha bil. Betaler ikke forsikring og veiavgift og bensin for å bruke beina. Hallo. Så jeg stilte bilen lagelig til. Gjorde meg klar til å rygge. Har nemlig lært på kjøreskolen, for trettiseks år siden, at man skal rygge inn i luker. Særlig om de er små. Så her var det bare å rygge. Bakhjulene helt inn til fortauskanten. Snuten rett ut. Lirket og lurte. Svingte. Litt frem. Litt tilbake. Stadig borti den hersens fortauskanten. Tok lenger tid enn beregnet. Passasjeren prøvde igjen å si at vi jo godt kunne kjøre litt lenger unna; vi hadde jo god tid før kirkekonserten skulle begynne.
Søringen kjente meg åpenbart ikke særlig godt. Alle vedkommendes forsøk på å få meg til å kjøre lenger unna virket mot sin hensikt. Jeg ble bare enda mer bestemt på å komme meg inn i luka. Her skulle det parkeres. Om ikke kjapt, så i alle fall elegant. Koste hva det koste ville. Men fan ta den fortauskanten! Det var bare en ting å gjøre. Jeg stilte meg med snuten ut, bakhjulene en meter fra fortauskanten, og ga full gass. Ruset skikkelig. Og vipps! der var hjulene oppe! Det funket. Bare svinge bittelitt til, lirke litt, så var hele bilen oppe. Godt plassert med alle fire hjul på fortauet. Her måtte det justeres. Lirke enda mer. Litt frem. Bak. Rette opp. Sånn! To hjul oppe og to i gata. Nydelig. Aldeles nydelig.
Brennelvværingen 