Språket er i endring. Det har det alltid vært. Endring skaper motstand. Sånn har det også alltid vært. Vi er mange halvgretne gamlinger som ikke helt klarer å følge med i tiden. Som ikke vil godta helt normale endringer. Mange av oss stritter for eksempel i mot å erstatte kj-lyden vi lærte på syttitallet, for ikke å si femtitallet, med skj-lyden som er moderne nå. Vi nekter rett og slett å si skjøtt, skjole og skjempestor.
Lydendringen skurrer i hjernebarken hos mange av oss. Man kan faktisk få bruk for psykiater av mindre. Eller psykiatriker, som jeg hørte et høyt utdannet menneske si engang. Psykriater er forresten også mulig å si, selv om det heller ikke er riktig. Det er ikke alle forunt å stable konsonantene i rett rekkefølge.
Det er ikke et mål å bli perfekt når det kommer til språk. Det er bedre at folk snakker, enn at de holder kjeft i redsel for ikke å uttrykke seg med kirurgisk presisjon. Personlig brukte jeg begrepet overigår helt til jeg var passert førti. Minst. Da jeg ble realitetsorientert om at det faktisk ikke er noe som heter overigår ble jeg litt forundret. Trodde ikke på det. Jeg måtte faktisk sjekke ut om det var sant. Og det var det. Finnes ikke i ordboka. Er ikke et godkjent ord. Kun et barnslig uttrykk jeg ikke hadde avlært da barndommen tok slutt.
Når jeg sa overigår mente jeg altså forgårs, men det er et ord jeg ikke klarer å bruke. Det er noe østlandsk over det. Føles som å bruke feil dialekt. Løsningen er å unngå problemstillingen med bare å benevne dagen jeg mener. Onsdag, for eksempel, hvis det var det som var dagen før i går. Mange sier forresten forigår eller forigårs. Det er feil. Bare sånn til orientering.
Vi snakker på mange rare måter her i landet. Norge er fullt av dialekter. Noen er definert som stygge, andre som fine. Hvem som nå har politimyndighet til å bestemme det. Tross ulike dialekter forstår vi som regel hverandre, men forskjellene i språkføring kan tidvis skape lette forståelsesvansker når folk fra Voss, Sør-Arnøy og Alta treffes. Problemene er imidlertid ikke større enn at vi klarer å konversere uten å måtte slå over på engelsk, slik vi stadig oftere gjør når vi snakker med nabofolket i Danmark.
Apropos rare ord, så har vi i Finnmark et verb som i alle fall østlendinger pleier å la seg fascinere av. Det er verbet å elte, som ikke må forveksles med å kna. Å elte i Finnmark betyr å legge noe igjen. Når altaværingen har elta tilhengeren i Tverrelvdalen, betyr det bare at han har satt tilhengeren igjen der. Et annet sært uttrykk vi har i Finnmark er at vi ikke hefter. Vi hæft ikke å …betyr bare gjør noe med den gang. Umiddelbart. I full fart. Null problem.
Mange mener mye og sterkt om språk. Språkrådet, riksmålsforbundet, mannen i gata, lingvistene og Linda med språksjovet, for å nevne noen. Og språkpolitiet, ikke minst. Selvutnevnt, må vite. Språkpolitiet kan være ivrig i tjenesten. Legger seg opp i alt som har med språk å gjøre. Uttale, dialekter og aksent. Mengdeord, floskler og trivialiteter. Språkhistorie og språkutvikling. Lyder og ulyder.
Språkpolitiet har forresten en egen avdeling som arresterer nordmenn som snakker engelsk med norsk aksent. Det er ikke lov. Der er vi på linje med Finland, hvor de fleste dropper konversasjon på engelsk, i frykt for å avsløre at de ikke har perfekt uttale. Dersom nordmenn snakker engelsk med aksent opererer vi med offentlig gapestokk. Her mobber vi over en lav sko. Med den største glede. Både Rally-Solberg, Stoltenberg og Jagland har fått merke det. At de samme folkene som forventer at norsk aksent ikke skal være hørbar på engelsk, ikke selv kan uttale jalapeno eller bruschetta korrekt, er pinlig. Dumt å forvente at andre skal være perfekt om man ikke klarer å være det selv.
Med ønske om en pratsom søndag.
Her kan du forresten lese om matretter mange av oss uttaler feil.
Brennelvværingen 