Språket er i kontinuerlig utvikling, om vi liker det eller ei. Personlig hater jeg endringer, og synes det meste skal være slik det alltid har vært. Særlig når det gjelder språket. Der holder jeg på det gamle. Verbet å gi, for eksempel. I preteritum skriver jeg gav, i tråd med rettskrivningsnormen av 1917, selv om det visstnok er helt legalt å skrive ga nå i 2021. Takk som byr, men nei takk.
Det er ikke alle forunt å være like gammelmodig som jeg er. Mange er ekstremt proaktive og ivrer energisk for å utvikle språket til det verre. Det etableres nye ord og begreper, og det kommer nye bruksområder for etablerte uttrykk. Byråkrater, politikere og akademikere er de verste til å ta i bruk moderne bull-shit-ord og uttrykk. Jeg tror de har for lite å gjøre. Går rundt og tråkker luft i komagan, og tåkelegger det offentlige rom med nye ord. Lediggang er som kjent rota til alt ondt, også her i vårt gullforgylte hjørne av verden.
Mange av ordene de finner på, havner på fy-ordlista til Språkrådet. Tidligere har både prosess og omforent fått plass på lista. For ikke å snakke om robust. I fjor begynte vi å snakke om samskaping. Det gjør vi fortsatt. Ekstremt populært blant pedagoger. Eller pedagurker, som noen kaller dem. Og nå til dags driver bedrifter og ruller ut mandatet sitt. Eventuelt pakker de det ut. Og når vi skal jobbe sammen om noe, og trenger å bruke tid på å etablere felles forståelse for problemstillinger og begreper, så tygger og knar vi begrepene, slik at vi blir omforent om hvordan de skal forstås.
Problemer har vi helt sluttet å holde oss med. Vi moderne mennesker har bare utfordringer. Tilbakemeldinger og respons er avleggs, nå spiller vi inn problemstillinger eller tema. Og du verden som vi koser oss når vi kan løfte opp det vi vil at sjefen skal ta med seg til sin sjef. Og når noen har løftet opp, så understøtter vi andre gjerne det som ble løftet. Og kanskje skal vi pilotere noe, før vi iverksetter piloten permanent. Men det snakker vi ikke om utafor kontekst. Gud forby.
Nei, takke meg til gode, gamle lokale ord og uttrykk, som riktig nok vekker oppsikt om de blir brukt andre steder i landet enn akkurat her lengst nordøst i landet. For eksempel vårt finnmarkske uttrykk mista å (…). Noen sier for eksempel at de mista å flire. Kort forklart: de klarte ikke å holde latteren tilbake, gjerne i en situasjon hvor det var upassende å le. Eventuelt mista å fjerte. Et annet ord vi holder oss med i Lakselv, eller Lax Vegas som stedet også kalles, er eikertan. Her passer vi oss for ikke å få fotan i eikertan, når vi haiker hjem fra puben med en syklende sambygding.
Ord og uttrykk kommer; ord og uttrykk går. Noen ord forsvinner helt av seg selv, uansett hvor iherdig vi konservative jobber for å holde ordene i hevd. Andre ord forsvinner aldri. Omså kor mye man prøver å bli dem kvitt.
De som er unge i dag vet neppe hva rikstelefon, blåpapir, og klasseforstander er. Ei heller vet de hva vi gjør når vi prekeverer fisk. Og begrepet lausunger har de ikke noe forhold til, skal vi tro en heller upålitelig og uformell spørreundersøkelse i mine nære omgivelser. Og godt er det. Det er utelukkende fordelaktig at begrepet lausunge er forsvunnet fra det kollektive vokabularet, i alle fall i den betydningen de fleste av oss kjenner det. Ordet har riktignok også en annen betydning, men det er det helst seilere som kjenner til.
Butikker og etater som skifter navn sliter med å få befolkninga til å godta det nye navnet. Vi er mange som er sendrektige på det feltet. Det virker å være en slags utbredt navneendringsafasi i deler av befolkningen. Noen av oss går for eksempel fortsatt på Samvirkelaget i Lakselv, selv om det er mange år siden de ble Coop Extra. Og tidvis tar vi en tur innom Byggekompaniet, som har hett XL Bygg i årevis. Gamlingene tar seg gjerne en tur til Bilsakkyndige når de skal fornye førerkortet, selv om navnet forsvant i 1977.
Navnet skjemmer ingen, heter det, og nå har både Sysselmannen og Fylkesmannen skiftet navn. Sysselmannen er omdøpt til Sysselmester; Fylkesmannen er blitt Statsforvalter. Det vil vise seg om befolkninga klarer å venne seg til de nye navnene. Men er det ikke en logisk brist her et sted? Kjønnsnøytrale navn er nå en ting; jeg skjønner konseptet. Men hvorfor ble ikke Fylkesmannen til Fylkesmester, når Sysselmannen ble til Sysselmester? Statsforvalteren kunne jo godt vært Fylkesmester i juss. Eventuelt Fylkesmester i statsforvaltning. Det hadde vært noe å briljere med, i alle fall for de av oss som er sysselsatt der, og aldri har vært fylkesmester i noe som helst.
Om vi vil det eller ikke: endringer i språket er normalt. Det kalles visstnok utvikling. Heldigvis kommer de språklige endringene snikende på oss, slik at de fleste bare tar til seg endringene, uten alt for stor motstand. Ja, nesten uten at vi merker det selv. De av oss som stritter i mot høres ut som våre egne oldeforeldre når vi beklager oss over utviklingen og alle de nye ordene som kommer ut av tåka. Men heller åpen og ærlig motstand, enn å bli beskylt for å være luskepudding. Det er nemlig ingen hederstittel.
Brennelvværingen 