I mellom multebær og mygg

Det finnes ingen større lykke for en Brennelvværing enn å ha ferie hjemme. I år trenger det ingen begrunnelse. Koronapandemien er grunn god nok. Det er faktisk helt normalt å feriere i Norge i 2020. Absolutt innafor. Derfor gjør jeg som jeg pleier: holder meg nær Brennelvmyra. I år som alle andre år. For min del finnes ikke noe alternativ. Det blir ikke sommer uten multebær og mygg. Uten suset fra Brennelva. Uten lukta av Finnmarkspors. Uten rykter om multebjørn. Det er ikke det at jeg ikke liker å reise. Bevares. Jeg er ikke helt fastgrodd. Absolutt ikke. Det hender jeg drar til Vadsø. Nordkyn. Men ikke i multesesongen. Og definitivt ikke til Syden. Aldri.

I år går sommervarme og multesesong hand i hand. I følge ifinnmark.no er det Sibir-varme som strømmer inn over grensen til Finnmark. Jeg kan levende se det for meg. Sommervarme veltende inn over Storskog uten at tollerne klarer å holde den igjen. Hjelper verken med batonger eller spikermatte. Selv ikke grensegjerdet som ble bygget etter flyktningestrømmen i 2015 klarer å holde den ulydige Sibir-varmen tilbake. Den rømmer fra Russland. Trenger seg inn i Norge. Heldigvis. Vi Finnmarkinger trenger jo sårt litt varme for å tine oss opp etter den heftige vinteren vi ble velsignet med.

Sommervarmen kommer sjelden alene. Det følger gjerne fluer og mygg, veps og klegg med på kjøpet. Heldigvis har vi sprøytemidler mot småkrypene. Det hjelper litt. Tar toppen. Det er derfor finnmarkingene lukter som de gjør. Vi lukter myggspray. Iblandet myggspiral, såkalt finnmarksrøkelse, som vi tenner om kveldene for å holde ut på altanen sammen med millioner av mygg. Spesielt av året er at kroppslukta også har en eim av antibac. Normalt er ikke bålforbudet noe vi forholder oss til i Finnmark, men i år gjør vi det av hensyn til egen sikkerhet. Tenner noen en fyrstikk i nærheten av oss går vi opp i flammer. Vi er ekstremt brennbare i år.

Vi finnmarkinger liker naturen. Vi har endeløse vidder. Myrer. Enorme arealer. Bare her i Porsanger har vi 4 900 kvadratkilometer å boltre oss på. Det betyr at hver av oss har mer enn en kvadratkilometer hver til rådighet. Det sier seg selv at man skal være ekstremt god til å hoste for å klare å smitte naboen med korona.

I disse dager går vi mann av huse for å høste av naturen. Strømmer til myrene. Palsmyrer, må vite. Med ukuelig sisu kjemper vi oss gjennom svermer av mygg for å sikre oss litt av de enorme forekomstene av multer som ligger spredd utover myrene. Ikke alle plukker like mye. Hos noen er multer hverdagsmat, hos andre begrenser det seg til juledessert. Det sier seg selv av sistnevnte klarer seg med en halvliter der førstnevnte trenger titalls kilo.

Multeplukkere kommer i mange varianter. Ekstremplukkerne er spesielt interesante. De er i en egen divisjon. I toppsjiktet. Sprenger seg opp på nattmorran for å være først ute på «sine» myrer. Plukker frenetisk for å sikre seg topp på bøtta før andre i det hele tatt har rukket å legge seg. Dette er eliten av multeplukkere. Hadde de vært hunder hadde de vært blanding av sporhund og fuglehund. Renner rundt. Sinnsyk fart. Plukker med begge hender. Sveiper innom nærliggende myrer bare for å sjekke om det kan være noe der og. Finner alltid nye myrer. Lukter seg frem til dem. Hanker inn titalls kiloer hvert eneste år. Om de trenger det eller ikke. De plukker fordi de liker det. Det ligger i genene. Epigenetikk, muligens. At bærfryseren allerede er fylt til randen av årgangsbær spiller ingen rolle. Men selger de? Nope. Ikke engang til Kongen. Plukker kun til eget bruk.

Enkelte år må ekstremplukkerne rydde plass i kjøtt- eller fiskefryseboksen for å oppbevare multene midlertidig der frem til jula kommer. Da kan de gi den bort i gave, og sikre at de får plass til torsken og krabbene som skal fiskes og fanges i januar. Og ja: det er helt sant. De har virkelig egen fryseboks for multer. Og en for kjøtt. Og en for fisk og krabbe. Vi snakker årgangsbær, årgangskjøtt og årgangsfisk. Med mindre det kommer en pandemi som virkelig stenger ned samfunnet, matbutikkene inkludert, får etterkommerne en helsikkes jobb med å tømme fryserne når ekstremplukkerne logger av en gang i fremtiden.

Koseplukkeren er ekstremplukkeren sitt motstykke. Bærplukkernes svar på labrador. Lunter rundt. Sakte. Har på seg sommerhatten og plukker litt her og litt der. Plukker aldri i regnvær. Kun i solskinn. Men ikke om det er for varmt. For all del. Man går ikke i myra når kleggen er der. Og det er den jo når varmen kommer. Koseplukkeren holder seg til samme myr hvert eneste år, helst nær veien, selv om den aldri gir større utkomme enn at bæra dekker bunnen på bøtta. Og det er gjerne mer enn nok for koseplukkeren. Han liker nemlig ikke multer. Det er bare det at det er tradisjon med multekrem på julaften, så da må han ha det. Bittelitt. Blir ikke jul uten.

En fascinerende variant av bærplukkere er skulle-ha-vært-i-myra-plukkerne. Bærplukkerne i denne kategorien ender alltid opp med å kjøpe bær. De kommer seg sjelden i myra, selv om de tilsynelatende har lyst. De har ikke forstått at multebæra modner i rykk og napp – litt her og litt der. Så mens andre fyller bøttene sitter de og venter. De mister rett og slett bærsesongen. Den passerer før de har fått mygghatten på. De kan snakke i dagevis om at multa ikke er helt moden enda – det har de nemlig hørt av noen, og dermed lar de være å legge i vei. De vil vente til hele myra er dekket av modne bær. Eller vente til alle myrene har modne bær samtidig. De liker nemlig ikke å gå. Vil helst plukke en liter på hver tue.

Og plutselig er det noen som forteller dem at multa er blitt overmoden. Og da er det i alle fall ingen vits i å dra på bærtur. Det er jo til å fortstå. Om det bare hadde vært riktig. De har dessverre ikke forstått at selv om det er overmodent på en del av myra, kan det godt være fint på en annen del. Eventult på myra ved siden av. Jeg tror egentlig ikke disse har så lyst til å plukke bær. Heldigvis kan de kjøpe om de vil ha.

Multer har et høyt innhold av vitamin C, og er en kilde til folat som kan bidra til å redusere tretthet og utmattelse, om vi skal tro nettstedet frukt.no. Gode grunner for å spise multer, med andre ord. Om du vil sikre deg selvplukket bær, er det fortsatt masse multer igjen på myrene. Nok til alle. Eventuelt: løp og kjøp!

Likte du teksten? Del gjerne ved å trykke på dele-knappen under 🙂