Skål for Finnmark 2

Skilsmissen er et faktum. Det er slutt mellom sør- og nord-Finnmark. Finnmark og Troms splitter opp. Tvangsekteskapet fungerte ikke. Naturlig nok. De ville jo egentlig ikke gifte seg. Var for ulike. Rett og slett ikke motivert for et langt og lykkelig samliv. Giftet seg kun fordi de måtte, som det heter. Eller het. På femtitallet. I dag trenger vi heldigvis ikke holde ut i parforhold, om vi ikke absolutt vil. Vi kan gå hver til vårt. Med æra i behold. Også om en av partene ikke vil skilles. Den som har det dårlig skal ikke tvinges til å være i et parforhold som ikke kjennes bra. Sånn er det bare.

I dette parforholdet er partene enige. Begge vil ut. Er helt ferdige med hverandre. Fint ferdige. Skilsmissen kan bli lykkelig. Noen ganger finnes det faktisk grønnere gress på andre siden. I alle fall for de som trives best alene. Som foretrekker tilværelsen som særboer. Som ikke frykter singellivet. Som ser muligheter for et lykkelig liv, selv om det åpenbart kan være noen stordriftsfordeler ved å fortsette sammen.

Det er ikke første gang Finnmark skal skilles. Fylket, som tidligere har vært Vardøhus Len, Vardøhus Amt og Finnmarkens Amt, har vært sammenslått med andre amt og fylker – opptil flere ganger, for så å bli løsrevet igjen. Det kan jo være på sin plass å spørre hvor tunglært ekteskapsrådgiverne er. Finnmark passer åpenbart best som singel; trives ikke i hymens lenker (jo, det heter hymens, ikke hymnens). Kanskje er det på tide å la fylket få være i fred nå, helt uten innblanding fra Kirsten Giftekniv. Disse sammenslåings- og oppsplittingsprosessene fører jo ingenting godt med seg. Dyrt er det og. Det vet jo alle som har vært skilt noen ganger.

Men hva er det egentlig med Finnmarkingene? Disse kontrastfylte personlighetene med elefanthukommelse, som fortsatt husker naboens hjelp på slutten av krigen. Kranglefanter og kverulanter. Gründere. Fiskere. Bønder. Reindriftsutøvere. Byråkrater. Latsabber og alenemødre. Som tåler sibirkulde og russevarme, polare lavtrykk og mørketid, midnattssol og mygg, vær og uvær. Introverte og ekstroverte i skjønn forening. Noen med samisk og kvensk bakgrunn. Andre uten.

Mange mener mye om fylket og folket lengt nordøst i landet, selv om de knapt har satt sine ben der. Noe er sant, annet er usant. Det finnes så mange forestillinger. Fordommer. Meninger. Kjærlighetserklæringer. Det er skrevet bøker om fylket. Dikt. Sanger. Fylket er elsket av mange. Hatet av noen. Vi er ikke dårligst av alle, men vi har noen utfordringer. De kan vi gjøre noe med. Samtidig kan vi velge å tegne andre bilder enn de som bare er helsvarte. Vi kan velge å holde oss med narrativer som ikke er så dystre. Negative. Finnmarkingene må fremsnakke seg selv. Sjølskryt skal man nemlig høre på, det kommer fra hjertet.

Det skjer mye bra i Finnmark. Vi må fortelle verden om det. For eksempel at Finnmark holder seg med landets eneste snøballkrigkonkurranse, Yukigassen – et arrangement som for øvrig hadde 25-årsjubileum i 2022. Hvor kult er ikke det? Det er liksom bare finnmarkinger og japanere som holder på med sånt i voksen alder. Og vi har vårt eget heavy-joik band. Det er det ikke mange fylker som kan skryte av. Eller land. Kanskje ingen. Og vi har sykt mange gode samiske artister, utenom disse. Vi har til og med kvenske artister. Naturlig nok. Vi er mange kvener her.

Og ikke nok med det: Vi har verdens største krabber krypende på havbunnen. Tidenes delikatesse. I alle fall når den er marinert i smør, hvitløk og chili, påstrødd parmesan og grillet på 230 grader. Kanon! Vi har kantareller. Bær. Vill-laks. Med og uten pukkel. Rent vann. Indrefilet av rein. Lam. Sau. God plass. Alt man trenger for å være lykkelig.

Men som sagt: vi har noen utfordringer. Noen kan vi gjøre noe med. Andre må vi bare ha. Mygga, for eksempel. Finnmarkinger er tidenes beitemark for mygg. Myggplagen er reell. Det skal vi ikke stikke under en stol. Mygga er imidlertid helt fri for malaria, så den er ikke farlig for oss. Ikke for søringer heller. Men den er sykt irriterende. Det er et faktum. Udiskutabelt. Men den er ikke så fryktelig som mange sørpå tror. Tallrik, riktignok, men ganske liten. Ikke større enn en gjennomsnitts svarttrost, sånn cirka. Noen ganger litt større, andre ganger mindre. Kommer an på om den har spist seg ferdig. Den er nemlig akkurat som flåtten; den vokser når den spiser. Forresten er den mest irriterende når den opptrer alene – gjerne etter leggetid inne på soverommet. Akkurat når du holder på å sovne, kommer den. Irriterer vettet av deg. Men for all del: mygga har sin sjarm. Finnmark hadde ikke vært det samme uten den.

Så hva er det med Finnmarkinger? Jo, de på sitt vis. Ikke som alle andre. Finnmarkinger er finnmarkinger med hele seg. Det går ikke an å være litt finnmarking. Enten er man finnmarking, eller man er det ikke. Å være finnmarking er en identitet. En livsstil. En gave. Og det går aldri over. Selv ikke for Altaværinger, om de skulle finne på å melde flytting til Troms. Det sies at du kan ta mennesket ut av Finnmark, men ikke Finnmark ut av mennesket. Det er helt sant: Skål for Finnmark!

Fra forunderlige Finnmark (Mona Beichmann, 1939) om mygg: