Vi nordmenn er et kompetent folk. Med høy grad av selvtillit og ditto lav selvinnsikt, fremviser vi imponerende kunnskap og kompetanse på nesten alle samfunnsområder, også på områder hvor vi ikke har formell utdanning. Vi vet faktisk det meste. Om alt. Absolutt alt. Det er ikke grenser. Gjennom VG, Dagbladet og det store internettet har folk flest, på autodidaktisk vis, tilegnet seg spisskompetanse i bøtter og spann. Fagfolk er i ferd med å bli overflødige. Hva skal vi med dem, liksom?
Særlig når det gjelder skoledrift og undervisning er den allmenne kompetansen høy. Med bakgrunn i egen skolegang, gjerne førti år tilbake i tid, har vi ervervet oss solid kompetanse på utdanningspolitikk, didaktikk, og læring. Hvermannsen uttaler seg skråsikkert og høylytt om hvordan skoleverket skal drives, hvordan man skal håndtere mobbing, og ikke minst hvilket lærestoff skolen skal fylles med: noen mener at det bare er tull å lære ligninger, andre er mest opptatt av å skåne barna for sidemål. Lærere på alle nivå kan ta seg en bolle. Dette kan de ingenting om. Det er allmuen som besitter den største kompetansen på feltet – uansett om vi snakker barnehage, skole, universitet eller høyskole.
Også kompetansen innen medisinske spørsmål og legemidler er høy hos oss vanlige folk. Kari og Ola Nordmann stiller diagnoser i hytt og vær, og kan det meste om behandling av både enkle og mer avanserte medisinske tilstander. Ved hjelp av få tastetrykk kan vi finne informasjon om enhver tenkelig sykdom, slik at vi kan rådgi og befri våre medmennesker fra både analkløe, sure oppstøt og irritabel tarm. Og ryggplager. Ikke minst. Si «vondt i ryggen» og gode råd renner ut av munnen på alle som befinner seg i nærheten. Nevnte jeg behandling av kreft? Der er kompetansen så høy at noen av de selvlærte ekspertene advarer oss mot å ta i mot behandling av type cellegift og stråling. Det er gjerne de samme som advarer oss mot meslingevaksinen. Leger, sykepleiere og psykologer kan gå og legge seg, mens vi lekfolk tar oss av diagnostisering, behandling og helbredelse.
Det står ikke dårligere til innenfor samferdsel; også der er vi høykompetente. Vi kan det som er å vite om godstransport, rassikring og veibygging. Og ikke minst frakt av mennesker og generelle spørsmål rundt kollektivtransport, det være seg til vanns, i lufta og på vei. Om kaptein Storm Vindfjord hos Widerøe avbryter landingen på Banak, eller i Bodø for den del, så mener de fleste av oss noe om grunnlaget for avgjørelsen. Vi utviser en imponerende oversikt over aerodynamikk, flaps og vertikalstabilisatorer, og går overhodet ikke av veien for å overprøve kapteinens avgjørelse. Hadde det ikke vært for at døra til cockpit var låst ville nok mer enn en av de handlekraftige blant passasjerene gått inn og tatt over roret. For hvor vanskelig kan det vel være å ta et fly opp og ned, når man har sjekklister og prosedyrer?
Også når det gjelder havgående fartøy kan vi mye. Naturlig nok. Det er vel ikke særlig mye man trenger å kunne for å føre en båt. Det holder vel strengt tatt om man kan kaste loss og slå lens, som han sa, vesterålingen i nabolaget mitt. Når ferga over Vestfjorden er innstilt, selv om det knapt er en krusning å ane på indre havn, er det mange som knurrer. At det ligger et polart lavtrykk eller to rett utafor Landegode, bryr vi oss lite om. Det vi ikke ser, finnes ikke.
Selv har jeg voldsomt med kunnskap om maritime forhold. Med utallige turer på hurtigbåt mellom Bodø og Sør-Arnøy, og som assistent på gemalen sin skøyte, har jeg utviklet verdifull kompetanse som verden bør få nytte av. Ja, jeg har til og med vært på Træna. Det er så langt ute i havet at det grenser mot Island. All min praksis fra havet gjør at jeg godt kunne egnet meg som førstestyrmann på Helgelandsbåten. Selveste Elsa Laula. Hvor vanskelig kan det være å cruise over Saltenfjorden, og videre nedover Helgelandskysten? Knapt et skjær i mils omkrets.
Ikke virker det særlig vanskelig å legge til heller, verken på Fleinvær, Bliksvær eller Våg. Men det er sikkert lurt å kunne litt navigasjon, om nu tåka skulle komme. Apropos navigasjon, så sier gemalen at jeg bør øve litt mer. Jeg besto nemlig ikke navigasjonsprøven sist sommer, da jeg tok hurtigbåten fra Bodø til Sør-Arnøy. Og det til tross for at jeg har tatt turen mange ganger. Hundre kanskje. I alle fall om man teller tur/retur. Det er en enkel reise. Gå på båten i Bodø, gå av på Sør-Arnøy. Ikke mer avansert enn som så.
Så det gjorde jeg, denne sommerdagen i 2020. Gikk ombord. Viste reisekortet til billettøren. Satte meg ned. Podcast på øret. Reiste meg da vi nærmet oss første stopp. Gikk av. På autopilot. Sånn som man gjør når man kan noe veldig godt. Det var bare meg og to andre.
Jeg hadde ikke før satt bena på land før båten var på tur videre. De er effektive. Bruker ikke mye tid på hvert sted. Vi snakker sekunder. Noe var rart. Jeg så meg rundt. Nå ka? som vi sier i Brennelv. Joda. Du aner tegninga? Riktig. Det var feil øy. Aldeles feil. Absolutt ikke Sør-Arnøy. Bliksvær, må vite. Og nei: Ingen retrettmulighet. Movik, i et nokså øde landskap. Noen få hus. Noen få mennesker. Langt ute i havgapet. Og ett døgn til neste båt. I beste fall.
Jeg trøstet meg med at det kunne vært verre. Ikke var det spesielt dårlig vær, og dessuten hadde jeg mobiltelefon. Jeg tenkte at lykken er en ektemann med egen båt. Det ble redningen. Etter seks og en halv time plukket han meg opp. Da hadde jeg fått sett meg om. Både selvtillita og selvinnsikta ble justert. Jeg bestemte meg for å avvente søknad om sjefsjobb på Elsa Laula, siden navigasjonsferdighetene mine åpenbart ikke var gode nok. Jeg fikk nøye meg med å degradere gemalen og ta over som kaptein på skuta hans.
Skip o hoi og lik og del 🙂
Brennelvværingen 