Så tenner jeg hundre og femti lys
jeg tenner dem for glede
i håp om å plage naboen
og andre her på stede
Så tenner jeg hundre nye lys
to hundre og femti til sammen
Mørketida skremmes bort
nyter synet – her på trammen
Utegrana skal også tennes
og bjørk og furu – kona skjemmes
Nittitusen lys går med
lommeboka vrenges
Nå bader hele Lakselv i lys
jeg kjenner bare glede
strømregninga tar jeg i januar
til konas grimme vrede
Det viktigste i livet ruller og går – år inn og år ut. Uavhengig av pandemier og børskrakk, sultkatastrofer og terror. Ingenting kan stoppe det som virkelig betyr noe. Nei, vi snakker ikke om Jesus og jula. Langt derifra. Det finnes noe viktigere. Vi snakker nemlig om fotball. OBOS-ligaen. Eliteserien. Eller tippeligaen, som noen av oss velkvalifiserte kommentatorer fortsatt kaller serien. For ikke å snakke EM. VM. Champions League.
Uansett hva som skjer ruller fotballen. Man avlyser ikke en fotballkamp omså havet brenn. Glimt og TIL, Rosenborg og PIL. Roma og Sofia. Full fart. Overvinner alt. Helt uanfektet av hva det måtte være. Stopper aldri. Uansett ka, som vi sier i Brennelv.
I disse dager ligger Glimt an til å ta gull i eliteserien. Seier. Overlegent. Akkurat slik de gjorde i forfjor. Hvordan det var i fjor vet jeg ikke. Da var det corona og jeg hadde andre ting å tenke på. Men i år er jeg med. Sterk og klar. Langt fra off-side. Jeg har faktisk sett flere kamper denne sesongen enn på de foregående femtifire årene jeg har levd. Det sier jo sitt. Særlig siden jeg bare har sett tre kamper i perioden fra 1967 til 2020. Utenom de jeg så på Janfield da. Men det var i en annen liga.
På Janfield var det ikke kunstgress. Strengt tatt var det ikke gress i det hele tatt. På Janfield var underlaget en smule variabelt. Alt etter årstid var det sørpe, dype vanndammer, holke eller snø. Ikke rart guttan som spilte på Janfield på 70-tallet i dag behersker kunsten å gå beint uansett hva de måtte ha inntatt av promiller og prosenter.
Man kan si mye rart om Brennelvværinger, men når det kommer til fotball er vi ganske langt fremme i kåpa. Guttan på Janfield hadde sportsånd, i likhet med fotballmotstanderne fra Sandfield. Og det til tross for at de ikke hadde millioner i ukelønn. De hadde faktisk ikke ukelønn i det hele tatt, siden denne – i likhet med kunstgresset – ikke var oppfunnet. Spillerne her drev ikke med filming og sutter, slik man kan se hos enkelte overbetalte spillere nå til dags.
Guttan som spilte på Janfield var av et helt annet kaliber enn det vi så hos Brannspillerne i dag. Eller hos Romaspillerne da de spilte mot Glimt tidligere i høst. For ikke å snakke om spillerne fra Sofia. Guttan fra Roma, som tapte 6-1 mot Glimt, skal i grunnen være glad det var Glimt de spilte mot høsten 2021, og ikke guttan fra Fotballakademiet i Brennelv. Da hadde resultatet neppe blitt 6-1. Sannsynligvis 9-0. Minimum.
Men tilbake til nåtiden. 2021. Jeg har sett fire kamper i år. Fra start til slutt. Det er voksent til meg å være. Særlig tatt i betraktning at jeg størstedelen av livet har levd i den villfarelsen at jeg ikke har greie på fotball. At jeg ikke bryr meg. Så feil kan man ta. I år har jeg fått med meg Glimt mot Sofia. Glimt mot Brann. Og Glimt mot Roma. Borte og hjemme. Men absolutt ikke uavgjort. Jeg er på ballen, for å si det sånn. Lar meg rive med. Kommenterer med den største selvfølge. Med innlevelse. Faller meg helt naturlig. Virker å være født til å mene noe om fotball.
Hadde det ikke vært for at Gemalen insisterer, så hadde vi ikke trengt å ha lyd på TVen når kampene går. Det hadde vært mer enn nok med mine velkvalifiserte kommentarer og analyser. Til tross for at jeg serverer øl og potetgull, holder han fast på at vi må ha lyden på. Påstår det er tradisjon. Utakk er verdens lønn, sier nå jeg. Men det jobbes med saken, for å si det sånn.
Men apropos Glimt mot Brann i dag. Hvordan i alle dager greide Glimtspillerne å rote vekk seieren? Det er jo katastrofe. Pinlig. Det burde vært 6-0 til Glimt etter første omgang, siden Brannspillerne virket totalt handlingslammet i første omgang. De spilte faktisk på samme måte som jeg gjorde i mine siste kamper i 1978. Var knapt borti ballen, og fikk de den, så kom motspillerne og tok den etter få sekunder. Personlig hadde jeg selvinnsikt nok til å forstå at slik kan man ikke spille, så jeg la opp og skulket konsekvent gymtimene etter den tid. Brann valgte en annen taktikk enn meg. De skjerpet seg, og knallet til i andre omgang – med det resultat at kampen endte 2-2. Og nå kan alt skje! Hadde Glimt tatt seieren mot Brann, slik de faktisk burde klart, ville de vært seriemestere, uansett resultat i neste – og siste – kamp mot Mjøndalen. Nå er det åpent. Molde kan i teorien bli seriemestere. I likhet med Gemalen synes jeg det er tragisk at ikke Glimt vant kampen i dag (lygekors).
Helt uoffisielt synes jeg faktisk resultatet er strålende. Da blir det litt spenning også i neste kamp. Ikke bare en sjarmøretappe som kun de mest ihuga Glimt-supporterne gidder å se. Men det sier jeg ikke høyt her hjemme. Man tramper ikke på en som nettopp har sett laget sitt miste seieren i siste minutt.
Takk for at du leste hele teksten. Om du vil ha mer fotball, finner du en annen tekst her: Det er penger i fotball
Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne: vi fra Brennelv lukeparkerer ikke. Ikke fordi vi ikke kan. Neida. Langt derifra. Men vi trenger ikke. I Brennelv har vi nemlig så god plass at lukeparkering ikke gir mening. Det har jeg skrevet om før.
Selv om vi sjelden praktiserer lukeparkering, kjenner den moderne Brennelvværingen godt både til fenomenet og det tilhørende begrepet. Ur-brennelvværingen, derimot, hadde ikke ord for denne underlige øvelsen med å kile bilen sin inn mellom to andre biler. Dagens Brennelvværinger er imidlertid som andre folk – vi er blitt mobile. Når vi vender ryggen til verdens navle, og drar på roadtrip ut i periferien, så hender det vi må demonstrere lukeparkeringskompetansen vår. Det skjer ikke så ofte, siden de færreste av oss er belemret med særlig utferdstrang. Ikke det at vi ikke trives andre steder. Det gjør vi. Faktisk tror jeg den jevne Brennelvværing kan trives hvor som helst på kloden, forutsatt at vedkommende har Brennelva maks et par minutters sykkeltur unna.
Men lukeparkering. Når vi reiser bort må vi av og til demonstrere at vi mestrer lukeparkering. Og det gjør vi. Håndfritt og greit, for å bruke et uttrykk jeg har lært av min mor. Sist jeg lukeparkerte var i 2011. Det herrens år. Da satte jeg meg i min gamle opel, en bil som for øvrig kostet skjorta i jevnlige reparasjoner, og som trakk sitt siste sukk i 2015, sånn cirka. Pluss/minus.
Anyway. I 2011 kjørte jeg til Russland. Sånn bortimot. Eller: ikke helt inn i Russland. Bare inntil. Til grensa. Nesten til grensa, for å være presis. Nåkk enda nært, som vi sier i Brennelv. Og det er bra nært. Eller nærme, som de sier sørpå, der Gud bor.
Uansett: Det var i alle fall russisk luft der jeg var. I Sør-Varanger. Øst i Sør-Varanger. I Kirkenes. Om ikke det nesten er i Russland, så har jeg sovet i timen. De virker i alle fall litt russisk der. Har russiske gateskilt. Mengder av bequerel. Russiske mennesker. Svoveldioksid fra Nikkel veltende inn over grensa, om vindretninga er riktig. Ja, kanskje ikke i dag, siden smelteverket i Nikkel nå er nedlagt. Men dengang, i 2011, da var det sånn.
Og der, utafor kirka i selveste Kirkenes, i totusenog elleve, på en bitende kald ettermiddag i januar, skulle jeg lukeparkere. Det var ikke til å komme utenom. Normalt kjører jo vi Brennelvværinger helt til døra. Men ikke denne dagen. Kirkenesværingene – og sikkert noen russere – hadde allerede tatt plassene rett foran inngangen. Og jammen meg også de like bortafor. Fullt. Jeg måtte parkere i gata. Inntil fortauet. Mellom alle bilene som sto der på rekke og rad, fant jeg en ledig plass. En. Sånn femti meter fra porten. Snakk om flaks. En bitteliten luke. Så liten at den knapt kunne kalles luke. Mer som en ventil. Men jeg har vært ute i hardt vær før, så kom ikke her, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Passasjeren antydet at vi godt kunne kjøre litt lenger unna. Det kunne jo være fint å rusle et lite stykke, sa vedkommende. Turist, må vite. Været var jo så fint. Kaldt og stjerneklart og alt det der som folk sørpå kan klare å lire av seg, når de er i fylket vårt for første gang. Det virket nesten som et overtalelsesforsøk.
Jeg var absolutt ikke motivert for å gå lenger enn de femti meterne som det faktisk lå an til. Det får være grenser. Jeg er fra Brennelv. Har vi bil, så har vi bil. Da skal vi ikke drive å spasere. Da kunne jeg jo latt være å ha bil. Betaler ikke forsikring og veiavgift og bensin for å bruke beina. Hallo. Så jeg stilte bilen lagelig til. Gjorde meg klar til å rygge. Har nemlig lært på kjøreskolen, for trettiseks år siden, at man skal rygge inn i luker. Særlig om de er små. Så her var det bare å rygge. Bakhjulene helt inn til fortauskanten. Snuten rett ut. Lirket og lurte. Svingte. Litt frem. Litt tilbake. Stadig borti den hersens fortauskanten. Tok lenger tid enn beregnet. Passasjeren prøvde igjen å si at vi jo godt kunne kjøre litt lenger unna; vi hadde jo god tid før kirkekonserten skulle begynne.
Søringen kjente meg åpenbart ikke særlig godt. Alle vedkommendes forsøk på å få meg til å kjøre lenger unna virket mot sin hensikt. Jeg ble bare enda mer bestemt på å komme meg inn i luka. Her skulle det parkeres. Om ikke kjapt, så i alle fall elegant. Koste hva det koste ville. Men fan ta den fortauskanten! Det var bare en ting å gjøre. Jeg stilte meg med snuten ut, bakhjulene en meter fra fortauskanten, og ga full gass. Ruset skikkelig. Og vipps! der var hjulene oppe! Det funket. Bare svinge bittelitt til, lirke litt, så var hele bilen oppe. Godt plassert med alle fire hjul på fortauet. Her måtte det justeres. Lirke enda mer. Litt frem. Bak. Rette opp. Sånn! To hjul oppe og to i gata. Nydelig. Aldeles nydelig.
Brennelvværingen 