Jeg har en sterk fascinasjon for Tornedalen. Torne elv. Både finsk og svensk side. Pajala. Muonio. Pello. Det kan du lese mer om i teksten Typisk norsk å være finsk. Jeg har vært på utallige turer nord i Sverige og nord i Finland. Kjørt på kryss og tvers. Trålet rundt på kirkegårder. Sovet i telt. I trekkfulle hytter. Tatt badstu. Pådratt meg myggstikk. Gnagsår. Så sterkt har fascinasjonen vært at jeg til og med har vurdert å bo et år i Pajala. Bare for å ha gjort det. Prøvd det. Det blir neppe noe av. Men tanken er fin.
Jeg vet ikke eksakt hvor fascinasjonen for det tornedalske kommer fra. Kanskje ble grunnlaget lagt gjennom oppveksten i Brennelv, hvor både samisk og finsk var høyst levende språk, sammen med det norske. Lørdagsutfluktene til Karigasniemi forsterket sikkert interessen, men det er vel ikke usannsynlig at noe av forklaringen også ligger i genene, som en dypt rotfestet arv fra mine forfedre. De som vandret fra det som i dag er finsk og svensk side av Torneelv, på 1700- og 1800-tallet, til Finnmark, Nord-Troms og Ofoten.
Det var ikke korte distanser de la bak seg, de som vandret mot kysten. Vi snakker mil. Femti, kanskje. Minst. Gud vet hva som fikk dem til å legge i vei. Kanskje var det mange grunner. Det var neppe bare det at de likte å gå. Kanskje var det fisken som lokket. Eller kanskje var de på jakt etter et bedre marked for handel og bytte av varer. Kanskje var det uår og magre tider der de kom fra, krig kanskje, som gjorde at de satte kursen mot havet. Jeg vet ikke. Men de hadde med seg språket. Tornedalsfinsken. Det lever enda her nord. De hadde med seg kulturen. Den lever også. Folkesjela. Saunaen. Sisuen.
De må ha hatt mengder av sisu, forfedrene våre, som klarte å forflytte seg over slike enorme avstander. Sisu handler om indre styrke. Det krever både vilje og mot for å bryte opp. Å forlate familien og det lille du eier, for å starte på noe helt nytt. De må ha hatt en utholdenhet og pågangsmot av en annen verden, der de gikk straka vegen mot kysten vår. Kanskje så de for seg en lysere fremtid. Tapperhet, mot og viljestyrke var kanskje deres eneste rikdom? Imponerende er det i alle fall. Vi kan være stolt av våre forfedre.
Etterkommerne etter disse menneskene, med finsk og tornedalsfinsk språk- og kulturbakgrunn, som vandret til kysten, kaller vi i dag for kvener. Mange av oss er komfortabel med begrepet. Andre er det ikke. Folk får definere seg selv. Noen oppfatter seg utelukkende som kvener. Andre, som meg selv, som en miks av samisk og finsk. Og norsk selvfølgelig, men det er vi jo alle, vi med statsborgerskapet i orden. Felles for mange av oss fra nord, uansett om vi definerer oss som nordkalottfolk, kvener, samer, mix eller bare norsk, er at vi har et slektstre med forgreininger over hele nordkalotten. Vi er samme ulla. Ett folk. Med felles historie, felles kultur. Og felles gener.
På samme måte som at ikke alle samer kan samisk, kan heller ikke alle kvener kvensk. Kanskje er det bare en brøkdel av kvenene som behersker språket. I 2005 fikk kvensk status som eget minoritetsspråk. Mange mener det var på høy tid. Kvensk er beslekta med finsk og meänkieli (tornedalsfinsk), og jeg har hørt at de som kan kvensk kan kommunisere med mennesker i Karelen. Jeg skulle gjerne visst om det var sant. Om det er det, er det kult. De som vet får bekrefte eller avkrefte. Interessen for kvensk ser ut til å være økende, og det finnes nå flere språksenter som jobber med å fremme bruken av kvensk. Vi får håpe de som sitter på pengesekken ser verdien av det, så arbeidet kan fortsette.
Som jeg nevnte i starten av teksten, har fascinasjonen min for opphavet i Nord-Finland og Nord-Sverige mange ganger ført meg til Pajala og andre småsteder nord i Finland og Sverige. Pajala ble verdensberømt etter at Mikael Niemi ga ut boka Populærmusikk fra Vittula. For meg er Pajala og Brennelv, min barndomsbygd, mye av det samme. Det har jeg skrevet om før. Spesielt interesserte kan lese teksten God dag mann, kosteskaft eller Pikko-Sami-Suomi. Velbekomme. Uansett: Hvis man skal tro Mikael Niemi er Tornedalsfolket, våre slektninger, noe helt for seg selv. De beskrives som introverte og tungsindige. Depressive. Men også sterke og seige. Jeg vet ikke hvor sann beskrivelsen er. Det jeg imidlertid vet, er at min oldefar, som hadde sine røtter i Tornedalen, rodde fra Ofoten, sammen med sin kone Elen Petrikke, hele veien opp til Nordkyn, hvor de slo seg ned, rundt 1880. Det sier seg selv at de var sterke. Seige. Og fulle av sisu. Jeg vet ikke om de var introverte og tungsindige. Om de var det, hadde de vel trøst i trua. Læstadianismen lå nemlig til grunn for alt de gjorde, og oldefar Edvard Johan viet livet sitt til å spre Læstadius sin lære på Nordkyn.
De visste neppe at vi en dag i fremtiden skulle få noe som het Kvenfolkets dag. Dagen ble etablert i 2014, og 16. mars ble valgt som aktuell dato. Bakgrunnen for at man valgte akkurat denne datoen er at organisasjonen Norske kvener ble stiftet 16. mars i 1984, noe som markerte starten for en organisert kvensk bevegelse. Så da, kjære nordkalottboer og kven, eller hva du enn definerer deg som: Hyvää kväänikansan päivää! Benytt gjerne anledningen til høre Forente kvenske artister med Være en kven
Brennelvværingen 
Én tanke om “Lang vandring over nordkalotten”