Full narkose – i fingeren

Dagen før nasjonaldagen i fjor, det herrens år 2020, arrangerte jeg blåtur for Gemalen. Han visste ikke hvor vi skulle, men jeg ba han kle seg godt. Jeg ordnet alt man trenger for en fin dag ute. Jeg skulle gjøre stas på han. Gi han masse oppmerksomhet. Dette var dagen hvor all fokus skulle være på han.

Vi skulle på fisketur. Til Saltstraumen. Litt høyere vannføring der, enn det jeg er vant til fra Brennelvelva. Vi snakker sinnsyk strøm. Verdens sterkeste tidevannsstrøm. Og der skulle vi fiske. Gemalen ble glad da han skjønte hva planen var. Han liker å fiske.

Jeg hadde byttet ut min vanlige 12 grams ørretsluk, med et voldsverk med sylskarpe kroker, beregnet på langt større objekter enn de jeg vanligvis prøver å friste. Det gikk som det måtte gå: det ble en stor opplevelse. Jeg fikk fisk. Ikke noe mer spennende enn en sei. Ikke særlig stor heller. Men jeg fikk det lille ekstra. Jeg fikk nemlig tidenes nesten-nær-døden-opplevelse på kjøpet. Fiskesluken, type diger, knallet, ikke bare inn i fingeren, men også ut. Der satt den faen meg godt. Den største som noen gang har satt seg fast i et menneske. Tror jeg. Vi snakker førti gram. Sylskarp. Mothaker. 

Mens jeg lå og skalv på bakken, studerte gemalen fingeren med sluk. Han konstaterte at den ikke var til å rikke, og sa jeg måtte på legevakta. Da er det alvor.

Vel ankommet byen og legevakta, ble jeg sendt inn helt alene, og det til tross for at jeg hadde et voldsomt behov for voksenstøtte. Gemalen måtte imidlertid vente i bilen. Det hadde de sagt da han ringte dem på tur mot byen. Han forsikret meg om at jeg kom til å klare dette helt fint alene, og at det nok kom til å gå bra. «Det er tross alt ikke Hiroshima du har opplevd». Han sa det. Hiroshima. Som om ikke det var nok, rakk han å fylle på med historier om unger som etter krigen fikk fingrene sprengt av når de var ute og lekte i nærområdet. For ikke å snakke om fingre som ble sagd eller høvlet av i sløydtimene, da han og Bodø og Stompa hørte på Dickie Dick Dickens på Aspåsen skole, en gang i fjern fortid. Han snakket som om det var et simpelt papirkutt jeg hadde pådratt meg. Hadde det ikke vært for at høyre hånd var opptatt med å holde sluken som satt fast på venstre, skulle jeg jammen ha smelt døra igjen da jeg gikk.

Skrekkslagen satt jeg og ventet på legen. Syntes det var litt rart at det ikke sto klart et akutt sammensatt operasjonsteam og ventet på meg. Om ikke dette var alvor, så vet ikke jeg. Men det som møtte meg var en gjeng muntre sykepleiere og andre ansatte. De var litt som Gemalen. Fullstendig avslappet. Så absolutt ikke ut til å ha tatt innover seg at jeg kunne komme til å krepere i løpet av den kommende timen. De ga høylytt uttrykk for at det både var festlig og interessant med en slik pasient. Med latteren rungende i lokalet underholdt de meg – og hverandre – med den ene historien verre enn den andre, om sluk-gjennom-hud-fiskere. Her hadde de erfaring med kveitkrok i låret og laksefluer i øret. De hadde et enormt spekter av historier med variasjon over tema. Det må sies at det tidvis var litt vanskelig å holde angstnivået oppe og latteren unna, med disse flotte folkende surrende rundt. De fikk i grunnen opplevelsen min til å virke litt hverdagslig. Som om det var mulig å overleve, til og med uten varige men.

Som den finnmarkingen jeg er, hadde jeg kledd meg godt for fisketuren. Selv om det var sol, var det ikke særlig varmt. Jeg hater å fryse, så dunjakka var på. Selveste finnmarksjakka. Den tykkeste jeg eier. Og ull under. Opp til flere lag. Jeg tror faktisk jeg også hadde den tynne dunjakka under den tykke. Vi var tross alt på Norges mest forblåste sted, og det var ikke enormt med plussgrader ute. Neppe mer enn ti. Her inne på legevakta kjente jeg lett ubehag av påkledningen. Heteslaget var rett rundt svingen. Jeg fikk nemlig ikke klærne av. Prøv sjøl når du har krok i fingeren på ene handa, og du må holde den fast med den andre for å dempe smertene. Men for all del. Det kunne vært verre. Jeg gledet meg over at jeg ikke måtte på do.

Etter et par timers venting kom legen. Overraskende nok hadde hun Movik som pikenavn. Det gjorde situasjonen litt bedre. Jeg ble lagt på en benk, like bekvem som kirkebenkene i Lakselv kirke. Hånda på en krakk ved siden av. Operasjonslampe i taket. Avbitertang. Sprøyter. Narkose, må vite. Full narkose. I fingeren. Eller bedøvelse, som Gemalen insisterer på å kalle det. Legen sa anestesi. Det er det samme som narkose. Hun måtte forresten fylle på med flere doser. Tre. Stikk. I fingeren.

I to timer holdt hun på. Det føltes i alle fall sånn. Legen virket å være tålmodig. Håndterte avbitertanga med den største selvfølge. Hadde kontroll. Som om hun aldri hadde gjort annet. Og det til tross for at hun hadde et forvokst barn som pasient, som gjorde sitt beste for å torpedere konsentrasjonsevnen hennes. På operasjonstidspunktet hadde jeg inntatt en mental alder på fire år, og jeg snakket usammenhengende på inn- og utpust. Noen folk blir sånn når de er redde. Jeg er en av dem. Kontinuerlig taleflom om alt fra fisketuren, oppveksten, og viktigheten av at legen brukte briller når hun jobbet, så hun ikke skulle få øyeskader. Det tok helt av. Babbelet. Om at det kunne gå galt, og at det fort kunne komme kjøttetende bakterier i såret. Blodbanen. Hjernen. Og at vi kanskje måtte amputere. Fingeren. Hele hånda. Armen. Hjernen. Gud hjelpes, og makten og æren i evighet. Amen.

Jeg tror legen skjønte at jeg var litt nervøs. Hun ba sykepleieren legge seg oppå meg, der jeg lå på siden på benken. Sykepleieren gjorde som hun fikk beskjed om. La seg oppå overkroppen min og trykket meg ned mot underlaget. Det virket angstdempende. Varme og tyngde er god kombo. Taleflommen stoppet. Takker og bukker. Nå virket forresten anestesien og. Smertene forsvant. Jeg lukket øynene, og lot legen jobbe i fred. Og vipps! så var kroken borte.

Legen sa jeg måtte la plasteret være på i to dager etter inngrepet. Ikke røre det. Gi fingeren ro. Til å gro. Helt til attende mai. Da kunne jeg bytte det. Litt forsiktighet har vel aldri skadet, så jeg bestemte meg for at at plasteret godt kunne få sitte på noen dager ekstra. Sånn for sikkerhetsskyld. Man kimser ikke av hull i huden. To hull, må vite. Der sluken gikk inn og der den gikk ut. Hva som helst av virus og bakterier kunne jo spasere rett inn, uten at de nødvendigvis spaserte ut igjen. Vi snakker Ebola. COVID-19. Streptokokker. Stafylokokker.

Vel hjemme ba jeg Gemalen ordne fatle til meg. Han var skeptisk, men etterkom ordren da jeg sa at legen hadde anbefalt det. På det sterkeste. For å hindre kjøttetende bakterier, dødsrisiko ved indre blødninger og mulig amputasjon. Gemalen kom til fornuft, og hjalp meg med å få armen på plass i fatlet, mens jeg fortalte villig vekk om livet på legevakta, stivkrampesprøyta jeg hadde fått i høyre arm, at jeg følte meg berettiget en fjorten dagers sykmelding, og at jeg ellers bare trengte veldig mye stell og omsorg og sjokolade og roser. 

«Ut fra snakketøyet virker du å være milevis unna indre blødninger og snarlig død», sa Gemalen i sekundet før han smalt døra igjen med voldsom kraft, da han dro for å hente sjokolade til pasienten. Utrolig så dårlig humør han var i, selv om han hadde startet dagen med blåtur. Her hadde jeg gitt han all oppmerksomhet, i form av blåtur og gode opplevelser, og så var han bare muggen. Utakk er verdens lønn.

• 

• 

• 

Kjøtt-unger og kjøttkvotekrenkelser

Mulig jeg har nevnt det før, men vi fra Brennelv har en forkjærlighet for Finland. Vi trekkes mot våre  sjelefrender og kaffedrikkende slektninger på andre siden av grensa, om vi skulle få lyst til å ta en tur bort hjemmefra. Slik har det alltid vært. I alle fall siden 70-tallet. De mest moderne Brennelvværingene dro på ferie til Finland. Vi andre begrenset oss til en handletur rett over grensa, til Karigasniemi, noen ganger faktisk et par ganger i løpet av året. 

På den tida var det billigere å kjøpe kjøtt i Finland, enn det var her hjemme. Kjøttkvota var ikke på dagens nivå. Vi fikk bare ta med oss tre kilo, ikke allverdens mengde om familien besto av to voksne og to-tre unger, og man også skulle handle litt til bestemor eller en gammel nabo. Heldigvis gjaldt kvoten per person. Slik ble kjøtt-unger en realitet. I praksis ville det si at en mor, en far og tre barn totalt kunne ha med femten kilo. Det begynte å monne, men det var det jo ingen som hadde råd til. Men man kunne i alle fall kjøre på med litt ekstra, utover de tre kiloene. Og for ordens skyld: når det gjaldt kvota, gikk det kun i kjøtt. Alkohol var ikke tema. Hjemmebrent hadde vi nok av i Brennelv. 

Heldigvis var det ikke begrensinger i antall mennesker som kunne være med i bilen, slik det er nå, så foreldrene kunne stappe inn så mange kjøtt-unger de bare klarte i baksetet. Omså kor mange*. Og det gjorde de. Noen hadde kjøtt-unger nok i egen familie; andre måtte låne på bygda. Men det var ikke noe problem. Folk var ikke så redde for ungene på den tida, så de lånte dem gladelig vekk til naboer som ville fylle bilen til randen.

Det var forresten ingen som brukte bilbelte på den tiden, så vi kjøtt-ungene kunne ligge passelig henslengt i bilen. Om vi var fire-fem stykker i baksetet, så var det helt innafor. Trangboddheten i baksetet kunne imidlertid gi seg noen uheldige utslag. Ikke det at det kom til høylytt krangel. Bevares. Vi var da introverte mennesker, vi Brennelvværinger, men det var ikke uvanlig at det ble utdelt både slag og spark, i forsøket på å få plass til albuer og knær. I noen biler var det også trangt om lufta, siden mange foreldre røykte på inn- og utpust alle de nitti kilometerne til grensa. Det gjorde ikke stemninga bedre i baksetet. 

Personlig foretrakk jeg å stå i midten, altså foran baksetet, og henge mellom setene til de to voksne foran, slik at jeg hadde fri sikt fremover. Som minstebarn var jeg den eneste som var lav nok til å kunne stå der, uten at hodet kom borti taket. Kanskje ikke en plassering som ga optimale odds i en potensiell møteulykke. Men vi tenkte ikke på sånt. Møteulykkene var faktisk ikke oppfunnet. Ikke kjørte vi særlig fort på grusveiene, og ikke var det så mange biler å møte. Og dårlig skodde trailere, slike som vi har i dag, fra land som ikke engang var blitt selvstendige på 70-tallet, møtte vi i alle fall ikke. Hva skulle de i Finnmark, liksom? Det var jo ingen kongekrabbe å hente, for den hadde ikke startet vandringen fra Kamtsjatka enda.

Den mest positive siden med å være kjøtt-unge var at vi kunne kjøpe godter for oppsparte småpenger. Lakris. Brus. Sjokolade. Vi fikk mye for pengene. Mye mer enn vi fikk på våre to butikker i Brennelv. Stemningen var derfor ofte mye bedre på hjemtur, når vi var sysselsatt med å stappe i oss godteriet. I alle fall hos de av oss som ikke hadde spydd hele veien til Finland, og skulle gjøre det samme tilbake. 

Det var forresten en kjøtt-unge som fikk en lite trivelig bivirkning etter en slik handletur, fordi faren var litt kreativ i tilnærminga etter å ha kommet i skade for å krenke kjøttkvotegrensa. Han hadde åpenbart ikke nok kjøtt-unger med seg, og fikk kjenne på tingenes iboende faenskap. 

Det var ikke det at han hadde så veldig mye over kvoten, det var kun en ekstra ribbe. Tre kilo for mye, kanskje. Et godt kjøp, familien sparte mye på å kjøpe den i Finland. Dette var jo mange tiår før priskrigen på ribbe var et faktum i Norge. Absolutt verdt å gjøre seg til kjeltring for. Sjansen for å bli stoppet i tollen var ikke stor, men den var der. Teoretisk sett. Og familiefaren visste at om de ble stoppet og tatt for smugling, så røk hele kjøttpartiet. Ikke bare de få kiloene som var over kvoten. 

Så hva var løsningen? Joda. Som sagt: en kreativ kar. Han gikk til det enkle skritt og beordret kjøtt-ungen sin til å sitte på den frosne ribba, i håp om at den skulle gå under radaren om de ble stoppet i tollen. Datteren gjorde som hun fikk beskjed om, og så bar det mot tollen. Han kjørte på grønt. Ei tullattavaa. Intet å fortolle. Trodde det skulle gå bra. Hadde jo ikke vært stoppet på årevis. Men neida. Skjebnen ville det ikke slik. Pekka og Toivonen, som de kanskje het, eller kanskje ikke, sto klar og vinket bilen inn til siden.Tilfeldig kontroll. Beordret far ut av bilen. Ba han åpne bagasjerommet og vise frem kjøttbeholdningen. Nokså nøyaktig ni kilo. Tollerne nikket alvorlig. Dette var innafor. De kastet et blikk inn i bilen. Baksetet. Foran i bilen. Ingenting å se, utover mor foran og kjøtt-ungen bak, som begge satt og spiste lakris. Kjøtt-ungen helt rolig, på den frosne ribba. Den gikk under radaren. 

Faren plystret fornøyd da han satte seg inn i bilen igjen. De kjørte over Anarjohka, via Karasjok og videre hjem til Brennelv. Han var i uvanlig strålende humør. Hadde spart masse penger på den ekstra ribba, enn om han skulle ha kjøpt den i Norge. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Joda. Ett døgn. Nøyaktig ett døgn. Da åpenbarte konsekvensen av å sitt på kaldt underlag seg. Kjøtt-ungen ble syk. Urinveisinfeksjon. Ingen annen utvei enn å tilkalle doktor Fugelli. Og han kom. Foreskrev antibiotika. Ingen tvil om at dette måtte behandles. Også på 70-tallet kostet legebesøk og medisiner, og for den stakkars familiefaren gikk vinninga gikk opp i spinninga. Tingenes iboende faenskap, på et vis. 

• Omså kor er et erketypisk finnmarksk uttrykk for veldig mange. Uttrykket er til og med opphav til navnet på et kor i Vadsø: OmSåKor.

Sneen som falt i fjor

Mange snakker om snøen som falt i fjor. Personlig har jeg, i likhet med andre Finnmarkinger, nok med snøen som faller i dag. Toogtyvende mai. Dagens tur til Nordkyn er utsatt til i morgen, og den indre samtalen dreier seg hovedsakelig om sommerdekk versus vinterdekk. Det frister lite å utsette piggene for bar asfalt i 20 mil, selv om de på slutten kan få utfolde seg i fire mil på vinterføre. På den annen side: det er like lite fristende å kjøre fire mil på sommerdekk – når det faktisk er vinterføre. Selv om dekkene er helt nye, og nettopp er satt på bilen. For andre gang i år. 2021 er åpenbart året for å bli en dreven dekkomlegger.

Det er faktisk klin umulig å vite hva som er riktige dekk for turen. Det er tross alt et halvt døgn til avreise, og mye kan skje. Statens vegvesen sitt webkamera, som kunne gitt en pekepinn på føret over fjellet, er midlertidig ute av drift, så der er det lite å hente. Gud vet hva midlertidig betyr. Kanskje er det ute av drift i dagevis. Yr tør jeg ikke å stole på. De sier minusgrader og opphold ved Reinoksvannan, men alle som bor i Finnmark vet at det ikke er noen snø-fri-garanti, når snøbygene står i kø rett ved Omgangsstauran og Tanahorn.

Det er viktig å treffe riktig med dekkene. Bommer man på utrustninga, og kjører med vinterdekk når det faktisk er sommerføre, så kan det jo svi litt i pengboka. Og det kan jo fort skje, i alle fall om yr spår riktig; da er det nemlig sommerføre når jeg skal hjem på mandag. Men jeg vil nødig skli av veien på tur utover. Så her må det forhandles med seg selv. Pengene eller livet. Det er spørsmålet. Livet er jammen ikke enkelt for oss som har i-landsproblemer.

Maiværet opptar oss. Mange lar seg fascinere over å finne hagemøblene begravd i snø. Tar fine mai-vinter-bilder og legger ut på sosiale medier. Deler villig vekk. Og får kommentarer som: «Vi vet hvor vi bor», eller «Det er bare pinse-ria». For øvrig er «Vi vet hvor vi bor» et typisk Alta-uttrykk. Står som nummer to på yndlingsuttrykkslista for Alta. Bare slått av superuttrykket: «Kua har visst helt glemt at ho sjøl har vært kalv». Sorry. Det var en digresjon. Ikke meninga å krenke noen. Måtte bare. Jeg har sagt det før: jeg liker Altaværinger. Jeg mobber bare av ren kjærlighet.

Ikke alle lar seg fascinere av vårsnøen. Noen blir faktisk værsyke. Ikke bare innflyttere sørfra, men også en del innbarka finnmarkinger blir det. Klager i offentlighet over mangel på varme og altfor god tilgang på snø. Forstå det den som kan. Vi snakker Finnmark. Mai. 70 grader nord. Pluss/minus. Tinesne, må vite. Hvor folk har fått det fra at vi skal ha sørlandsk vår i mai, aner jeg ikke. Det hadde vært godt, men det er faktisk ikke sånn det fungerer. Det er høyst normalt med vinterdager i mai. Selv på de fine dagene i mai er det kaldt. Fire grader, knallsol og stiv kuling, krever lue og votter når man raker i hagen. Og longs. Sånn er det hvert år. Hvert bidige år. Ingenting unormalt med det. Det er faktisk lurt å holde longsen på til over sankthans. 

Men hjelper det å realitetsorientere de værsyke? Neida. De venter på sommeren, tidligere og tidligere for hvert år som går. Noen allerede i mars. Ukuelige i sin tro på at akkurat dette året skal bli et annerledes-år på værfronten. De har så lyst til å plante ut sommerblomstene i mai. Noen gjør til og med det. Og erfarer det vi andre vet: Plantene tåler det ikke. Bare la vær. Sett de ut samtidig som du setter poteter – nærmere sankthans. Da er du trygg.

Været kan ingen gjøre noe med, sies det. Vel. Det hjelper ofte å skylde på noen. Helst i et kommentarfelt. Kan vi finne en syndebukk blir problemet mye lettere å bære. Og vi kan rope i kor. Såkalt sam-klaging. Vi kan for eksempel skylde på media. Eller venstresida. Reindrifta. Eller kommunen. Kommunen har jo ofte skylda for det meste, så egentlig er det mest naturlig at de også tar skylda for været. De har sikkert glemt å sende inn de riktige skjemaene, og da har vi det gående med de her voldsomme lavtrykkene som dundrer inn over kommunene i Finnmark, helt likegyldige til at det faktisk er blitt mai. Men det kan også være at det er selveste Statsforvalteren, med Aspaker i spissen, som har en pervers glede av å sende ut slike lavtrykk akkurat når vi har lagt om til sommerdekk. Sannsynligvis en på miljøavdelinga der borte i Vadsø. En med rød anorakk. Som liker å gå på ski. Garantert. I alle fall om man spør kommentarfelt-mafiaen.

God pinse!

Vi fra Brennelv parkerer ikke, vi stopper

Jeg har før skrevet om livet i Brennelv på 70-tallet. Dette multikulturalismens mekka øst for Lakselv, der utbredelsen av sauer og kyr langt overgikk antallet menneskelige beboere. Dyrene vandret bekymringsløse rundt, og ingen beskyldte dem for å rasere hager eller blomsterbed. Vi hadde nemlig ikke blomsterbed i Brennelv. Ikke det at det ikke var blomster der. For all del. Blodstorkenebb og geitrams var det nok av. Smørblomster. Hestehov. Men vi hadde ikke sånne klart definerte blomsterbed, slik vi så på TV at man hadde sørpå. Og i Sverige. De frittgående dyrene, som vi alle visste var fremtidige middager, holdt gresset og den øvrige vegetasjonen under kontroll. De fungerte som gressklippere for de få som hadde etablert plen. Det var ikke mange. Dyrene gjorde naturen fremkommelig for oss. Dagens gjengrodde landskap bekymret vi oss ikke for. Problemet var ikke oppfunnet enda. Det lå mange år frem i tiden. 

Det var mange problemer som ikke var oppfunnet på syttitallet. Klaging på veikvaliteten, for eksempel. Ingen klagde på at veien var for smal. For farlig. At den ikke hadde asfalt. At det manglet gang- og sykkelsti. Vi hadde vei, og var fornøyd med det. Standarden var grus, type smal. Etter hvert ble veien alminnelig bred, norsk standard, og sist på syttitallet fikk vi til og med ottadekke. Det var en slags asfalt, bare litt mindre eksklusiv. Litt ruglete. Men i alle fall fast dekke, som motiverte oss til å anskaffe rulleskøyter. Også det hadde vi sett på TV at de hadde sørpå. Og da måtte vi jo ha det.

Det var forresten ikke noen enorm trafikktetthet å snakke om i Brennelv på den tiden, så det var helt ufarlig for oss ungene å bruke rulleskøyter på veien. Hovedveien, som dem sa. Så få biler var det, at selv jeg som har bilmerke-dysleksi, skjønte hvem som kom i de ulike bilene. Vi hørte det på lyden. Det var Anton og Anna. Eller så var det Rudolf og Astrid. Mange flere enn dem var det ikke. Noen fler, kanskje, men ikke veldig mange.

Når det var så lite trafikk var det heller ikke behov for å male opp parkeringslommer. Det sier seg selv. Hva skulle man med det? Folk stoppet bilen når de var fremme. Ferdig med det. Ikke noe  lirking og luring for å få bilen plassert beint mellom hvite oppmalte streker, og kanskje få kritikk i sosiale medier fordi parkeringa ikke var symmetrisk nok. Eller at bakskjermen stakk ut over den hvite streken. Eller at man var for langt fremme i lomma. Parkering var rett og slett ikke oppfunnet. Og enda i dag, mange år etter syttitallet, er parkering for spesielt interesserte. I Brennelv finnes det faktisk ikke en eneste parkeringsplass med påmalte streker, og det til tross for at alle nå har bil. Og likevel kommer folk seg ut av bilen. 

I Lakselv, derimot, kommunesenteret, der har de malt sånne hvite streker som skal markere plass for bilen. Der må man stå beint om man vil unngå gapestokken. Nå er de jo litt mer moderne i Lakselv enn de er i Brennelv. Slik har det alltid vært. Det er akkurat som om tidsregninga er kommet lenger i Lakselv enn den er i Brennelv. Det er som om de er kommet til 2031. Eller så er det vi i Brennelv som henger litt etter. At vi bare er kommet til 1972. Gud vet. Men uansett: hvite streker. Mengder av hvite streker, faktisk. 

Nå, ka? Joda. Når vi fra Brennelv kommer til Lakselv, gjør vi som vi alltid har gjort. Vi parkerer på samme måte som de gjorde da den første bilen ble importert til kommunen. På femtitallet. Eventuelt tredvetallet. Husker ikke helt. Hvite parkeringsstreker gir like lite mening i dag som det gjorde da. Finnes ikke logikk i streker på asfalt. Om man ikke skal hoppe paradis da. Men ellers? Nope. Bryr oss faktisk ikke. Vi slipper fra oss bilen der det måtte passe. Og hvorfor ikke? Vi har jo flere kvadratkilometer hver til rådighet i kommunen, så hvorfor i alle dager skal vi plassere bilen i et slags kunstig avlukke på størrelse med et frimerke? Hadde det enda vært tak over. Og vegger. Men neida. Streker. Vi tar det faktisk ikke. Og det går ikke over. Sorry. Vi kommer til å fortsette som vi alltid har gjort: kjører dit vi skal, kler av oss bilen, og går ut. Og eventuelt inn dit vi skal.  

Apropos trafikk, så er verden kommet dit at man må ha gang- og sykkelsti. Sånn var det ikke før i verden, da bilene var få og saktegående. Når vi gikk til og fra Brennelv brukte vi grøftekantene som gangsone. Et slags naturens fortau. Egentlig kunne vi gått trygt midt i veien, siden det ikke var så mange biler per døgn, men vi passet oss likevel, og gikk i grøftekanten. Eller på veiskuldra som de sier, de med kompetanse på sånt. 

Men uansett. Kom det en bil, så fikk vi haik. Alle som gikk haiket. Og alle bilister tok på haikere. Egentlig var det vel ikke haiking. Det var forløperen. Stopping. Vi stoppet biler. Strakk en fotgjenger hånden ut når de gikk langs veien, var det mer som en ordre til sjåføren. Et stopptegn. Ikke en forespørsel. Det var jo ingen som gikk langs veiene bare for å gå. De ville  ha skyss. De skulle nemlig et sted. Formålsløs gange var det ingen som bedrev. Intensjonen med å gå var forflytning. Fra A til Å. Det var åpenbart at fotgjengerne ville ha skyss. Men det var normal høflighet å strekke ut hånden. Skulle du komme til å glemme det, eller ikke høre bilen som kom, stoppet den likevel. Det var nemlig ingen som hadde kommet på at de som vandret der langs veien var ute for å mosjonere. Mosjon var bare en implisitt bonus som fulgte av forflytningen. Eventuelt når folk plukket bær. Jaktet. Fisket. Den gang var mosjon begrenset til trim for eldre på TV. NRK. Selveste statskanalen. 

Veien vår hadde forresten ikke påmalt gul midtstripe. Til det var den ikke bred nok. Det begrenset seg til de påmalte oppstykkete linjer på kanten. Når vi gikk langs veien var det et poeng å ta like mange skritt på det malte, som på det umalte. Fire og et halvt. Noen ganger fem. Tellingen gjorde turen kortere. Det var en kombinasjon av avledning og OCD. Det var en måte å sysselsette hjernen mens vi vandret mellom Brennelv og Lakselv. Fire kilometer er langt når man er liten. Særlig om det ikke kom en bil. Og det var det jo ikke alltid det gjorde.