Regelrytteri i midtgangen

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: For en enkel brennelvværing som meg er regler en velsignelse. Skikk og bruk og takt og tone gjør livet lettere. Så får det være at det blir litt utfordrende når omgivelsene ikke har samme grunnholdning når det gjelder regelrytteri. 

Som pendler mellom to av Norges mest forblåste steder får jeg jevnlig innblikk i arbeidshverdagen til ansatte i SAS, Widerøe og Avinor. Ikke bare skal de håndtere polare lavtrykk, snøkaos og underkjølt regn. Neida. De skal også håndtere nevrotiske mennesker i alle varianter. Det er faktisk ikke grenser for hva de må hanskes med. De ansatte er engler. Superprofesjonelle når Ola og Kari Nordmann tar helt av for små bagateller. Eller ikke klarer å følge selv de enkleste reiseregler. Fly- og flyplassansatte som holder ut i jobbene sin burde fått kongens fortjenestemedalje i gull. Men siden jeg ikke er i posisjon til å dele ut sånne utmerkelser, så det får holde med heder og ære. Det kan de i alle fall få. For vel utført jobb. Takk til dere. Jeg føler meg trygg og ivaretatt.

Flyregler er enkle. Noe av det enkleste som finnes. Likevel er det mange som sliter med å lære dem. Faktisk helt umulig for noen. Seteplassering, for eksempel. Hvor vanskelig er det å skjønne at du skal sette deg på den plassen du enten har valgt eller er tildelt? Det setenummeret som står på boardingkortet. Klart og tydelig. Svart på hvitt. Hundre prosent kontrast. Burde ikke være mulig å gjøre feil. Men i praksis? Vanskelig. Det har jeg fått demonstrert i dag. På SK 4566.

Straks beina var inne i flyet satt jeg kursen rett mot setet jeg hadde valgt. 9C. Falt meg overhodet ikke inn at jeg kunne sette meg et helt annet sted. På 2A, for eksempel. 4B. Nei. Kom ikke på tanken. Men noen mennesker tenker faktisk sånn. Jeg bare tar det setet jeg vil ha.

Så hva skjedde? Joda. Det satt allerede en dame på 9C. Som den mest selvfølgelige sak her i verden. Gjorde ikke mine til å flytte seg. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg skulle sitte der. Ja, men jeg har egentlig 9B, sa hun, og der er det jo opptatt, så jeg måtte bare sett meg her. Her kunne jeg kanskje i raushetens navn bare rullet inn puppen og tatt et annet sete, men det var tross alt rimelig fullt i flyet, og problemet ville da bare forflytte seg til et annet sted i flyet.

Jeg så på damen. Nei, du måtte da aldeles ikke ta mitt sete. Slutt å tull. Neida. Jeg sa ikke det. Jeg bare tenkte det, mens jeg nøyde meg med å se bort på mennesket som hadde annektert 9B. Hun kapitulerte umiddelbart. Tok selvkritikk, på et vis. Pakket i alle fall sammen hundevalpen sin, pikkpakk, øvrige eiendeler og mannen på 9A, som åpenbart også hadde tatt et sete som ikke var hans, og forsvant bakover i flyet til sine respektive plasser. Damen på min plass flyttet seg til sin plass, og jeg fikk min plass, og til slutt kom også den som eide plass 9A. Raden var fulltallig. I likhet med alle andre rader i flyet.

Humøret mitt lot seg ikke affisere av hendelsen. Jeg har tross alt vært ute en vinternatt før. I nydelig flyvær og med musikk på ørene nøt jeg en helt fortreffelig flytur til verdens vakreste Tromsø. Vel nede fikk vi beskjed om at avstigningen skulle skje i kontrollerte former. På grunn av koronaen skulle ingen reise seg før de på raden foran hadde forlatt. En regel som burde begynne å feste seg nå. Er ikke til å misforstå. Lett som en plett. Men som sagt, det er jo langt mellom teori og praksis. Det funket faktisk ikke i det hele tatt, til tross for at beskjeden hadde vært overtydelig. Det ble Texas i midtgangen. Folk stresset voldsomt med å komme seg ut. Kanskje var det dårlig luft i flyet, hva vet vel jeg, jeg er ikke så oppmerksom på sånne aerodynamiske forhold.

Dersom passasjerene hadde hørt beskjeden fra flyvertinna, så hadde de åpenbart ikke forstått den. Det gikk ikke inn. Festet seg ikke. Nå våknet min indre Saga Norén. Noen måtte hjelpe personalet. Skape orden. Noen var meg. De spesialpedagogiske silkehanskene ble lagt i lomma. Her måtte det drastiske tiltak til. Inngripende. Tvang. Personlighetsduoen Norén og Movik spratt opp og stilte seg i midtgangen, tok ett skritt bakover, så hele raden av folk måtte rygge. Her skulle midtgangstrafikken stoppes. Befolkninga skulle følge ordre. Og dermed slapp vi frem medpassasjerene på 9A, B, D, E og F. Norén insisterte på at også etternølerne på rad 6, 5 og 3 skulle gå ut før oss andre, selv om de egentlig ville vente. De bak fikk bare vente. Sånn er reglene. Det er likt for alle. Og liker de det ikke kan de jo bare sette seg på rad 1 neste gang. Da kommer de ut først. Dessuten kunne de reist i går, om de hadde det så travelt.

Med ønske om en aldeles strålende helg 🙂

Klapp på skuldra til alle løvemammaer

Morsdag. Alle mødres dag. Den dagen da vi bare skal sitte på stas. Ta i mot gratulasjoner. Blomster. Noen av oss, i alle fall. Men ikke alle. Mange av landets løvemammaer må også på morsdagen slepe seg ut av senga, med et betydelig søvnunderskudd, og ta seg av et barn som aldri blir i stand til å rive av navlestrengen og løpe ut i verden. Som aldri kan bli selvstendig. Et barn som aldri skal ta del i russefeiring. Som ikke kan bo for seg selv uten personale rundt seg.

Jeg vil slå et slag for alle landets løvemammaer. Jeg synes de skal klappe seg på skuldra. Og jeg synes vi alle skal sende dem så mange gode tanker vi bare klarer. De har nemlig ansvar langt over ørene. Ikke bare tar de seg av barna, helt til både barna og de selv er gamle. I tillegg må de – med god grunn – bekymre seg for hva som skjer med barna når de er på skolen, på avlastning eller i omsorgsboligen. Får de godt nok stell? Er det gode mennesker rundt dem? Hvordan har de det, når de ikke er hjemme hos løvemamma og løvepappa? Hele tiden tanker og bekymringer. Ikke et øyeblikk uten.

Det er ikke ofte jeg gråter når jeg leser nyheter. Det går år mellom hver gang. Med så mye elendighet som det er i verden burde det kanskje skje oftere. Men uansett: det skjedde i mars 2020. Da var det Alf Johan som fikk tårene mine. Han døde etter å ha blitt badet av personalet i omsorgsboligen. Vannet var altfor varmt. Noen av tårene mine gikk også til den ansatte som badet han. Hun har sannsynligvis mer enn nok med å håndtere livet nå. Det er ille. For Alf Johan. For henne. For de pårørende. For andre familier, som må leve med frykten for at deres barn kan utsettes for alvorlige skader.

Mennesker med psykisk utviklingshemming er avhengige av andre, ikke bare av sine pårørende. Løvemamma og løvepappa må av og til ha pause. De kan ikke være overalt. Da må barna være på avlastning. Eller barnebolig. Etter hvert voksenbolig. Løveforeldrene trenger at vi – samfunnet – passer på barna deres. At vi gir omsorg. Helsehjelp. Et verdig liv. At vi beskytter dem mot overgrep. Utnyttelse. I boligen. På skolen. Overalt.

Barna – også når de er blitt voksne – er prisgitt gode hjelpere. De trenger beskyttelse. Beskyttelse mot de menneskene vi har rundt oss, som finner en pervers glede i å utnytte sårbare mennesker. Jevnlig kan vi lese at voksne mennesker med psykisk utviklingshemming utsettes for utnytting og overgrep, eksempelvis her og her. Psykisk utviklingshemmede mennesker, barn og voksne, har rett til vern mot overgrep. Mot vold og utnytting. De har rett til å bli tatt vare på. Og det er vi som må passe på dem. Jeg og du. Samfunnet. Vi må alle ta ansvar. Hjelpe hverandre. Fordømme de som utnytter. Ha øynene på stilker for å identifisere de råtne eplene i kurven. De som mener seg berettighet å forgripe seg på andre. Vi må aldri snu oss bort. Aldri. Vi må gjøre det vi kan for at overgripere ikke skal klare å stikke seg bort og ta for seg – i det lille øyeblikket når vi andre står med ryggen til.

Jeg har møtt noen løvemammaer. De har full dags jobb med å koordinere innsatsen rundt barna sine. De skal sikre at barna får skolegang. Spesialundervisning. Helsehjelp. De skal søke om avlastning. Hjelpemidler. Pleiepenger. Hjelpestønad. Transport. De skal klage – på nytt og på nytt. De erfarer fort at lite kommer av seg selv. Det må innsats til. Voldsom innsats. De møter masse praktiske utfordringer. Går på drøssevis av møter. Fyller ut endeløse skjemaer. Det er ikke uten grunn at løvemammaer kan virke litt sinte. Det er bare fordi de er slitne. De kan jo aldri slappe av. De jobber hele tiden. Er hele tiden påkoblet. Det er ikke barnet alene, med nattevåk og døgnkontinuerlig omsorg, som sender dem i grøfta. Det er alle de ekstraordinære oppgavene og motstanden de møter når de skal ordne opp.

De burde slippe all jobbingen. De hadde fortjent at systemene fungerte optimalt, slik at alle hindringer ble ryddet av veien, sånn helt uten styr. At boligen var overbemannet med vernepleiere, spesialpedagoger og miljøterapeuter. At pengene kom av seg selv. At hjelpemidlene var på plass. At de som har greie på alternativ og supplerende kommunikasjon sto klare og gav barnet og foreldrene god opplæring. At de fikk det ekstra året til barnet sitt på videregående skole, uten å måtte klage seg til det. Og at BPA-ordningen fungerte etter intensjonen, og ikke slik foreldrene til Elias fikk oppleve. De møtte et system som ikke er en velferdsstat verdig. 

Løvemamma og løvepappa burde få lov til å bruke kreftene sine på barna, og ikke på å kjempe mot vindmøller. De burde møte systemer som fungerer. Rause systemer. Feilfrie systemer. Men så gode er vi ikke. Enda. Så i tillegg til å oppfordre alle til å gi landets løvemammaer en rungende applaus, oppfordrer jeg alle vi som jobber i de ulike systemene til daglig å minne oss selv om hvorfor vi jobber der. Vi er der for å gjøre livet lettere for noen. Ikke for å legge hindringer i veien for de som allerede har litt mye på skuldrene sine. Det holder vi oss for gode til, ikke sant?

Og da, kjære løvemamma, er det bare en ting å si: God morsdag, klapp deg på skuldra og husk at du gjør verdens viktigste jobb.