Kjøtt-unger og kjøttkvotekrenkelser

Mulig jeg har nevnt det før, men vi fra Brennelv har en forkjærlighet for Finland. Vi trekkes mot våre  sjelefrender og kaffedrikkende slektninger på andre siden av grensa, om vi skulle få lyst til å ta en tur bort hjemmefra. Slik har det alltid vært. I alle fall siden 70-tallet. De mest moderne Brennelvværingene dro på ferie til Finland. Vi andre begrenset oss til en handletur rett over grensa, til Karigasniemi, noen ganger faktisk et par ganger i løpet av året. 

På den tida var det billigere å kjøpe kjøtt i Finland, enn det var her hjemme. Kjøttkvota var ikke på dagens nivå. Vi fikk bare ta med oss tre kilo, ikke allverdens mengde om familien besto av to voksne og to-tre unger, og man også skulle handle litt til bestemor eller en gammel nabo. Heldigvis gjaldt kvoten per person. Slik ble kjøtt-unger en realitet. I praksis ville det si at en mor, en far og tre barn totalt kunne ha med femten kilo. Det begynte å monne, men det var det jo ingen som hadde råd til. Men man kunne i alle fall kjøre på med litt ekstra, utover de tre kiloene. Og for ordens skyld: når det gjaldt kvota, gikk det kun i kjøtt. Alkohol var ikke tema. Hjemmebrent hadde vi nok av i Brennelv. 

Heldigvis var det ikke begrensinger i antall mennesker som kunne være med i bilen, slik det er nå, så foreldrene kunne stappe inn så mange kjøtt-unger de bare klarte i baksetet. Omså kor mange*. Og det gjorde de. Noen hadde kjøtt-unger nok i egen familie; andre måtte låne på bygda. Men det var ikke noe problem. Folk var ikke så redde for ungene på den tida, så de lånte dem gladelig vekk til naboer som ville fylle bilen til randen.

Det var forresten ingen som brukte bilbelte på den tiden, så vi kjøtt-ungene kunne ligge passelig henslengt i bilen. Om vi var fire-fem stykker i baksetet, så var det helt innafor. Trangboddheten i baksetet kunne imidlertid gi seg noen uheldige utslag. Ikke det at det kom til høylytt krangel. Bevares. Vi var da introverte mennesker, vi Brennelvværinger, men det var ikke uvanlig at det ble utdelt både slag og spark, i forsøket på å få plass til albuer og knær. I noen biler var det også trangt om lufta, siden mange foreldre røykte på inn- og utpust alle de nitti kilometerne til grensa. Det gjorde ikke stemninga bedre i baksetet. 

Personlig foretrakk jeg å stå i midten, altså foran baksetet, og henge mellom setene til de to voksne foran, slik at jeg hadde fri sikt fremover. Som minstebarn var jeg den eneste som var lav nok til å kunne stå der, uten at hodet kom borti taket. Kanskje ikke en plassering som ga optimale odds i en potensiell møteulykke. Men vi tenkte ikke på sånt. Møteulykkene var faktisk ikke oppfunnet. Ikke kjørte vi særlig fort på grusveiene, og ikke var det så mange biler å møte. Og dårlig skodde trailere, slike som vi har i dag, fra land som ikke engang var blitt selvstendige på 70-tallet, møtte vi i alle fall ikke. Hva skulle de i Finnmark, liksom? Det var jo ingen kongekrabbe å hente, for den hadde ikke startet vandringen fra Kamtsjatka enda.

Den mest positive siden med å være kjøtt-unge var at vi kunne kjøpe godter for oppsparte småpenger. Lakris. Brus. Sjokolade. Vi fikk mye for pengene. Mye mer enn vi fikk på våre to butikker i Brennelv. Stemningen var derfor ofte mye bedre på hjemtur, når vi var sysselsatt med å stappe i oss godteriet. I alle fall hos de av oss som ikke hadde spydd hele veien til Finland, og skulle gjøre det samme tilbake. 

Det var forresten en kjøtt-unge som fikk en lite trivelig bivirkning etter en slik handletur, fordi faren var litt kreativ i tilnærminga etter å ha kommet i skade for å krenke kjøttkvotegrensa. Han hadde åpenbart ikke nok kjøtt-unger med seg, og fikk kjenne på tingenes iboende faenskap. 

Det var ikke det at han hadde så veldig mye over kvoten, det var kun en ekstra ribbe. Tre kilo for mye, kanskje. Et godt kjøp, familien sparte mye på å kjøpe den i Finland. Dette var jo mange tiår før priskrigen på ribbe var et faktum i Norge. Absolutt verdt å gjøre seg til kjeltring for. Sjansen for å bli stoppet i tollen var ikke stor, men den var der. Teoretisk sett. Og familiefaren visste at om de ble stoppet og tatt for smugling, så røk hele kjøttpartiet. Ikke bare de få kiloene som var over kvoten. 

Så hva var løsningen? Joda. Som sagt: en kreativ kar. Han gikk til det enkle skritt og beordret kjøtt-ungen sin til å sitte på den frosne ribba, i håp om at den skulle gå under radaren om de ble stoppet i tollen. Datteren gjorde som hun fikk beskjed om, og så bar det mot tollen. Han kjørte på grønt. Ei tullattavaa. Intet å fortolle. Trodde det skulle gå bra. Hadde jo ikke vært stoppet på årevis. Men neida. Skjebnen ville det ikke slik. Pekka og Toivonen, som de kanskje het, eller kanskje ikke, sto klar og vinket bilen inn til siden.Tilfeldig kontroll. Beordret far ut av bilen. Ba han åpne bagasjerommet og vise frem kjøttbeholdningen. Nokså nøyaktig ni kilo. Tollerne nikket alvorlig. Dette var innafor. De kastet et blikk inn i bilen. Baksetet. Foran i bilen. Ingenting å se, utover mor foran og kjøtt-ungen bak, som begge satt og spiste lakris. Kjøtt-ungen helt rolig, på den frosne ribba. Den gikk under radaren. 

Faren plystret fornøyd da han satte seg inn i bilen igjen. De kjørte over Anarjohka, via Karasjok og videre hjem til Brennelv. Han var i uvanlig strålende humør. Hadde spart masse penger på den ekstra ribba, enn om han skulle ha kjøpt den i Norge. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Joda. Ett døgn. Nøyaktig ett døgn. Da åpenbarte konsekvensen av å sitt på kaldt underlag seg. Kjøtt-ungen ble syk. Urinveisinfeksjon. Ingen annen utvei enn å tilkalle doktor Fugelli. Og han kom. Foreskrev antibiotika. Ingen tvil om at dette måtte behandles. Også på 70-tallet kostet legebesøk og medisiner, og for den stakkars familiefaren gikk vinninga gikk opp i spinninga. Tingenes iboende faenskap, på et vis. 

• Omså kor er et erketypisk finnmarksk uttrykk for veldig mange. Uttrykket er til og med opphav til navnet på et kor i Vadsø: OmSåKor.