Venting, det er selve livet. Noen ganger venter vi på noe godt. Andre ganger venter vi forgjeves. Vi venter på at potetene skal bli ferdige. At pastaen skal bli kokt. Vi venter på at tida skal gå. At sorgen skal slippe taket. Vi venter på å stille klokka – frem eller tilbake. Vi venter på advent. Og jul. Og på at sola snur. Og som vi venter på lysere tider! På sommeren. For ikke å snakke om vinteren. Og snøen. Vi venter på legen. Og partneren som snart kommer hjem. På grønt lys venter vi veldig. Og på alle de folkene som alltid kommer for sent.
Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, sies det. Livet er en eneste lang øvelse i venting. Ingen mennesker er forskånet for ventetid. Kanskje er det bra å ha noe å vente på. I alle fall om vi samtidig husker å nyte dagen i dag. Kjenne på øyeblikkene. Prise hverdagene. Det ene utelukker ikke det andre, nemlig. Men om man utelukkende lever i fremtiden, og ikke her og nå, er det bare trist. Det kan jo være at fremtiden aldri kommer. At man ikke får den med seg. Vi vet jo aldri hva morgendagen bringer. Heldigvis.
Noen mennesker hater å vente. Dypt og inderlig. De ekstremt utålmodige går bananas om vannkokeren ikke er kjapp nok. Klikker internasjonalt. Freser. De tåler dårlig at kaffemaskinen bruker tid. At legen er forsinka. At det er kø i butikken. Andre synes ikke venting er noe å ta på vei for. Alltid tålmodig. Tar seg tida. Holder plassen i køen. I trafikken, for eksempel. Tuter aldri på medtrafikantene. Faller dem ikke inn. De vet faktisk ikke at bilen har tut-bært.
Personlig elsker jeg å vente. I alle fall når det skjer på et venterom. Finnes knapt større lykke enn at legen er en halvtime forsinka. Skjer altfor sjeldent. Venteromslivet byr på muligheter for formålsløs fikling med mobiltelefonen. Tulle rundt i nettbanken og på yr, spille candy crush, sjekke e-post, skrive en halv tekst til en lite kjent blogg, og samtidig høre lydbok eller podcast. Helt nydelig. Luksus. Takke fan at folk har sluttet å snakke med fremmede. Da er det rom for sånt. For ikke å si ro.
Å vente på tidsoptimister, derimot, det er en helt annen sak. Du vet de som alltid kommer for sent. Til møter, lunsjavtaler, jobbintervju og middager. Alt. Og ikke bare litt for sent. Minimum halvtime. Alltid. Tidsterrorister, spør du meg. De er slitsomme å vente på. Men for all del. Litt slingringsmonn må vi ha. Vi trenger litt raushet her i verden. Så noen minutter forsinkelse bør vi tåle. I alle fall om de kan telles på en hånd. Helst hånden til en finnmarking som var guttunge rett etter krigen. Da blir det ikke så lenge å vente.
Det er godt å ha mye å vente på. Mye å se frem til. Tenk på de som ikke har det. Som bare venter på at dagene skal gå. Som bare vil at livet skal være over. Minn deg om at du egentlig er heldig når du venter. Særlig når du har ventet lenge. Tenk på alt du kan gjøre mens du venter. I den korte ventetida. Og i den lange ventetida. Ventetida er nemlig tidslommer, som vi kan fylle med noe annet. Viktig og uviktig.
Nå om dagen venter vi på snøen. Kommer den i dag eller kommer den i morgen? Hvor lenge kan jeg vente med å legge om til vinterdekk? Hvor lenge duger det å valse rundt i høstsko? Og kanskje det er tid for å legge spaden i bilen? Fylle opp vedlageret. Snøen kommer nemlig plutselig. Vi vet ikke helt eksakt dato. Men det er greit å være forberedt. Klar. Om den kommer i morgen eller en annen dag. Den som venter får se.
Brennelvværingen 