En huslege av de sjeldne

Man skal høre mye før ørene faller av, sies det. Så mye at man noen ganger bare må vende det døve øret til. Alternativt kan man la det man hører gå inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre. Eventuelt kan man holde noen i ørene, for så å gi dem så ørene flagrer. Alt til sin tid.

Ørene gjør at vi kan høre. På godt og på vondt. Ta inn lyd. Og ulyd. Støy. For noen er det ikke så nøye med lyden; ørene er mer til for å hindre at gliset går rundt hele hodet. Andre igjen har primært ører for at ørebetennelsen skal ha et sted å være.

Mange barn har væske i mellomøret; noen av disse må ha dren for å utligne trykket. Jeg er en av dem som burde hatt slikt dren som barn, men det var dessverre ikke oppfunnet på den tiden. Det er tross alt lenge siden jeg var barn. Men jeg hadde mye øreverk da. Ofte. Hver eneste vinter. Vanvittig smertefullt, var det. Ille. Heldigvis hadde vi en huslege av de sjeldne. Han hadde sløyfe i halsen. Alltid. Reiste rundt fra hus til hus. Besøkte pasientene hjemme. Kom som en frelser. Messias. Med stetoskop. Otoskop. Og antibiotika. Ikke minst. Dette var før antibiotikaresistensen ble oppfunnet. Var jeg heldig fikk jeg også en globoid. Eller globåid, om du vil.

Alltid var han blid og smilende. Ingen utbrenthet å spore. Han var nok ikke utsatt for dagens krav til legevakt etter normal arbeidstid. Ei heller måtte han vurdere restarbeidsevnen til folk flest. Ikke trengte han å gå på basismøter og dialogmøter, og absolutt ikke bruke tid på å formulere perfekte søknader i håp om å overtale spesialisthelsetjenesten til å ta i mot pasienter. Den gang holdt det at legen ringte sykehuset, og så ordnet de en time hos spesialist uten noe mer mikkmakk. Kanskje brukte de også telefax for å rekvirere time.

Huslegen vår hadde ikke så mange pasienter å behandle før i tida. Kanskje fordi så få hadde telefon, og derfor ikke ringte i tide og utide. Kun i tide. Derfor kunne han farte rundt. Ta seg tid. Legene tok seg også tid til pasientene som kom på legekontoret. Undersøkte og ordnet opp. Det tok den tida det tok. Så tok legen inn neste pasient.

Det var ikke som nåtidens leger, som er avspist med tyve minutter til hver pasient. Gud vet hvem som kom på ideen om at det bare skal ta tyve minutter. Må ha vært en økonom. Stakkars leger. I det øyeblikket pasienten trår inn i rommet starter et kreativt arbeid for å få pasienten ut i tide. Eneste fordelen med dette er at det ikke er ventetid for å komme inn til den mer eller mindre faste legen man måtte ha. Det får være en trøst når man blir geleidet ut av kontoret med halvgjort sak. Knapt.

Han hadde tida, han Per. Vi hadde respekt for han. Trodde på han. Han var lite jålete, tross sløyfa i halsen. Han hadde nok ikke behov for å slenge om seg med ord han ikke var korpulent til å bruke. Han var hel ved. Og etter som årene gikk ble han allemannseie. Mente mye klokt om å være menneske. Om livet. Og om døden. Han var jordnær. Folkelig. Brukte et språk som var til å forstå.

Nå er verden annerledes, i alle fall hva angår språket. Vi har begynt å snakke mer jålete og uklart. Ullent. Det er blitt et poeng å pakke inn budskapet i så vanskelig språk at ingen helt skjønner hva man mener. Politisk-akademisk språkbruk er blitt det normale. Svaret på tilværelses uutholdelige letthet. Tomhet. Dumhet. Fint skal det være om hele ræva e bar.

Jeg lurer på hvordan huslegen Per ville forklart den absurde språkbruken vi briljerer med. Hva ville han ment om begreper som generisk pasientforløp, transparens og pilotering? Kanske ville han bare tørt bemerket at det enkle ofte er det beste. Eller kanskje han med sin særegne raushet ville forklart oss at det ikke nødvendigvis handler om bevisst jåleri, men at det bare er et uttrykk for språklig bevisstløshet. Og med tålmodighet sagt at det bare er sånn det er, at språket utvikler seg. At ord dør ut og nye ord dukker opp. At det er språkets naturlige utvikling. At man også kan la seg underholde, fordi nyord kan være morsomme. Kreative. Som kjøttskam. Hostehygiene. Og kanskje ville han tilføyd at man bare kan la de rare ordene gå inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre, helt uten å irritere seg. Uten å rødme. Bare la transparens og gevinstrealisering og pliktsubjekt surre rundt i luftrommet, sammen med koronavirus og høstløv.

Om man vender det døve øret til, slipper man i alle fall å få verk i språkøret.

Føl deg fri til å dele 🙂