Ondt i fotan

I dag vil jeg slå et slag for logopedene, og overskrifta på innlegget burde vært HURRA for logopedene! Det er nemlig logopediens dag – en dag som kanskje går de fleste mennesker hus forbi. Det er synd, for vi trenger logopedene. Mange barn har språk- og uttalevansker, sliter med stamming og stemmevansker, og kan trenge hjelp av logopeder. Logopedene jobber imidlertid ikke bare med barn. Også voksne kan trenge hjelp av logoped, eksempelvis etter slag, men også ved andre språk- og talevansker. 

Logopedene er muligens en utdøende rase, til tross for at det er arbeidoppgaver nok til alle de vi har. Logopedstillingene er i alle fall i ferd med å ryke. Når kommunene ikke er pålagt å ha logopeder ansatt, så ryker stillingene. Sånn har vi ordnet oss. Det er villet politikk. Budsjettene rår – velferdstjenestene forgår. Heldigvis er det sånn at dersom barn har vedtak om logopedhjelp gjennom vedtak om spesialundervisning eller spesialpedagogisk hjelp, så har kommunene ansvar for å sikre tilbud om logoped til dem. Dersom kommunen ikke har egen logoped ansatt, så må de kjøpe tjenesten – enten fra annen kommune eller fra privatpraktiserende. Man trenger ikke være økonom for å skjønne at det kan bli dyrt, særlig i de områdene av landet som har kortbaneflyplass og knapt nok det. Reise og opphold og betaling av timer koster, om logopeden må hentes fra Arendal eller Bergen. Siden jeg kanskje ikke er skarpeste kniven i skuffa, så tillater jeg meg å lure på hvorfor ikke flere kommuner ansetter logoped, og så selger tjenester til nærliggende kommuner. Og hvorfor går ikke flere kommuner sammen om å spleise på en logopedstilling, så kan de bruke vedkommende fleksibelt over kommunegrensene?

Et språkproblem, som ikke sorterer under logopedenes ansvarsområde, er tvetydighet og upresis kommunikasjon. Du vet de situasjonene, hvor budskapet ditt ikke blir oppfattet helt som du hadde ment. Noen ganger er det betimelig å skylde på motparten, at vedkommende er treg eller har misforstått. Andre ganger er det man selv som er utydelig. Det er et utbredt problem, som muligens logopedene kunne bidratt til å ordne opp i, men som verken de eller kommunene har særskilt ansvar for. Slumsete kommunikasjon er et problemområde du faktisk må ordne opp i helt på egen hånd. 

Selv øver jeg kontinuerlig på å bli bedre på dette, men likevel skjer det stadig små eller store blødmer. Hos frisøren, for eksempel. Der er det viktig med presis kommunikasjon. Om du tror en god frisør defineres ut fra klippeferdighetene sine, så tar du grundig feil. Naturlig nok må de kunne sitt håndtverk, men de må ha godt utviklede kommunikasjonsevner. Frisører kan ikke bare lene seg tilbake og tolke ordene kunden slipper ut, helt fritt. De må sjekke ut hva kunden faktisk mener. I alle fall om de vil ha kunden tilbake. Noen ganger bommer de. Frisøren min fortalte om en stakkars kunde som i samtale om den fremtidige sveisen på godt nord-norsk hadde sagt æ vil ha det over øran. Hun fikk det. Ekstremt kort ved ørene. Pinnekort. Det kunden hadde bestilt var hår over ørene. Altså ørene dekket av hår. Hver mann sin kommunikasjonsrådgiver, sier nå jeg.

Det er ikke bare frisører som bør kvalitetssikre kommunikasjonen. Også legene bør være obs både på egen og pasientenes kommunikasjon. Det kan avhjelpe feilbehandling og pasientflukt. En lege sørfra, som virker et sted her nord, sukket over pasienter som kommer og klager på at de har ondt i fotan. Vedkommende forsto ikke hva fotan var. Han forsto at det hadde noe med underekstremitetene å gjøre, men eksakt hvor måtte han alltid sjekke ut. Mange av oss her i Nord-Norge-bygda, bruker ordet fot som samlebetegnelse på føtter, ben, legg, ankler og lår. Og kne. Tær. Litt upresist, og kan være litt uheldig om man skal opereres. Det er jo kjekt om kirurgen tar for seg av riktig del av fotan. 

Ikke alle språklige feil har alvorlige konsekvenser. En dame jeg kjenner kan ikke si delikatesse. Hun sier konsekvent deilikatesse. Det er bare sjarmerende. Jeg har aldri kommentert det. Hun får bare si det. Det er helt greit. Jeg skjønner hva hun mener. Litt raus er det lov å være. I alle fall om man heier mer på Per Fugelli enn på språkperfeksjonistmoralisten Sanna Sarromaa.

Med det ønsker jeg alle, både logopeder og andre kommunikatører, en riktig god helg.

Føl deg fri til å dele innlegget. Det er bare hyggelig 🙂