Skål for Finnmark 2

Skilsmissen er et faktum. Det er slutt mellom sør- og nord-Finnmark. Finnmark og Troms splitter opp. Tvangsekteskapet fungerte ikke. Naturlig nok. De ville jo egentlig ikke gifte seg. Var for ulike. Rett og slett ikke motivert for et langt og lykkelig samliv. Giftet seg kun fordi de måtte, som det heter. Eller het. På femtitallet. I dag trenger vi heldigvis ikke holde ut i parforhold, om vi ikke absolutt vil. Vi kan gå hver til vårt. Med æra i behold. Også om en av partene ikke vil skilles. Den som har det dårlig skal ikke tvinges til å være i et parforhold som ikke kjennes bra. Sånn er det bare.

I dette parforholdet er partene enige. Begge vil ut. Er helt ferdige med hverandre. Fint ferdige. Skilsmissen kan bli lykkelig. Noen ganger finnes det faktisk grønnere gress på andre siden. I alle fall for de som trives best alene. Som foretrekker tilværelsen som særboer. Som ikke frykter singellivet. Som ser muligheter for et lykkelig liv, selv om det åpenbart kan være noen stordriftsfordeler ved å fortsette sammen.

Det er ikke første gang Finnmark skal skilles. Fylket, som tidligere har vært Vardøhus Len, Vardøhus Amt og Finnmarkens Amt, har vært sammenslått med andre amt og fylker – opptil flere ganger, for så å bli løsrevet igjen. Det kan jo være på sin plass å spørre hvor tunglært ekteskapsrådgiverne er. Finnmark passer åpenbart best som singel; trives ikke i hymens lenker (jo, det heter hymens, ikke hymnens). Kanskje er det på tide å la fylket få være i fred nå, helt uten innblanding fra Kirsten Giftekniv. Disse sammenslåings- og oppsplittingsprosessene fører jo ingenting godt med seg. Dyrt er det og. Det vet jo alle som har vært skilt noen ganger.

Men hva er det egentlig med Finnmarkingene? Disse kontrastfylte personlighetene med elefanthukommelse, som fortsatt husker naboens hjelp på slutten av krigen. Kranglefanter og kverulanter. Gründere. Fiskere. Bønder. Reindriftsutøvere. Byråkrater. Latsabber og alenemødre. Som tåler sibirkulde og russevarme, polare lavtrykk og mørketid, midnattssol og mygg, vær og uvær. Introverte og ekstroverte i skjønn forening. Noen med samisk og kvensk bakgrunn. Andre uten.

Mange mener mye om fylket og folket lengt nordøst i landet, selv om de knapt har satt sine ben der. Noe er sant, annet er usant. Det finnes så mange forestillinger. Fordommer. Meninger. Kjærlighetserklæringer. Det er skrevet bøker om fylket. Dikt. Sanger. Fylket er elsket av mange. Hatet av noen. Vi er ikke dårligst av alle, men vi har noen utfordringer. De kan vi gjøre noe med. Samtidig kan vi velge å tegne andre bilder enn de som bare er helsvarte. Vi kan velge å holde oss med narrativer som ikke er så dystre. Negative. Finnmarkingene må fremsnakke seg selv. Sjølskryt skal man nemlig høre på, det kommer fra hjertet.

Det skjer mye bra i Finnmark. Vi må fortelle verden om det. For eksempel at Finnmark holder seg med landets eneste snøballkrigkonkurranse, Yukigassen – et arrangement som for øvrig hadde 25-årsjubileum i 2022. Hvor kult er ikke det? Det er liksom bare finnmarkinger og japanere som holder på med sånt i voksen alder. Og vi har vårt eget heavy-joik band. Det er det ikke mange fylker som kan skryte av. Eller land. Kanskje ingen. Og vi har sykt mange gode samiske artister, utenom disse. Vi har til og med kvenske artister. Naturlig nok. Vi er mange kvener her.

Og ikke nok med det: Vi har verdens største krabber krypende på havbunnen. Tidenes delikatesse. I alle fall når den er marinert i smør, hvitløk og chili, påstrødd parmesan og grillet på 230 grader. Kanon! Vi har kantareller. Bær. Vill-laks. Med og uten pukkel. Rent vann. Indrefilet av rein. Lam. Sau. God plass. Alt man trenger for å være lykkelig.

Men som sagt: vi har noen utfordringer. Noen kan vi gjøre noe med. Andre må vi bare ha. Mygga, for eksempel. Finnmarkinger er tidenes beitemark for mygg. Myggplagen er reell. Det skal vi ikke stikke under en stol. Mygga er imidlertid helt fri for malaria, så den er ikke farlig for oss. Ikke for søringer heller. Men den er sykt irriterende. Det er et faktum. Udiskutabelt. Men den er ikke så fryktelig som mange sørpå tror. Tallrik, riktignok, men ganske liten. Ikke større enn en gjennomsnitts svarttrost, sånn cirka. Noen ganger litt større, andre ganger mindre. Kommer an på om den har spist seg ferdig. Den er nemlig akkurat som flåtten; den vokser når den spiser. Forresten er den mest irriterende når den opptrer alene – gjerne etter leggetid inne på soverommet. Akkurat når du holder på å sovne, kommer den. Irriterer vettet av deg. Men for all del: mygga har sin sjarm. Finnmark hadde ikke vært det samme uten den.

Så hva er det med Finnmarkinger? Jo, de på sitt vis. Ikke som alle andre. Finnmarkinger er finnmarkinger med hele seg. Det går ikke an å være litt finnmarking. Enten er man finnmarking, eller man er det ikke. Å være finnmarking er en identitet. En livsstil. En gave. Og det går aldri over. Selv ikke for Altaværinger, om de skulle finne på å melde flytting til Troms. Det sies at du kan ta mennesket ut av Finnmark, men ikke Finnmark ut av mennesket. Det er helt sant: Skål for Finnmark!

Fra forunderlige Finnmark (Mona Beichmann, 1939) om mygg:

Verdensdagen for psykisk helse

Det finnes markeringsdager for det meste. Verdensdager og internasjonale dager. Vi har verdens TV-dag og verdens toalettdag. Internasjonal toleransedag og internasjonal vennskapdag. Det er dager for og det er dager imot. Mer enn hundre markeringsdager finnes det. Dager for å sette søkelys på viktige ting. Fantastisk! Tenk at det kan være sånn! At vi, nesten alle i hele verden, fokuserer på noe viktig samtidig! Herlig, spør du meg.

I dag er det verdensdagen for psykisk helse. Noen tror kanskje at dagen er forbeholdt de som går til psykolog? Eller som har en psykisk lidelse. Diagnose. Nei. Glem det. Dagen er forbeholdt oss alle. Meg og deg. Store og små. For at vi alle skal bli flinkere til å snakke om psykisk helse og uhelse. For at vi skal begrave tabuer og skam knytta til psykiske utfordringer.

Vi har nemlig alle en psykisk helse. Og absolutt alle møter psykiske utfordringer. Mange har psykiske lidelser. Og noen har psykiske sykdommer. Psykiske utfordringer er en del av hverdagen. Alle dager er ikke like. Noen ganger tåler vi mye, andre ganger lite. Noen ganger får vi oss et mentalt knyttneveslag som utfordrer oss. Andre ganger er det småting som kan gjøre hverdagen vanskelig. Ingen slipper unna psykiske utfordringer. De som tror det, har virkelig en utfordring.

Verdensdagen for psykisk helse gir oss muligheter til å øve på å kalle ting ved sitt rette navn. Kalle en spade for en spade. Enkelt og greit. Legg angsten på bordet. Depresjonen. Sorgen og elendigheta. Slutt å late som. Bare vær menneske på ekte. Og husk å bry deg. Anerkjenn andres følelser. Vær raus. Ta hverandre på alvor. Vær inkluderende. Ikke stress. Du er bra nok. Si takk. Ikke kjeft. Heller ikke i kommentarfeltene. Spør. Og for all del: dyrk gleden. Også den er vel psykisk. Til syvende og sist.

Den som venter, får se.

Venting, det er selve livet. Noen ganger venter vi på noe godt. Andre ganger venter vi forgjeves. Vi venter på at potetene skal bli ferdige. At pastaen skal bli kokt. Vi venter på at tida skal gå. At sorgen skal slippe taket. Vi venter på å stille klokka – frem eller tilbake. Vi venter på advent. Og jul. Og på at sola snur. Og som vi venter på lysere tider! På sommeren. For ikke å snakke om vinteren. Og snøen. Vi venter på legen. Og partneren som snart kommer hjem. På grønt lys venter vi veldig. Og på alle de folkene som alltid kommer for sent.

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, sies det. Livet er en eneste lang øvelse i venting. Ingen mennesker er forskånet for ventetid. Kanskje er det bra å ha noe å vente på. I alle fall om vi samtidig husker å nyte dagen i dag. Kjenne på øyeblikkene. Prise hverdagene. Det ene utelukker ikke det andre, nemlig. Men om man utelukkende lever i fremtiden, og ikke her og nå, er det bare trist. Det kan jo være at fremtiden aldri kommer. At man ikke får den med seg. Vi vet jo aldri hva morgendagen bringer. Heldigvis.

Noen mennesker hater å vente. Dypt og inderlig. De ekstremt utålmodige går bananas om vannkokeren ikke er kjapp nok. Klikker internasjonalt. Freser. De tåler dårlig at kaffemaskinen bruker tid. At legen er forsinka. At det er kø i butikken. Andre synes ikke venting er noe å ta på vei for. Alltid tålmodig. Tar seg tida. Holder plassen i køen. I trafikken, for eksempel. Tuter aldri på medtrafikantene. Faller dem ikke inn. De vet faktisk ikke at bilen har tut-bært.

Personlig elsker jeg å vente. I alle fall når det skjer på et venterom. Finnes knapt større lykke enn at legen er en halvtime forsinka. Skjer altfor sjeldent. Venteromslivet byr på muligheter for formålsløs fikling med mobiltelefonen. Tulle rundt i nettbanken og på yr, spille candy crush, sjekke e-post, skrive en halv tekst til en lite kjent blogg, og samtidig høre lydbok eller podcast. Helt nydelig. Luksus. Takke fan at folk har sluttet å snakke med fremmede. Da er det rom for sånt. For ikke å si ro.

Å vente på tidsoptimister, derimot, det er en helt annen sak. Du vet de som alltid kommer for sent. Til møter, lunsjavtaler, jobbintervju og middager. Alt. Og ikke bare litt for sent. Minimum halvtime. Alltid. Tidsterrorister, spør du meg. De er slitsomme å vente på. Men for all del. Litt slingringsmonn må vi ha. Vi trenger litt raushet her i verden. Så noen minutter forsinkelse bør vi tåle. I alle fall om de kan telles på en hånd. Helst hånden til en finnmarking som var guttunge rett etter krigen. Da blir det ikke så lenge å vente.

Det er godt å ha mye å vente på. Mye å se frem til. Tenk på de som ikke har det. Som bare venter på at dagene skal gå. Som bare vil at livet skal være over. Minn deg om at du egentlig er heldig når du venter. Særlig når du har ventet lenge. Tenk på alt du kan gjøre mens du venter. I den korte ventetida. Og i den lange ventetida. Ventetida er nemlig tidslommer, som vi kan fylle med noe annet. Viktig og uviktig.

Nå om dagen venter vi på snøen. Kommer den i dag eller kommer den i morgen? Hvor lenge kan jeg vente med å legge om til vinterdekk? Hvor lenge duger det å valse rundt i høstsko? Og kanskje det er tid for å legge spaden i bilen? Fylle opp vedlageret. Snøen kommer nemlig plutselig. Vi vet ikke helt eksakt dato. Men det er greit å være forberedt. Klar. Om den kommer i morgen eller en annen dag. Den som venter får se.

Tåkeprat fra en pedagurk

Språket er i kontinuerlig utvikling, om vi liker det eller ei. Personlig hater jeg endringer, og synes det meste skal være slik det alltid har vært. Særlig når det gjelder språket. Der holder jeg på det gamle. Verbet å gi, for eksempel. I preteritum skriver jeg gav, i tråd med rettskrivningsnormen av 1917, selv om det visstnok er helt legalt å skrive ga nå i 2021. Takk som byr, men nei takk.

Det er ikke alle forunt å være like gammelmodig som jeg er. Mange er ekstremt proaktive og ivrer energisk for å utvikle språket til det verre. Det etableres nye ord og begreper, og det kommer nye bruksområder for etablerte uttrykk. Byråkrater, politikere og akademikere er de verste til å ta i bruk moderne bull-shit-ord og uttrykk. Jeg tror de har for lite å gjøre. Går rundt og tråkker luft i komagan, og tåkelegger det offentlige rom med nye ord. Lediggang er som kjent rota til alt ondt, også her i vårt gullforgylte hjørne av verden.

Mange av ordene de finner på, havner på fy-ordlista til Språkrådet. Tidligere har både prosess og omforent fått plass på lista. For ikke å snakke om robust. I fjor begynte vi å snakke om samskaping. Det gjør vi fortsatt. Ekstremt populært blant pedagoger. Eller pedagurker, som noen kaller dem. Og nå til dags driver bedrifter og ruller ut mandatet sitt. Eventuelt pakker de det ut. Og når vi skal jobbe sammen om noe, og trenger å bruke tid på å etablere felles forståelse for problemstillinger og begreper, så tygger og knar vi begrepene, slik at vi blir omforent om hvordan de skal forstås.

Problemer har vi helt sluttet å holde oss med. Vi moderne mennesker har bare utfordringer. Tilbakemeldinger og respons er avleggs, nå spiller vi inn problemstillinger eller tema. Og du verden som vi koser oss når vi kan løfte opp det vi vil at sjefen skal ta med seg til sin sjef. Og når noen har løftet opp, så understøtter vi andre gjerne det som ble løftet. Og kanskje skal vi pilotere noe, før vi iverksetter piloten permanent. Men det snakker vi ikke om utafor kontekst. Gud forby.

Nei, takke meg til gode, gamle lokale ord og uttrykk, som riktig nok vekker oppsikt om de blir brukt andre steder i landet enn akkurat her lengst nordøst i landet. For eksempel vårt finnmarkske uttrykk mista å (…). Noen sier for eksempel at de mista å flire. Kort forklart: de klarte ikke å holde latteren tilbake, gjerne i en situasjon hvor det var upassende å le. Eventuelt mista å fjerte. Et annet ord vi holder oss med i Lakselv, eller Lax Vegas som stedet også kalles, er eikertan. Her passer vi oss for ikke å få fotan i eikertan, når vi haiker hjem fra puben med en syklende sambygding.

Ord og uttrykk kommer; ord og uttrykk går. Noen ord forsvinner helt av seg selv, uansett hvor iherdig vi konservative jobber for å holde ordene i hevd. Andre ord forsvinner aldri. Omså kor mye man prøver å bli dem kvitt.

De som er unge i dag vet neppe hva rikstelefon, blåpapir, og klasseforstander er. Ei heller vet de hva vi gjør når vi prekeverer fisk. Og begrepet lausunger har de ikke noe forhold til, skal vi tro en heller upålitelig og uformell spørreundersøkelse i mine nære omgivelser. Og godt er det. Det er utelukkende fordelaktig at begrepet lausunge er forsvunnet fra det kollektive vokabularet, i alle fall i den betydningen de fleste av oss kjenner det. Ordet har riktignok også en annen betydning, men det er det helst seilere som kjenner til.

Butikker og etater som skifter navn sliter med å få befolkninga til å godta det nye navnet. Vi er mange som er sendrektige på det feltet. Det virker å være en slags utbredt navneendringsafasi i deler av befolkningen. Noen av oss går for eksempel fortsatt på Samvirkelaget i Lakselv, selv om det er mange år siden de ble Coop Extra. Og tidvis tar vi en tur innom Byggekompaniet, som har hett XL Bygg i årevis. Gamlingene tar seg gjerne en tur til Bilsakkyndige når de skal fornye førerkortet, selv om navnet forsvant i 1977.

Navnet skjemmer ingen, heter det, og nå har både Sysselmannen og Fylkesmannen skiftet navn. Sysselmannen er omdøpt til Sysselmester; Fylkesmannen er blitt Statsforvalter. Det vil vise seg om befolkninga klarer å venne seg til de nye navnene. Men er det ikke en logisk brist her et sted? Kjønnsnøytrale navn er nå en ting; jeg skjønner konseptet. Men hvorfor ble ikke Fylkesmannen til Fylkesmester, når Sysselmannen ble til Sysselmester? Statsforvalteren kunne jo godt vært Fylkesmester i juss. Eventuelt Fylkesmester i statsforvaltning. Det hadde vært noe å briljere med, i alle fall for de av oss som er sysselsatt der, og aldri har vært fylkesmester i noe som helst.

Om vi vil det eller ikke: endringer i språket er normalt. Det kalles visstnok utvikling. Heldigvis kommer de språklige endringene snikende på oss, slik at de fleste bare tar til seg endringene, uten alt for stor motstand. Ja, nesten uten at vi merker det selv. De av oss som stritter i mot høres ut som våre egne oldeforeldre når vi beklager oss over utviklingen og alle de nye ordene som kommer ut av tåka. Men heller åpen og ærlig motstand, enn å bli beskylt for å være luskepudding. Det er nemlig ingen hederstittel.