Dagen før nasjonaldagen i fjor, det herrens år 2020, arrangerte jeg blåtur for Gemalen. Han visste ikke hvor vi skulle, men jeg ba han kle seg godt. Jeg ordnet alt man trenger for en fin dag ute. Jeg skulle gjøre stas på han. Gi han masse oppmerksomhet. Dette var dagen hvor all fokus skulle være på han.
Vi skulle på fisketur. Til Saltstraumen. Litt høyere vannføring der, enn det jeg er vant til fra Brennelvelva. Vi snakker sinnsyk strøm. Verdens sterkeste tidevannsstrøm. Og der skulle vi fiske. Gemalen ble glad da han skjønte hva planen var. Han liker å fiske.
Jeg hadde byttet ut min vanlige 12 grams ørretsluk, med et voldsverk med sylskarpe kroker, beregnet på langt større objekter enn de jeg vanligvis prøver å friste. Det gikk som det måtte gå: det ble en stor opplevelse. Jeg fikk fisk. Ikke noe mer spennende enn en sei. Ikke særlig stor heller. Men jeg fikk det lille ekstra. Jeg fikk nemlig tidenes nesten-nær-døden-opplevelse på kjøpet. Fiskesluken, type diger, knallet, ikke bare inn i fingeren, men også ut. Der satt den faen meg godt. Den største som noen gang har satt seg fast i et menneske. Tror jeg. Vi snakker førti gram. Sylskarp. Mothaker.
Mens jeg lå og skalv på bakken, studerte gemalen fingeren med sluk. Han konstaterte at den ikke var til å rikke, og sa jeg måtte på legevakta. Da er det alvor.
Vel ankommet byen og legevakta, ble jeg sendt inn helt alene, og det til tross for at jeg hadde et voldsomt behov for voksenstøtte. Gemalen måtte imidlertid vente i bilen. Det hadde de sagt da han ringte dem på tur mot byen. Han forsikret meg om at jeg kom til å klare dette helt fint alene, og at det nok kom til å gå bra. «Det er tross alt ikke Hiroshima du har opplevd». Han sa det. Hiroshima. Som om ikke det var nok, rakk han å fylle på med historier om unger som etter krigen fikk fingrene sprengt av når de var ute og lekte i nærområdet. For ikke å snakke om fingre som ble sagd eller høvlet av i sløydtimene, da han og Bodø og Stompa hørte på Dickie Dick Dickens på Aspåsen skole, en gang i fjern fortid. Han snakket som om det var et simpelt papirkutt jeg hadde pådratt meg. Hadde det ikke vært for at høyre hånd var opptatt med å holde sluken som satt fast på venstre, skulle jeg jammen ha smelt døra igjen da jeg gikk.
Skrekkslagen satt jeg og ventet på legen. Syntes det var litt rart at det ikke sto klart et akutt sammensatt operasjonsteam og ventet på meg. Om ikke dette var alvor, så vet ikke jeg. Men det som møtte meg var en gjeng muntre sykepleiere og andre ansatte. De var litt som Gemalen. Fullstendig avslappet. Så absolutt ikke ut til å ha tatt innover seg at jeg kunne komme til å krepere i løpet av den kommende timen. De ga høylytt uttrykk for at det både var festlig og interessant med en slik pasient. Med latteren rungende i lokalet underholdt de meg – og hverandre – med den ene historien verre enn den andre, om sluk-gjennom-hud-fiskere. Her hadde de erfaring med kveitkrok i låret og laksefluer i øret. De hadde et enormt spekter av historier med variasjon over tema. Det må sies at det tidvis var litt vanskelig å holde angstnivået oppe og latteren unna, med disse flotte folkende surrende rundt. De fikk i grunnen opplevelsen min til å virke litt hverdagslig. Som om det var mulig å overleve, til og med uten varige men.
Som den finnmarkingen jeg er, hadde jeg kledd meg godt for fisketuren. Selv om det var sol, var det ikke særlig varmt. Jeg hater å fryse, så dunjakka var på. Selveste finnmarksjakka. Den tykkeste jeg eier. Og ull under. Opp til flere lag. Jeg tror faktisk jeg også hadde den tynne dunjakka under den tykke. Vi var tross alt på Norges mest forblåste sted, og det var ikke enormt med plussgrader ute. Neppe mer enn ti. Her inne på legevakta kjente jeg lett ubehag av påkledningen. Heteslaget var rett rundt svingen. Jeg fikk nemlig ikke klærne av. Prøv sjøl når du har krok i fingeren på ene handa, og du må holde den fast med den andre for å dempe smertene. Men for all del. Det kunne vært verre. Jeg gledet meg over at jeg ikke måtte på do.
Etter et par timers venting kom legen. Overraskende nok hadde hun Movik som pikenavn. Det gjorde situasjonen litt bedre. Jeg ble lagt på en benk, like bekvem som kirkebenkene i Lakselv kirke. Hånda på en krakk ved siden av. Operasjonslampe i taket. Avbitertang. Sprøyter. Narkose, må vite. Full narkose. I fingeren. Eller bedøvelse, som Gemalen insisterer på å kalle det. Legen sa anestesi. Det er det samme som narkose. Hun måtte forresten fylle på med flere doser. Tre. Stikk. I fingeren.
I to timer holdt hun på. Det føltes i alle fall sånn. Legen virket å være tålmodig. Håndterte avbitertanga med den største selvfølge. Hadde kontroll. Som om hun aldri hadde gjort annet. Og det til tross for at hun hadde et forvokst barn som pasient, som gjorde sitt beste for å torpedere konsentrasjonsevnen hennes. På operasjonstidspunktet hadde jeg inntatt en mental alder på fire år, og jeg snakket usammenhengende på inn- og utpust. Noen folk blir sånn når de er redde. Jeg er en av dem. Kontinuerlig taleflom om alt fra fisketuren, oppveksten, og viktigheten av at legen brukte briller når hun jobbet, så hun ikke skulle få øyeskader. Det tok helt av. Babbelet. Om at det kunne gå galt, og at det fort kunne komme kjøttetende bakterier i såret. Blodbanen. Hjernen. Og at vi kanskje måtte amputere. Fingeren. Hele hånda. Armen. Hjernen. Gud hjelpes, og makten og æren i evighet. Amen.
Jeg tror legen skjønte at jeg var litt nervøs. Hun ba sykepleieren legge seg oppå meg, der jeg lå på siden på benken. Sykepleieren gjorde som hun fikk beskjed om. La seg oppå overkroppen min og trykket meg ned mot underlaget. Det virket angstdempende. Varme og tyngde er god kombo. Taleflommen stoppet. Takker og bukker. Nå virket forresten anestesien og. Smertene forsvant. Jeg lukket øynene, og lot legen jobbe i fred. Og vipps! så var kroken borte.
Legen sa jeg måtte la plasteret være på i to dager etter inngrepet. Ikke røre det. Gi fingeren ro. Til å gro. Helt til attende mai. Da kunne jeg bytte det. Litt forsiktighet har vel aldri skadet, så jeg bestemte meg for at at plasteret godt kunne få sitte på noen dager ekstra. Sånn for sikkerhetsskyld. Man kimser ikke av hull i huden. To hull, må vite. Der sluken gikk inn og der den gikk ut. Hva som helst av virus og bakterier kunne jo spasere rett inn, uten at de nødvendigvis spaserte ut igjen. Vi snakker Ebola. COVID-19. Streptokokker. Stafylokokker.
Vel hjemme ba jeg Gemalen ordne fatle til meg. Han var skeptisk, men etterkom ordren da jeg sa at legen hadde anbefalt det. På det sterkeste. For å hindre kjøttetende bakterier, dødsrisiko ved indre blødninger og mulig amputasjon. Gemalen kom til fornuft, og hjalp meg med å få armen på plass i fatlet, mens jeg fortalte villig vekk om livet på legevakta, stivkrampesprøyta jeg hadde fått i høyre arm, at jeg følte meg berettiget en fjorten dagers sykmelding, og at jeg ellers bare trengte veldig mye stell og omsorg og sjokolade og roser.
«Ut fra snakketøyet virker du å være milevis unna indre blødninger og snarlig død», sa Gemalen i sekundet før han smalt døra igjen med voldsom kraft, da han dro for å hente sjokolade til pasienten. Utrolig så dårlig humør han var i, selv om han hadde startet dagen med blåtur. Her hadde jeg gitt han all oppmerksomhet, i form av blåtur og gode opplevelser, og så var han bare muggen. Utakk er verdens lønn.
Brennelvværingen 