Sladrehank skal selv ha bank

Man antar at det norske språk inneholder minst 300 000 ord Det er bra mange. Ordet gapestokk er et av dem. Gape og stokk. Sært. Hva er egentlig det?

En gapestokk er, i følge bokmålsordboka, et strafferedskap, der en person blir lenket fast og stilt ut offentlig til spott og spe. På 1700-tallet var den utbredt i hele landet. I følge Wikipedia var gapestokken gjerne plassert på kirkebakken. Den gang var dette et sentralt sted, med mange forbipasserende. I dag er kanskje ikke kirkebakken særlig egnet, i alle fall ikke om man vil nå ut til mange med fordømmelsen, siden kun et fåtall av oss jevnlig besøker kirka.

Men uansett. Ved å lenke utvalgte mennesker fast i gapestokken forsøkte man å få sosial kontroll over befolkninga. De som ikke var lenket fast, altså de menneskene som var litt bedre enn andre, kunne gå forbi og håne den som sto fastlenket. Spytte på vedkommende, for eksempel. Eller bare peke. Himle med øynene. Eventuelt si noe nedsettende. Og i alle fall føle seg overlegen.

Jeg tipper tanken bak gapestokken var at den fastlenkede skulle oppleve dette så nedverdigende at vedkommende aldri mer kom til å gjøre noe galt, det være seg småkriminalitet eller moralsk forkastelige handlinger. Det var nemlig for mindre lovovertredelser man brukte gapestokk. For større overtredelser hentet man rett og slett bøddelen og kuttet over halspulsåra, eventuelt hele halsen om bøddelen hugget hardt nok. Alternativt kunne man korsfeste den kriminelle. Spikre fast vedkommende på et kors, og la hen henge. Lenge. Om så helt til langfredag, om man ville.

Selv om vi har avskaffet gapestokken slik den var på 1700-tallet, driver vi fortsatt på etter samme prinsipp. Folk henger ut sine medmennesker med navn og bilde, i tide og utide. På det store internettet. Selveste verdensveven. På diverse oppslagstavler på Facebook, for eksempel. Her bryr man seg nada om rettssikkerhet og personvern. Borgervern og gapestokk i skjønn forening, i håp om å nå ut til hylekoret, som kan henge seg på og hamre løs på tastaturet, med heftig fordømmelse mot den som har forbrutt seg mot den gjengse moral.

Nrk skrev nylig om en slik sak, hvor en vaskeekte sladderkjerring hadde navngitt en syndig forførerinne på Facebook. Den navngitte kvinnen skal angivelig ha hatt et forhold til en gift mann, og var visstnok årsaken til at mannens ekteskap gikk i oppløsning. Den stakkars mannen ble ikke navngitt. Naturlig nok. Han hadde jo ikke gjort noe galt, må vite, utover å glemme at han var gift. 

Mulig det bare er meg, men er det ikke en logisk brist her? Jeg klarer faktisk ikke å forstå poenget. Hvis jeg var utro, var det da den jeg hadde hatt meg med som var skyld i det hele? Eller var det meg? Hvem har ansvaret for mine handlinger? Er det meg eller er det deg? Men det var en digresjon. Unnskyld. Vi fortsetter.

Uansett: Hadde det vært mannen til den geskjeftige sladrekjerringa som hadde vært utro, kunne man jo tilskrevet henne sjalusi og affekt og gud vet hva, og kanskje klart å opparbeide litt sympati og forståelse for at hun ville legge ut navnet til konkurrenten. Men det var altså ikke det. Det var noen andre menneskers liv – og ekteskap – hun la seg opp i. Det er jo bare sært. Men hun hadde åpenbart, i likhet med mange andre, behov for å statuere et eksempel. Oppdra befolkninga. Sette noen i gapestokk. Ikke på kirkebakken, men på Facebook. Kanskje følte hun seg bedre etterpå. Jeg håper det. Ellers var det jo helt bortkastet.

Det er sikkert noen som synes kjerringa var i sin fulle rett. Kanskje ganske mange. Og sikkert noen andre som mener hun skulle fått smake sin egen medisin, gjennom uthenging med navn og bilde på Facebook, eksempelvis på oppslagstavla i Alta, der kua ofte har glemt at den var kalv, og folk flest påpeker det. Jeg synes ikke det er noen god ide. Jeg synes faktisk bare vi skal begrense oss til å passe vår egen moral. Det kan være strevsomt nok. Og så synes jeg sladrekjerringa som sikret seg oppslag i Nrk skal dempe geskjeftigheta. Legge opp. Kaste inn håndkleet. Og hvis noen kan kaste en saftig bot etter henne og hennes likesinnede er det fint. Sladrehank skal nemlig selv ha bank.

Her kan du lese om saken med sladrekjerringa: Sladrekjerring som ble litt ivrig i tjenesten

Hvem skal ut?

Det er populært å stemme folk ut. Sende folk hjem. Det ene TV-programmet etter det andre bygger på prinsippet om at noen skal ut. Norske talenter. Idol. Stjernekamp. Farmen. Jakten på kjærligheten. Hver uke er det noen som skal ut. Heldigvis trenger de ikke reise så langt. De skal bare hjem. 

Det kan se ut som det er blitt like populært å sende folk ut av landet, som det er å stemme dem ut av diverse TV-program. For nokså nøyaktig ett år siden skrev jeg et innlegg om Yasmin Kristensen. Hun skulle sendes ut av landet fordi hun i 2001, altså 18 år tidligere, hadde oppgitt at hun var fra Somalia, når hun egentlig var fra Djibouti. Ingen tilgivelse, selv om årene var gått og hun hadde fått fire barn. Jeg vet ikke hvordan det gikk med henne. Jeg håper hun fikk bli. 

I år er det Mustafa Hasan som skal ut. Mustafa er atten år. Han har bodd i Norge i 13 år, siden han var en liten gutt. Ved ankomst til Norge oppga moren hans at hun var fra Palestina, selv om hun var jordansk statsborger. Det var hun blitt etter å ha blitt tvangsgiftet med en fetter fra Jordan. Hun reiste fra Norge da Mustafa gikk på ungdomsskolen. Mustafa og en av brødrene ble igjen. Nå har Mustafa et halvt år igjen på videregående skole. Han får ikke fullføre. Han må ut. Mens vi andre ruller på sofaen, overspist etter flere dager med ribbe, pinnekjøtt, marsipan og nøtter, skal Mustafa sendes ut, den 28. desember.

Myndighetene ser ingen formildende omstendigheter. Ikke en gang det faktum at han ikke har gjort noe annet enn å være med på lasset. Nå må han stå til ansvar for at mor oppga feil nasjonalitet da hun kom til Norge for 13 år siden. Arvesynden slår til. I følge VG er UNE enige «i at Hasan har en sterk tilknytning til Norge, men de må veie dette opp mot innvandringsregulerende hensyn».

Det er mulig jeg har litt tungt for det, for jeg forstår ikke hva dette betyr. Skjer det noe med bruttonasjonalproduktet om han blir? Er han kriminell? Belaster han fellesskapet? Trenger vi ikke så mange hender vi bare kan få med den eldrebølgen vi har foran oss? Kommer det mange flere hit om Mustafa får bli? Unnskyld meg: Innvandringsregulerende hensyn en viss plass! Dette er symbolpolitikk. Maktdemonstrasjon. Ingenting annet.

Mustafa er – dessverre – i godt selskap. Det er drøssvis av slike saker. Barn. Kvinner. Menn. Folk blir utvist på syltynt grunnlag. Formildende omstendigheter kostes under teppet. Medmenneskeligheten har trange kår. Vår kristne kulturarv med nestekjærlighet som bærende element, er begravd. Vi er blitt harde. Har mista empatien. Sympatien. Medfølelsen. De høye herrer er ikke opptatt av hva som er klokt, men hva som er rett. Dette er villet politikk. Angst for snillisme. Dumhet satt i system.

Jeg stemmer herved ut alle de som tror regelverket er hogget i stein.

Juletre til bekymring

Livet er fullt av hverdagskatastrofer. Mer eller mindre alvorlige. Store og små jordskjelv som rykker oss ut av banen. Vekker oss av dvalen. Sender oss i veggen. Skaper ubalanse. Får kommentarfeltene til å koke. Såkalte i-landsproblemer. Ingenting skaper mer harme enn de. Berettiget eller ikke. Alt etter hvem du spør. 

Nå om dagen er det juletrær som skaper sterke følelser. Enten fordi de mangler; alternativt fordi de er for stygge. Sånn er det hvert år i desember. Ikke et år uten juletre-diskusjon i sosiale medier. Noe må man jo få lov å klage over, i en tid der man på død og liv skal praktisere raushet, nestekjærlighet og giverglede. Det får være grenser for positivitet.

Her i Porsanger er det manglende juletrær som skaper furore. Verken i Lakselv eller bygdene rundt er julepyntet tre på plass, og vi er straks kommet til andre søndag i advent. Folk lider i offentlighet. Freser. Muligens med rette. Det hjelper ikke at butikkene har pyntet og at det er julestemning nok til alle hvor man enn snur seg. Neida. Juletre må vi ha. Det har vi nemlig alltid hatt. Og det må være satt opp av selveste kommunen. 

Jeg skjønner skuffelsen. Savnet. Det er jo fint med juletre på torget. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor kommunen på død og liv skal få kjeft for ikke å ha fått på plass juletre i år. De har vel mer enn nok å gjøre med nødvendig vedlikehold, koronatesting og alle sine lovpålagte oppgaver. Skoledrift. Helse. Smittesporing. Pressekonferanser. Korrupsjonsanklager. Rapporteringer. Gatelys som ikke virker. Tomt svømmebasseng. Tom kommunekasse. You name it. Underbemannet er de sikkert og. 

Jeg synes vi skal ta oss sammen og slutte å sutre over kommunen og alt den ikke gjør for oss. Kommunen gjør masse. Og den har bekymringer nok, om ikke vi skal plage den med anklager. Dessuten er det vi som er kommunen. Jeg og du. Alle oss. Og da kan vi bare brette opp ermene og ordne opp selv. Hvor vanskelig kan det være å hente et juletre når man har verdens nordligste furuskog rett utafor rådhusdøra? En eller annen innbygger i vår vakre kommune må da vel klare å ta med seg motorsaga, starte traktoren og hente et passende tre til torget vårt? Og de er vel ikke dårligere i Børselv, Billefjord og Olderfjord enn at også noen der kan ordne det?

Hallo! Vi er finnmarkinger! Etterkommere av de som bygde opp området etter krigen. De tøffingene som overvintret eller ble deportert. De hadde ingenting etter at tyskerne svidde av hele fylket. Ingenting. Tenk hva besteforeldrene våre klarte! Også klarer ikke vi å få på plass et juletre en gang. Det er jo flaut.

Det er ikke bare i Porsanger at temaet juletre tar plass i adventsmåneden. I Nordland, nærmere bestemt på Sortland, lider de høylytt. Og det til tross for at de faktisk har juletre på torget sitt. Men er befolkninga fornøyd? Neida. Treet er ikke fint nok. Ikke stort nok. Det er glissent. Pjuskete. Så fryktelig er det at det er funnet verdig et oppslag i selveste rikskringkastingen. Befolkninga på Sortland er sjokkert. Trist. Det ligger an til tidenes verste mørketidsdepresjon noensinne i Vesterålens historie.

Personlig synes jeg befolkninga på Sortland er kravstore. Punkt 1: De har faktisk juletre. Punkt 2: De vet ikke hva ordet stygt betyr. I alle fall ikke når det kommer til juletrær. Ut fra bildet som ligger hos Nrk kan jeg ikke si annet enn at det treet de har er ganske fint, selv om det verken er høyt eller fyldig. Det er faktisk ikke størrelsen det kommer an på. Det er symmetrien. Sammenlignet med treet vi hadde i Lakselv i 2007, er 2020-juletreet til Sortland en skjønnhet. En diamant. Vårt 2007-juletre var så lite pent at det var med i kåringa av Norges styggeste juletre. Gudene må vite om vi vant konkurransen, men vi var i alle fall i tet.

Det fine med at vi klager på manglende eller stygge trær hvert eneste år er at det forteller noe om hvor godt vi har det. Vi får bare glede oss over at vi ikke har større problemer og være takknemlig for det. Med ønske om en fin adventstid til dere alle.

Lakselv sitt 2007-juletre: : https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/L8QVQ/du-groenne-pjuskete-tre-god-dag. Og her kan du se bilde av 2020-treet på Sortland: https://www.nrk.no/nordland/skuffet-over-kommunens-juletre_-_-et-pjuskete-og-glissent-tre-1.15265037