Dannelse eller utdannelse?

Ytringsfrihet er en god ting. Vi er mange som gleder oss over den. I dag gir kombinasjonen av ytringsfrihet og internett muligheter for frie ytringer. Ville ytringer. Ved hjelp av et enkelt tastatur har vi alle fått vårt eget mikrofonstativ ut mot verden. Vårt eget Speakers Corner, på et vis. 

Mange av oss har erstattet ytringsfriheten med ytringsplikt, og vi ser det som vår livsgjerning å uttale oss om alt vi kan eller ikke kan. Skolepolitikk, for eksempel. Reindrift. Blodpropp. Naboens fedme. Rovdyr. You name it. Med høy grad av selvtillit, kombinert med ditto lav selvinnsikt, sender vi våre synspunkter ut til potensielle lesere. 

Vi er mange i båten. Det er ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Alle slipper til. Folk med penger og folk uten penger. Med eller uten folkeskikk. Med eller uten studiepoeng. Kan du skrive, kan du nå ut til potensielle lesere. Det er ingen krav til saklighet eller eleganse når vi ytrer oss. Ingen krav til å beherske tegnsetting. Rettskriving. Det er bare å skrive. Rett frem. Alle kan delta. Alle er med.

Mange skribenter ser det som sin livsgjerning å oppdra befolkningen. Noen av disse er mer arrogante og nedlatende enn andre. Sanna Sarromaa, for eksempel, en finsk innvandrer med overflod av studiepoeng fra ulike universitet, er spesielt ivrig i tjenesten. Hun behersker kunsten å irritere seg over norske dialekter, det norske språkets forfall og nordmenns skrivefeil. Dette formidler hun med kraft og presisjon. Det er hun i sin fulle rett til å gjøre. Ytringsfriheten er for alle. Både for de som er så heldige at de skriver tilnærmet feilfritt, og for de som ikke har en like perfeksjonistisk tilnærming til syntaks – av ulike grunner. 

Personlig synes jeg det er fint at alle kan ytre seg, tross skrivefeil og håpløs fremstillingsevne. Ytringsfriheten skal ikke være forbeholdt de som har et utpreget godt ordforråd eller en pedantisk tilnærming til rettskriving. Her i vår demokratiske avkrok av verden er det faktisk helt innafor å ha dysleksi. Det er ikke noe folk skal trenge å skamme seg over. Selv kongen og statsministeren har dysleksi. Det er en hverdagslig sak. 

Sanna er ikke redd for å tråkke noen på tærne. At hun velger å pisse på de som ikke har vært like heldige som henne når det gjelder evne til rettskriving, får være hennes sak. Det er tross alt ikke forbudt å være hestkuk. Personlig mener jeg hun bare demonstrerer med all tydelighet at det er forskjell på dannelse og utdannelse, når hun jevnlig deler ut knyttneveslag i VG sine spalter. Hun har åpenbart ikke forstått at man ikke blir stor av å gjøre andre små.

Sanna skrev forresten nylig at hun ikke har tillit til lærere som har tatt samlingsbasert, desentralisert lærerutdanning der de bor. Hun skrev at slik utdanning faktisk ikke er utdanning. Det er brevkurs. Hun om det. Personlig vil jeg bare si to ting: 1) hun er usedvanlig frekk som trekker kompetansen til norske lærere i tvil på denne måten og 2) hun tar feil. Desentralisert utdanning, det være seg lærerutdanning, sykepleierutdanning, ingeniørutdanning og andre utdanninger, er likeverdig den man får som fulltidsutdanning. Jeg har prøvd begge deler, både fulltid og desentralisert, og ser ingen stor forskjell utover at jeg hadde bedre tid på den desentraliserte. For ordens skyld: Jeg har også prøvd meg på brevkurs. Riktignok for femogtredve år siden, men jeg har i alle fall sammenligningsgrunnlag.

Egentlig spiller det ingen rolle om Sanna har tillit til lærerne eller ikke. Det er hennes valg. Mitt valg er å legge dannelsen på hylla et lite øyeblikk. I dette lille øyeblikket, mens dannelsen ligger der på hylla, vil jeg skynde meg å oppfordre alle med dysleksi, og alle som har tatt desentralisert utdanning, til å heve langfingeren og be Sanna – og alle andre som absolutt skal nedsnakke folk – reise til Helvete. Sånn i ytringsfrihetens navn. God tur!