Noen påstår at det farligste vi kan gjøre er å tørke klær inne. Andre mener det fryktelig farlig å gå uten lue eller å drikke for mye kaffe. Farlig er et relativt begrep. Det kan bety at noe ikke er bra for oss, i betydning ikke helsefremmende. Det kan også bety at noe er direkte skadelig for oss, på kort eller lang sikt. Jeg er ikke veldig bekymra, verken for kaffe, kalde ører eller høy luftfuktighet, selv om jeg forstår at det kan ha sine sider. Kanskje er ingen av de nevnte tingene ekstremt farlig, i alle fall ikke sammenlignet med det som virkelig er farlig. Å være kvinne, for eksempel.
Vold og overgrep mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem. Skal vi tro Klassekampen sist lørdag (06.03.21), har hver fjerde kvinne i Norge vært utsatt for vold eller trusler om vold. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) skriver at 25 prosent av drapene som skjer i Norge er partnerdrap (se tallene her). I en gjennomgang VG har gjort for perioden 2000 til 2021 kommer det frem at 156 kvinner og 19 menn er registrert drept av partner (det kan du lese om her). Det sier seg selv at det kan være livsfarlig å ha partner, særlig en mannlig en.
I teorien er det en menneskerett å være trygg. I praksis er det ikke sånn. Tross handlingsplaner og politiske intensjoner, er fortsatt en stor del av vår kvinnelige befolkning utrygge i eget hjem. Det er ikke regjeringa sin feil. Politikerne. Kommunen. Det er den som utøver vold som er problemet. Voldsutøverne, om de heter Ola, Kåre eller Ahmed, må selv bære ansvaret for det de gjør. Siden de ikke tar det ansvaret må vi ha krisesenter rundt om i landet. De som blir utsatt for vold og overgrep må ha et sted å rømme til. Det er egentlig absurd at vi har mennesker som må rømme fra sitt eget hjem, fordi de har en terrorist innenfor husets fire vegger. En person som utsetter dem, og noen ganger også barna, for alvorlige voldshandlinger. De trenger et sted å rømme til. For eksempel til ett av de førtifem krisesentrene som finnes rundt om i landet. Ingen ting hadde vært bedre enn at krisesentrene ble overflødige, men akkurat nå virker nullvisjonen om vold og overgrep mot kvinner, like realistisk som at jorda er flat.
Det er forresten ikke bare her hjemme at volden er et problem. Det er et globalt problem. Partnervold finnes i alle land. I tillegg kommer all den volden og de overgrepene som skjer i krig. Seierherrer som tar for seg. Som ikke går av veien for å forsyne seg av fiendens kvinner – og barna deres. Men det var en digresjon. Teksten skulle jo handle om partnervold her hjemme. Det er litt lett å gå seg vill, når det er så mye elendighet. Beklager.
Selv om vi bruker begrepet partnervold, betyr ikke det at volden er et privat anliggende i parforholdet. Vold er vold. Voldtekt er voldtekt. Det spiller ingen rolle at voldsmannen har en relasjon til den eller de han utsetter for vold og overgrep. Vi må snakke om det. Sikre krisesentrene økonomiske betingelser, slik at de kan holde åpent. Ha et system som gjør at kvinnene kan komme seg unna. Støtte opp om tiltak som kan stanse voldsutøverne. Det er neppe noen quick fix. Dessverre. Da hadde vel problemet vært løst for lenge siden.
Gratulerer med dagen, kvinner i alle aldre, vi har fortsatt et stykke vei å gå ❤
Brennelvværingen 