Vi fra Brennelv parkerer ikke, vi stopper

Jeg har før skrevet om livet i Brennelv på 70-tallet. Dette multikulturalismens mekka øst for Lakselv, der utbredelsen av sauer og kyr langt overgikk antallet menneskelige beboere. Dyrene vandret bekymringsløse rundt, og ingen beskyldte dem for å rasere hager eller blomsterbed. Vi hadde nemlig ikke blomsterbed i Brennelv. Ikke det at det ikke var blomster der. For all del. Blodstorkenebb og geitrams var det nok av. Smørblomster. Hestehov. Men vi hadde ikke sånne klart definerte blomsterbed, slik vi så på TV at man hadde sørpå. Og i Sverige. De frittgående dyrene, som vi alle visste var fremtidige middager, holdt gresset og den øvrige vegetasjonen under kontroll. De fungerte som gressklippere for de få som hadde etablert plen. Det var ikke mange. Dyrene gjorde naturen fremkommelig for oss. Dagens gjengrodde landskap bekymret vi oss ikke for. Problemet var ikke oppfunnet enda. Det lå mange år frem i tiden. 

Det var mange problemer som ikke var oppfunnet på syttitallet. Klaging på veikvaliteten, for eksempel. Ingen klagde på at veien var for smal. For farlig. At den ikke hadde asfalt. At det manglet gang- og sykkelsti. Vi hadde vei, og var fornøyd med det. Standarden var grus, type smal. Etter hvert ble veien alminnelig bred, norsk standard, og sist på syttitallet fikk vi til og med ottadekke. Det var en slags asfalt, bare litt mindre eksklusiv. Litt ruglete. Men i alle fall fast dekke, som motiverte oss til å anskaffe rulleskøyter. Også det hadde vi sett på TV at de hadde sørpå. Og da måtte vi jo ha det.

Det var forresten ikke noen enorm trafikktetthet å snakke om i Brennelv på den tiden, så det var helt ufarlig for oss ungene å bruke rulleskøyter på veien. Hovedveien, som dem sa. Så få biler var det, at selv jeg som har bilmerke-dysleksi, skjønte hvem som kom i de ulike bilene. Vi hørte det på lyden. Det var Anton og Anna. Eller så var det Rudolf og Astrid. Mange flere enn dem var det ikke. Noen fler, kanskje, men ikke veldig mange.

Når det var så lite trafikk var det heller ikke behov for å male opp parkeringslommer. Det sier seg selv. Hva skulle man med det? Folk stoppet bilen når de var fremme. Ferdig med det. Ikke noe  lirking og luring for å få bilen plassert beint mellom hvite oppmalte streker, og kanskje få kritikk i sosiale medier fordi parkeringa ikke var symmetrisk nok. Eller at bakskjermen stakk ut over den hvite streken. Eller at man var for langt fremme i lomma. Parkering var rett og slett ikke oppfunnet. Og enda i dag, mange år etter syttitallet, er parkering for spesielt interesserte. I Brennelv finnes det faktisk ikke en eneste parkeringsplass med påmalte streker, og det til tross for at alle nå har bil. Og likevel kommer folk seg ut av bilen. 

I Lakselv, derimot, kommunesenteret, der har de malt sånne hvite streker som skal markere plass for bilen. Der må man stå beint om man vil unngå gapestokken. Nå er de jo litt mer moderne i Lakselv enn de er i Brennelv. Slik har det alltid vært. Det er akkurat som om tidsregninga er kommet lenger i Lakselv enn den er i Brennelv. Det er som om de er kommet til 2031. Eller så er det vi i Brennelv som henger litt etter. At vi bare er kommet til 1972. Gud vet. Men uansett: hvite streker. Mengder av hvite streker, faktisk. 

Nå, ka? Joda. Når vi fra Brennelv kommer til Lakselv, gjør vi som vi alltid har gjort. Vi parkerer på samme måte som de gjorde da den første bilen ble importert til kommunen. På femtitallet. Eventuelt tredvetallet. Husker ikke helt. Hvite parkeringsstreker gir like lite mening i dag som det gjorde da. Finnes ikke logikk i streker på asfalt. Om man ikke skal hoppe paradis da. Men ellers? Nope. Bryr oss faktisk ikke. Vi slipper fra oss bilen der det måtte passe. Og hvorfor ikke? Vi har jo flere kvadratkilometer hver til rådighet i kommunen, så hvorfor i alle dager skal vi plassere bilen i et slags kunstig avlukke på størrelse med et frimerke? Hadde det enda vært tak over. Og vegger. Men neida. Streker. Vi tar det faktisk ikke. Og det går ikke over. Sorry. Vi kommer til å fortsette som vi alltid har gjort: kjører dit vi skal, kler av oss bilen, og går ut. Og eventuelt inn dit vi skal.  

Apropos trafikk, så er verden kommet dit at man må ha gang- og sykkelsti. Sånn var det ikke før i verden, da bilene var få og saktegående. Når vi gikk til og fra Brennelv brukte vi grøftekantene som gangsone. Et slags naturens fortau. Egentlig kunne vi gått trygt midt i veien, siden det ikke var så mange biler per døgn, men vi passet oss likevel, og gikk i grøftekanten. Eller på veiskuldra som de sier, de med kompetanse på sånt. 

Men uansett. Kom det en bil, så fikk vi haik. Alle som gikk haiket. Og alle bilister tok på haikere. Egentlig var det vel ikke haiking. Det var forløperen. Stopping. Vi stoppet biler. Strakk en fotgjenger hånden ut når de gikk langs veien, var det mer som en ordre til sjåføren. Et stopptegn. Ikke en forespørsel. Det var jo ingen som gikk langs veiene bare for å gå. De ville  ha skyss. De skulle nemlig et sted. Formålsløs gange var det ingen som bedrev. Intensjonen med å gå var forflytning. Fra A til Å. Det var åpenbart at fotgjengerne ville ha skyss. Men det var normal høflighet å strekke ut hånden. Skulle du komme til å glemme det, eller ikke høre bilen som kom, stoppet den likevel. Det var nemlig ingen som hadde kommet på at de som vandret der langs veien var ute for å mosjonere. Mosjon var bare en implisitt bonus som fulgte av forflytningen. Eventuelt når folk plukket bær. Jaktet. Fisket. Den gang var mosjon begrenset til trim for eldre på TV. NRK. Selveste statskanalen. 

Veien vår hadde forresten ikke påmalt gul midtstripe. Til det var den ikke bred nok. Det begrenset seg til de påmalte oppstykkete linjer på kanten. Når vi gikk langs veien var det et poeng å ta like mange skritt på det malte, som på det umalte. Fire og et halvt. Noen ganger fem. Tellingen gjorde turen kortere. Det var en kombinasjon av avledning og OCD. Det var en måte å sysselsette hjernen mens vi vandret mellom Brennelv og Lakselv. Fire kilometer er langt når man er liten. Særlig om det ikke kom en bil. Og det var det jo ikke alltid det gjorde.